3. Kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester

Kommunens ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester

Kommunen har plikt til å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette følger av § 3-1 første ledd. Bestemmelsen angir kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester, gjerne omtalt som kommunens sørge for-ansvar.

Helse- og omsorgstjenester er et samlebegrep på de tjenestene kommunene har ansvar for etter loven. I begrepet ligger også et ansvar for å yte tjenester av mer sosialfaglig art. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, jf. kommentaren til andre ledd nedenfor. Sørge for-ansvaret omfatter også ansvar for drift, organisering og finansiering av tjenestetilbudet, jf. hol. § 11-1.

Kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til innbyggerne i kommunen korresponderer med den enkelte pasients eller brukers rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd. 

Ordlyden «sørge for» skal tydeliggjøre at kommunen innenfor rammene av loven i stor grad kan velge hvordan tjenestene skal organiseres. Dette skal sikre at kommunen har mulighet til å utforme tjenestene på en god og hensiktsmessig måte ut ifra lokale forutsetninger og behov.

For eksempel kan kommunen velge om den vil yte tjenestene selv eller inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere, jf. femte ledd. Kommunens sørge for-ansvar må sees i sammenheng med prinsippet om det kommunale selvstyret. Kommunene utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer, herunder de rettslige rammene for kommunens skjønnsutøvelse. Begrensninger i selvstyret må ha hjemmel i lov, se kommuneloven § 2-1. 

Kommunens sørge for-ansvar etter helse- og omsorgstjenesteloven avgrenses mot statens ansvar for nødvendige spesialisthelsetjenester og fylkeskommunens ansvar for nødvendige tannhelsetjenester. Les om avgrensningen mot spesialisthelsetjenestens ansvar i kommentaren til fjerde ledd nedenfor. Videre avgrenses kommunens ansvar mot ansvaret som er lagt til andre sektorer, og mot den enkeltes ansvar for egen helse og velferd. Tjenestene som er listet opp i hol. § 3-2 kan anses som retningsgivende for hvilke behov den kommunale helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å dekke. Innenfor disse rammene skal den kommunale helse- og omsorgstjenesten gi befolkningen et tilstrekkelig og faglig forsvarlig tilbud med utgangspunkt i lokale behov.

Vurderingen av hva som er nødvendig hjelp i det enkelte tilfelle må skje på grunnlag av ulike avveininger. Den enkeltes ønsker og behov må avveies mot hensynet til fellesskapets behov og ressurser, og hensynet til en rettferdig fordeling av ressursene mellom mennesker med sammenlignbare hjelpebehov.

Hva som skal anses som nødvendig hjelp må også ses i sammenheng med kravet til forsvarlige tjenester. Kravet til faglig forsvarlige tjenester er en rettslig standard som består av tre hovedelementer: tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Kommunen kan ikke kunne gå under normen som følger av kravet til forsvarlighet, jf. Rt. 1990 s. 874 Fusa-dommen, som fastslo retten til et forsvarlig minstenivå av nødvendig hjelp fra kommunen og at kommunens økonomi ikke kunne tillegges vekt når lovens minstestandard skulle fastlegges. Les mer om forsvarlighetskravet i rundskrivet til helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Kommunens ansvar må også utøves i tråd med konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Norske myndigheter har vært forpliktet til å følge konvensjonen siden Norge ratifiserte den i 2013, og fra 1. januar 2026 har CRPD vært inkorporert i menneskerettsloven med forrang. Det vil si at konvensjonens bestemmelser går foran annen lov ved eventuell motstrid. I forbindelse med inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven har departementet lagt til grunn at norsk rett oppfyller kravene som følger av CRPD. Les mer om CRPD og inkorporeringen av konvensjonen i prop. 162 L (2024–2025) (regjeringen.no). Se blant annet

• konsekvenser av inkorporeringen av CRPD i kapittel 6, herunder betydningen for kommunene i kapittel 6.5
• artikkel 19 om retten til et selvstendig liv og å være en del av samfunnet i kapittel 7.7
• artikkel 25 om helse i kapittel 7.10
• merknadene til menneskerettsloven § 2 nr. 6 i kapittel 11.1.

Bufdir har utarbeidet veiledning til CRPD (bufdir.no) med kommunene som hovedmålgruppe. Merk at denne veiledningen ble skrevet før CRPD ble inkorporert i menneskerettsloven.

Ved vurdering av hvilke helse- og omsorgstjenester det offentlige skal yte, herunder i hvilket omfang, må det gjøres en prioritering. Helsedirektoratet har laget en veileder for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Veilederen gir anbefalinger om prosesser for beslutninger om prioriteringer, og om bruk av prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet. Der barn er berørt av prioriteringene, må også barnets beste vurderes. Videre gir veilederen anbefalinger om bruk av styringsinformasjon og tilrettelegging for god prioriteringspraksis på politisk, administrativt og klinisk nivå. Se veilederen om prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det finnes en tilskuddsordning for kommuner som yter særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere. Se informasjon om tilskudd på Helsedirektoratets nettsider.

Ansvar for ledsager under opphold i spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har ifølge sphl. § 2-1 a ansvar for pasienter som er innlagt på sykehus. Dette gjelder uavhengig av om den enkelte til vanlig mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen, og medfører at kommunens ansvar etter hol. § 3-1 første ledd midlertidig opphører. Etter hol. § 3-4 har kommunen imidlertid plikt til å samarbeide med spesialisthelsetjenesten når dette er nødvendig for å gi den enkelte et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Det kan i noen tilfeller være nødvendig med en ledsager som kjenner og kan kommunisere med pasienten, og hvis spesialisthelsetjenesten da vurderer at bistand fra kommunens personell er nødvendig for å gi pasienten forsvarlig helsehjelp under et sykehusopphold, må kommunen bistå så langt det er mulig. Det er spesialisthelsetjenesten som bærer det finansielle ansvaret for slik bistand, jf. sphl. § 2-1 a og § 5-2, herunder for å dekke ledsagerens lønn så lenge bistanden er nødvendig. Spesialisthelsetjenestens ansvar for ledsagertjenester etter sphl. § 2-1 a, påvirkes i utgangspunktet ikke av om spesialisthelsetjenesten yter helsehjelpen poliklinisk. Hvis ledsager er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp ved en poliklinisk konsultasjon, har spesialisthelsetjenesten derfor som utgangspunkt ansvar for å dekke kostnadene.

Selv om kravet om forsvarlige spesialisthelsetjenester ikke gjør det påkrevd med en ledsager under selve konsultasjonen, kan det være behov for at noen fra kommunen møter sammen med pasienten for at kommunen skal kunne ivareta sitt eget ansvar etter hol. §§ 3-1 og 4-1. Kommunens personell kan for eksempel ha behov for informasjon som de må være til stede for å få. Om det foreligger et slikt behov vil være en konkret vurdering. I slike tilfeller er det kommunen som må sørge for nødvendig ledsager og dermed dekke eventuelle kostnader til dette.

Les mer om spesialisthelsetjenestens og kommunens ansvar for ledsager for pasient under opphold i spesialisthelsetjenesten, herunder ledsagertjenester for barn under opphold i spesialisthelsetjenesten og ledsager ved reise til og fra spesialisthelsetjenesten.

Kommunens og spesialisthelsetjenestens ansvars- og kostnadsfordeling når det gjelder ledsagertjenester, påvirkes ikke av hvor behandlingsstedet i spesialisthelsetjenesten geografisk befinner seg. Kommunens eventuelle ansvar for å følge pasienter ved opphold i spesialisthelsetjenesten, enten det er i henhold til sørge for-ansvaret etter hol. § 3-1 eller samarbeidsplikten etter hol. § 3-4, begrenses derfor ikke av oppholdsprinsippet.

Frivillige tilbud som supplement til kommunale helse- og omsorgstjenester

Frivilligheten kan med sine tilbud bidra til økt trivsel og livskvalitet for pasienter, brukere og pårørende. Oppholdskommunens sørge for-ansvar, og pasienters og brukeres rettigheter overfor oppholdskommunen, begrenser imidlertid kommunens adgang til å involvere frivillige i tjenesteytingen. Det er viktig å sikre at bistand som kommunen har plikt til å yte ikke overlates til frivillige. Frivillige kan supplere, men de kan ikke erstatte nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Å avgjøre om noe er et supplement som kan gis av frivillige, eller er en nødvendig helse- og omsorgstjeneste som kommunen har plikt til selv å sørge for, vil ofte være en skjønnsmessig vurdering. Formålet med vurderingen er å sikre at tilbudet som gis av kommunen dekker det pasienten, brukeren eller den pårørende har rett til etter loven. Eksempler på oppgaver som kommunen ikke kan overlate til frivillige er ivaretakelse av tjenestemottakerens grunnleggende behov knyttet til nødvendig trygghet, tilsyn og ernæring, ivaretakelse av personlig hygiene, stell og pleie, hjelp til toalettbesøk, håndtering av legemidler og annen helsehjelp, nødvendig avlastning for pårørende mv. Les mer i rundskriv om rettslige rammer for samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og frivilligheten.

Oppholdsprinsippet

Kommunens sørge for-ansvar gjelder overfor personer som oppholder seg i kommunen, jf. første ledd. Dette kalles gjerne oppholdsprinsippet.

At kommunens sørge for-ansvar gjelder overfor personer som oppholder seg i kommunen innebærer at kommunens ansvar også omfatter personer som har midlertidig opphold i kommunen ved at de for eksempel er på gjennomreise, ferieopphold eller besøk, eller har et levesett som gjør at de beveger seg mellom flere kommuner eller flytter ofte. Unntaket er personer som kommer til kommunen kun i den hensikt å motta helse- og omsorgstjenester. I tilfeller hvor en person bestiller timer hos for eksempel fysioterapeut i en annen kommune enn der vedkommende bor eller til vanlig oppholder seg, vil forespørselen kunne avvises dersom personen ikke har noen annen grunn til å oppholde seg i den kommunen hvor tjenesten befinner seg. Det er i utgangspunktet kommunen som avslår et tjenestetilbud som har bevisbyrden for at personen kun er i kommunen for å motta helse- og omsorgstjenester. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om oppholdsprinsippet og fysioterapitjenester.

Det er etter bestemmelsen ikke noe krav om at den enkelte skal ha oppholdt seg en bestemt tid i kommunen, eller skal ha planer om å oppholde seg en bestemt tid i kommunen. Det vil imidlertid være naturlig å se hen til varigheten av oppholdet opp mot hvilken type tjeneste som er aktuell. Hva slags tjenester kommunen er forpliktet til å yte til personer som oppholder seg midlertidig i kommunen, vil også avhenge av hva som anses forsvarlig ut fra lengden på oppholdet. Det vil i mange tilfeller være forsvarlig med et mindre omfang av tjenester i en kort periode, selv om dette nivået ikke vil være forsvarlig over tid. En kommune hvor pasient eller bruker oppholder seg midlertidig er derfor ikke uten videre forpliktet til å yte tjenester i samme omfang som hjemkommunen vil kunne ha plikt til.

Oppholdsprinsippet i saker om omsorgsstønad

I saker der en pårørende utfører særlig tyngende omsorgsoppgaver, og omsorgsgiveren og omsorgsmottakeren ikke bor i samme bolig, men for eksempel bor på hver sin side av en kommunegrense, kan det oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal tilby omsorgsstønad etter § 3-6 nr. 3.

Spørsmålet er ikke omtalt i forarbeidene, da det der er tatt utgangspunkt i at omsorgsgiveren og omsorgsmottakeren bor i samme kommune. Tungtveiende reelle hensyn tilsier imidlertid at det er omsorgsmottakerens oppholdskommune som skal vurdere og eventuelt tilby omsorgsstønad til omsorgsgiveren. I vurderingen er det lagt vesentlig vekt på den nære sammenhengen mellom vurderingen av omsorgsstønad, kjennskap til omsorgsmottakerens hjelpebehov og ansvaret for et samlet forsvarlig tilbud til den omsorgstrengende.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og forholdet til oppholdsprinsippet

En konsekvens av oppholdsprinsippet er at en kommune som hovedregel ikke er forpliktet til å yte helse- og omsorgstjenester til brukere som oppholder seg i andre kommuner. En bruker kan dermed i prinsippet ikke ta med seg innvilgede tjenester på reiser ut av kommunen. Oppholdsprinsippet gjelder i utgangspunktet også der tjenestene er organisert som BPA.

Når det gjelder bruken av de innvilgede timene, ligger det imidlertid i BPA-ordningens natur at brukeren i en viss utstrekning må kunne ta med seg assistenten på kortere reiser ut av kommunen. Dette skyldes at en BPA-bruker kan disponere de tildelte timene relativt fritt med hensyn til når og hvor bistanden skal ytes. Innenfor den tildelte timerammen, og innenfor arbeidsrettslige bestemmelser, må BPA derfor kunne benyttes ved kortere reiser utenfor kommunen. Forutsetningen må være at det ikke påløper økte kostnader for kommunen.

Ved lengre opphold utenfor kommunen, for eksempel i forbindelse med studier, vil hjemkommunens ansvar for tjenester til brukeren opphøre.

Helselovgivningens geografiske virkeområde tilsier at brukeren ikke har rett til å ta med seg tildelte tjenester organisert som BPA til utlandet, men regelverket er ikke til hinder for at kommunen kan legge til rette for dette. Brukerens reiser til utlandet skjer da i utgangspunktet på eget ansvar. Videre må assistentenes arbeidsgiver sikre at assistentene har nødvendige forsikringer, og at arbeidsmiljøet vil være forsvarlig. Lengre utenlandsopphold reiser særskilte spørsmål knyttet til forsvarlighet og kontroll av ordningen som i forkant må avklares med kommunen.

Les mer om BPA på reise i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-9/2015 Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Rett til å flytte og forholdet til oppholdsprinsippet

For at personer med stort og kontinuerlig bistandsbehov skal ha reell mulighet til å flytte, kan det være nødvendig at tilflyttingskommunen utreder behovet og fatter vedtak om nødvendige tjenester før søkeren har tatt opphold i kommunen. I slike tilfeller har tilflyttingskommunen plikt til å gjøre dette. Les om rett til å flytte i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 1.2.2 og Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv om ansvaret for å yte pleie- og omsorgstjenester til sterkt pleietrengende ved flytting mellom kommuner (regjeringen.no).

I tilfeller der kommunen har ventelister på tjenestetilbud til personer som søker om helse- og omsorgstjenester jf. pbrl. § 2-1 e andre ledd, må kommunen gjøre en prioritering ut fra blant annet søkernes behov. Hvis pasienten eller brukeren som ønsker å flytte allerede har et etablert tjenestetilbud i kommunen vedkommende ønsker å flytte fra, kan dette – sammen med andre relevante momenter – inngå i vurderingen av hvordan søkeren skal prioriteres når plasser blir tilgjengelige i kommunen. 

Prioriteringskriterier ved venteliste til sykehjemsplass mv. bør inngå i kommunens forskrift om kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, jf. hol. § 3-2 a andre ledd. 

For nærmere informasjon om prioritering ved avgjørelser om tjenestetilbud se veileder om prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester. 

Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper

Andre ledd presiserer at kommunens ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Formålet er å understreke kommunens generalistansvar og sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten prioriterer ut fra den enkeltes behov og ikke ut fra alder, kjønn, diagnose etc.

Kommunen har plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten

Kommunens ansvar etter helse- og omsorgstjenesteloven innebærer en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift. Dette følger av tredje ledd. Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til internkontroll.

For å kunne sørge for helse- og omsorgstjenester på en forsvarlig måte må kommunene sette i verk systematiske tiltak som sikrer at virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i relevante lover og forskrifter.

Plikten til å planlegge innebærer at kommunen må vurdere behovet for helse- og omsorgstjenester og legge planer for hvordan behovet skal dekkes. Kommunen har ansvaret for å vurdere behovet for personell og kompetanse, og legge planer for rekruttering og kvalitetsutvikling for til enhver tid å kunne tilby nødvendige og forsvarlige tjenester som dekker behovet i kommunen. 

Plikten til å gjennomføre innebærer at kommunen har ansvar for at helse- og omsorgstjenesten blir organisert og gjennomført i tråd med kommunens vedtatte planer, at helse- og omsorgtjenesten som tilbys er forsvarlig og at befolkningens behov for tjenester blir dekket. 

Plikten til å evaluere innebærer at kommunen har ansvar for å evaluere gjennomføringen av tjenestetilbudet systematisk. Innspill til å evaluere tjenestetilbudet kan komme fra flere hold, blant annet gjennom klager fra tjenestemottakere, opplysninger fra helsepersonell, fra tilsynsmyndigheten, brukerundersøkelser og kommunens egen forvaltningsrevisjon. 

Plikten til å korrigere innebærer at kommunen har ansvar for å korrigere uforsvarlige og uønskede forhold. Kommunen må iverksette tiltak dersom evaluering av tjenestetilbudet, tilsyn eller andre forhold viser at kommunens tjenestetilbud ikke er tilstrekkelig eller forsvarlig.

Tredje ledd andre punktum gir Kongen forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om innholdet i plikten til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten. Slike bestemmelser er gitt i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Se også veilederen til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Kommunens plikter etter § 3-1 tredje ledd må ses i sammenheng med den enkelte virksomhets plikter § 4-2 første ledd. Ifølge denne bestemmelsen har enhver som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven plikt til å drive systematisk arbeid for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. 

Se også helsetilsynsloven § 5 som bestemmer at enhver som yter helse- og omsorgstjenester, skal etablere et internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter.

Kommunens ansvar er avgrenset mot statens og fylkeskommunens ansvarsområder

Av fjerde ledd følger at kommunens ansvar omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune, det vil si spesialisthelsetjenester og tannhelsetjenester. Kommunens ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester må dermed forstås i lys av den samlede organisering av helse- og omsorgstjenesten i landet.

Kommunens ansvar omfatter privat drevet helse- og omsorgstjeneste på områder som kommunen har ansvar for etter første ledd når dette skjer etter avtale med kommunen, jf. femte ledd.

Innholdet i begrepet spesialisthelsetjeneste er dermed viktig for avgrensningen mot kommunens sørge for-ansvar. Begrepet spesialisthelsetjeneste svarer imidlertid ikke til et presist medisinsk begrep. Det omfatter i hovedsak helsetjenester som krever tilgang til spesialisert kunnskap og ressurser, og som det ut fra faglige og økonomiske hensyn er hensiktsmessig å ha et samlet ansvar for i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenester kan derfor sies å være et samlebegrep på den type helsetjenester man ikke har funnet det hensiktsmessig å legge ansvaret for på det kommunale nivået.

Hva som er hensiktsmessig i denne sammenheng kan forandre seg over tid på grunn av den medisinske utviklingen og endringer i organiseringen av helse- og omsorgstjenestene. Begrepet må ses i sammenheng med den faktiske oppgavefordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det vil også alltid være noe overlapp mellom helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten for å få til helhetlige og gode pasientforløp. Videre vil det konkrete innholdet i sørge for-ansvaret kunne endres på grunnlag av faglig utvikling og helsepolitiske mål, og endringer i regelverket. Spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a inneholder en ikke-uttømmende liste med oppgaver som inngår i de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar.

Det ovenstående innebærer at det til en viss grad vil være gråsoner mellom tjenestenivåene. Dette medvirker til kommunenes frihet til å organisere tjenestetilbudet ut fra lokale behov og forutsetninger. De lovpålagte samarbeidsavtalene mellom de regionale helseforetakene og kommunene er viktige verktøy for å regulere gråsonene mellom kommunen og statens sørge for-ansvar. I disse avtalene skal blant annet den konkrete oppgavefordelingen reguleres. Se helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 6 og veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.  

Kommunen kan inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere om å yte tjenester

Kommunen kan yte tjenestene etter første ledd selv, eller inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere om å yte tjenestene. Dette er presisert i femte ledd. Den enkelte kommune står dermed fritt til å bestemme om den vil produsere tjenestene selv eller kjøpe tjenester av andre tjenesteytere. Kommunen beholder sitt overordnede ansvar etter loven selv om den inngår avtale med andre tjenesteytere. Den enkelte avtale, sett i sammenheng med eventuelle rammeavtaler, vil måtte gi svar på hvilken del av kommunens ansvar som de private mer konkret skal bidra til å oppfylle.

Kommunens frihet til å inngå avtaler med private ledsages av et ansvar for å følge opp og kontrollere om tjenestene leveres i tråd med avtalen. Kommunene må sørge for gode rutiner knyttet til dette.

Avtaler om å yte tjenester for kommunen kan ikke overdras, jf. andre punktum.

Bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven, herunder kravene til forsvarlighet, pasient- og brukersikkerhet og kvalitet gjelder også for private tjenesteytere, jf. virkeområdebestemmelsen i § 1-2. Generelt skal tjenesteleverandøren være forpliktet til å overholde kravene som lovgivningen stiller til tjenestene, herunder ivaretakelse av de rettighetene pasienter og brukere har etter pasient- og brukerrettighetsloven. Det enkelte helsepersonell, herunder privatpraktiserende leger, fysioterapeuter og jordmødre, er forpliktet av helsepersonellovens krav til forsvarlig yrkesutøvelse. Virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester har en selvstendig plikt etter helsepersonelloven § 16 til å legge til rette for at helsepersonellet oppfyller sine forpliktelser. Helsetilsynslovens krav til internkontroll gjelder også for disse virksomhetene.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, jf. hol. § 3-2 fjerde ledd. Per 21. januar 2026 er det ikke gitt slik forskrift.

Forholdet til oppholdsprinsippet ved kjøp av tjenester i en annen kommune

En kommune (hjemkommunen) kan velge å oppfylle sitt sørge for-ansvar overfor en pasient eller bruker ved å kjøpe et kombinert bo- og tjenestetilbud beliggende i en annen kommune (vertskommunen). Personen vil da ta opphold i vertskommunen som følge av dette, og rent språklig vil vertskommunen være personens «oppholdskommune» så lenge personen mottar sine tjenester der. Hjemkommunen beholder likevel sørge for-ansvaret overfor den aktuelle pasienten eller brukeren; dette følger forutsetningsvis av hol. § 3-1 siste ledd som fastslår at kommunen kan velge å yte tjenestene selv eller inngå avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Sørge for-ansvaret vil altså ikke endres som følge av at hjemkommunen kjøper tjenester til en pasient eller bruker utenfor egen kommune.

Hjemkommunens sørge for-ansvar går som utgangspunkt heller ikke ut «på tid». Det opphører heller ikke som følge av at pasienten eller brukeren melder flytting til vertskommunen i henhold til den enkelte innbyggers plikt til å melde flytting etter folkeregisterloven § 6-1.

En kommune som har kjøpt et tjenestetilbud til en pasient eller bruker i en annen kommune, kan på et tidspunkt ønske å avslutte dette avtaleforholdet og heller tilby nødvendige tjenester i hjemkommunen. Hvis pasienten eller brukeren ikke ønsker den aktuelle endringen, kan det oppstå spørsmål om hva som eventuelt skal til for at hjemkommunens sørge for-ansvar går over til vertskommunen. Dette er omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-6/2013 Om kommunenes ansvar ved opphør av avtale med en annen kommune om kjøp av helse- og omsorgstjenester utenfor institusjon.

At pasienten eller brukeren takker nei til et tjenestetilbud i hjemkommunen som isolert sett vurderes å være forsvarlig, og ønsker at tjenestetilbudet i vertskommunen skal videreføres, vil imidlertid ikke i seg selv medføre at hjemkommunens sørge for-ansvar opphører. Også selve flyttingen, med de endringene en flytting vil innebære for pasienten eller brukeren, må vurderes å være forsvarlig. Se nærmere om krav til forsvarlighet ved endring av et tjenestetilbud i rundskrivet til hol. § 4-1 første ledd. I tillegg må avgjørelsen ligge innenfor de lovlige rammene for kommunens skjønn, det vil si at den ikke må være urimelig, ev. åpenbart urimelig der det kun er snakk om tjenester som ikke er helsetjenester, jf. pbrl. § 7-7 siste punktum.

Hvis pasienten, brukeren eller dennes representant mener at en endring av tjenestetilbudet ikke er forsvarlig, eller at kommunens skjønnsutøvelse er (åpenbart) urimelig, kan endringen påklages til statsforvalteren etter pbrl. § 7-2.

En tvist mellom kommuner om hvilken kommune som har sørge for-ansvar etter § 3-1, og derigjennom finansieringsansvar etter hol. § 11-1, kan bringes inn for statsforvalter til avgjørelse etter forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester § 3. Hvis saken gjelder spørsmål om hvorvidt sørge for-ansvaret har gått over på vertskommunen, må statsforvalteren gjøre en selvstendig vurdering av om den aktuelle endringen i tjenestetilbudet som hjemkommunen ønsker å foreta, oppfyller lovens krav til slike endringer. Der de berørte kommunene sokner til to ulike statsforvalterembeter, bør det vurderes å overlate en settestatsforvalter for behandling av saken.

Sentrale forskrifter med hjemmel i § 3-1

• Forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten
• Akuttmedisinforskriften
• Verdighetsgarantiforskriften

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)

Kommunen skal sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1. For å oppfylle dette ansvaret skal den blant annet tilby helse- og omsorgstjenestene som er listet opp i § 3-2 første ledd. De enkelte tjenestene er omtalt nærmere nedenfor. 

Bestemmelsen bidrar til å definere og tydeliggjøre begrepet nødvendige helse- og omsorgstjenester ved å nærmere angi oppgavene som typisk faller inn under begrepet. Bestemmelsen lister opp helse- og omsorgstjenester som kommunen som et minimum har plikt til å sørge for. Den gir ikke en uttømmende opplisting av kommunens ansvar, men kan anses som veiledende for hvilke behov kommunens helse- og omsorgstjeneste er forpliktet til å dekke. At bestemmelsen ikke er uttømmende følger uttrykkelig av ordlyden «blant annet».

Et tilbud om dagaktivitet for personer med utviklingshemming er eksempel på en tjeneste som kommunen kan være forpliktet til å yte til den enkelte selv om første ledd kun nevner dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. En tjeneste som ikke er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen kan med andre ord like fullt være en helse- og omsorgstjenesten som kommunen er forpliktet til å yte i det enkelte tilfelle. Det vil si at angivelsen av konkrete tjenestetilbud i bestemmelsen ikke uten videre gir grunnlag for å skille mellom lovpålagte og ikke lovpålagte tjenester.

Opplistingen i § 3-2 gjelder for tjenester som ytes til alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne, jf. § 3-1 andre ledd. Det innebærer for eksempel at ansvaret for å sørge for psykiske helsetjenester og hjelp for rusmiddelproblemer inngår som en integrert del av kommunens ansvar etter § 3-2. Selv om psykisk helse- og rustjenester ikke er eksplisitt nevnt i bestemmelsen, er det like fullt en del av de helse- og omsorgstjenestene som kommunen har plikt til å tilby etter § 3-2, jf. § 3-1. Se nærmere omtale av ansvaret i veilederen om psykisk helsearbeid barn og unge og veilederen om psykisk helse- og rusarbeid for voksne.

De ulike nummeralternativene i første ledd er ikke skarpt avgrenset og kan overlappe hverandre til en viss grad. For eksempel kan det i konkrete situasjoner være uklart om det er mest riktig å kategorisere en type tjeneste som utredning, diagnostisering og behandling etter nummer 4 eller habilitering eller rehabilitering etter nummer 5.

Opplistingen i første ledd er profesjonsnøytral. Kommunens helse- og omsorgspersonell vil normalt yte tjenester som er omfattet av flere av nummeralternativene i bestemmelsen. For eksempel vil leger, sykepleiere og fysioterapeuter kunne yte tjenester omfattet av de fleste nummeralternativer, enten alene eller i samarbeid med annet personell.

Nr. 1 - Helsefremmende og forebyggende tjenester

Nummer 1 gir kommunen plikt til å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.

Bestemmelsen gir kommunen et generelt ansvar for å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester, og nevner spesielt helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste i bokstav a og b. Disse to tjenestene er nærmere omtalt nedenfor.

Kommunen har ansvar for å forebygge både somatisk og psykisk lidelse. Det er ikke tilstrekkelig med en rent helsefaglig eller medisinsk tilnærming. Kommunen skal også sikre en helhetlig og sosialfaglig tilnærming til arbeidet.

Frisklivssentraler er en anbefalt måte å organisere helsefremmende og forebyggende tjenester til befolkningen på. Helsedirektoratet har laget en veileder om kommunale frisklivssentraler. Se også temasiden om frisklivssentraler.

Relevante helsefremmende og forebyggende tiltak skal iverksettes i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Det innebærer blant annet at fastleger, hjemmetjenesten og svangerskaps- og barselomsorgen har et ansvar for å arbeide forebyggende. Hol. § 3-2 må sees i sammenheng med § 3-3 som også regulerer kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid. Bestemmelsen tydeliggjør ansvaret for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i alle deler av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og ikke bare de konkrete forebyggende tjenestene som følger av § 3-2. Videre må bestemmelsen sees i sammenheng kommunens ansvar for folkehelsearbeid etter folkehelseloven. Se veilederen om systematisk folkehelsearbeid. 

Helsestasjons- og skolehelsetjenestens opplysnings-, veilednings- og rådgivningsvirksomhet overfor målgruppene gravide, barn og unge og deres foreldre om barns fysiske og psykiske utvikling, er sammen med generell helseinformasjon en vesentlig del av kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid. Videre er allmennlegetjenesten sentral for veiledning om levevaner og for å avdekke risiko for å utvikle sykdom, identifisere risikogrupper, samt iverksette forebyggende tiltak. Andre viktige elementer i det helsefremmende og forebyggende arbeidet er ulike former for frisklivs- eller lærings- og mestringstilbud med kvalitetssikret hjelp til endring og mestring av helseatferd, ulykkesforebyggende arbeid, tobakks- og rusforebygging, samt psykisk helsearbeid. Ellers vil helse- og omsorgstjenesten ha en viktig pådriverrolle i kommunen for å sikre at helsefremmede arbeid ivaretas i kommunens planarbeid, i skoler og barnehager, arbeidsliv og nærmiljø, for eksempel for å tilrettelegge for gode kostvaner, daglig fysisk aktivitet og tobakk- og rusfrihet.

Kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende tjenester må også sees i sammenheng med barns rett til helsekontroll i kommunen barnet bor eller midlertidig oppholder seg etter pasient- og brukerrettighetsloven § 6-1. Rettighetsbestemmelsen motsvares av kommunens plikter etter hol. § 3-2 første ledd nr. 1, og kommunens plikt er nærmere regulert i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte samarbeid om forebygging, jf. hol. § 6-2 første ledd nr. 10. Les mer om innholdet i avtalen i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

Helsetjenester i skoler og helsestasjonstjeneste

Kommunen har plikt til å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste, jf. første ledd nr. 1 bokstav a og b. Disse tjenestene er så sentrale at de er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen. Kommunen står likevel fritt til å bestemme den ytre rammen for organiseringen av tjenestene.

Bestemmelsen innebærer at kommunene ikke kan flytte deler av tilbudet fra helsestasjonstjenesten over til for eksempel fastlegene. At kommunene har plikt til å sørge for helsestasjons- og skolehelsetjeneste er imidlertid ikke til hinder for at den enkelte pasienten eller brukeren kan velge å få tilsvarende tilbud annet sted, som for eksempel at fastlegene kan tilby gravide svangerskapskontroll og vaksinasjon av barn. Det er samtidig viktig fra kommunens side å opprettholde tjenestene som et befolkningsrettet lavterskeltilbud og unngå at det bare blir et individrettet tilbud. 

Deler av virksomheten som drives innenfor helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan også falle inn under § 3-2 første ledd nr. 4 i den grad det dreier seg om diagnostisering og behandling, for eksempel av seksuelt overførbare sykdommer hos ungdom. Deler av virksomheten i helsestasjonstjenesten faller også inn under nr. 2 om svangerskaps- og barselomsorgstjenester.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan avdekke og intervenere tidlig, samt sørge for iverksetting av tiltak eller henvisning. En godt utbygd helsestasjons- og skolehelsetjeneste vil fremme god utnyttelse av det øvrige kommunale hjelpeapparatet. Innholdet i tjenestene vil naturlig utvikles og endres over tid. 

Helsetjenester i skoler og helsestasjonstjeneste er nærmere regulert i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Kommunen skal tilby svangerskaps- og barselomsorg ved helsestasjon, og helsestasjons- og skolehelsetjeneste til barn og ungdom 0–20 år, jf. forskriften § 3 første ledd. Videre har forskriften blant annet regler om samarbeid, innholdet i tilbudet og folkehelsearbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

For å oppfylle ansvaret etter hol. § 3-1 skal kommunen blant annet ha knyttet til seg helsesykepleier og jordmor, jf. hol. § 3-2 andre ledd. Kommunen skal ansette kvalifisert personell i de lovbestemte deltjenestene, blant annet helsesykepleiere i forbindelse med helsefremmende og forebyggende arbeid. Faglig leder for helsesykepleiertjenesten skal være helsesykepleier. Dette følger av forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste § 3.

Barnekonvensjonen artikkel 24 er sentral i forbindelse med helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Bestemmelsen gir barn rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Partene skal blant annet treffe egnede tiltak for å

• redusere spedbarns- og barnedødelighet
• sikre at det ytes nødvendig legehjelp og helseomsorg til alle barn, med vekt på utviklingen av primærhelsetjenesten
• bekjempe sykdom og feilernæring
• sikre egnet helseomsorg for mødre før og etter fødselen
• sikre at foreldre og barn er informert om, har tilgang til undervisning om og støttes i bruken av grunnleggende kunnskaper om blant annet barns helse og ernæring og fordelene ved amming
• utvikle forebyggende helseomsorg, foreldreveiledning, og undervisning og tjenester innen familieplanlegging.

Les om barnekonvensjonen artikkel 24 i FNs komité for barns rettigheters generelle kommentar nr. 15 (2013) om barns rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden (regjeringen.no) (PDF).

Les mer om helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom i nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom.

Nr. 2 - Svangerskaps- og barselomsorgstjenester

Nummer 2 gir kommunen plikt til å tilby svangerskaps- og barselomsorgstjenester for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1. Svangerskaps- og barselomsorgstjenester vil også være en del av de forebyggende helse- og omsorgstjenestene i kommunene, jf. hol. §§ 3-2 første ledd nr. 1 og 3-3.

Svangerskaps- og barselomsorgen inneholder både helsefaglige undersøkelser, rådgivning og veiledning. Et fullverdig tilbud omfatter både forhold i svangerskapet, forberedelse til fødselen, forberedelse til tiden etter fødselen og det å bli foreldre. De fleste tiltakene vil være individrettede, men de kan også være rettet mot grupper, som for eksempel fødselsforberedende kurs og foreldreveiledning.

Innenfor svangerskaps- og barselsomsorgstjenesten er svangerskapskontroller en av de mest sentrale oppgavene. Svangerskapskontroll kan utføres av fastlege, jordmor eller privatpraktiserende jordmor med driftsavtale med kommunen.  

Helsestasjonstjenesten har flere viktige oppgaver innen svangerskaps- og barselomsorgen. Den har også en viktig forebyggende rolle og kan fange opp tidlige signaler på omsorgssvikt, mistrivsel og utviklingsavvik hos barnet. At kommunen skal tilby svangerskaps- og barselomsorg ved helsestasjon følger av forskrift om helsestasjons- og skoletjenesten § 3 første ledd bokstav a. Det nærmere tilbudet til gravide, nyfødte, barselkvinner og deres partnere er regulert i forskriften § 5.

For å oppfylle ansvaret etter hol. § 3-1 skal kommunen blant annet ha knyttet til seg helsesykepleier og jordmor, jf. hol. § 3-2 andre ledd. Kommunen skal ansette kvalifisert personell i de lovbestemte deltjenestene, herunder blant annet helsesykepleier, jf. forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste § 3.

Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte samarbeid om jordmortjenester, jf. hol. § 6-2 første ledd nr. 8. Punktet omfatter svangerskapsomsorg, fødselshjelp og barselomsorg og ikke bare jordmortjenester. Les mer om innholdet i avtalen i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

Barnekonvensjonen artikkel 24 er sentral i forbindelse med svangerskaps- og barselomsorgen. Bestemmelsen gir barn rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Den forplikter statene til blant annet å arbeide for å redusere spedbarns- og barnedødelighet og sikre at det ytes nødvendig legehjelp og helseomsorg til alle barn og egnet helseomsorg for mødre før og etter fødsel. Les om barnekonvensjonen artikkel 24 i FNs komité for barns rettigheters generelle kommentar nr. 15 (2013) om barns rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden (regjeringen.no) (PDF).

Helsedirektoratet har utarbeidet nasjonale faglige retningslinjer for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen og helsestasjonstjenesten. Se

• nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen
• nasjonal faglig retningslinje for fødselsomsorgen
• nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen
• nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom

Nr. 3 - Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner

Nummer 3 bestemmer at kommunen skal tilby hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap, medisinsk nødmeldetjeneste og psykososial beredskap og oppfølging for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1. Kommunene har et særskilt ansvar for å yte døgnkontinuerlig hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner. Tjenestene omfatter alle pasient- og brukergrupper, jf. § 3-1 andre ledd.

Bestemmelsen om kommunens ansvar for å tilby hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner må sees i sammenheng med kommunens plikt til å sørge for øyeblikkelig hjelp etter hol. § 3-5, pasientens og brukerens rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første ledd og helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7.

Akuttmedisinforskriften utdyper kommunens ansvar etter hol. § 3-2 første ledd nr. 3 bokstav a–c. Forskriften regulerer både kommunenes og de regionale helseforetakenes akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet et rundskriv til akuttmedisinforskriften (regjeringen.no).

Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden, jf. § 6-2 første ledd nr. 11. Les mer om innholdet i avtalen i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

Helsedirektoratet har skrevet et brev om ansvar for pasienter i de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. Spørsmål om hvem som har ansvaret for pasienten i konkrete situasjoner der for eksempel både ambulansepersonell og legevaktlege er involvert, kan ikke besvares generelt. Ansvarsforholdene bør likevel så langt det er mulig avklares i virksomhetens rutiner. Se den nærmere omtalen i brevet.

Helsedirektoratet har utarbeidet flere veiledere på akuttmedisinfeltet. De mest relevante produktene for den kommunale akuttmedisinske tjeneste er:

• veilederen om legevakt og legevaktsentral
• veilederen om nødnett i helsetjenesten
• veilederen om akutthjelperordningen
• veilederen for helsetjenestens organisering på skadested (PDF)

Se også temasiden om akuttmedisin.

Legevakt

Bokstav a omfatter legevakt. Den kommunale legevaktordningen skal sikre befolkningens behov for øyeblikkelig hjelp hele døgnet. Legevaktordningen skal bestå av et fast legevaktnummer, legevaktsentral og lege i vaktberedskap.

Kommunal legevakt er en integrert del av allmennlegetjenesten og utgjør sammen med medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjenesten, kjeden av akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Legevaktens tjenester kan ikke sees isolert fra fastlegeordningen og andre tjenester. Fastlegens plikt til deltakelse i legevakt er regulert i fastlegeforskriften § 33.

Legevakt er noe mer enn kun medisinsk akuttberedskap. Det utføres et betydelig omfang av utredning, diagnostisering og behandling ved legevaktene som ikke nødvendigvis har et akuttpreg. For eksempel er det ikke uvanlig at turister og andre som ikke har fastlege oppsøker legevakt uten at det nødvendigvis er akutte behov for hjelp.

Kommunal legevaktordning er nærmere regulert i akuttmedisinforskriften kapittel 2. Forskriften gir regler om kommunens ansvar for kommunal legevaktordning, kompetansekrav til annet helsepersonell enn lege og krav til utstyr i kommunal legevakt. Forskriften § 13 gir krav til organisering og bemanning i legevaktsentralene. Kompetansekrav for lege på vakt og krav til bakvakt i kommunal legevakt fremgår av forskrift om kompetansekrav for leger §§ 3, 3 a og 4 jf. akuttmedisinforskriften § 7. Akuttmedisinforskriften er nærmere omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv til akuttmedisinforskriften (regjeringen.no).

Les mer om legevakt og legevaktsentral i veilederen om legevakt og legevaktsentral.

Heldøgns medisinsk akuttberedskap

Bokstav b nevner heldøgns medisinsk akuttberedskap. Dette inngår som en integrert del av legevaktens virksomhet, og omfatter å ha planer for utstyr og personell som skal sikre befolkningen nødvendige akuttmedisinske tjenester.

Medisinsk nødmeldetjeneste

Bokstav c nevner medisinsk nødmeldetjeneste. Medisinsk nødmeldetjeneste er et landsdekkende, organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for varsling og håndtering av henvendelser om behov for akuttmedisinsk hjelp og kommunikasjon innen helse- og omsorgstjenesten.

Medisinsk nødmeldetjeneste er nærmere regulert i akuttmedisinforskriften kapittel 4. Kommunens ansvar for nødmeldetjenesten er regulert i forskriften §§ 4 og 12, mens § 13 regulerer krav til organisering og bemanning av legevaktsentralene. Kommunen plikter å ha kommunikasjonsberedskap og nødvendig kommunikasjonsutstyr knyttet til et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett for helsetjenesten (nødnett). Kommunen skal sørge for at helsepersonell som inngår i kommunens akuttmedisinske beredskap, er umiddelbart tilgjengelig i nødnett.

Forskriften kapittel 5 regulerer funksjonskrav til det kommunikasjonstekniske utstyret.  Akuttmedisinforskriften er nærmere omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv til akuttmedisinforskriften (regjeringen.no).

Les mer om krav til medisinsk nødmeldetjeneste i veilederen om legevakt og legevaktsentral og om nødnett i veilederen om nødnett i helsetjenesten.

Psykososial beredskap og oppfølging

Bokstav d tydeliggjør kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging i en akutt situasjon og i en oppfølgingsfase etterpå. Kommunen vurderer selv hvordan den organiserer det psykososiale tilbudet.

Kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging følger både av helse- og omsorgstjenesteloven, folkehelseloven og helseberedskapsloven. Det vises også til sivilbeskyttelsesloven. Lovene supplerer og utfyller hverandre, og må derfor ses i sammenheng.

Både omfanget, arten av psykososial oppfølging i den akutte fasen og oppfølging i etterkant av hendelsen samt lengden på oppfølgingsfasen, er individ- og situasjonsbetinget. Kommunen må derfor tilpasse tilbudet til den enkeltes individuelle forutsetninger, situasjon og behov.

Psykososial beredskap og oppfølging særpreges av at personell fra en rekke tjenestesteder skal kunne rykke raskt ut, med ujevne mellomrom og på kort varsel til uavklarte hendelser av svært ulik art og størrelse. Forutsigbarhet i organisering, øvelser, bemanning og økonomiske rammer er viktige faktorer for tjenester som skal håndtere akutte situasjoner. I tråd med hol. § 5-2 har kommunen plikt til å utarbeide beredskapsplan for helse- og omsorgstjenester som skal tilbys i kommunen, jf. helseberedskapsloven § 1-3. Dette omfatter også psykososial beredskap. Den konkrete utformingen av planen vil blant annet avhenge av størrelsen på kommunen, kommunens tilgjengelige ressurser og bosettingsmønster.

Den enkelte kommunen må selv vurdere om ansvaret for psykososial beredskap og oppfølging skal ivaretas gjennom opprettelse av psykososiale kriseteam eller på annen måte. På tilsvarende måte vil det være opp til den enkelte kommunen selv å avgjøre hvilke profesjoner som eventuelt skal inngå i kriseteamet eller beredskapsplanen. Kommunen har rett til å gi helsepersonell pålegg om å utføre nødvendig arbeid i forbindelse med ulykker og andre akutte situasjoner, jf. hol. § 5-3.

Les mer i veilederen om psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer (Mestring, samhørighet og håp). Veilederen ble laget før kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging ble tydeliggjort i hol. § 3-2 første ledd nr. 3 bokstav d i 2018. Ettersom lovendringen innebar en tydeliggjøring av gjeldende rett, er veilederen fremdeles relevant.

Nr. 4 - Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning

Nummer 4 gir kommunen en plikt til å tilby utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.

Kommunens ansvar omfatter utredning, diagnostisering og behandling av alle pasient- og brukergrupper, jf. § 3-1 andre ledd. 

Bestemmelsen er generelt utformet og ikke uttømmende, jf. bruken av ordet «herunder». Fastlegeordningen er spesifikt nevnt i bestemmelsen for å synliggjøre en etablert nasjonal organisasjonsmodell. Denne tjenesten er nærmere omtalt nedenfor.

Utredning, diagnostisering og behandling vil inngå i en rekke tjenester i kommunen, for eksempel i fastlegetjenesten, ved legevakt, i hjemmet eller på institusjon. Utredning, diagnostisering og behandling kan videre foretas av en rekke helsepersonellgrupper, eksempelvis leger, fysioterapeuter eller sykepleiere.

Kommunens plikt til å tilby utredning, diagnostisering og behandling er begrenset mot spesialisthelsetjenestens oppgaver. Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal blant annet avklare hvilke helse- og omsorgsoppgaver forvaltningsnivåene er pålagt ansvaret for der det foreligger gråsoner og gi en felles oppfatning av hvilke tiltak partene til enhver tid skal utføre, jf. § 6-2 første ledd nr. 1. Les mer i veileder om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

Kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester gjelder for alle som oppholder seg i kommunen, også de som av ulike grunner ikke står på liste hos en fastlege eller ikke har sin fastlege tilgjengelig. Dette kan eksempelvis være personer som oppholder seg i kommunen midlertidig eller personer som har valgt å stå utenfor fastlegeordningen. Kommunen må sørge for et tilbud om nødvendig utredning, diagnostisering og behandling også for personer som ikke benytter seg av tilbudet i fastlegeordningen. Se mer om oppholdsprinsippet i rundskrivet til § 3-1.

Fastlegeordning

En del av kommunens plikt til å tilby utredning, diagnostisering og behandling er å tilby fastlegeordning.

Fastlegeordningen er nærmere regulert i fastlegeforskriften. Forskriften har blant annet regler om kommunens ansvar i kapittel 2, fastlegeavtale, liste mv. i kapittel 3, ansvar og ledelse ved kommunale og næringsdrivende fastlegekontor i kapittel 4 og fastlegens oppgaver i kapittel 5. Pasientrettigheter i fastlegeordningen følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c og forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen.

I tillegg er nærmere utforming av kommunens og legenes rettigheter og plikter, samarbeid mellom partene og økonomiske forhold regulert i sentralt avtaleverk mellom staten, Den norske legeforeningen, KS og Oslo kommune.

Fastlegeordningen gir alle innbyggere i Norge rett til å stå på liste hos en fastlege som skal tilby nødvendige allmennlegetjenester. En fastlege er en lege som har inngått avtale med en kommune om deltakelse i fastlegeordningen. Alle leger som skal delta i fastlegeordningen må ha en individuell avtale med kommunen, jf. fastlegeforskriften § 8.

Kommunen velger selv om de ønsker å inngå fastlegeavtaler med leger ansatt i kommunen eller med næringsdrivende leger. Det er vanligst at kommunen inngår avtale med næringsdrivende leger, jf. hol. § 3-1 femte ledd. Kommunen beholder det overordnede ansvaret for tjenesten selv om det inngås avtale med næringsdrivende leger, herunder det overordnede ansvaret for at fastlegetjenestene i kommunen er forsvarlige, jf. hol. § 4-1.

Kommunen har ansvar for å organisere fastlegeordningen og sørge for at personer som ønsker det får tilbud om plass på en fastlegeliste, jf. fastlegeforskriften § 4, pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c og forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen § 2. Kommunen skal sørge for at et tilstrekkelig antall leger deltar i fastlegeordningen. Kommunen har videre ansvar for at innbyggerne i kommunen gis nødvendig informasjon om fastlegeordningen, jf. fastlegeforskriften § 6, at tilbudet av allmennlegetjenester er forsvarlig og at fastsatte kvalitets- og funksjonskrav overholdes, jf. forskriften § 5. Kommunen skal også tilrettelegge for samarbeid mellom kommunen, fastlegene og andre tjenesteytere, jf. fastlegeforskriften § 7. Helsedirektoratet har i brev redegjort nærmere for kommunens ansvar opp mot næringsdrivende fastleger. Merk at brevet henviser til den tidligere fastlegeforskriften.

Fastlegen har ansvar for alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for innbyggerne på listen dersom ikke annet er presisert i lov eller forskrift, jf. fastlegeforskriften § 21 første ledd og § 15. Dette omfatter også øyeblikkelig hjelp til innbyggerne på listen på dagtid. Fastlegen har plikt til å prioritere personene som står på sin liste, og er primærkontakt ved behov for legehjelp. En av intensjonene med ordningen er at fastlegen skal koordinere pasientenes behov for annen helsehjelp, herunder vurdere behov for undersøkelse og behandling i spesialisthelsetjenesten.

Fastlegene driver ikke utelukkende med utredning, diagnostisering og behandling, men vil også utføre oppgaver som er nærmere konkretisert i hol. § 3-2 for øvrig, for eksempel vil de ha en sentral rolle i å identifisere og iverksette forebyggende tiltak overfor pasienter i risikogrupper, jf. § 3-2 første ledd nr. 1.

Helfo forvalter fastlegeordningen på vegne av kommunene. Dette innebærer blant annet systemer for endringer i og opprettelse av avtalehjemler for fastleger, registrering av pasientenes bytte av fastlege, utføring av gjensteinnbyggeroppgjør og beregning av pasienttilpasset basistilskudd som utbetales fastlegene hver måned. Se mer på Helfo – Fastlegeordninga (helfo.no). 

Det finnes mer informasjon om fastlegetjenesten på temasiden om fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegetjenester. 

Nærmere om begrepet allmennlegetjeneste

Begrepet «allmennlegetjeneste» er ikke nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven, men benyttes som en samlebetegnelse på allmennmedisinsk legearbeid i kommunen, herunder i fastlegeordningen, helsestasjon, skolehelsetjeneste, sykehjem, fengsler og asylmottak og legevakt.

Allmennmedisinsk legearbeid anses som forebyggende og behandlende medisin i primærhelsetjenesten (den kommunale helse- og omsorgstjenesten) og omfatter tjenester fra ulike nummeralternativer i § 3-2, herunder nr. 1 helsefremmende og forebyggende tjenester, nr. 4 utredning, diagnostisering og behandling og nr. 5, sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering.

Nr. 5 - Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering

Nummer 5 gir kommunen plikt til å tilby sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.

Rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, der flere aktører samarbeider om å gi nødvendig assistanse til pasienten eller brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Habilitering forstås på samme måte, men dreier seg om tiltak spesielt rettet mot barn eller voksne med medfødte eller tidlig ervervede helse- og/eller funksjonsproblemer.

Bestemmelsen innebærer at kommunen skal sikre et nødvendig tilbud av tjenester som kan bidra til stimulering av egen læring, motivasjon, økt funksjons- og mestringsevne, likeverd og deltagelse. Tjenestene skal tilbys og ytes ut fra et brukerperspektiv, samordnet, tverrfaglig og planmessig, i eller nærmest brukerens vante miljø i en for brukeren meningsfylt tilværelse.

Kommunale habiliterings- og rehabiliteringstjenester skal ikke bare være av medisinsk art, men også dekke sosiale og psykososiale behov. Det er av sentral betydning at kommunene også opprettholder den sosialfaglige tilnærmingen for å sikre en helhetlig oppfølging av mennesker med psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet, varig nedsatt funksjonsevne og mennesker som må omstille seg når det gjelder bolig, arbeid og sosial deltakelse som følge av sykdom eller skade.

Kommunens plikt er utdypet i forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator. Forskriften § 5 omhandler kommunens ansvar og presiserer blant annet at kommunen skal planlegge habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten sin og ha en generell oversikt over behov for habilitering og rehabilitering i kommunen, samt at tjenester som inngår i kommunens helse- og omsorgstjenestetilbud, skal integreres i et samlet tverrfaglig re-/habiliteringstilbud.

Kommunale habiliterings- og rehabiliteringstjenester må ofte skje i samarbeid med habilitering- og rehabiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten. Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte retningslinjer for samarbeid i tilknytning til innleggelse, utskrivning, habilitering, rehabilitering og lærings- og mestringstilbud for å sikre helhetlige og sammenhengende helse- og omsorgstjenester til pasienter med behov for koordinerte tjenester, jf. hol. § 6-2 første ledd nr. 2 og samarbeid om ytelse av helse- og omsorgstjenester til barn og unge med sammensatte vansker og lidelser, og som derfor mottar tjenester fra begge forvaltningsnivåene, jf. § 6-2 første ledd nr. 13. Les mer i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak punkt 2 og 13.

I tillegg til å samarbeide med spesialisthelsetjenesten, vil kommunens plikt etter bestemmelsen også kunne innebære behov for samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten, utdanningssektoren og andre relevante instanser, for eksempel når det er behov for hjelpemidler og tilrettelegging av miljøet rundt pasienten eller brukeren. De kommunale helse- og omsorgstjenestene har plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere, jf. § 3-4.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med kommunens plikter knyttet til individuell plan, koordinator, barnekoordinator og koordinerende enhet i hol. §§ 7-1, 7-2, 7-2a og 7-3, jf. også forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator og forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester.

Les mer om kommunens ansvar for habilitering, rehabilitering, koordinator og individuell plan i veilederen om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.

Les mer om kommunens ansvar for å tilby barnekoordinator og individuell plan i veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Nr. 6 - Andre helse- og omsorgstjenester

Nummer 6 gjelder kommunens ansvar for andre helse- og omsorgstjenester og gir eksempler på dette i bokstavene a til og med c.

Fellesbetegnelsen «andre helse- og omsorgstjenester» er valgt for å samle tjenestene som tidligere ofte var omtalt som pleie- og omsorgstjenesten, og som på ulike måter ofte er samorganisert i kommunene. Det skal fattes enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler for alle typer tjenester etter § 3-2 første ledd nr. 6 som forventes å vare lenger enn to uker, jf. pbrl. § 2-7 andre ledd. Ved utforming av tjenestetilbud etter § 3-2 første ledd nr. 6 skal det legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener om utformingen, jf. pbrl. § 3-1 andre ledd andre punktum.

Les om saksbehandlingen av tjenester etter hol. § 3-2 første ledd nr. 6 i veilederen for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF).

Helsetjenester i hjemmet

Bokstav a omfatter «helsetjenester i hjemmet». Helsetjenester i hjemmet er alle former for planlagte kommunale helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten eller med utgangspunkt i pasientens hjem. Eksempler på helsetjenester som kan ytes i hjemmet er hjemmesykepleie, ergoterapi og fysioterapi. Også regelmessige samtaler mv. til personer med rusmiddelavhengighet eller psykiske lidelser kan tilbys som helsetjenester i hjemmet, dersom behovet tilsier dette. Hvilke helsetjenester som kan ytes i hjemmet vil bero på en forsvarlighets- og hensiktsmessighetsvurdering.

Begrepet «i hjemmet» omfatter pasientens hjem, herunder også omsorgsbolig, bofellesskap, trygdebolig eller andre private eller kommunale tilpassede boliger som ikke er institusjoner. Selv om helsetjenesten helt eller delvis ytes av en fast stab i en omsorgsbolig eller et bofelleskap, regnes tjenesten som «i hjemmet». Tjenester som gis i pasientens midlertidige hjem som for eksempel i fritidsbolig, regnes også som «i hjemmet».

Det er ikke et absolutt krav at tjenesten utføres innendørs i hjemmet. Hvis det er hensiktsmessig, kan tjenesteytingen leilighetsvis også skje utenfor hjemmet, for eksempel på et treningssenter, eller utendørs. Det avgjørende er at tjenesten tilbys med utgangspunkt i hjemmet. Helsetjenester som i utgangspunktet tilbys utenfor pasientens hjem, for eksempel legetjenester, og andre helsetjenester som pasienter oppsøker selv, regnes ikke som helsetjenester i hjemmet. Dette gjelder selv om helsepersonellet ved behov tilbyr seg å komme hjem til pasienten. Helsetjenester i hjemmet kan gis både ved kortere hjemmebesøk og som døgnkontinuerlige tjenester.

Ulike former for velferdsteknologi, som for eksempel elektronisk medisindispenser og inkontinenssensor, kan benyttes som ledd i helsetjenester i «helsetjenester i hjemmet». Se også veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 1.3.7 og 1.5.

Personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt

Bokstav b omfatter «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt».

Tjenestene i bokstav b omtales gjerne som omsorgstjenester. Disse tjenestene er eksempler på tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse som helsehjelp. Det kan av og til være vanskelig å avgjøre om det dreier seg om omsorgstjenester eller helsetjenester. En rettesnor er å se på om det er behov for lege- eller sykepleiefaglig kompetanse, fysioterapeut, psykolog eller lignende, eller om bistanden personen trenger kan ytes på en forsvarlig måte av for eksempel ufaglærte eller eventuelt en miljøarbeider. Hvis det gjelder personer med omfattende funksjonsnedsettelser og flere diagnoser vil behovene ofte måtte dekkes av tjenester der både helsehjelp og ulike former for personlig assistanse inngår. 

Personlig assistanse er hjelp til og opplæring i dagliglivets gjøremål i og utenfor hjemmet, herunder hjelp til en meningsfull fritid og samvær med andre. Tjenesten organiseres blant annet som ulike hjemmehjelptjenester, støttekontakt, boveiledning, dagaktivitetstilbud eller brukerstyrt personlig assistanse (BPA), og kan inngå i rehabiliteringsopplegg sammen med andre kommunale helse- og omsorgstjenester.

Personlig assistanse kan tilbys på flere måter og i ulike former. Begrepet «personlig assistanse» er valgt for å understreke viktigheten av brukermedvirkning og brukerstyring i tjenesten. Det skal legges stor vekt på hvordan brukeren selv ønsker assistansetilbudet utformet, jf. pbrl. § 3-1 andre ledd andre punktum.

Praktisk bistand i bokstav b omfatter nødvendig hjelp til dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen både innendørs og utendørs. Eksempler er hjelp til innkjøp og tilberedning eller levering av mat, vask av klær og rengjøring av bolig. Også helt nødvendig snøfjerning for å muliggjøre atkomst eller lignende kan omfattes. Behov for mer regelmessig eller omfattende snøfjerning, vil derimot falle utenfor helse- og omsorgstjenestens ansvar. Behov for praktisk bistand til eller opplæring i å bestille for eksempel snøfjerning hos et privat firma, kan også omfattes av bestemmelsen. Det må dreie seg om gjøremål som både etter sin art og sitt omfang er nødvendige i dagliglivet, og som funksjonsfriske vanligvis utfører selv uten hjelp fra håndverkere eller andre. Bistand til hagearbeid, vedlikeholdsarbeid mv. vil som hovedregel ikke kunne anses som nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Praktisk bistand kan også være hjelp til å stå opp om morgenen, gå i butikker og møte til avtaler mv. I tillegg omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell, herunder nødvendig tilsyn, hjelp til dusj, bading, toalettbesøk, hårvask, barbering, av- og påkledning mv. samt inntak av mat og drikke. Trygghetsalarm og ulike former for digitalt tilsyn kan inngå her. Se også veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 1.3.7.

Brukere av helse- og omsorgstjenester forventes å benytte seg av tilrettelagte tilbud innenfor varehandel, transport osv. Det samme gjelder også for nye husholdningshjelpemidler mv. som følge av teknologisk utvikling, når disse tas i alminnelig bruk i befolkningen. Les mer i Helsedirektoratets brev om krav om bruk av utstyr og hjelpemidler ved behov for praktisk bistand.

For brukere som kan nyttiggjøre seg ordninger for utkjøring av dagligvarer mv., vil det som hovedregel være i tråd med regelverket om kommunen henviser brukeren til å benytte seg av dette. Ved behov vil kommunen i slike tilfeller kunne være forpliktet til å bistå med bestilling mv. For personer som ut fra alder, livsfase eller andre forhold har et rimelig ønske om selv å kunne dra til butikken, vil kommunen også kunne være forpliktet til å yte bistand til det.  

Foreldre som har utfordringer med helse eller en funksjonshemning vil kunne ha rett til praktisk bistand, slik at de kan ivareta foreldreoppgaver for barn. Les mer i Helsedirektoratets brev om rett til praktisk bistand til å utføre foreldreoppgaver.

Den enkelte har ikke rett til personlig assistanse fra kommunens helse- og omsorgstjeneste for å kunne ta høyere utdanning, dette anses å falle utenfor «dagliglivets gjøremål» i lovens forstand. Se Helsedirektoratets brev om rett til BPA for bistand til høyere utdanning.

Bistand til å delta i fritidsaktiviteter omfattes også av bokstav b. Støttekontakt er nevnt i bestemmelsen som én måte å gi personlig assistanse på til deltagelse i fritidsaktiviteter. Slik bistand kan gis som individuelt tilbud eller gruppetilbud, dagsenter, aktivitetssenter, ulike aktiviteter i samarbeid med en frivillig organisasjon eller annet. Formålet er å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid og samvær med andre.

Med opplæring i bokstav b menes opplæring i dagliglivets aktiviteter som beskrevet ovenfor. Opplæringen skal ha som formål å gjøre den enkelte best mulig i stand til å utføre oppgaver og aktiviteter som nevnt, og bidra til at personen blir mest mulig selvhjulpen i utførelsen av disse.

Hvorvidt den enkelte har rett til personlig assistanse og i hvilket omfang, beror på en helse- og sosialfaglig vurdering av brukerens behov. Omfang og nivå på hjelpen må vurderes konkret, og ulike momenter knyttet til den enkeltes situasjon vil være relevante i vurderingen. For eksempel vil alder, livsfase og livsstil, samt helsemessige og andre individuelle forhold, måtte tillegges vekt ved utmåling av personlig assistanse. For nærmere om prioritering, se veilederen om prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Plass i institusjon, herunder sykehjem

Bokstav c omfatter «plass i institusjon, herunder sykehjem».

Hva som skal regnes som institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c, er uttømmende opplistet i forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1. Etter forskriften regnes følgende som institusjon:

• institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for barn og unge under 18 år som bor utenfor foreldrehjemmet som følge av behov for tjenester (barnebolig), herunder avlastningsboliger
• institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige
• aldershjem
• sykehjem
• døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp

Sykehjem og døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp, er å anse som helseinstitusjoner, jf. forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 2. Tvungen innleggelse og tilbakeholdelse etter pbrl. kapittel 4A kan bare gjennomføres i en helseinstitusjon, jf. pbrl. § 4A-4 andre ledd.

Forskrift for sykehjem mv. regulerer sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie som nevnt i § 3-2 første ledd nr. 6 nærmere. Forskriften stiller blant annet krav om at det skal være organisert legetjeneste, fysioterapitjeneste og sykepleiertjeneste i tilknytning til oppholdet, i samarbeid med andre deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Kommunene har plikt til å ha tilbud om sykehjem som en del av sitt samlede tjenestetilbud. Les mer i Helsedirektoratets brev om kommunens plikt til å tilby plass i helseinstitusjon.

Hvis en beslutningskompetent pasient eller bruker motsetter seg å flytte inn i sykehjem eller annen bolig for å motta nødvendige tjenester der til tross for at kommunen har stilt krav om dette, vil kommunen fortsatt være forpliktet til å yte de tjenester personen har behov for og som det med rimelighet kan kreves at kommunen yter i situasjonen slik den ligger an. Les mer i Helsedirektoratets brev om pasienters rett til fortsatte tjenester i hjemmet ved tilbud om plass i sykehjem.

Tilrettelagte boliger som ikke er institusjoner

Omsorgsboliger og andre tilpassede boliger som bofellesskap, trygdeboliger eller lignende, herunder boligene som er benevnt som «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» i § 3-2 a, er ikke institusjoner som nevnt i § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c. Beboere i slike boliger betaler husleie, og har krav på å få dekket sine hjelpebehov ved individuelle vedtak om helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse mv. på linje med andre hjemmeboende. Slike boliger er rettslig sett å anse som beboerens hjem, i motsetning til institusjoner.

Plikten til å tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig etter hol. § 3-2 a

§ 3-2 a første ledd slår fast at kommunen skal tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Pasienten og brukeren har en tilsvarende rettighet etter pbrl. § 2-1 e.

Sentrale fortolkninger - hol. § 3-2 første ledd nr. 6

• Rett til omsorgstjenester i mangel av annet dagtilbud (2013)
• Hjelp til gressklipping og snømåking kan inngå i praktisk bistand etter helse- og omsorgstjenesteloven (2014)
• Kommunens plikt til å tilby sykehjemsplass (2016)
• Normtider for praktisk bistand i hjemmet (2016)
• Rett til fortsatte tjenester i hjemmet ved tilbud om plass i sykehjem (2017)
• Selvbestemmelse og forsvarlighet ved praktisk bistand i hjemmet (2017)
• Arbeidsgivers plikt til å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø ved ytelse av tjenester i pasient eller brukers hjem (2021)
• Helse- og omsorgstjenestens og barnevernstjenestens ansvar for barn som trenger barnebolig (2022)
• Nødvendige helse- og omsorgstjenester som BPA og stell av kjæledyr (2023)
• Rett til BPA for bistand til høyere utdanning (2024)
• Bruk av utstyr og hjelpemidler ved behov for praktisk bistand (2024)
• Rett til praktisk bistand til utførelse av foreldreoppgaver (2025)

Nr. 7 - Dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens

Nummer 7 gir kommunen plikt til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.

Kommunen plikter å tilby personer med demens dagaktivitetstilbud. Loven sier ikke noe om hva et dagaktivitetstilbud er, men stiller grunnleggende krav til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det avgjørende er om summen av det som blir tilbudt, oppfyller kravet om nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig kvalitet og omfang. At tilbudet skal være forsvarlig innebærer blant annet at det i tilstrekkelig grad må være tilrettelagt for å møte behovene til personer med demens.

Vanlige begrunnelser for å tilby personer med demens et dagaktivitetstilbud kan være behov for tilsyn, fysisk, sosial og kognitiv aktivisering, oppfølging av ernæring og avlastning av pårørende. Kommunen kan også velge å tilby andre tiltak gjennom et dagaktivitetstilbud, herunder personlig stell, opplæring om demenssykdom og annet. 

Kommunen har stor frihet når det gjelder organiseringen og innretningen av tjenestetilbudet. Tilbudet kan ta utgangspunkt i kommunens eksisterende tjenester, som for eksempel bruk av støttekontakt eller praktisk bistand. Det kan også utformes som et eget tjenestetilbud. Dagaktivitetstilbud kan finne sted på ulike arenaer, som for eksempel sykehjem, kulturhus, dagsenter, omsorgsbolig eller bokollektiv, aktivitets- eller eldresenter, den enkeltes hjem, og i noen tilfeller som en ambulerende tjeneste. Tilbudet kan ytes individuelt eller i gruppe.

Bestemmelsen gjelder dagaktivitetstilbud, men dette utelukker ikke at slike tilbud kan gis på helgedager, ettermiddager eller kvelden. Dersom det er ønskelig for den enkelte og passer inn i kommunens virksomhet, er det mulig å tilby dagaktivitetstilbud også på disse tidspunktene.

Bestemmelsen gjelder personer med demens. Det avgjørende er dermed om personen det gjelder er diagnostisert med demens. Plikten gjelder uavhengig av alder, og omfatter også personer som har funksjonshemminger eller andre sykdommer samtidig som de har en demensdiagnose.

Demenssykdommen kan utvikle seg gradvis og over lang tid. Mange kan dermed ha symptomer som passer med en demensdiagnose, uten at de har blitt diagnostisert med demens. Kommunene har plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester også til personer som ikke har fått en demensdiagnose enda, og kan velge å tilby samme type dagaktiviteter til denne gruppen. Dette må den enkelte kommunen avgjøre ut fra en konkret vurdering av helsetilstanden og tjenestebehovet til den enkelte og deres pårørende.

Den lovfestede plikten for kommunene til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, innebærer ikke i seg selv at alle hjemmeboende med demens har rett til å bli tildelt slike tjenester. Vurderingen om den enkelte pasienten eller brukeren skal få dagaktivitetstilbud, vil på vanlig måte avhenge av om personen har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pbrl. § 2-1 andre ledd. Kommunene må fremdeles gjøre en konkret vurdering av hvilke tjenester den enkelte må få tilbud om for å få nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig kvalitet og omfang. Kommunen må også gjøre en slik vurdering for pasienter og brukere med andre diagnoser. Et dagaktivitetstilbud kan være nødvendig for å ivareta behov for helse- og omsorgstjenester også for personer med andre diagnoser enn demens. Den lovfestede plikten til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens, utelukker med andre ord ikke at også andre pasient- og brukergrupper kan ha tilgang til eller rett til et slikt tilbud.

Når kommunene planlegger og tilrettelegger aktivitetstilbud for personer med demens, er det viktig å ta hensyn til at målgruppen har tiltagende kognitiv svikt. Dette gjør at de lett kan falle utenfor i samvær med kognitiv friske, og kan ha problemer med å utføre aktiviteter de tidligere har mestret. Forarbeidene forutsetter at tilbudet til den enkelte utformes med utgangspunkt i funksjonsnivå, livssituasjon, individuelle behov og interesser. Personer med demenssykdom, har ikke nødvendigvis noe annet til felles enn sykdommen. De utgjør en sammensatt gruppe med ulik alder, livsstil, preferanser og sykdomsbilde elles. Videre forutsetter forarbeidene at det legges vekt på kunnskap om samspillet mellom ulike sykdommer, funksjonsnedsettelser og sosiale problemer. Videre forutsettes det at dagaktivitetstilbudet er fleksibelt, og at innholdet tilpasses til hver enkelt pasients eller brukers preferanser og behov, og oppfyller pårørendes behov for avlasting dersom det er relevant. Avlastningstilbudet skal både være forsvarlig for pårørende og pasienten eller brukeren som har omsorgsbehovet.

Bestemmelsen gjelder hjemmeboende personer, altså personer som bor i eget hjem eller i en kommunal omsorgsbolig. Det omfatter ikke personer som bor på kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner, i praksis som oftest sykehjem. Når det gjelder kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner, vil institusjonene uansett måtte sørge for aktivitetstilbud til beboerne. Det er bare personer med langtidsopphold på sykehjem som faller utenfor kommunens plikt til å tilby dagaktivitetstilbud etter bestemmelsen. Personer som bare har korttidsopphold på en kommunal helse- og omsorgsinstitusjon, er i realiteten å regne for hjemmeboende i denne sammenhengen, selv om de i perioder oppholder seg på institusjonen, og skal ikke miste dagaktivitetstilbudet sitt under korttidsoppholdet.

Les mer om dagaktivitetstilbud til personer med demens i nasjonal faglig retningslinje om demens. Aldring og helse har også utgitt en håndbok om dagaktivitetstilbud for personer med demens (aldringoghelse.no).

Utgangspunktet er at det ikke er krav om å treffe enkeltvedtak om dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7. Et dagaktivitetstilbud vil imidlertid ofte dekke flere ulike tjenestebehov, herunder behov for tjenester som avlastning og personlig assistanse der det er krav om enkeltvedtak. Hensynene bak kravet om enkeltvedtak for tjenestene som følger av § 2-7 andre ledd gjør seg også gjeldende for dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. Kommunene bør derfor treffe enkeltvedtak ved slike tilbud selv om det ikke går frem av § 2-7.

Kjernekompetanse enhver kommune må ha

Andre ledd første punktum er en lovfesting av kompetansekrav i form av opplisting av hvilken kjernekompetanse enhver kommune må ha knyttet til seg. Av bestemmelsen går det frem at kommunen må ha knyttet til seg:

• lege
• sykepleier
• fysioterapeut
• jordmor
• helsesykepleier
• ergoterapeut
• psykolog

Listen er ikke uttømmende for hva slags kompetanse eller hvilke fagprofesjoner den enkelte kommune må sørge for. For mange pasienter og brukere vil nødvendige helse- og omsorgstjenester bestå av summen av ulike delbidrag fra en rekke fagprofesjoner. Det kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenesten er omfattende og sammensatt. Kommunene må ofte ha tilgang på et vidt spekter av personell med ulik kompetanse for å kunne utøve det kommunale ansvaret på en forsvarlig måte.

Utover kjernekompetansen som den lovfestede listen innebærer, må kommunen vurdere hva slags personell det er nødvendig å ansette eller inngå avtale med for å kunne oppfylle ansvaret sitt for å sørge for et forsvarlig og nødvendig tilbud av helse- og omsorgstjenester. Opplistingen av kjernekompetanse i andre ledd endrer slik sett ikke på det tjenestetilbudet kommunen ellers har plikt til å tilby. At kommunen har plikt til å tilrettelegge tjenestene slik at tilstrekkelig fagkompetanse sikres i de ulike tjenestene går uttrykkelig frem av § 4-1 første ledd bokstav d.

Begrepet «knyttet til seg» betyr at kommunen ikke nødvendigvis må ansette personell med den aktuelle kjernekompetansen i kommunale stillinger. I tråd med prinsippet i § 3-1 femte ledd vurderer den enkelte kommune selv om den ønsker å ansette personell i kommunal heltids- eller deltidsstilling, eller om den heller ønsker å inngå avtale om kjøp av enkeltstående tjenester fra privatpraktiserende personell eller personell ansatt i en annen kommune. Det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvilken tilknytningsform som er mest hensiktsmessig. Forutsetningen er at kommunen ivaretar ansvaret sitt for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til pasientene og brukerne i kommunen.

Hjemmel til å gi bestemmelser om krav til innhold i tjenestene i forskrift

Andre ledd andre punktum gir Kongen i statsråd hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om krav til innhold i tjenestene etter § 3-2, herunder kompetansekrav for ulike typer tjenester.

Forskriftshjemmelen omfatter ikke bestemmelser om tjenestenes organisering. Bakgrunnen er at kommunene selv vurderer hvordan tjenestene bør organiseres. I tillegg vil forsvarlighetskravet og tilsynsmyndighetenes virksomhet uansett innebære at kommunene må organisere de ulike tjenestene på en forsvarlig måte.

Eksempler på forskrifter med hjemmel i bestemmelsen er forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten, forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester, forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator, forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon og verdighetsgarantiforskriften.

Helse- og omsorgstjenesteloven har også andre bestemmelser som forutsetter eller stiller krav om ulike former for kompetanse eller personellgrupper. At kommunen må sørge for legekompetanse går for eksempel frem av § 3-2 første ledd nr. 4 om fastlegeordning, § 3-2 nr. 3 om legevakt og § 5-5 om kommunelege. Se også forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste som er videreført med hjemmel i § 13-2. Forskriften stiller krav om at kommunen tilsetter kvalifisert personell i de lovbestemte tjenestene, herunder blant annet helsesykepleiere, sykepleiere og hjelpepleiere.

Hjemmel til å gi bestemmelser om fastlegeordningen i forskrift

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fastlegeordningen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav og om adgangen til suspensjon av ordningen. Fastlegeforskriften er gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Hjemmel til å gi bestemmelser om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen i forskrift

Fjerde ledd fastslår at departementet kan gi forskrift om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav. Dette gjelder også private tjenesteytere som ikke har avtale med kommunen. I slike forskrifter vil det blant annet kunne reguleres hvordan tildeling av avtalehjemler til fastleger og fysioterapeuter skal foregå og hvilke kriterier og avtalevilkår som skal gjelde. Det er ikke gitt forskrifter med hjemmel i bestemmelsen.

Sentrale forskrifter med hjemmel i § 3-2

• Forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi m.m.
• Forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• Forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester
• Forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale
• Forskrift om kompetansekrav for leger
• Akuttmedisinforskriften
• Forskrift om håndtering av medisinsk utstyr
• Forskrift om fastlegeordning i kommunene
• Forskrift om driftsavtale for fysioterapeuter
• Forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator
• Forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon
• Verdighetsgarantiforskriften
• Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram
• Forskrift om smittevern i helsetjenesten
• Forskrift for sykehjem m.v.

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (regjeringen.no)
• Til § 3-2 første ledd nr. 3 bokstav d om psykososial beredskap og oppfølging og andre ledd første punktum om lovfesting av kompetansekrav: Prop. 71 L (2016–2017) Endringer i helselovgivningen (overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret, lovfesting av kompetansekrav m.m.) (regjeringen.no)
• Til § 3-2 første ledd nr. 7 om dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens: Prop. 66 L (2018–2019) Endringar i helse- og omsorgstenestelova (dagaktivitetstilbod til heimebuande personar med demens) (regjeringen.no)

Kommunens plikt til å tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester 

Første ledd er en presisering og tydeliggjøring av kommunens ansvar for tilbud om opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Etter bestemmelsen skal kommunen tilby slikt opphold dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Plikten gjelder både ved behov for korttids- og langtidsopphold.

Dersom heldøgns tjenester i sykehjem eller annen særskilt tilrettelagt bolig er nødvendig og det eneste forsvarlige tilbudet ut fra pasientens eller brukerens behov, har kommunen plikt til å sørge for dette også etter § 3-1. § 3-2 a første ledd pålegger dermed ikke kommunen noen nye plikter, men presiserer og tydeliggjør kommunens ansvar.

En tilsvarende presisering av pasienters og brukeres rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester er gitt i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd.

Kommunen skal gjøre en samlet konkret helse- og omsorgsfaglig vurdering av pasientens eller brukerens behov sett i sammenheng med kommunens tjenestetilbud. Behandlende leges vurderinger, erklæring, epikrise etc. skal sammen med andre relevante opplysninger vektlegges i kommunens helse- og omsorgsfaglige vurdering og være en del av beslutningsgrunnlaget. I enkelte situasjoner kan imidlertid hjemmetjenesten vurdere at pasienten eller brukeren trenger sykehjemsplass basert på sine observasjoner av vedkommende. Kommunen kan da foreta en innleggelse uten at fastlegen er involvert. Andre relevante kilder til informasjon er pasienten eller brukeren selv, nære pårørende og eventuelt andre deler av helse- og omsorgstjenesten. Hjemmebesøk (vurderingsbesøk) kan også inngå prosessen.  

Hvis kommunen kommer til at sykehjemsplass eller opphold i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester er det eneste forsvarlige tilbudet for pasienten eller brukeren allerede på vurderingstidspunktet, skal vedkommende få tildelt plass. Kommunen kan ikke sette pasienten eller brukeren på venteliste i slike tilfeller.

Med «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» menes boliger som er tilpasset for å kunne yte tjenester som dekker beboerens behandlings-, omsorgs- og assistansebehov døgnet rundt. Beboeren må ved hjelp av tilkallingsmuligheter, som for eksempel velferdsteknologiske innretninger, trygghetsalarm, snoralarm eller lignende, kunne få kontakt og bistand fra egnet personell, med tilsvarende responstid som vedkommende ville fått på sykehjem. Tilsyn med pasienten eller brukeren må tilsvare det tilsynet som ville blitt gitt dersom vedkommende hadde vært innlagt på institusjon.

«Tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» er dermed en form for omsorgsbolig. Omsorgsboliger er en fellesbetegnelse på botilbud utenfor institusjon, og anses rettslig sett som beboerens hjem. Sykehjem regnes som helseinstitusjon etter forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon § 2.

Selv om forskjellene på sykehjem og «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» kan fremstå som små, er det store rettslige ulikheter i tilbudene med hensynene til blant annet egenandel, finansiering, tjenestetildeling, rett til selvbestemmelse og muligheter for tilbakehold.

Bakgrunnen for at bestemmelsen omfatter både sykehjem og tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester er å ta høyde for kommunenes ulike tjeneste- og boligtilbud. Det er stor variasjon i hvordan kommunene organiserer helse- og omsorgstjenestetilbudet sitt, både når det gjelder innholdet i tjenestene og hvor tjenestene ytes. Helsedirektoratets brev om kommunens plikt til å tilby sykehjemsplass gir blant annet veiledning om hvilken anledning kommunene har til å velge om de skal tilby plass i sykehjem eller i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester.

Kommunens plikt til å gi forskrift om tildeling av langtidsopphold

Andre ledd gir kommunen plikt til å gi forskrift med kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Formålet er å gi den enkelte innbygger større forutsigbarhet i hva vedkommende kan forvente av tjenester i egen kommune.

Kommunen kan ikke utforme kriteriene på en slik måte at de innsnevrer hva pasienten eller brukeren har rett til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e.

Ved at kriteriene for tildeling av sykehjemsplass og opphold i tilsvarende bolig utarbeides av kommunene, kan den enkelte kommune ta hensyn til lokale forhold og behov, herunder hvilket øvrig tjenestetilbud kommunen har tilgjengelig. Kriteriene kan dermed variere noe mellom kommunene avhengig av hvordan kommunen har innrettet tjenestene sine. For eksempel vil kommuner som har lagt forholdene til rette for at pasientene skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, og hvor hjemmetjenesten har kort responstid og god faglig kvalitet, kunne ha strengere kriterier for rett til innleggelse i sykehjem enn andre kommuner.

Plikten til å utarbeide kommunale kriterier er avgrenset til langtidsopphold. Bakgrunnen er at korttidsplass på sykehjem i mange tilfeller har andre formål og begrunnelser enn langtidsopphold. Med langtidsopphold menes opphold uten sluttdato, det vil si tidsubegrenset opphold. Det omfatter tilfeller der pasientens eller brukerens helsetilstand og behov for helse- og omsorgstjenester gjør at det ikke er sannsynlig at vedkommende vil flytte hjem eller få tilbud om lavere grad av helse- og omsorgstjenestetilbud. Selv om kommunens plikt til å utarbeide lokale kriterier er avgrenset til langtidsopphold, står kommunen fritt til å utforme kriterier også for tildeling av korttidsplasser.

Etter andre ledd andre punktum skal kommunens forskrift også omfatte pasienter og brukere som vil være best tjent med langtidsopphold, men hvor kommunen vurderer at vedkommende med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold.

Kriteriene i forskriften skal også regulere hvordan kommunen skal følge opp pasienter og brukere som er best tjent med langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig, men som settes på venteliste i påvente av plass. Dette følger av andre ledd tredje punktum. Kommunen kan for eksempel vurdere å lage rutiner for at personer som venter på plass skal revurderes med et fast tidsintervall under forutsetning av at dette er forsvarlig i det enkelte tilfellet.

Kommunen skal følge kravene i forvaltningsloven kapittel VII når den fastsetter forskrift om tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, jf. hol. § 2-2. Bestemmelsene i forvaltningsloven har regler om utredningsplikt, forhåndsvarsling og uttalelse fra interesserte, jf. fvl. § 37. Det er formkrav og krav til kunngjøring i fvl. § 38. Lokale forskrifter er bindende regler som gjelder innen kommunen. Endring av lokale forskrifter må også følge reglene i forvaltningsloven kapittel VII.

Hjemmel for å gi nasjonale kriterier for tildeling – ikke trådt i kraft

Tredje ledd har ikke trådt i kraft. Bestemmelsen gir hjemmel for å gi nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem og tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Andre ledd om kommunal forskrift blir opphevet når tredje ledd blir satt i kraft.

Beslutningen om hvorvidt pasienten eller brukeren oppfyller kommunens kriterier skal treffes ved vedtak

I fjerde ledd første punktum er det bestemt at kommunens beslutning om hvorvidt pasienten eller brukeren oppfyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, skal treffes ved vedtak.

Vedtaket skal følge forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder både vedtak om umiddelbar tildeling av sykehjemsplass og vedtak om oppføring på venteliste.

Kommunen skal føre venteliste

I fjerde ledd andre punktum går det frem at kommunen skal føre ventelister over pasienter og brukere som venter på langtidsopphold etter andre ledd. Bestemmelsen tydeliggjør kommunens planleggingsansvar etter § 3-1 tredje ledd.

Ventelister innebærer ikke et køsystem. Kommunen må til enhver tid vurdere tildeling av plass etter den enkeltes konkrete behov og ikke etter plassen vedkommende har på en venteliste. Det betyr at pasientene og brukerne som blir plassert på listen senere vil få plass først hvis de har større behov. Kommunen bør informere pasientene eller brukerne om dette for å unngå eventuelle misforståelser. Det er viktig at behovet for helse- og omsorgstjenester vurderes kontinuerlig for personer som står på venteliste. Kommunen har fortsatt ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester i perioden pasienten eller brukeren står på venteliste, på lik linje med andre som mottar hjemmetjenester.

Pasientenes og brukernes rett til å klage

Les om pasientenes og brukernes rett til å klage i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e og kapittel 7.

Les mer om hol. § 3-2 a og pbrl. § 2-1 e i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF). Se særlig kapittel 3.1.3 om kriterier og venteliste.

Sentrale forarbeider

• Prop. 99 L (2015–2016) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester – kriterier og ventelister) (regjeringen.no)

Forskrifter med hjemmel i § 3-2 a

• Kommunene gir lokale forskrifter med hjemmel i § 3-2 a.

Helsefremmende og forebyggende innsats i helse- og omsorgstjenesteloven

Bestemmelsen tydeliggjør sammen med § 3-2 første ledd nr. 1 kommunens ansvar for å fremme helse og forbygge sykdom, skade og sosiale problemer, og at disse oppgavene er en del av nødvendige og forsvarlige tjenester, jf. §§ 3-1 og 4-1.

Helse- og omsorgstjenesteloven legger til rette for innsats tidlig i utviklingsforløpet av sykdom og sosiale problemer, herunder forebygging og tidlig intervensjon. Forebygging i helse- og omsorgstjenestene innebærer at kommunen iverksetter tiltak på riktig tidspunkt i et utviklingsforløp av en sykdom eller lidelse med sett opp mot hva som er mest effektivt for helseutfall, sosiale problemer og for å spare lidelser. 

Helsefremmende og forebyggende innsats er forankret i helse- og omsorgstjenesteloven som tre oppgaver:

• Egne helsefremmende og forebyggende tjenester slik som helsestasjonstjeneste og helsetjeneste i skoler, jf. § 3-2 første ledd nr. 1.
• Helsefremmende og forebyggende innsats som en del av alle kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. § 3-3 første ledd.
• Helse- og omsorgstjenestenes bidrag i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet, jf. § 3-3 andre ledd.

Formålene med helse- og omsorgstjenesteloven er blant annet å forebygge og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne og å forebygge sosiale problemer, jf. § 1-1 nr. 1 og 2.

Helse- og omsorgstjenestens ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid

Etter første ledd skal kommunen ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning.

Bestemmelsen slår fast at alle deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å fremme helse og forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette ansvaret ligger med andre ord ikke bare hos de konkrete helsefremmende og forebyggende tjenestene som går frem av § 3-2 første ledd nr. 1. Helse- og omsorgstjenestene etter § 3-2 første ledd nr. 2 til 6 har også ansvar for å fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer som en del av sin ordinære virksomhet.

Relevante helsefremmende og forebyggende tiltak skal altså iverksettes i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Det innebærer blant annet at fastleger, hjemmetjenesten og svangerskaps- og barselomsorgen har et ansvar for også å arbeide forebyggende. Samtidig er det ofte nødvendig med tverrfaglig innsats i samarbeid med barnehage og skole, barnevern, arbeidslivets aktører og med frivillige organisasjoner.

Ansvaret etter første ledd omfatter blant annet opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å fremme helse og forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Opplysning, råd og veiledning er en viktig del av det forebyggende arbeidet og omfatter oppsøkende virksomhet overfor utsatte grupper, samt opplysningsvirksomhet, rådgivnings- og veiledningstjenester. Det er ikke tilstrekkelig med en medisinsk tilnærming. Kommunen skal også sikre en helhetlig og sosialfaglig tilnærming til arbeidet. Kommunens ansvar for å gi opplysning, råd og veiledning må sees i sammenheng med pasientens og brukerens rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.

Det er en generell oppgave for helse- og omsorgstjenester å sørge for forebygging, for eksempel i form av tidlig intervensjon. Innenfor helse- og omsorgstjenestene må kommunen iverksette tiltak på riktig tidspunkt i utviklingsforløpet av en sykdom eller lidelse sett opp mot hva som er mest effektivt for helseutfall og for å spare lidelser. Det er god praksis at kommunen driver sine helse- og omsorgstjenester slik at det sikrer flest mulig leveår med god helse for den enkelte.

Forsvarlige tjenester krever derfor ikke bare forsvarlig behandling innenfor en gitt fase i et utviklingsforløp i utvikling av sykdom, som for eksempel forsvarlig dialysebehandling eller forsvarlig akuttbehandling. Dersom det ikke blir iverksatt nødvendig tiltak for å forebygge eller begrense sykdomsutviklingen, og dette er det mest effektive med tanke på å forebygge eller begrense en sykdomsutvikling, kan dette være uforsvarlig. Kommunens plikt til å ivareta forebygging er dermed integrert i kommunens ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige tjenester, jf. §§ 3-1 og 4-1.

Eksempler på viktige forebyggingsarenaer innenfor helse- og omsorgstjenestene er blant annet allmennlegetjenesten, omsorgstjenesten, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, svangerskaps- og barselomsorgstjenester, lærings- og mestringsaktiviteter som frisklivstilbud, og forebyggende psykisk helsearbeid samt forebygging av rusmiddelavhengighet. Dette er ikke en uttømmende opplisting. Plikten til å ivareta forebygging kan gjelde innenfor alle helse- og omsorgstjenester kommunen skal sørge for.

At fastlegen har et ansvar for å tilby forebyggende tiltak følger også uttrykkelig av fastlegeforskriften § 27 om individrettet forebygging som integrert del av tjenesteytingen.

Kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er nærmere regulert i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er omtalt i rundskrivet til hol. § 3-2 nr. 1.

Helse- og omsorgsdepartementet har laget et rundskriv om forebyggende hjemmebesøk i kommunene (regjeringen.no). Rundskrivet beskriver hvordan kommunene kan bruke forebyggende hjemmebesøk som en del av tjenestetilbudet sitt til eldre.

Kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid etter første ledd må også sees i sammenheng med hol. § 3-3 a om kommunens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte samarbeid om forebygging, jf. hol. § 6-2 første ledd nr. 10. Les mer om innholdet i avtalen i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

Helse- og omsorgstjenestenes plikt til å bidra i kommunens folkehelsearbeid

Helse- og omsorgstjenestene skal bidra i kommunens folkehelsearbeid. Det omfatter blant annet å bidra i kommunens arbeid med oversikt over befolkningens helsetilstand og påvirkningsfaktorer etter folkehelseloven § 5. Dette følger av hol. § 3-3 andre ledd.

Bestemmelsen tydeliggjør at helse- og omsorgstjenestene også har oppgaver i folkehelsearbeidet. Den må sees i nær sammenheng med folkehelseloven. Deler av helse- og omsorgstjenestens forebyggende arbeid vil være folkehelsearbeid, og er dermed overlappende med folkehelseloven. Les mer om forholdet mellom folkehelseloven og helse- og omsorgstjenesteloven forarbeidene til folkehelseloven (regjeringen.no) kapittel 11.3.2.

Etter folkehelseloven § 5 skal kommunen ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Det går frem at oversikten blant annet skal være basert på kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Bestemmelsen er nærmere omtalt i veilederen om systematisk folkehelsearbeid.

Helse- og omsorgstjenesten skal etter hol. § 3-3 andre ledd bidra med kunnskap om folkehelseutfordringer, det vil si utfordringer knyttet til helse og livskvalitet i hele befolkningen eller bestemte grupper, og forhold som påvirker denne, som en del av kommunens ansvar for å ha oversikt over befolkningens folkehelseutfordringer etter folkehelseloven. Plikten må sees i sammenheng med kravet om forsvarlige tjenester, herunder kravet om å iverksette tiltak der det gir størst effekt for befolkningens helse.

Ofte vil kunnskap fra kommunens egen helse- og omsorgstjeneste være av mer kvalitativ og  utfyllende art sammenlignet med opplysninger kommunen får fra statlige helsemyndigheter og fylkeskommuner, som kan være av mer kvantitativ art slik som for eksempel statistikk. Helse- og omsorgstjenesten kan blant annet bidra med kunnskap fra skolehelsetjenesten om utfordringer knyttet til ungdomsmiljøer. Videre kan for eksempel helsestasjonen identifisere spesielle utfordringer knyttet til etniske minoriteter, og legetjenesten fange opp bekymringer om nærmiljøet mv.

Oversikten etter folkehelseloven § 5 skal også danne grunnlag for planlegging og utforming av tjenesten. Oversikt over helsetilstanden i kommunens befolkning og faktorer som påvirker denne, vil bidra til å synliggjøre gjeldende behov for tjenester og å vurdere fremtidige behov for helse- og omsorgstilbud, herunder innretning og omfang av det helsefremmende og forebyggende arbeidet i tjenesten, jf. hol. §§ 3-1 og 3-3 første ledd. Oversikten blir dermed et viktig verktøy for at kommunen skal kunne ivareta sørge for-ansvaret sitt.

Helse- og omsorgtjenesten skal også bidra med kompetanse og kapasitet til kommunens folkehelsearbeid. Dette omfatter for eksempel helsefaglig kompetanse som epidemiologi og kunnskap om årsakssammenhenger mellom påvirkningsfaktorer og helseutfall.

Arbeid for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak

Helse- og omsorgstjenesten skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det. Dette følger av tredje ledd.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvilke tiltak i helse- og omsorgstjenesten dette gjelder. Den gir tjenesten anledning til nytenking og kreativitet med sikte på å finne frem til formålstjenlige virkemidler tilpasset spesielle befolkningsgrupper og lokale behov. Tiltakene må dessuten tilpasses aktivitetene til andre offentlige sektorer og kommunens økonomi, og kan videre tilpasses tilbud som private organisasjoner driver. I mange tilfeller vil det være naturlig å samarbeide med andre instanser om passende tiltak, for eksempel barnevern, skolemyndighetene og kultursektoren.

Bestemmelsen bør også ses i sammenheng med kommunens plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, jf. folkehelseloven § 7 første ledd.

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)

Bestemmelsen pålegger kommunene både en oppmerksomhetsplikt, ved at kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep, og en tilretteleggingsplikt, ved at kommunen skal tilrettelegge for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til styrket bevissthet og økt ansvarlighet knyttet til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep ved ytelse av helse- og omsorgstjenester.

Det er gitt tilsvarende bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f og tannhelsetjenesteloven § 1-3c.

Bestemmelsen tydeliggjør ansvaret som følger av lovens § 3-3 første ledd om helsefremmende og forebyggende arbeid, § 4-1 første ledd bokstav c om forsvarlighet og § 3-1 tredje ledd om kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester, i tillegg til det individuelle ansvaret det enkelte helsepersonell har for å fange opp og følge opp pasienter og brukere gjennom forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4.

Når ansvaret legges til kommunen betyr det kommuneledelsen, som har det overordnede ansvaret for helse- og omsorgstjenestene i kommunen. Det følger av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 3 at det er administrasjonssjefen (kommunedirektøren) og kommunestyret som er overordnet ansvarlig for helse- og omsorgstjenesten i kommunen.

Når kommunen får ansvar for å legge til rette, betyr det at kommunen får ansvar for å legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep både når kommunen selv yter tjenesten og når tjenesten ytes av andre offentlige eller private tjenesteytere som kommunen inngår avtale med, jf. hol. § 3-1 femte ledd.

Kommunene står i stor grad fritt til hvordan de vil organisere tjenestene. Kommunen må uansett påse at det legges til rette for dette helt fra øverste nivå innenfor kommuneadministrasjonen og videre på de forskjellige tjeneste- og virksomhetsnivåene innenfor helse og omsorgtjenesten. Graden av tilrettelegging som er nødvendig vil avhenge av hvilke tiltak som må til på det enkelte nivå for å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir forebygget, avdekket og avverget ved ytelse av tjenestene.

Sentrale forarbeider

• Prop. 71 L (2016–2017) Endringer i helselovgivningen (overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret, lovfesting av kompetansekrav m.m.) (regjeringen.no)

Bestemmelsen regulerer kommunens plikt til samarbeid og samordning. Samarbeid og samordning etter denne bestemmelsen skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Samarbeidsplikten på individnivå – i enkeltsaker

Første ledd gir de kommunale helse- og omsorgstjenestene plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte pasienter eller brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen.

Samarbeidsplikten inntrer når samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at helse- og omsorgstjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli og hvordan samarbeidet i praksis skal organiseres. Dette vil variere ut fra den enkelte pasientens eller brukerens behov.

Begrepet «nødvendig» skal ikke tolkes strengt. Det er den enkelte pasientens eller brukerens helhetlige behov som er avgjørende for om velferdstjenestene har plikt til å samarbeide.  

Det kan være nødvendig å samarbeide selv om behovet for hjelp er kortvarig. Det er derfor ikke et krav at behovet skal være varig eller strekke seg over et bestemt antall måneder eller år.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene har plikt til å vurdere om samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Helse- og omsorgstjenestene må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle sin plikt til samarbeid med andre tjenesteytere. Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for at samarbeidsplikten blir oppfylt.

Samarbeidsplikten må sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Bestemmelsen presiserer at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasienten eller brukeren gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Plikten til samarbeid må også sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter helsepersonelloven § 4 om plikt til henvisning videre og samarbeid med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier dette.

Samarbeidsplikten i andre velferdstjenestelover

Samarbeidsplikten på individnivå står også i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e, tannhelsetjenesteloven § 1-4 a, barnevernsloven § 15-8, familievernkontorloven § 1 a, opplæringsloven § 24-1, privatskoleloven § 3-6 a, barnehageloven § 2 b, NAV-loven § 15 a, krisesenterloven § 4, sosialtjenesteloven § 13 og integreringsloven § 50. 

Samordningsplikten

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til pasienter og brukere som trenger helhetlige og samordnede tjenester.

Samordningsplikten lovfester et ansvar for kommunen til å sørge for at den enkelte tjenestemottakeren får et samordnet tjenestetilbud.   

Samordningsplikten gjelder når tjenestene har plikt til å samarbeide på individnivå. Det vil si i de tilfeller det er nødvendig at tjenestene samarbeider for at pasienten eller brukeren skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Samordningsplikten skal sørge for at en kommunal tjeneste får hovedansvaret for samordningen av tjenestene i et slikt tilfelle.

I mange tilfeller er det klart hvilken velferdstjeneste som bør samordne tjenestetilbudet. Det vil gjerne være den velferdstjenesten som har ansvar for hovedtyngden av tjenestetilbudet, eller som har mest å gjøre med tjenestemottakeren. Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen pasienten eller brukeren får, for eksempel der vedkommende har en individuell plan. I andre ledd siste punktum er det presisert at dersom familien og barnet har fått oppnevnt barnekoordinator etter hol. § 7-2 a, så vil det være barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet blir samordnet.

Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der pasienten eller brukeren trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen.

Kommunen skal samordne både kommunale, private, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidspliktene i egne tjenestelover.

Kommunen kan ikke bestemme at en fylkeskommunal, statlig eller privat tjenesteyter skal samordne tjenestetilbudet. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan imidlertid kommunen avtale med den aktuelle tjenesten at samordningsansvaret skal ligge der.

Kommunen har ikke samordningsplikt hvis tjenestemottakeren ikke har oppfølging fra kommunale tjenester.

Plikten til å samordne samarbeidet mellom velferdstjenestene innebærer ikke beslutningsmyndighet i faglige spørsmål. Samordningen skal skje innenfor den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom de ulike velferdstjenestene, dersom ikke annet avtales. Samordningsansvaret gir heller ikke flere rettigheter til tjenester enn det som følger av sektorlovene.

Samordningsplikten i andre velferdstjenestelover

Samordningsplikten står også i barnevernsloven § 15-8, familievernkontorloven § 1 a, opplæringsloven § 24-1, privatskoleloven § 3-6 a, barnehageloven § 2 b, krisesenterloven § 4, sosialtjenesteloven § 13 og integreringsloven § 50.  

Samarbeidsplikten på systemnivå

Tredje ledd regulerer den kommunale helse- og omsorgstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten at det er knyttet til behandling eller oppfølging av en bestemt pasient eller bruker. Dette kalles samarbeid på systemnivå.

Bestemmelsen innebærer at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har plikt til å

• samarbeide med andre tjenesteytere for at helse- og omsorgstjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift.
• samarbeide med andre tjenesteytere for at disse skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift. 

Formålet med samarbeidsplikten er å legge til rette for samarbeid på individnivå. Samarbeidsplikten på systemnivå er også viktig for at tjenestene skal lykkes med det forebyggende arbeidet.

Samarbeid på systemnivå kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner.

Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Samarbeidsplikten i andre velferdstjenestelover

Samarbeidsplikten på systemnivå står også i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e, tannhelsetjenesteloven § 1-4 a, barnevernsloven § 15-8, familievernkontorloven § 1 a, opplæringsloven § 24-1, privatskoleloven § 3-6 a, barnehageloven § 2 b, NAV-loven § 15 a, krisesenterloven § 4, sosialtjenesteloven § 13 og integreringsloven § 50.  

Definisjonen av tjenesteytere

Fjerde ledd definerer begrepet «tjenesteytere». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier

Reglene om samarbeid og samordning er utdypet i veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Sentrale forarbeider

• Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) (regjeringen.no)

Kommunenes plikt til å motta og vurdere pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp

Etter første ledd skal kommunen straks tilby eller yte helse- og omsorgstjenester til den enkelte når det må antas at hjelpen kommunen kan gi er påtrengende nødvendig. Ansvaret gjelder undersøkelse, behandling eller annen hjelp som det er forsvarlig at kommunen yter.

Bestemmelsen gir kommunen plikt til å tilby eller yte øyeblikkelig hjelp til den enkelte. Plikten omfatter både helsetjenester og omsorgstjenester. At kommunen har et ansvar for øyeblikkelig hjelp følger også forutsetningsvis av at kommunen skal tilby hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. § 3-2 første ledd nr. 3.

Pasientene og brukerne har en korresponderende rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første ledd. Det enkelte helse- og omsorgspersonellet har plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7 jf. hol. § 2-1.

Hva som regnes som øyeblikkelig hjelp må avgjøres ut fra forsvarlig medisinsk- eller helsefaglig/sosialfaglig skjønn i hvert enkelt tilfelle. Som et alminnelig utgangspunkt omfatter øyeblikkelig hjelp situasjoner der det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling blant annet for å gjenopprette eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom, eller for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig art. Omsorgsbehov som oppstår akutt, kan for eksempel være akutt endring av brukerens behov eller endring av omsorgsbehov ved pårørendes plutselige sykdom. Øyeblikkelig hjelp benyttes som begrep for å skille hjelpebehov som krever rask hjelp fra helse- og omsorgshjelp som kan planlegges noen dager, uker eller måneder i forveien.

Kommunens plikt gjelder for pasienter og brukere som kommunen selv har mulighet til å utrede, behandle eller yte omsorg til. Dersom det ikke er forsvarlig at kommunen yter hjelpen pasienten eller brukeren har behov for, må vedkommende henvises videre til den eller de som kan gi hjelpen som er nødvendig. Når det gjelder helsehjelp vil det være en medisinskfaglig vurdering som må ligge til grunn for om kommunen kan yte hjelpen selv eller om pasienten må henvises videre. I sistnevnte tilfeller vil pasienten normalt måtte henvises videre til spesialisthelsetjenesten.

Kommunens plikt til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer ikke hvis kommunen vet at nødvendig hjelp vil bli gitt av andre som etter forholdene er nærmere til å gi den i tide. Dette følger av andre ledd. Bestemmelsen speiler spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 tredje ledd. Kravet om at kommunen skal vite at den alternative hjelpen vil bli ytt, innebærer at den ansvarlige i kommunen må ha fått forsikring om at andre vil yte hjelpen. Det er ikke tilstrekkelig at den ansvarlige antar, tror eller håper at annen hjelp vil bli ytt. Vedkommende i kommunen som er eller har vært i kontakt med pasienten eller brukeren, må subjektivt sett være overbevist om at vedkommende vil motta øyeblikkelig hjelp av andre. «Andre» sikter særlig til spesialisthelsetjenesten, men kan også være andre tjenesteytere som for eksempel tannlege.

Døgnopphold til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp

Etter tredje ledd har kommunen plikt til å sørge for tilbud om døgnopphold til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Plikten til å tilby døgnopphold gjelder kun for pasientene og brukerne som kommunen selv har muligheten til å utrede, behandle eller yte omsorg til. Dette følger allerede av første ledd, men er gjentatt i tredje ledd av pedagogiske årsaker. Plikten innebærer altså at pasienter og brukere som kommunen etter første ledd har et ansvar for å tilby øyeblikkelig hjelp, får hjelp også når det er behov for døgnopphold. Det er opp til kommunen selv å bestemme omfanget og innholdet av tjenestene. Hvordan tilbudet er innrettet og omfanget av tilbudet vil være avgjørende i vurderingen av om pasienten eller brukeren kan få en forsvarlig behandling i kommunen eller må henvises videre til andre.

Kommunens plikt til å sørge for øyeblikkelig hjelp-døgntilbud gjelder både pasienter og brukere med somatisk sykdom og sykdom innenfor psykisk helse- og rusområdet, jf. forskrift om øyeblikkelig hjelp døgntilbud § 2. Tidligere fulgte det av forskriften at kommunens plikt kun gjaldt pasienter med somatisk sykdom.

Samarbeidsavtalene mellom kommunene og de regionale helseforetakene skal inneholde et eget punkt som beskriver kommunens tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. Dette følger av hol. § 6-2 første ledd nr. 4. Les mer i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

Helsedirektoratet har laget veiledningsmateriell om kommunens plikt til øyeblikkelig hjelp døgnopphold (PDF).

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd

Fjerde ledd gir Kongen i statsråd hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om innholdet i plikten etter første til tredje ledd, herunder hvilke pasient- og brukergrupper som skal omfattes av tilbudet. Forskrift om øyeblikkelig hjelp døgntilbud er gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Sentrale forskrifter med hjemmel i § 3-5

• Forskrift om øyeblikkelig hjelp døgntilbud

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)

Bestemmelsen pålegger kommunen å ha tilbud om enkelte tjenester til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunens konkrete plikter etter bestemmelsen er konkretisert i tre nummeralternativer.

Personer med særlig tyngende omsorgsarbeid kan ha rett til nødvendig pårørendestøtte. Den som har særlig tyngende omsorgsarbeid kan også kreve at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene skal bestå i, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8. Hol. § 3-6 gir oversikt over hvilke tjenester som kan inngå i et vedtak etter pbrl. § 2-8, og er uttrykk for det minimum av tjenestene kommunen skal ha tilbud om til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. 

Verken hol. § 3-6 eller pbrl. § 2-8 gir den pårørende rett til en bestemt tjeneste. Tilsvarende som for hol. § 3-2 er det i utgangspunktet opp til kommunen å bestemme hvordan den vil organisere tjenestene sine og å avgjøre hvilke tjenester de velger å gi den enkelte tilbud om. Kommunen må vurdere konkret hva som er nødvendig og forsvarlig i det enkelte tilfellet. Omsorgsyteren vil imidlertid ofte ha ønske om en bestemt type tjeneste eller tiltak, og kommunen skal legge stor vekt på både hva omsorgsyteren og den omsorgstrengende mener ved utforming av tilbudet.

Kommunens ansvar etter bestemmelsen retter seg både mot pårørende som har omsorgsplikt etter loven, og pårørende som er frivillige omsorgsytere. Foreldre til barn under 18 år er den eneste gruppen pårørende som har lovpålagt ansvar for å yte omsorg. Eksempler på frivillige omsorgsytere er ektefeller, samboere og foreldre til voksne barn.

Hva som defineres som særlig tyngende omsorgsarbeid må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. I forarbeidene er det listet opp en rekke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om omsorgsarbeidet skal anses som særlig tyngende:

• omfanget (timer per måned)
• den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet
• om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis
• varigheten av omsorgsarbeidet
• om søkeren har omsorgsplikt
• om søkeren har inntektstap.

I kommunens vurdering av tildeling av tjenester vil den pårørendes ønsker og behov stå sentralt. Både den pårørendes rolle som omsorgsyter og vedkommendes behov for tjenester er sentrale momenter i vurderingen som skal danne grunnlaget for tjenestetilbudet. Barnets beste er også et grunnleggende hensyn der vurderingen omhandler barn.

Selv om bestemmelsen gjelder personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, står kommunen fritt til å ha tilsvarende tilbud til andre pårørende selv om dette ikke er lovpålagt. I enkelte tilfeller kan det også være nødvendig med et slikt tilbud for at kommunen skal oppfylle sørge for-ansvaret sitt overfor pårørende uten særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunen bør også vurdere om det er hensiktsmessig å yte pårørendestøtte i situasjoner der omsorgsarbeidet ikke har utviklet seg til å bli særlig tyngende enda, dersom slik støtte forebygger senere økt behov for helse- og omsorgstjenester.

Det er pårørende som anmoder om, tildeles eller mottar tjenester som nevnt i § 3-6. Kommunen skal treffe et selvstendig vedtak for den pårørende. Ved tildeling av tjenester etter denne bestemmelsen, vil den pårørende ha medvirknings- og klageadgang.

Barn skal ikke utføre særlig tyngende omsorgsarbeid. Barn som pårørende er derfor ikke omfattet av § 3-6. Helsepersonell har plikt til å ivareta barn som pårørende etter helsepersonelloven § 10 a, og kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at personellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter jf. hol. § 4-1 første ledd bokstav c.

Det skal fattes enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler for tjenester etter hol. § 3-6 som forventes å vare lenger enn to uker, jf. pbrl. § 2-7 andre ledd. Les om saksbehandlingen av tjenester etter hol. § 3-6 i veilederen for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF).

Involvering av og støtte til pårørende i helse- og omsorgstjenestene er nærmere omtalt i pårørendeveilederen.

Opplæring og veiledning

Nummer 1 gjelder kommunens plikt til å tilby opplæring og veiledning til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Formålet med veiledningen og opplæringen er å gjøre den pårørende best mulig egnet til å mestre det særlig tyngende omsorgsarbeidet og å arbeide forebyggende når det gjelder den pårørendes egen helsesituasjon.

Den pårørende har også rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i omsorgsarbeidet og innholdet i tjenesten. Hol. § 3-6 første ledd nr. 1 endrer ikke den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten. Den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten som følger av andre lovbestemmelser som gjelder for pårørende, ligger dermed fast. § 3-6 nr. 1 gjelder veiledning og opplæring i tilknytning til arbeidsoppgavene som følger av det særlig tyngende omsorgsarbeidet.

Veiledning og opplæring som omfatter informasjon om pasienten eller brukeren som er taushetsbelagt, forutsetter samtykke fra pasienten eller brukeren.

Kommunen skal gjennom veiledning og opplæring sørge for at omsorgsyteren får nødvendig informasjon om det særlig tyngende omsorgsarbeidet og forhold knyttet til stillingen som omsorgsyter. Kommunen må i dialog med de pårørende gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfellet om hva veiledningen og opplæringen skal omfatte. Pårørende er ingen ensartet gruppe og har derfor ulike forutsetninger for å yte særlig tyngende omsorgsarbeid.

I kommunens vurdering av tildeling og utforming av opplæring og veiledning står særlig to momenter sentralt. Det ene er om den pårørende med opplærings- eller veiledningstiltak blir i stand til å ivareta pasienten eller brukeren på en forsvarlig måte. Det andre er om et slikt tiltak vil gjøre den pårørende i stand til å ivareta sin egen helse- og livssituasjon, og å håndtere rollen som både pårørende og omsorgsyter. Som et grunnleggende utgangspunkt må tiltaket derfor baseres på den enkelte pårørendes behov for slik opplæring og veiledning, samtidig som det tas hensyn til den pårørendes evne og vilje til å ta imot slike tjenester. Videre bør kommunen legge vekt på den pårørendes mulighet til å stå i omsorgssituasjonen over tid. Kommunen bør også ta hensyn til sosiale forhold, som for eksempel den pårørendes mulighet til å ivareta sin tilknytning til arbeidslivet. Disse momentene er ikke uttømmende.

Kommunens oppærings- og veiledningsplikt må ses i sammenheng med sykehusenes plikt til å ivareta opplæring av pasienter og pårørende etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 første ledd nr. 4.

Kommunens plikt til å tilby veiledning og opplæring er også omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) punkt 1.3.5.1.

Avlastningstiltak

Nummer 2 gjelder kommunens plikt til å tilby avlastningstiltak til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastningstiltak kan gis ut fra ulike behov og organiseres på ulik måte. Tjenesten kan tilbys i eller utenfor hjemmet, og i eller utenfor institusjon. 

Formålet med avlastningstiltak er blant annet å hindre overbelastning av omsorgsyteren, å gi vedkommende nødvendig fritid og ferie, og mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter. I vurderingen av hvordan et avlastningstilbud skal innrettes bør kommunen blant annet ta hensyn til at en viss forutsigbarhet i tilbudet kan være viktig for omsorgsyterens mulighet til for eksempel å kunne planlegge egne aktiviteter, samtidig som det også kan være viktig med en viss fleksibilitet. I alle tilfeller skal tilbudet skal være faglig forsvarlig, individuelt tilrettelagt og koordinert med andre hjelpetiltak. Der avlastningen består av tjenester som skal ytes til den omsorgstrengende, for eksempel i form av opphold på dagsenter eller sykehjem, vil den omsorgstrengende ha rettigheter som bruker etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Uavhengig av den pårørendes behov for avlastning, vil det være vanskelig for pårørende å ta imot avlastningstilbudet dersom dette ikke oppleves å ivareta den omsorgstrengende behov på en god måte. Tilbudet til pårørende skal både ivareta den pårørendes avlastningsbehov på en forsvarlig måte, og gi et forsvarlig hjelpetilbud til den omsorgstrengende i avlastningsperioden.

Plikten til å tilby avlastning omfatter også transport til og fra avlastningsstedet, dersom det er behov for det. Det må gjøres en konkret vurdering av om omsorgsyteren har behov for bistand til transport til og fra avlastningen. Det kan redusere effekten av avlastningstiltaket som er innvilget hvis omsorgsyteren må ta ansvar for tunge og omfattende transportoppgaver i forbindelse med avlastningen. Det bør derfor ikke stilles for strenge krav til vurderingen av om omsorgsyteren har behov for transportbistand. Les mer om dette og eksempler på momenter i behovsvurderingen i Helsedirektoratets brev om kommunens ansvar for transport til og fra avlastning.

Retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d omfatter avlastningstiltak etter hol. § 3-6 første ledd nr. 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Helsetjenester i avlastningstiltak omfattes ikke av retten, men kan likevel legges inn i BPA-ordningen hvis dette er hensiktsmessig og forsvarlig. Les om retten til BPA i rundskrivet til pbrl. § 2-1 d.

Avlastning er også omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse-  og omsorgstjenesteloven (PDF) punkt 1.3.5.2.

Omsorgsstønad

Nummer 3 gjelder omsorgsstønad. Omsorgsstønad er en økonomisk ytelse som kan gis til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Stønaden kan gis i stedet for eller i tillegg til andre helse- og omsorgstjenester. Bestemmelsen pålegger kommunen å ha tilbud om omsorgsstønad til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Hovedformålet med ordningen er å bidra til best mulig omsorg til den som trenger hjelp i dagliglivet, samt å gjøre det mulig for omsorgsgiveren å fortsette med omsorgsarbeidet.

Kommunens plikt til å ha tilgjengelig et tilbud om omsorgsstønad til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, har siden 1988 vært lovfestet i flere ulike lover. Navnet på ytelsen ble i 2017 endret fra omsorgslønn til omsorgsstønad for å synliggjøre at det ikke dreier seg om lønn i tradisjonell forstand, men om en stønadsordning til pårørende som påtar seg særlig tyngende omsorgsarbeid. Ved hver lovendring er det presisert at det ikke er ment å endre gjeldende rett når det gjelder plikter og rettigheter knyttet til omsorgsstønad. Tidligere rettskilder er derfor relevante.

Tildeling og utmåling av omsorgsstønad hører under kommunens frie skjønn (se imidlertid omtalen av forholdet til forsvarlighetskravet nedenfor). Det innebærer at i motsetning til hva som gjelder for bl.a. avlastning og tjenester nevnt i hol. § 3-2, foreligger det i utgangspunktet ikke rett til omsorgsstønad.

Omsorgsarbeid som familiemedlemmer eller andre nærstående utfører, er ikke en del av kommunens tjenestetilbud. Personer som mottar omsorgsstønad, skal derfor ikke fremlegge politiattest etter hol. § 5-4. Videre gjelder ikke helsepersonelloven for personer som mottar omsorgsstønad. Dette er presisert i forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 1.

Kommunens skjønnsmessige vurdering av om omsorgsstønad skal tilbys, og i hvilket omfang

Som nevnt ovenfor hører tildeling og utmåling av omsorgsstønad under kommunens frie skjønn. Kommunen kan i hvert enkelt tilfelle gjøre en skjønnsmessig vurdering om omsorgsstønad skal innvilges og i hvilket omfang, basert på en helhetlig vurdering av omsorgsarbeidet. De skjønnsmessige vurderingene må imidlertid skje innenfor de rettslige rammene som gjelder for kommunens skjønnsutøvelse både generelt og i disse sakene spesielt. Se nærmere nedenfor om statsforvalters overprøving av det frie skjønn i saker om omsorgsstønad.

I rundskriv I-42/98 fra daværende Sosial- og helsedepartementet (regjeringen.no, PDF) er det i kapittel 3 og 4 nevnt en rekke momenter som er relevante i vurderingen av om omsorgsstønad skal tildeles, og i utmålingen. Blant momentene som nevnes er blant annet arbeidets omfang (timer per måned) og den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet, om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis, varigheten av omsorgsarbeidet og om søkeren har omsorgsplikt. Videre kan det legges vekt på om søkeren har inntektstap, det vil si om omsorgsarbeidet fører til at søkeren må redusere sin stilling eller slutte i sitt ordinære arbeid. Ut over dette er det imidlertid presisert i rundskrivet at kommunen ikke kan ta hensyn til søkerens eller brukerens personlige økonomi. Kommunen kan med andre ord ikke begrunne et avslag med at den omsorgstrengende eller omsorgsyteren har særlig god økonomi.

Ut fra ordningens formål er det naturlig at kommunen legger vesentlig vekt på hvor tyngende og omfattende omsorgsarbeidet er, herunder om omsorgsarbeidet må karakteriseres som særlig tyngende omsorgsarbeid, og om omsorgsstønad kan gjøre det enklere for omsorgsyteren å stå i omsorgsarbeidet over tid. Videre må det ses hen til om ordningen med omsorg fra den pårørende framstår som en hensiktsmessig og god løsning for den omsorgstrengende. I saker der barn er involvert, skal barnets beste være et sentralt hensyn.

Adgangen til å vektlegge kommunens økonomi

Sosialkomiteen uttalte i Innst.O.nr.56 (1985–1986) (stortinget.no) s. 5 at:

«Kommunen i hvert enkelt tilfelle kan vurdere hvor mange timer som må legges til grunn for betaling for slikt omsorgsarbeid. Komiteen vil derfor påpeke at den enkelte pårørende ikke har en ubetinget rett til lønn som hjemmehjelper. Avtale om lønn er begrenset av at kommunen og den pleietrengende vurderer den pårørendes omsorg som best og nødvendig og at dette ligger innenfor et omfang som hver kommune ser seg økonomisk i stand tiI.»

Dette er gjentatt i senere forarbeider, senest i Ot.prp. nr. 91 (2010–2011) (regjeringen.no). I den skjønnsmessige vurderingen av om omsorgsstønad skal innvilges og ev. i hvilket omfang, kan kommunen med andre ord legge en viss vekt på kommunens økonomi. Også her er det imidlertid et krav at vurderingen gjøres innenfor de rettslige rammene som gjelder for kommunens skjønnsutøvelse i saker om omsorgsstønad.

Avkortning mot hjelpestønad

Av folketrygdloven § 6-4 sjette ledd følger at dersom det i en konkret sak kan være grunnlag for både hjelpestønad og kommunal omsorgsstønad, anvendes hjelpestønad først. I dette ligger at hvis den omsorgstrengende mottar hjelpestønad, kan denne gå til fradrag ved utmålingen av omsorgsstønad. Hvis det ikke er søkt om hjelpestønad, kan kommunen kreve at det søkes om dette før søknaden om omsorgsstønad behandles. Kommunen kan imidlertid ikke vente med å behandle søknaden om omsorgsstønad til det er fattet vedtak i sak om hjelpestønad. Kommunen kan da la det framgå av vedtaket at vedtaket kan bli endret med virkning fremover i tid når det ev. er fattet vedtak om omsorgsstønad, men kan ikke endre vedtaket med tilbakevirkende kraft.

Av rundskriv I-42/98 fra daværende Sosial- og helsedepartementet (regjeringen.no, PDF) framgår at kommunen ikke bør avkorte omsorgsstønaden med mindre innvilget hjelpestønad og innvilget omsorgsstønad overstiger det som er en rimelig godtgjørelse for omsorgsarbeidet.

Nærmere om betydning av forsvarlighetskravet i saker om omsorgsstønad

I saker om omsorgsstønad har forsvarlighetskravet først og fremst betydning i vurderingen av om omsorgsmottakerens hjelpebehov blir forsvarlig ivaretatt. Herunder må kommunen vurdere om et ev. innvilget tjenestetilbud sammen med den pårørendes omsorg er tilstrekkelig for å ivareta det aktuelle behovet, eller om det bør settes inn andre, flere eller mer tjenester, herunder for å sikre nødvendig kompetanse i tilbudet eller gi tilstrekkelig avlastning for den pårørende.

Videre må kommunen vurdere om omsorgsstønad, eventuelt på et visst nivå, påvirker omsorgsyterens mulighet til å yte tilstrekkelig og forsvarlig omsorg så lenge dette er aktuelt. Situasjonen kan f.eks. være at omsorgsstønad på et visst nivå er nødvendig for at den pårørende skal kunne jobbe redusert, eller ta ulønnet permisjon, hvis det er behov for dette. Som eksempel vises til at Sivilombudet i sak uttalelse av 2003/133, omtalt i årsmeldingen for 2003 (sivilombudet.no, PDF) s. 132–136, vurderte det som en mangel ved kommunens og statsforvalterens vedtak at det ikke var foretatt en vurdering av om det var mulig for omsorgsyteren å fortsette sitt omsorgsarbeid med den lønnsreduksjon som ble foretatt.

Sivilombudet har i uttalelsene 2025/7239 (sivilombudet.no) avsnitt 18 og 2025/8130 (sivilombudet.no) avsnitt 15 uttalt følgende:

«Verken helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6, pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 eller 2-8 gir pasienten eller brukeren rett til en bestemt tjeneste, jf. Prop. 49 L (2016–2017) merknadene til § 3-6. Så lenge forsvarlighetskravet er oppfylt, ligger organiseringen av helse- og omsorgstjenestene til kommunens frie skjønn, jf. bl.a. SOM-2024-3854 avsnitt 30. Kommunen kan altså, i stedet for eller i tillegg til omsorgsstønad, tilby andre tjenester direkte til pasient/bruker. Når det er gitt tilbud om omsorgsstønad som ledd i oppfyllelse av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester, må imidlertid omsorgsstønaden, eventuelt sammen med andre tjenester, være på et forsvarlig minstenivå. Utmåling av omsorgsstønad utover dette minstenivået hører derimot under kommunens frie skjønn.»

Dette stiller krav til den vurderingen kommunen må gjøre av om omsorgsmottakerens helhetlige hjelpebehov er forsvarlig ivaretatt. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at omsorgsstønad i en slik vurdering ikke kan sidestilles med tjenester pasienter, brukere og pårørende har rett til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd. Som redegjort for ovenfor, hører vurderingen av om omsorgsstønad skal innvilges, og ev. i hvilket omfang, til kommunens frie skjønn. Omsorgsyter vil ikke ha en rett til omsorgsstønad på et visst nivå (antall timer).

Et vedtak om innvilgelse av eller avslag på omsorgsstønad må være begrunnet slik at søkeren kan se hvilke vurderinger kommunen har gjort og hvilket faktum som er lagt til grunn. Kommunen må i vedtaket derfor redegjøre både for den skjønnsmessige vurderingen som er foretatt og hvordan forholdet til forsvarlighetskravet er vurdert, de sentrale hensynene som er vektlagt og hvilket faktum som er lagt til grunn for disse vurderingene.

Nærmere om statsforvalterens overprøving ved klage i saker om omsorgsstønad

Det framgår av pbrl. § 7-7 at forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak gjelder så langt de passer. Det innebærer at statsforvalteren kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34, herunder ta hensyn til nye opplysninger.

I dette ligger for det første at statsforvalter kan prøve kommunens rettsanvendelse. I saker om omsorgsstønad vil dette særlig gjelde spørsmålet om kommunen har lagt til grunn en riktig forståelse av begrepet særlig tyngende omsorgsarbeid. Om omsorgsmottakerens behov for hjelp er forsvarlig ivaretatt kan også prøves, se nærmere omtale ovenfor.

Statsforvalteren kan videre prøve kommunens saksbehandling, herunder om kommunen har foretatt en forsvarlig saksutredning slik at saken er tilstrekkelig opplyst.

Statsforvalteren kan også prøve kommunens frie skjønn. Det følger av lovens ordlyd og dens henvisning til forvaltningsloven at statsforvalters prøvingskompetanse ikke er begrenset, se også Sivilombudets uttalelser 2025/7239 og 2025/8130. Det innebærer at vurderingstema ikke er begrenset til å vurdere om kommunens vedtak er «åpenbart urimelig» slik Prop.91 L (2010–2011) pkt. 34.7.9) indikerer. Av pbrl. § 7-7 tredje punktum framgår imidlertid at statsforvalter skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre i sin vurdering, jf. også forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum. Statsforvalteren skal derfor vise tilbakeholdenhet med å tilsidesette kommunens skjønnsmessige vurderinger og prioriteringer. Ved prøving av skjønnet må statsforvalter undersøke og vurdere hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i saken og med hvilken vekt, og gjøre en samlet vurdering av om kommunens skjønnsutøvelse skal settes til side.

Det fremgår av forarbeidene til forvaltningsloven at vektingen av hensynet til det kommunale selvstyret vil variere avhengig av interessene som gjør seg gjeldende på det aktuelle feltet, jf. Prop.64 L (2016–2017) (regjeringen.no) pkt. 3.6.1. Der vedtaket har vesentlig betydning for enkeltpersoners liv og velferd, er dette noe som må vektlegges i den skjønnsmessige avveiningen mot hensynet til det kommunale selvstyret.

Det skal framgå av statsforvalters vedtak hvordan kommunens rettsanvendelse (herunder forholdet til forsvarlighetskravet), saksbehandling og skjønnsutøvelse er vurdert. Av forvaltningsloven § 34 andre ledd siste punktum følger videre at det skal framgå av statsforvalters vedtak hvordan hensynet til det kommunale selvstyret er vektlagt.

Sentrale fortolkninger

• Rett til omsorgstjenester i mangel av annet dagtilbud (2013)
• Avlaster 2-dommens betydning for organisering av avlastningstjenester i kommunen (2017)
• Kommunens finansieringsansvar ved avlastningsopphold og utgifter til medisiner (2019)
• Kommunens ansvar for transport til og fra avlastning (2024)

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010­–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (regjeringen.no). Merk at avlastningstiltak fremgikk av hol. § 3-2 (1) nr. 6 bokstav d, og omsorgsstønad av § 3-6.
• Prop. 49 L (2016-2017) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven m.m. (styrket pårørendestøtte) (regjeringen.no)

Tidligere helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 gjaldt boliger til vanskeligstilte. Bestemmelsen ble opphevet da boligsosialloven trådte i kraft 1. juli 2023.

I forarbeidene til boligsosialloven understreker departementet at opphevelsen av hol. § 3-7 er av teknisk karakter. Videre går det frem at endringen ikke innebærer at rettigheter tapes eller at ansvarsforhold flyttes. Boligsosialloven skal tvert imot bidra til å styrke situasjonen for dem som trenger hjelp til å skaffe seg bolig – uavhengig av årsak til behovet for bistand. Se prop. 132 L (2021–2022) Lov om kommunens ansvar på det boligsosiale feltet (regjeringen.no) punkt 18.2 om helse- og omsorgstjenesteloven.

Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Plikten gjelder overfor alle brukere med behov for helse- og omsorgstjenester i form av praktisk bistand, også de som faller utenfor rettighetsbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Videre har bruker etter pasient og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer. Sammenholdt innebærer dette at i saker der brukeren ønsker å få sitt tjenestebehov dekket i form av BPA, må kommunen gjøre en individuell vurdering av dette innenfor rammene av sitt frie skjønn.

I vurderingen av om praktisk bistand skal gis i form av BPA, vil det være relevant å ta hensyn til om BPA kan bidra til å legge til rette for deltakelse i arbeidslivet, gjennomføring av studier eller deltakelse i fritidsaktiviteter, eller gjøre ivaretakelse av foreldreoppgaver enklere i familier der det er barn eller foreldre med nedsatt funksjonsevne. Kommunene skal i vurderingen legge stor vekt på brukerens behov og ønsker, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd andre punktum.

Kommunens plikt til å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistanse gjelder også overfor brukere som ikke kan ivareta brukerstyringen selv, se rundskriv I-15/2005 BPA - utvidelse av målgruppen (regjeringen.no). Dette innebærer blant annet at personer med utviklingshemning, og barn med nedsatt funksjonsevne, kan få brukerstyrt personlig assistanse. Brukerstyringen ivaretas da av andre personer på vegne av eller i samarbeid med brukeren.

Kommunens tilbud om BPA kan organiseres på ulike måter. Arbeidsgiveransvaret kan ligge hos kommunen, hos en privat tjenesteleverandør eller hos brukeren. Kommunen må sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt i beslutningsprosessen om hvordan kommunens BPA-tilbud skal være organisert på overordnet nivå, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-10. Den overordnede organiseringen bør sikre en viss fleksibilitet mht. hvordan den enkelte BPA-ordning skal være organisert.

Med unntak av at kommunen ikke kan pålegge brukeren selv å være arbeidsgiver, er beslutningen om hvem som skal være arbeidsgiver i den enkelte sak omfattet av kommunens frihet til å beslutte hvordan et tjenestetilbud skal være organisert. Samtidig plikter kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd andre punktum også her å legge stor vekt på hva brukeren mener i spørsmålet om organisering av det enkelte tjenestetilbudet herunder hvem som skal være arbeidsgiver. Beslutningen kan ikke være åpenbart urimelig hensett til brukerens ønsker, forutsetninger og behov.

Dersom kommunen ønsker å benytte private tilbydere av BPA, kan dette enklest gjøres ved å benytte tjenestekonsesjonskontrakter, jf. anskaffelsesforskriften § 1-3 andre ledd. Bruk av tjenestekonsesjonsavtaler gir bruker mulighet til å velge mellom ulike leverandører av BPA. Norsk Standard har utarbeidet en standardavtale med vedlegg til bruk mellom kommuner og private og ideelle tjenesteleverandører (NS8435) (standard.no), som dekker de viktigste områdene i kontraktsforholdet og som kan benyttes som et utgangspunkt for reguleringen av forholdet mellom partene.

Se rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d om rett til BPA og rundskriv I-9/2015 rettighetsfesting av BPA (regjeringen.no) for nærmere omtale av rettighetsbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Se eventuelt også rundskriv I-4/2024 om BPA (regjeringen.no) som omtaler enkelte sider av BPA.

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (regjeringen.no)

Bestemmelsen slår fast at kommuner skal tilby helse- og omsorgstjenester til innsatte i de kommuner som har fengsler. 

Helse- og omsorgstjenester til innsatte faller inn under kommunens generelle sørge-for-ansvar for personene som til enhver tid oppholder seg i kommunen, se § 3-1. Denne bestemmelsen er kun en presisering av dette ansvaret.

Se veilederen om helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel.

Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har utarbeidet et felles rundskriv om samarbeid mellom kriminalomsorgen og helse- og omsorgstjenesten om innsatte med rusmiddelproblemer og/eller psykiske plager og lidelser (regjeringen.no).

Se også rundskrivet om samarbeid mellom politiet og helsetjenesten om helsehjelp til arrestanter i politiarrest. Arrestanter anses ikke som innsatte i fengsler, men omfattes av kommunens plikt til å sørge for helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen, jf. § 3-1. 

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)

Bestemmelsen gir kommunene ansvar for å tilby helse- og omsorgstjenester til internerte på utlendingsinternat.

Utlendingsinternat er en lukket institusjon for gjennomføring av frihetsberøvelse etter utlendingsloven, som drives av Politiets utlendingsenhet (PU). Les mer om utlendingsinternat på Politiets nettsider (politiet.no)

Bestemmelsen gjelder alle kommuner der det ligger et utlendingsinternat. Per januar 2026 er bestemmelsen kun aktuell for Ullensaker og Hurdal kommune, der henholdsvis Trandum utlendingsinternat og Haraldvangen familieenhet ligger. PU hadde tidligere ansvaret for å sørge for, og for å dekke utgiftene til helse- og omsorgstjenester til internerte i utlendingsinternatene, men fra 2025 er ansvaret lagt over på kommunene.

Kommunens ansvar etter bestemmelsen må sees i sammenheng med pasient- og brukerrettighetsloven § 1-2 og forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. Internerte ved utlendingsinternat har verken lovlig eller fast opphold i riket. De har derfor en mer avgrenset rett til helse- og omsorgstjenester enn resten av befolkningen. Se rundskrivet om personer uten fast opphold i riket – rett til helse- og omsorgstjenester og dekning av utgifter.

Kommunene med utlendingsinternat må etter bestemmelsen sørge for tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å tilby helse- og omsorgstjenester som de internerte har rett på. Helse- og omsorgstjenestene må være forsvarlige, jf. hol. § 4-1.

Kommunens ansvar omfatter helse- og omsorgstjenester, herunder helsehjelp slik dette er definert i pbrl. § 1-3 bokstav d. Kommunens ansvar omfatter ikke ulike former for sakkyndigvurderinger, eksempelvis «Fit for flight»-vurderinger av de internerte.

Sentrale forarbeider

• Prop. 40 L (2023–2024) Endringar i helse- og omsorgstjenesteloven (overføring av ansvaret for helsetilbodet ved utlendingsinternat) (regjeringen.no)

Bestemmelsen tydeliggjør den kommunale helse- og omsorgstjenestens ansvar for å ha tilbud om nødvendige helse- og omsorgstjenester til barn som oppholder seg i kommunen og som er plassert utenfor hjemmet etter barnevernsloven. 

På samme måte som § 3-9, er bestemmelsen en tydeliggjøring av kommunens sørge-for-ansvar etter § 3-1.

Så lenge et barn oppholder seg i en kommune og omsorgen for barnet blir ivaretatt i et fosterhjem, en institusjon, et omsorgssenter for mindreårige eller et annet plasseringsalternativ etter barnevernsloven som ligger i kommunen, så ligger ansvaret for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til denne kommunen.

Helsedirektoratet har i brev uttalt seg om helse- og omsorgstjenestens og barnevernstjenestens ansvar for barn som trenger barnebolig.

Sentrale forarbeider

• Prop. 75 L (2016–2017) Endringar i pasient- og brukarrettslova, helsepersonellova m.m. (styrking av rettsstillinga til barn ved yting av helse- og omsorgstenester m.m.) (regjeringen.no)

Første ledd gir kommunen en plikt til å ha en rådgivende enhet for russaker. Den rådgivende enheten for russaker skal ha ansvar for å møte personer når oppmøte for enheten er satt som vilkår for en bestemt strafferettslig reaksjon etter straffeloven § 37 første ledd bokstav d. 

Den rådgivende enheten for russaker er en del av kommunens helse- og omsorgstjeneste. Enheten skal sørge for å gjennomføre møte med personer som oppholder seg i kommunen, jf. hol. § 3-1. Kommunen står fritt til selv å velge hvordan den vil organisere den rådgivende enheten for russaker. 

Formålet med oppmøte i rådgivende enhet for russaker er at personen skal oppfylle en strafferettslig reaksjon. I møtet skal den rådgivende enheten for russaker gi tilpasset informasjon, råd og veiledning om skadelig rusbruk. Veiledningen ved rådgivende enhet for russaker anses ikke som helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 3 tredje ledd. Det skal derfor ikke nedtegnes opplysninger fra møtene i en pasientjournal, jf. helsepersonelloven §§ 39 og 40. 

Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om den rådgivende enheten for russaker, blant annet om organisering og tjenestens innhold, inkludert formidling til og samhandling med andre tjenester og om kommunens behandling av opplysninger i slike saker. Hjemmelen gir ikke grunnlag for å gi forskrifter om kompetansekrav. Det er ikke gitt forskrifter etter bestemmelsen. 

Sentrale forarbeider

• Prop.92 L (2020–2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m) (regjeringen.no)
• Innst. 612 L (2020–2021) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (stortinget.no)
• Prop. 50 L (2025–2026) Endringar i brukerromsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (målgruppe, driftsavtale og unntak frå krava til brukarromlokala) (regjeringen.no)

Bestemmelsen skal sikre pasient- og brukerinnflytelse innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

En tilsvarende bestemmelse for spesialisthelsetjenesten følger av helseforetaksloven § 35. Bestemmelsen kan sees i sammenheng med øvrige krav til medvirkning og brukerinnflytelse på systemnivå i kommunene, herunder plikten kommunene har til å etablere rådgivende ungdomsråd, eldreråd og råd for personer med funksjonsnedsettelser etter kommuneloven § 5-12.

Første ledd gir kommunen en plikt på systemnivå til å sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens samlede helse- og omsorgstjeneste. Bestemmelsen regulerer ikke hvordan og på hvilket nivå det skal etableres systemer for denne type pasient- og brukerinnflytelse. Dette er opp til den enkelte kommune å vurdere i samarbeid med brukerorganisasjonene.

Andre ledd gir kommunen en plikt på systemnivå til å sørge for at virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven, etablerer systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. Det er opp til den enkelte kommune selv å avgjøre hvordan arbeidet skal organiseres, og hvilke systemer som må etableres for å sikre innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. Hvilke systemer som er mest hensiktsmessige vil kunne variere mellom kommuner og mellom ulike virksomheter.

Tredje ledd gir kommunen plikt til å legge til rette for samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgavene som helse- og omsorgstjenesten. Bestemmelsen sier ikke noe bestemt om hva det skal samarbeides om. Hva det bør samarbeides om og hvordan samarbeidet bør skje avklares lokalt i den enkelte kommune, i samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og frivillige organisasjoner. For eksempel kan det være aktuelt å samarbeide om forebyggende og helsefremmende tiltak, herunder både grupperettede tiltak og tiltak overfor enkeltpersoner.

Helsedirektoratet har utgitt nasjonale faglige råd for bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykisk helsefeltet, som blant annet gir råd om hvordan kommunen bør sikre systematisk samarbeid med bruker- og pårørendeorganisasjoner på rus- og psykisk helsefeltet og at ledere i rus- og psykisk helsetjenestene må ha kunnskap om bruker- og pårørendemedvirkning og vite hvordan relevante aktører kan medvirke i utformingen av helse- og omsorgstjenestene.

Helsedirektoratet har utgitt et rundskriv om rettslige rammer for samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og frivilligheten som beskriver og klargjør de rettslige rammene for samarbeidet og gir et grunnlag for utarbeidelse av lokale rutiner.

Fjerde ledd gir kommuner innenfor forvaltningsområdet for samisk språk en særlig plikt til å sørge for at samiske pasienters eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt ved utforming av tjenestene. Hvilke kommuner som inngår i forvaltningsområdet for samisk språk fremgår av forskrift om forvaltningsområdet for samisk språk § 1, jf. sameloven § 3-1 nr. 1.

Bestemmelsen er tatt med i loven for å understreke at det kan være behov for tilrettelagte tjenester på grunn av de spesielle utfordringer samiske pasienter og brukere møter i kontakt med helse- og omsorgstjenesten. For samiske pasienter og brukere innebærer et godt tjenestetilbud en erkjennelse av at samiske pasienter og brukere har en annen språklig og kulturell bakgrunn enn majoritetsbefolkningen. Ved utforming av tjenestene må det etterspørres om valgte strategier og løsninger også gir et godt tilbud til samiske pasienter og brukere, eller om det er nødvendig med særskilte tiltak for å gi et godt tjenestetilbud.

For kommuner som ikke hører inn under det samiske forvaltningsområdet, men som har en samisk befolkning, vil bestemmelsens første og andre ledd innebære at kommunen skal sørge for at representanter for samiske brukere og pasienter blir hørt ved utforming av kommunens helse- og omsorgstjeneste.

Fjerde ledd viser også til sameloven § 3-5, som gir den som ønsker å bruke samisk for å ivareta egne interesser overfor offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner i språkutviklingskommuner og i språkvitaliseringskommuner en rett til å bli betjent på samisk.

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)
• Innst. 424 L (2010–2011) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (stortinget.no)

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-11 gjaldt godkjenningsmodell for fritt brukervalg. Bestemmelsen ble opphevet 10. juni 2022. Begrunnelsen går frem av prop. 63 L (2021–2022) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven mv. (oppheving av lovregel om godkjenningsmodell for fritt brukervalg m.m.) (regjeringen.no) kapittel 2.