§ 7-2 Klage mv.
Lovtekst med kommentar
Helsedirektoratets kommentarer
Første ledd gir pasient og bruker, eller en representant for disse, en rett til å klage til statsforvalteren dersom de mener at nærmere angitte bestemmelser i loven er brutt. Klageretten gjelder både brudd på bestemmelser som regulerer den kommunale helse- og omsorgstjenesten og brudd på bestemmelser som regulerer spesialisthelsetjenesten. Det kan klages på vedtak eller avgjørelser som gir pasient eller bruker avslag eller bare delvis medhold i sin rett. Klagen kan rettes til vedkommende helse- og omsorgspersonell personlig, til personellets overordnede eller til virksomheten som sådan. Pårørende kan i den utstrekning loven bestemmer opptre som representant, jf. fjerde ledd og kapittel 4. Ut over dette må pasientens pårørende legge frem skriftlig fullmakt.
Det er spørsmål om brudd på bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1 og § 6-2 og § 6-3, som kan klages på til statsforvalteren etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.
Etter § 2-2, rett til vurdering, vil for eksempel pasienten kunne klage dersom hun eller han mener at vurderingen fra spesialisthelsetjenesten ikke er foretatt innen den fastsatte tidsfrist. Dersom det er tvil om pasientens medisinske tilstand eller diagnose, kan pasienten klage over vurderingens kvalitet, for eksempel at det burde vært innhentet supplerende opplysninger eller at pasienten skulle vært innkalt til forundersøkelse. Når det gjelder retten til fornyet vurdering etter § 2-3, kan pasienten klage dersom hun eller han mener ikke å ha fått en slik vurdering som hun eller han har krav på. Dersom pasienten har fått fornyet vurdering, men mener denne ikke er gjennomført på en faglig forsvarlig måte, kan det klages også over dette. Pasienten kan også klage på at retten til valg av sykehus etter § 2-4 ikke blir innvilget.
Lang ventetid på nødvendig helsehjelp er i seg selv ikke grunnlag for klage. Dersom pasienten må vente lenger enn pasienter med samme diagnose og tilstand, vil det være mulig å klage over dette. Pasienten kan altså klage på forskjellsbehandling; med andre ord kreve å komme på riktig plass i køen. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak i kapittel IV og V gjelder ikke for vedtak som treffes av spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. Se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.
For øvrig kan spørsmål om brudd på lovens formelle rettigheter, som retten til medvirkning, retten til informasjon, retten til å samtykke til helsehjelp og retten til innsyn i journal, gjøres til gjenstand for klage etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2. Det samme gjelder spørsmål om brudd på bestemmelsene om barns rett til helsekontroll og rett til å ha minst en av foreldrene hos seg, samt deres rett til aktivitet og stimulans.
Avgjørelser om retting og sletting av journal, og om utlevering av journalopplysninger, følger klagereglene og klagesaksbehandlingen i helsepersonelloven (se kommentarene til § 5-2 og § 5-3). Barns rett til undervisning etter § 6-4, kan ikke påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven, men følger reaksjonssystemet i opplæringslova (se kommentarene til § 6-4).
Beslutning om tildeling av behandlingshjelpemidler i helseforetakene er å anse som helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven og statsforvalteren er klageinstans.
Det følger av det ovenstående, og av bestemmelsens ordlyd, at det er pasient eller brukers pretensjon, det vil si om pasient eller bruker mener at en av rettighetsbestemmelsene nevnt i § 7-2 første ledd er brutt, som er avgjørende for om det kan klages til statsforvalteren. Det stilles ikke krav om at klager har vist til en aktuell og konkret rettighetsbestemmelse i klagen, eller om at det saksforholdet som ligger til grunn for klagen gjelder en konkret rettighetsfestet tjeneste. Det avgjørende er hvordan klagen må forstås etter en helhetlig vurdering av saksforholdet. Som eksempel vises til Helsedirektoratets vedtak i brev av 13. oktober 2013, i en sak der fylkesmannen feilaktig hadde lagt til grunn at en klage på krav om husleie etter et korttidsopphold i omsorgsbolig etter utskrivning fra sykehus, ikke skulle behandles som en rettighetsklage etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.
Hvis en klager er omfattet av de som er gitt klageadgang etter bestemmelsen, det vil si at vedkommende er pasient, bruker eller dennes representant, stilles det ingen ytterligere krav om klageinteresse for at klagen skal tas under behandling. Det er for eksempel ikke et krav om at klagen skal ha en bestemt aktualitet for klageren. Med det menes at klagen fortsatt skal realitetsbehandles selv om for eksempel tidspunktet for et bestemt avlastningsbehov er passert. Dette fremgår for så vidt av ordlyden, men må videre anses for å følge av henvisningen til forvaltningsloven regler, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 første ledd. Å avvise en klage fra en pasient eller bruker eller dennes representant på grunn av manglende aktualitet vil bare være aktuelt i unntakstilfeller, for eksempel der pasienten eller brukeren er død, eller kommunen har omgjort sitt vedtak og innvilget søknaden fullt ut.
Pasient- og brukerombudets behandling av saker etter lovens kapittel 8 kan ikke påklages. Ved klager på vedtak vedrørende tvungen psykiatrisk helsevern, vil bestemmelsene i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gå foran de generelle klagereglene i pasient- og brukerrettighetsloven. Det samme gjelder særlige klageregler i andre lover, slik som for eksempel etter smittevernloven.
Klagen skal sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen. Dette samsvarer med ordningen i forvaltningsloven § 32 bokstav b, hvor klagen skal fremsettes for det organet som har truffet vedtaket. Begrunnelsen for regelen i forvaltningsloven er særlig at det er hensiktsmessig at det organet som tidligere har behandlet saken og har sakens dokumenter, forbereder klagebehandlingen og får mulighet til selv å omgjøre vedtaket. Ordningen gjelder både ved klage på kommunale helse- og omsorgstjenester og ved klage på spesialisthelsetjenesten.
Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt seg om hvem som kan anses som klageinstans. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev fra 2017 om klagerett for nærmeste pårørende når pasienten er over 18 år og mangler samtykkekompetanse.
Andre ledd gjelder klageordningen etter loven § 2-4a andre ledd bokstav a som gir pasient rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket, der det ikke finnes et tilbud i riket eller helsehjelpen i utlandet er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge. Dette kan dreie seg om pasienter med en alvorlig sykdom eller lidelse, som ikke mener de får oppfylt retten til nødvendig helsehjelp ved norsk helsevesen, se nærmere om dette i kommentarene til § 2-4a. Det er fastsatt i andre ledd hvordan klagenemda skal oppnevnes, hvor mange medlemmer den skal ha og at den skal ledes av en jurist. Saksbehandlingsreglene for nemndas behandling av enkeltsaker står i prioriteringsforskriften §§ 8 flg. Klagenemnda har full kompetanse (§ 8), nærmere regler om sammensetning og oppnevning står i § 9, og saksbehandling under møtene er regulert i § 10 og § 11.
Tredje ledd regulerer muligheten til å reise søksmål for saker som kan påklages til klagenemnd oppnevnt etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 andre ledd. Muligheten til å klage må være benyttet før det kan reises søksmål som gjelder vedtak fra nemnda. Fristen for å reise søksmål er satt til seks måneder og skal regnes fra det tidspunktet vedtaket har kommet fram til vedkommende. Søksmål kan likevel i alle tilfelle reises når det har gått seks måneder fra klagen første gang ble satt fram, og klageren ikke kan klandres for at nemnda ikke har fattet vedtak. Denne bestemmelsen svarer til bestemmelsen i forvaltningsloven § 27 b andre punktum. Av tvisteloven § 1-5 går det fram at søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak skal reises mot den myndighet som har gjort vedtak i første instans.
Fjerde ledd presiserer at dersom fristen etter tredje ledd er utløpt uten at det er reist søksmål har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom.
Femte ledd gir andre enn pasienter og brukere som er tillagt selvstendige rettigheter, en rett til å klage på enkeltvedtak eller avgjørelser til statsforvalteren. Dette gjelder for eksempel pårørende, som i visse tilfeller har rett til informasjon, til å kunne gi et representert samtykke og rett til journalinnsyn. Andre som har selvstendige rettigheter kan også bruke representant, jf. første ledd.
Sjette ledd definerer pasientens eller brukerens representant som den som har fullmakt til å klage på vedkommendes vegne. Også den som kan samtykke på vegne av en pasient er representant etter lovens kapittel 4. Dette er først og fremst foreldre og andre med foreldreansvaret for mindreårige pasienter, og verge for personer satt under vergemål (se vergemålsloven § 2). Den samme gruppen vil også ivareta en brukers interesser. I tillegg kan pasienten, brukeren eller dennes representant velge en fullmektig. Dette kan for eksempel være en pårørende, et pasient- og brukerombud eller en advokat. Det er oppstilt et krav om skriftlig fullmakt for fullmektig som ikke er advokat for å sikre at iverksetting av klagebehandling er i samsvar med pasientens og brukerens ønsker, jf. forvaltningsloven § 12 fjerde ledd.
Helse- og omsorgsdepartementet har i brev fra 2017 uttalt seg om hvorvidt nærmeste pårørende har klagerett etter § 7-2. Ut i fra ordlyden i § 7-2 som ikke omfatter nærmeste pårørende, ordlyden i andre bestemmelser i loven som omfatter nærmeste pårørende samt forarbeidene til loven, kommer departementet til at det vanskelig kan innfortolkes i § 7-2 at nærmeste pårørende har klagerett etter bestemmelsen. Heller ikke i tilfellene hvor det ikke er oppnevnt verge for pasienter over 18 år som mangler samtykkekompetanse og ikke selv kan klage. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev fra 2017 om klagerett for nærmeste pårørende når pasienten er over 18 år og mangler samtykkekompetanse.
Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 7-2:
01.12. 2000 nr. 1208 (Helse- og omsorgsdepartementet) Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften)