Kapittel 7
Klage mv.

§ 7-1 Opphevet

Lovtekst:

(Opphevet ved lov 24 juni 2011 nr. 30.)


Kilde: lovdata.no

§ 7-2 Klage mv.

Lovtekst:

Pasient eller bruker eller dennes representant som mener at bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2 og § 6-3 er brutt, kan klage til Fylkesmannen. Klagen sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen.

Pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsen i § 2-1 b femte ledd ikke er overholdt, kan klage til en klagenemnd som oppnevnes av departementet. Klagenemnda skal ha fem medlemmer. Lederen skal være jurist. Departementet oppnevner medlemmer og deres personlige varamedlemmer for to år om gangen. Det er adgang til å gjenoppnevne medlemmer og varamedlemmer.

Den som har klaget til klagenemnd oppnevnt etter andre ledd, kan bringe saken inn for domstolene når vedtak fra klagenemnda foreligger. Søksmål rettes mot staten ved klagenemnda. I slike saker har staten alminnelig verneting i Bergen. Søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunkt vedtak i klagenemnda har kommet fram til vedkommende. Søksmål kan likevel i alle tilfelle reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at nemndas avgjørelse ikke foreligger.

Når fristene etter tredje ledd er utløpt uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom.

Første ledd gjelder tilsvarende for andre som mener de ikke har fått sine selvstendige rettigheter etter kapitlene 3 til 6 oppfylt.

Pasientens eller brukerens representant etter første og annet ledd er den som har fullmakt til å klage på pasientens eller brukerens vegne, eller som har samtykkekompetanse etter kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Første ledd gir pasient og bruker, eller en representant for disse, en rett til å klage til Fylkesmannen dersom de mener at nærmere angitte bestemmelser i loven er brutt. Klageretten gjelder både brudd på bestemmelser som regulerer den kommunale helse- og omsorgstjenesten og brudd på bestemmelser som regulerer spesialisthelsetjenesten. Det kan klages på vedtak eller avgjørelser som gir pasient eller bruker avslag eller bare delvis medhold i sin rett. Klagen kan rettes til vedkommende helse- og omsorgspersonell personlig, til personellets overordnede eller til virksomheten som sådan. Pårørende kan i den utstrekning loven bestemmer opptre som representant, jf. fjerde ledd og kapittel 4. Ut over dette må pasientens pårørende legge frem skriftlig fullmakt.

Det spørsmål om er brudd på bestemmelsene i kapitlene 23 og 4, samt § 5-1 og § 6-2 og § 6-3, som kan klages på til fylkesmannen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Etter § 2-2, rett til vurdering, vil for eksempel pasienten kunne klage dersom hun eller han mener at vurderingen fra spesialisthelsetjenesten ikke er foretatt innen den fastsatte tidsfrist. Dersom det er tvil om pasientens medisinske tilstand eller diagnose, kan pasienten klage over vurderingens kvalitet, for eksempel at det burde vært innhentet supplerende opplysninger eller at pasienten skulle vært innkalt til forundersøkelse. Når det gjelder retten til fornyet vurdering etter § 2-3, kan pasienten klage dersom hun eller han mener ikke å ha fått en slik vurdering som hun eller han har krav på. Dersom pasienten har fått fornyet vurdering, men mener denne ikke er gjennomført på en faglig forsvarlig måte, kan det klages også over dette. Pasienten kan også klage på at retten til valg av sykehus etter § 2-4 ikke blir innvilget.

Lang ventetid på nødvendig helsehjelp er i seg selv ikke grunnlag for klage. Dersom pasienten må vente lenger enn pasienter med samme diagnose og tilstand, vil det være mulig å klage over dette. Pasienten kan altså klage på forskjellsbehandling; med andre ord kreve å komme på riktig plass i køen. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak i kapittel IV og V gjelder ikke for vedtak som treffes av spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. Se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.

For øvrig kan spørsmål om brudd på lovens formelle rettigheter, som retten til medvirkning, retten til informasjon, retten til å samtykke til helsehjelp og retten til innsyn i journal, gjøres til gjenstand for klage etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2. Det samme gjelder spørsmål om brudd på bestemmelsene om barns rett til helsekontroll og rett til å ha minst en av foreldrene hos seg, samt deres rett til aktivitet og stimulans.

Avgjørelser om retting og sletting av journal, og om utlevering av journalopplysninger, følger klagereglene og klagesaksbehandlingen i helsepersonelloven (se kommentarene til § 5-2 og § 5-3). Barns rett til undervisning etter § 6-4, kan ikke påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven, men følger reaksjonssystemet i opplæringslova (se kommentarene til § 6-4).

Beslutning om tildeling av behandlingshjelpemidler i helseforetakene er å anse som helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven og fylkesmannen er klageinstans. 

Det følger av det ovenstående, og av bestemmelsens ordlyd, at det er pasient eller brukers pretensjon, dvs. om pasient eller bruker mener at en av rettighetsbestemmelsene nevnt i § 7-2 første ledd er brutt, som er avgjørende for om det kan klages til fylkesmannen. Det stilles ikke krav om at klager har vist til en aktuell og konkret rettighetsbestemmelse i klagen, eller om at det saksforholdet som ligger til grunn for klagen gjelder en konkret rettighetsfestet tjeneste. Det avgjørende er hvordan klagen må forstås etter en helhetlig vurdering av saksforholdet. Som eksempel vises til Helsedirektoratets vedtak i brev av 13.10.2013, i en sak der fylkesmannen feilaktig hadde lagt til grunn at en klage på krav om husleie etter et korttids opphold i omsorgsbolig etter utskrivning fra sykehus, ikke skulle behandles som en rettighetsklage etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.

Hvis en klager er omfattet av de som er gitt klageadgang etter bestemmelsen, dvs. at vedkommende er pasient, bruker eller dennes representant, stilles det ingen ytterligere krav om klageinteresse for at klagen skal tas under behandling. Det er for eksempel ikke et krav om at klagen skal ha en bestemt aktualitet for klageren. Med det menes at klagen fortsatt skal realitetsbehandles selv om f.eks. tidspunktet for et bestemt avlastningsbehov er passert. Dette fremgår for så vidt av ordlyden, men må videre anses for å følge av henvisningen til forvaltningsloven regler, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 første ledd. Å avvise en klage fra en pasient eller bruker eller dennes representant på grunn av manglende aktualitet vil bare være aktuelt i unntakstilfeller, f.eks. der pasienten eller brukeren er død, eller kommunen har omgjort sitt vedtak og innvilget søknaden fullt ut.

Pasient- og brukerombudets behandling av saker etter lovens kapittel 8 kan ikke påklages. Ved klager på vedtak vedrørende tvungen psykiatrisk helsevern, vil bestemmelsene i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gå foran de generelle klagereglene i pasient- og brukerrettighetsloven. Det samme gjelder særlige klageregler i andre lover, slik som for eksempel etter smittevernloven.

Klagen skal sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen. Dette samsvarer med ordningen i forvaltningsloven § 32 bokstav b, hvor klagen skal fremsettes for det organet som har truffet vedtaket. Begrunnelsen for regelen i forvaltningsloven er særlig at det er hensiktsmessig at det organet som tidligere har behandlet saken og har sakens dokumenter, forbereder klagebehandlingen og får mulighet til selv å omgjøre vedtaket. Ordningen gjelder både ved klage på kommunale helse- og omsorgstjenester og ved klage på spesialisthelsetjenesten.

I brev av 6. mars 2017 har Helse- og omsorgsdepartementet uttalt seg om hvem som kan anses som klageinstans.

Andre ledd gjelder klageordningen etter loven § 2-1 b femte ledd som gir pasient rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket, der det ikke finnes et adekvat tilbud i riket innenfor fastsatt frist. Dette kan dreie seg om pasienter med en alvorlig sykdom eller lidelse, som ikke mener de får oppfylt retten til nødvendig helsehjelp ved norsk helsevesen, se nærmere om dette i kommentarene til § 2-1 b. Det er fastsatt i andre ledd hvordan klagenemda skal oppnevnes, hvor mange medlemmer den skal ha og at den skal ledes av en jurist. Saksbehandlingsreglene for nemndas behandling av enkeltsaker står i prioriteringsforskriften §§ 8 flg. Klagenemnda har full kompetanse (§8), nærmere regler om sammensetning og oppnevning står i § 9, og saksbehandling under møtene er regulert i § 10 og § 11.

Tredje ledd regulerer muligheten til å reise søksmål for saker som kan påklages til klagenemnd oppnevnt etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 andre ledd. Muligheten til å klage må være benyttet før det kan reises søksmål som gjelder vedtak fra nemnda. Fristen for å reise søksmål er satt til seks måneder og skal regnes fra det tidspunktet vedtaket har kommet fram til vedkommende. Søksmål kan likevel i alle tilfelle reises når det har gått seks måneder fra klagen første gang ble satt fram, og klageren ikke kan klandres for at nemnda ikke har fattet vedtak. Denne bestemmelsen svarer til bestemmelsen i forvaltningsloven § 27 b andre punktum. Av tvisteloven § 1-5 går det fram at søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak skal reises mot den myndighet som har gjort vedtak i første instans.

Fjerde ledd presiserer at dersom fristen etter tredje ledd er utløpt uten at det er reist søksmål har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom.

Femte ledd gir andre enn pasienter og brukere som er tillagt selvstendige rettigheter, en rett til å klage på enkeltvedtak eller avgjørelser til Fylkesmannen. Dette gjelder for eksempel pårørende, som i visse tilfeller har rett til informasjon, til å kunne gi et representert samtykke og rett til journalinnsyn. Andre som har selvstendige rettigheter kan også bruke representant, jf. første ledd.

Sjette ledd definerer pasientens eller brukerens representant som den som har fullmakt til å klage på vedkommendes vegne. Også den som kan samtykke på vegne av en pasient er representant etter lovens kapittel 4. Dette er først og fremst foreldre og andre med foreldreansvaret for mindreårige pasienter, og verge for personer satt under vergemål (se vergemålsloven § 2). Den samme gruppen vil også ivareta en brukers interesser. I tillegg kan pasienten, brukeren eller dennes representant velge en fullmektig. Dette kan for eksempel være en pårørende, et pasient- og brukerombud eller en advokat. Det er oppstilt et krav om skriftlig fullmakt for fullmektig som ikke er advokat for å sikre at iverksetting av klagebehandling er i samsvar med pasientens og brukerens ønsker, jf. forvaltningsloven § 12 fjerde ledd.

Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 23. juni 2017 uttalt seg om hvorvidt nærmeste pårørende har klagerett etter § 7-2. Ut i fra ordlyden i § 7- 2 som ikke omfatter nærmeste pårørende, ordlyden i andre bestemmelser i loven som omfatter nærmeste pårørende samt forarbeidene til loven, kommer departementet til at det vanskelig kan innfortolkes i § 7-2 at nærmeste pårørende har klagerett etter bestemmelsen. Heller ikke i tilfellene hvor det ikke er oppnevnt verge for pasienter over 18 år som mangler samtykkekompetanse og ikke selv kan klage.

 

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 7-2:

01.12. 2000 nr. 1208 (Helse- og omsorgsdepartementet) Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften)

§ 7-3 Klagens form og innhold

Lovtekst:

Klage til Fylkesmannen skal være skriftlig. Klagen skal være undertegnet av pasienten eller brukeren eller den som representerer pasienten eller brukeren. Klagen bør nevne det forhold som det klages over og gi opplysninger som kan være av betydning for behandlingen av klagen. Inneholder klagen feil eller mangler, setter Fylkesmannen en kort frist for rettelse eller utfylling.


Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Forvaltningslovens bestemmelser gjelder så langt de passer for Fylkesmannens klagebehandling, se § 7-6 første ledd første setning. Ut fra informasjonshensyn og sammenhengen med de øvrige bestemmelsene i kapittelet er det imidlertid i § 7-3 inntatt en egen bestemmelse med minstekrav til klagens form og innhold.

Klagen til Fylkesmannen skal være skriftlig og undertegnet av pasienten eller brukeren eventuelt den som representerer pasienten eller brukeren. 

Det vil være i klagerens egen interesse at klagen grunngis så utførlig som mulig. Klageren bør derfor nevne de forhold det klages over og ta opp andre forhold som hun eller han mener er av betydning. Dersom Fylkesmannen mottar en ufullstendig klage, skal vedkommende informere klageren om dette slik at hun eller han innen en kort frist får anledning til å komme med utfyllende informasjon.

Dersom klagen ikke oppfyller formkravene i § 7-3 eller fristen i § 7-5, kan Fylkesmannen avvise klagen. Imidlertid er hovedregelen at Fylkesmannen skal gi veiledning om hvordan feil og mangler kan rettes, og det skal settes en frist for retting. Dette innebærer at klagen kan realitetsbehandles når feil eller mangler er rettet opp. 

Et eventuelt vedtak om avvisning av klagen er et enkeltvedtak som kan påklages til Statens helsetilsyn. Etter forskrift 18. mars 2010 nr. 425 om delegering av myndighet fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet er Helsedirektoratet å anse som overordnet forvaltningsorgan i saker etter helse- og omsorgstjenesteloven der Fylkesmannen fatter vedtak som første instans. Dette vil for eksempel gjelde vedtak om dekning av sakskostnader og vedtak om avvisning av klager. Klager på vedtak om avvisning av klager som gjelder saker etter helse- og omsorgstjenesteloven, skal derfor behandles av Helsedirektoratet. 

§ 7-4 Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd

Lovtekst:

Pasienten, brukeren, eller andre som har rett til det, kan be tilsynsmyndigheten om en vurdering dersom vedkommende mener bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og tannhelsetjenesteloven er brutt til ulempe for seg eller den hun eller han opptrer på vegne av. Tilsvarende rett gjelder for nærmeste pårørende til avdød pasient eller bruker og for nærmeste pårørende til pasient eller bruker over 18 år uten samtykkekompetanse.

Tilsynsmyndigheten kan eventuelt ilegge en administrativ reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11, begjære påtale etter helsepersonelloven § 67 og gi pålegg til virksomhet etter helsetilsynsloven § 5 og spesialisthelsetjenesteloven § 7-1.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen er endret ved lov 7. juni 2013 nr. 29 som trådte i kraft 1. januar 2014. 

Første ledd første setning fastslår at pasient, bruker og andre som har rett til det, kan anmode tilsynsmyndigheten om å vurdere mulig pliktbrudd etter helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og tannhelsetjenesteloven.  Retten til å anmode tilsynet om å vurdere pliktbruddet er først og fremst en rett for pasienten og brukeren. Dette betyr at pårørende i utgangspunktet ikke har en selvstendig rett til å representere pasienten eller brukeren i en tilsynssak og til å få innsyn i saksdokumenter dersom vedkommende ikke har fått fullmakt av pasienten eller har rett til det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4. Dette kan blant annet gjelde foreldre til barn under 16 år og foreldre til barn som er over 16 år og uten samtykkekompetanse. Det er ikke bare individfeil, men også såkalte systemfeil, som pasient, bruker og pårørende kan anmode tilsynet om å vurdere. Eksempler på systemfeil kan være dårlig organisering og manglende rutiner. 

Som eksempler på grunnlag for en slik henvendelse kan nevnes at pasienten har blitt behandlet slik at medvirkningsmulighetene for pasienten ikke har blitt reelle eller at informasjonsutvekslingen mellom pasient og behandlende helsepersonell har blitt dårlig. At pasienten gjentatte ganger må be om innsyn i sin journal kan også danne grunnlag for en slik henvendelse til Fylkesmannen.

Første ledd andre setning presiserer at retten til å anmode tilsynet om å vurdere mulig pliktbrudd også gjelder nærmeste pårørende til avdød pasient eller bruker og for nærmeste pårørende til pasient eller bruker over 18 år uten samtykkekompetanse. Nærmeste pårørende (se § 1-3 bokstav b for definisjon av hvem som er nærmeste pårørende) er gitt en særskilt rettsstilling etter pasient- og brukerrettighetsloven som gjør dem egnet til å fremsette en slik anmodning (se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 og § 4-6).

Pårørende vil ofte være berørt av hendelsen og kan komme med viktig informasjon til tilsynsmyndigheten. Det er også viktig av hensyn til tilliten til helse- og omsorgstjenesten og tilsynsordningen at pårørende har en slik adgang.

Pårørende har i utgangspunktet ikke en selvstendig rett til å representere pasienten eller brukeren i en tilsynssak og til å få innsyn i saksdokumenter dersom vedkommende ikke har fått fullmakt av pasienten eller har rett til det etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4. Retten til å anmode om tilsynets vurdering av pliktbrudd gjelder kun de tilfeller der pasienten enten er død eller er over 18 år og uten samtykkekompetanse.

Det er viktig at forvaltningens og helsepersonellets taushetsplikt overholdes. Se nærmere om rett til innsyn i Fylkesmannens og Statens helsetilsyns saksdokumenter under kommentarene til § 7-4a.

Andre ledd tydeliggjør hvilke virkemidler/sanksjonsmuligheter tilsynsmyndigheten har. I tillegg til å gi administrativ reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11 kan Statens helsetilsyn ved forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på helsepersonelloven begjære påtale etter helsepersonelloven § 67. Statens helsetilsyn kan også gi pålegg til virksomheter om å rette forholdene etter helsetilsynsloven og/eller spesialisthelsetjenesteloven. Dersom pålegg ikke følges av virksomheter i spesialisthelsetjenesten kan tilsynet også gi tvangsmulkt, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 7-2.

§ 7-4 a Saksbehandling ved anmodning om vurdering av pliktbrudd

Lovtekst:

Fylkesmannen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen etter § 7-4 første ledd, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.

Hvis Fylkesmannen mener at det bør ilegges en reaksjon som nevnt i § 7-4 andre ledd, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Første ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.

Fylkesmannen skal gi den som har fremsatt en anmodning, innsyn i relevante saksdokumenter og anledning til å uttale seg til disse, så langt taushetsplikt ikke er til hinder for dette. Det samme gjelder i saker hvor Statens helsetilsyn behandler varsler etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a.

Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen skal gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet, så langt taushetsplikt ikke er til hinder for dette.

Reglene om klage i dette kapitlet kommer ikke til anvendelse på anmodninger om vurdering av pliktbrudd.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om Statens helsetilsyn og Fylkesmannens saksbehandling, herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter paragraf her.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen ble tilføyd ved lov av 7. juni 2013, nr. 29 og trådte i kraft fra 1. januar 2014.

Bestemmelsen regulerer Fylkesmannens og Statens helsetilsyns saksbehandling av anmodninger om vurdering av mulig pliktbrudd. Dette var tidligere regulert i helsepersonelloven § 55 og pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

Første ledd fastsetter regler for behandling av anmodningen. Fylkesmannen har plikt til å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17. Som regel vil dette innebære at det blir innhentet uttalelse fra den eller de som pasient eller bruker har beklaget seg over. Fylkesmannen skal vurdere de forholdene som fremkommer i anmodningen, men kan også ta opp andre forhold. Dersom Fylkesmannen ved sin gjennomgang av saken for eksempel avdekker mangelfull journalføring, kan dette tas opp uavhengig av om pasient eller bruker eller dennes representant har påpekt dette i sin anmodning. Hva som blir utfallet av tilsynssaken er avhengig av om Fylkesmannen for det første mener at det har skjedd et pliktbrudd og for det andre om pliktbruddet er av en slik karakter at det kommer inn under vilkår for å kunne gi en reaksjon etter § 7-4 andre ledd.

Andre ledd viser til at dersom Fylkesmannen vurderer at en reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11 kan være aktuelt, blir saken oversendt Statens helsetilsyn. I likhet med Fylkesmannen kan også Statens helsetilsyn vurdere forhold som ikke framkommer i anmodningen til pasient eller bruker.

Tredje ledd gir den som har fremsatt en anmodning om vurdering av pliktbrudd en innsyns- og uttalerett i relevante saksdokumenter så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette. Innsyns og uttaleretten skal så langt det passer være på linje med parters innsyns- og uttalerett etter forvaltningsloven. Bestemmelsen omfatter også pasienter og/eller deres nærmeste pårørende ved varsler om alvorlige hendelser etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a som utredes av Statens helsetilsyn.

Innsyns- og uttaleretten innebærer at Fylkesmannen, og Statens helsetilsyn ved behandling av varsler om alvorlige hendelser, uoppfordret må oversende relevante saksdokumenter til pasienter, brukere og nærmeste pårørende. Hva som er «relevante saksdokumenter» må avgjøres etter en konkret vurdering på linje med bestemmelsene om innsyns- og uttalerett som gjelder for «parter» etter forvaltningsloven (se forvaltningsloven kapittel 4). Opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at den som har fremsatt anmodningen har grunnlag og interesse for å uttale seg om må forelegges. Dette kan for eksempel være uttalelse i saken fra involvert helsepersonell/virksomhet og sakkyndig uttalelse. Videre vil uttaleretten innebære at pasienter, brukere og nærmeste pårørende får en mulighet til å uttale seg i saken innen en rimelig frist før saken avsluttes. Innsynsretten må imidlertid være begrenset på vanlig måte med hensyn til at personlige forhold hos helsepersonellet og at opplysninger om andre pasienter/brukere holdes utenfor.

Innsyns- og uttalelsesretten er begrunnet i flere hensyn. Større involvering av pasienter, brukere og pårørende vil kunne bidra til en mer dekkende og balansert saksutredning og faktafremstilling. Dette kan være positivt for tilliten til helse- og omsorgstjenesten og tilsynsmyndigheten. Det kan også være positivt i den konkrete sak ved at det kan være lettere for pasienten eller brukeren å akseptere tilsynsmyndighetens beslutning i saken.

Fordi pasienter, brukere og nærmeste pårørende ikke er parter i tilsynssaker, vil de ikke ha samme rett til innsyn i alle sakens dokumenter og kontradiksjon på linje med sakens parter. Dersom de ønsker innsyn i flere dokumenter enn de har fått tilgang til, eller nektes innsyn i enkelte dokumenter, kan de kreve innsyn eller klage på manglende innsyn etter reglene i offentleglova.

Hvor langt innsynsretten går henger nært sammen med reglene om taushetsplikt.  Pasienters, brukeres og nærmeste pårørendes innsynsrett i tilsynssaker, vil i mange tilfelle måtte vurderes ulikt på grunn av dette. Videre vil nærmeste pårørendes innsynsrett også variere avhengig av om pasienten eller brukeren lever eller ikke. 

Forvaltningens taushetsplikt setter skranker for hva pasienter, brukere og nærmeste pårørende kan gis innsyn i. Fylkesmennene, Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd har forvaltningsmessig taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 (se lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker). Fylkesmennene, Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd er i tillegg underlagt helseregisterlovens virkeområde, jf. Helseregisterloven § 17 og pasientjournalloven § 15. I praksis betyr det at helsepersonellovens regler om taushetsplikt også gjelder for helseopplysninger som behandles i helse- og omsorgsforvaltningen.

Taushetsplikten innebærer at ingen kan gis tilgang til taushetsbelagte saksopplysninger i større utstrekning enn unntaksbestemmelsene helsepersonelloven og forvaltningsloven tillater. Dette betyr følgende for innsynsretten i tilsynets saksdokumenter: 

  • Pasienter, brukere og nærmeste pårørende kan gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger om seg selv.
  • Dersom en tilsynssak omhandler flere pasienter og brukere, har ikke disse tilgang til opplysninger om hverandre med mindre den eller de som har krav på taushet samtykker.
  • Pasienter, brukere og nærmeste pårørende skal ikke gis innsyn i taushetsbelagte opplysninger om involvert helsepersonell med mindre helsepersonellet har samtykket til det.
  • Pårørende kan gis tilgang til pasient-/brukeropplysninger dersom pasienten/brukeren samtykker til dette.
  • Pårørende har rett til innsyn i taushetsbelagte saksopplysninger etter en persons død dersom det kan legges til grunn at avdøde ville ha ønsket dette (helsepersonelloven § 24), eller når ingen berettiget interesse tilsier at de pårørende ikke skal få se opplysningene (forvaltningsloven § 13 a nr. 3). 

Pårørendes rett til innsyn i tilsynssak der pasienten er død må vurderes særskilt.  Helsepersonelloven § 24 regulerer helsepersonells utlevering av opplysninger etter en persons død. Det følger av første ledd at opplysninger kan gis videre dersom vektige grunner taler for dette, og at det i vurderingen av om opplysninger skal gis, skal tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørendes og samfunnets interesse. Etter bestemmelsens andre ledd har nærmeste pårørende rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke «særlige grunner» taler mot det.

Bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven har ikke bestemte unntaksregler for avdøde personer. På dette punktet kan det synes som om helsepersonelloven er mindre restriktiv enn forvaltningsloven når det gjelder å gi innsyn til journal til avdød person. Det er imidlertid lagt til grunn at tilsynet må vurdere hensynene bak unntaksregelen i helsepersonelloven § 24 og pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd i vurderingen av om det bør gis innsyn (se forarbeidene til bestemmelsen, Prop. 100 L, punkt 4.2.4.2 og punkt 7.3). Det vises blant annet til at pårørendes rett til innsyn i tilsynssak der pasienten var død er vurdert i uttalelse fra Sivilombudsmannen, se nærmere om vurderingen i Sivilombudsmannens uttalelse i Årsmelding 2005, s. 166 -167. Det fremgår der at forarbeidene til forvaltningsloven gir støtte for at vurderingen om taushetsplikt blir noe annen etter pasientens død, og at det er relevant å ta hensyn til hvordan dette spørsmålet er løst i regelverket for legers taushetsplikt (legeloven er opphevet, men reglene om taushetsplikt er videreført i helsepersonelloven). Relevante hensyn som da vil komme i betraktning er om det foreligger «særlige grunner» som tilsier at nærmeste pårørende ikke skal gis innsyn i opplysningene etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1, eller om «vektige grunner» taler for unntak fra taushetsplikten etter helsepersonelloven § 24.

Reglene om taushetsplikt i helsepersonelloven vil dermed være relevante i en helhetsvurdering av om innsyn kan gis i opplysninger som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven.

Det må etter dette gjøres en konkret vurdering av opplysningenes karakter, om de er sensitive og hva de pårørende kjenner til fra før. Det kan være forhold som tilsier at pasienten eller brukeren ville ha samtykket til innsyn for en del av eller alle opplysningene. Og det kan være opplysninger det er grunn til å anta at pasienten/brukeren hadde motsatt seg at nærmeste pårørende får kjennskap til. Også hensynet til de pårørende kan tale for innsyn. Hensikten her vil være å få et grunnlag for å vurdere forsvarligheten i behandlingsopplegget. Formålet med pårørendes ønske om innsyn vil være et argument for at taushetsplikten begrenses.

Dersom det er tvil om slike «særlige grunner» foreligger skal tilsynsmyndigheten søke en avklaring av dette hos aktuelt helsepersonell som har nærmere kjennskap til pasienten eller brukeren og dermed større forutsetninger til å vurdere hva vedkommende ville ha ønsket. Kontakt mellom helsepersonell og saksbehandler i tilsynet kan gjøres muntlig så lenge dette nedtegnes av helsepersonellet i pasientjournalen og av saksbehandler i tilsynet i saksdokumentene.

Fjerde ledd fastslår at den som har bedt om at tilsynsmyndigheten vurderer forholdet, skal underrettes om resultatet av behandlingen og gis en kort begrunnelse for dette. Dette så langt ikke tilsynsmyndighetene finner at taushetsplikten er til hinder for dette.

Femte ledd fastslår at reglene om klage i kapittel 7 ikke kommer til anvendelse på anmodning om vurdering av pliktbrudd. Ordet "klage" er ikke brukt i lovteksten da dette lett kan lede tanken inn på forvaltningslovens klagebegrep. Pasient eller bruker er ikke er å anse som part i forvaltningsrettslig forstand og kan derfor ikke klage på en avgjørelse tatt av tilsynsmyndighetene. Fylkesmannen kan imidlertid vurdere saken på nytt bl.a. dersom det fremkommer nye opplysninger av betydning for saken.

Sjette ledd gir departementet myndighet til å fastsette saksbehandlingsregler for tilsynsmyndigheten i forskrift, herunder frist for fremsettelse av anmodning om at pliktbruddet vurderes. Det er ikke gitt slik forskrift.

§ 7-5 Frist for klage

Lovtekst:

Fristen for klage etter § 7-2 er fire uker etter at vedkommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap til å fremme en klage.


Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Fristen for å klage er fire uker etter at vedkommende fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap til å fremme klage. Tidspunktet regnes fra da vedkommende faktisk fikk, eller burde ha fått, tilstrekkelig kunnskap til å fremme en klage. Dersom pasienten mottar informasjon om sine rettigheter fra den som yter helsehjelp, men velger å forholde seg passiv, løper fristen for å påberope seg at reglene i pasient- og brukerrettighetsloven skal oppfylles. Fristen avbrytes når klagen er fremmet til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen.

Fristen for å klage er satt til fire uker, tilsvarende den fristen som tidligere gjaldt for adgang til å anmode om oppfyllelse etter § 7-1. Denne bestemmelsen ble opphevet samtidig som nye klageregler trådte i kraft 1. januar 2012.

Fylkesmannen kan ta en klage under behandling selv om den er avsendt etter fristen, se § 7-6 første ledd første setning og forvaltningsloven § 31 om oversittelse av klagefrist. Dersom pasienten eller dennes representant ikke kan lastes for å ha oversittet fristen, eller særlige grunner tilsier det, kan klagen tas under behandling.

§ 7-6 Varsel til statens helsetilsyn om alvorlig hendelse

Lovtekst:

Pasient, bruker eller nærmeste pårørende kan varsle Statens helsetilsyn om dødsfall eller svært alvorlig skade på pasient eller bruker som følge av ytelse av helse- og omsorgstjenester eller ved at en pasient eller bruker skader en annen. Adgangen til å varsle gjelder dersom utfallet er uventet ut fra påregnelig risiko.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om varsling etter første ledd, herunder om innholdet i varslene.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen regelfester at pasienter, brukere og pårørende har anledning til å varsle tilsynsmyndighetene om alvorlige hendelser. Varslene skal sendes til og vil bli vurdert av Statens helsetilsyn, også med tanke på om det er behov for stedlige undersøkelser. Varslene skal behandles på tilsvarende måte som i tilfeller hvor varslene blir sendt fra virksomheter. Varsel innebærer ikke plikt for tilsynsmyndigheten til å foreta stedlige undersøkelser.

Terskelen for å sende varsel er utformet på samme måte som helsetilsynsloven § 6 om varslingsplikt for tjenesteytere, og skal tolkes på samme måte, selv om det kan være vanskelig for pasienter, brukere og pårørende å vurdere om utfallet fremstår som uventet ut fra påregnelig risiko. Dersom også virksomheten har sendt varsel om samme hendelse, sees varslene i sammenheng. Tilsynsmyndigheten må vanligvis innhente opplysninger fra pasient, bruker eller pårørende og fra virksomheten før det avgjøres om, og i så fall hvordan, saken skal følges opp tilsynsmessig, herunder om det skal gjennomføres stedlige undersøkelser.

Anledningen til å varsle gjelder for pasient, bruker og nærmeste pårørende. Begrepet nærmeste pårørende er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 b. Mange av tilfellene vil gjelde dødsfall, og denne bestemmelsen presiserer at pårørende da har mulighet til å varsle Statens helsetilsyn. Ved svært alvorlig skade har nærmeste pårørende anledning til å varsle uavhengig av pasientens eller brukerens alder, samtykkekompetanse og tilstand for øvrig. Dette har sammenheng med at det er en forutsetning at varsel sendes rask, og at pasienten eller brukeren selv ofte ikke vil være i stand til å sende varsel eller utstede en fullmakt i denne fasen.

I forarbeidene presiseres det at det ikke er grunn til å føre en streng avvisningsgrunn dersom tilsynsmyndigheten mottar varsler fra andre pårørende enn den «nærmeste pårørende». Det er innholdet i varselet og ikke kilden til opplysningene som er avgjørende for om det skal åpnes tilsynssak eller ikke.

§ 7-7 Forvaltningslovens anvendelse

Lovtekst:

Forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak gjelder så langt de passer, med de særlige bestemmelser som er gitt i dette kapitlet. Fylkesmannen skal ved prøving av kommunale vedtak om helsetjenester legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. For øvrige kommunale vedtak skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum.

Forvaltningslovens regler om behandling av klage gjelder så langt de passer for klagenemndas behandling av klagesaker, med de særlige bestemmelsene som er gitt i dette kapitlet. Departementet kan gi nærmere forskrift om klagenemndas organisasjon og saksbehandling.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Første ledd første setning slår fast at forvaltningslovens regler om behandling av enkeltvedtak og klage gjelder for Fylkesmannens behandling i klagesaker så langt de passer. Dette innebærer blant annet at Fylkesmannen må oppfylle kravene til underretning, kontradiksjon og begrunnelse. Når det i pasient- og brukerrettighetsloven er gitt særlige regler, for eksempel § 7-3 om klagens form og innhold, og § 7-5 om klagefrist, går disse foran forvaltningslovens generelle bestemmelser.

Fylkesmannen kan ta stilling til utsatt iverksettelse av vedtak etter forvaltningsloven § 42.

Fylkesmannens vedtak kan gå ut på at det foreligger en rettighet som helsetjenesten har plikt til å oppfylle. Dette vil gjelde både materielle rettigheter etter kapittel 2 og prosessuelle rettigheter etter kapittel 3,4,5 og 6, jf. § 7-2 første ledd, som omhandler hvilke bestemmelser klageadgangen gjelder. Fylkesmannen kan i vedtaket slå fast hvem som har plikt til å oppfylle rettigheten, og kan også, dersom innholdet i rettigheten tilsier dette, sette frist for oppfyllelse.

Henvisningen til forvaltningslovens regler innebærer samtidig at Fylkesmannens avgjørelse ikke kan påklages videre jf. forvaltningsloven § 28. Adgangen til å omgjøre vedtak uten klage er regulert i forvaltningsloven § 35. Fylkesmannens vedtak kan også bringes inn for domstolene.

I første ledd andre setning fremgår det at for kommunale vedtak om helsetjenester skal Fylkesmannen legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn (se Prop. 91 L (2010-2011), merknader til § 7-6). Kommunale vedtak om helsetjenester vil omfatte helsetjenester i hjemmet, jf. Hol § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a. Dette vil særlig gjelde hjemmesykepleie, men også for eksempel fysioterapi og ergoterapi. I tillegg omfattes tildeling av sykehjemsplass, jf. Hol § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c

Første ledd tredje setning fastslår at for øvrige kommunale vedtak skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Disse kommunale vedtakene vil omfatte personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, avlastningstiltak, omsorgslønn, og brukerstyrt personlig assistanse, jf. Hol § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, § 3-6 og § 3-8.

Kommunen skal tilby sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering, jf Hol § 3-2 første ledd nr. 5. Vedtak om tildeling av tjenester til personer som har behov for rehabilitering og habilitering, vil i all hovedsak bli fattet med hjemmel i andre bestemmelser, for eksempel vedtak om helsetjenester i hjemmet, praktisk bistand eller støttekontakt. I den grad det likevel kan være aktuelt å fatte vedtak med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 5, og det dreier seg om tjenester som tidligere var regulert i sosialtjenesteloven, skal pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 første ledd siste setning legges til grunn. Dette gjaldt tjenestene, praktisk bistand og opplæring, støttekontakt, avlastningstiltak, omsorgslønn, brukerstyrt personlig assistanse, aldershjem og barneboliger.

Hvis det tildeles plass i institusjon, og dette ikke er helsetjeneste, vil også § 7-6 første ledd siste setning gjelde. Dette er aktuelt ved tildeling av plass i aldershjem og barneboliger.

Den alminnelige ordningen etter forvaltningsloven § 34 siste ledd er at klageinstansen selv kan treffe nytt vedtak i saken eller oppheve vedtaket og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling. Denne regelen gjelder tilsvarende ved klage etter pasient- og brukerrettighetsloven. Når det gjelder vedtak om tjenester som tidligere var regulert i sosialtjenesteloven, bør imidlertid Fylkesmannen som hovedregel ikke benytte kompetansen til å fatte nytt vedtak ved overprøving av det frie skjønn. Dette er ikke til hinder for at Fylkesmannen kan endre vedtaket i særlige tilfeller hvis saken haster, og det er behov for en rask avklaring. Ett eksempel kan være at Fylkesmannen selv endrer vedtaket dersom den tar til følge klage over vedtak om sommeravlastning for et funksjonshemmet barn, og sommerferien nærmer seg.

For vedtak eller avgjørelser fattet i spesialisthelsetjenesten, som omfatter organer for staten, er det ingen begrensninger i klageinstansens kompetanse. Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med, og kan ta opp forhold som ikke tidligere er berørt i saken.

Andre ledd omhandler klagenemnda for utenlandssaker og innebærer at nemnda blant annet må oppfylle kravene til kontradiktorisk behandling, underretning og begrunnelse (se 7-2 andre ledd og www.klagenemnda.no). Reglene om klagenemndas behandling er utdypet i prioriteringsforskriften. Klagenemndas vedtak kan ikke overprøves.

§ 7-8 Oppfyllelse av enkeltvedtak som er kjent ugyldig

Lovtekst:

En kommune må oppfylle et vedtak fra et statlig forvaltningsorgan som gir en privat part rett til tjenester etter loven her, selv om kommunen får vedtaket kjent ugyldig gjennom søksmål etter tvisteloven § 1-4 a. Vedtak kan i tilfeller som nevnt i første punktum bare omgjøres til skade for den private parten etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c dersom det er ugyldig fordi den private parten, eller noen som handlet på den private partens vegne, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger.


Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2018, jf. Prop. 64 L (2016-2017) og Innst. 320 L (2016-2017).

Første punktum slår fast utgangspunktet om at en kommune har plikt til å oppfylle de tjenestene en privat part har fått gjennom et vedtak i et statlig forvaltningsorgan, selv om kommunen har reist søksmål mot staten etter tvisteloven § 1-4 a og domstolene har funnet vedtaket ugyldig.

Andre punktum er et unntak fra det alminnelige utgangspunktet om at et ugyldig vedtak kan gjøres om, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. I de tilfellene der en domstol har funnet et vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven ugyldig etter et søksmål etter tvisteloven § 1-4 a, kan forvaltningen i utgangspunktet ikke gjøre om vedtaket etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c til skade for den private parten. Omgjøring etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c til skade for den private parten kan likevel skje dersom årsaken til at vedtaket er ugyldig, er at parten selv eller noen som handler på vegne av den private parten, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger. Det er ikke tilstrekkelig for omgjøring etter andre punktum at vedkommende selv eller noen som opptrer på vegne av vedkommende, forsettleg eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger. For å kunne gjøre om vedtaket må saken i tillegg framstå slik at vedtaket ikke ville fått det innholdet det fikk, dersom det ikke var blitt gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger, jf. «fordi» i loven. Uriktige opplysninger har altså ingen betydning dersom den private parten ville hatt krav på tjenesten etter de reelle forholdene i saken. Det er videre bare dersom den personen som kommer med de uriktige opplysningene, har rett til å representere den private parten overfor det offentlige, typisk der en verge kommer med opplysningene, at vedtaket kan omgjøres etter denne bestemmelsen.

Omgjøringskompetansen til forvaltningen blir ellers ikke endret ved denne nye bestemmelsen. I det ligger for det første at forvaltningen, etter en dom for at et vedtak er ugyldig etter et søksmål etter tvisteloven § 1-4 a, fremdeles vil kunne gjøre om vedtaket etter de andre bestemmelsene i forvaltningsloven § 35, også § 35 siste ledd. For det andre, dersom kommunen ikke bringer vedtaket inn for domstolen, gjelder de alminnelige omgjøringsbestemmelsene fullt ut.

Først publisert: 01. april 2015 Sist faglig oppdatert: 07. august 2019