Bestemmelsen pålegger kommunen å ha tilbud om enkelte tjenester til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunens konkrete plikter etter bestemmelsen er konkretisert i tre nummeralternativer.

Personer med særlig tyngende omsorgsarbeid kan ha rett til nødvendig pårørendestøtte. Den som har særlig tyngende omsorgsarbeid kan også kreve at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene skal bestå i, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8. Hol. § 3-6 gir oversikt over hvilke tjenester som kan inngå i et vedtak etter pbrl. § 2-8, og er uttrykk for det minimum av tjenestene kommunen skal ha tilbud om til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. 

Verken hol. § 3-6 eller pbrl. § 2-8 gir den pårørende rett til en bestemt tjeneste. Tilsvarende som for hol. § 3-2 er det i utgangspunktet opp til kommunen å bestemme hvordan den vil organisere tjenestene sine og å avgjøre hvilke tjenester de velger å gi den enkelte tilbud om. Kommunen må vurdere konkret hva som er nødvendig og forsvarlig i det enkelte tilfellet. Omsorgsyteren vil imidlertid ofte ha ønske om en bestemt type tjeneste eller tiltak, og kommunen skal legge stor vekt på både hva omsorgsyteren og den omsorgstrengende mener ved utforming av tilbudet.

Kommunens ansvar etter bestemmelsen retter seg både mot pårørende som har omsorgsplikt etter loven, og pårørende som er frivillige omsorgsytere. Foreldre til barn under 18 år er den eneste gruppen pårørende som har lovpålagt ansvar for å yte omsorg. Eksempler på frivillige omsorgsytere er ektefeller, samboere og foreldre til voksne barn.

Hva som defineres som særlig tyngende omsorgsarbeid må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. I forarbeidene er det listet opp en rekke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om omsorgsarbeidet skal anses som særlig tyngende:

• omfanget (timer per måned)
• den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet
• om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis
• varigheten av omsorgsarbeidet
• om søkeren har omsorgsplikt
• om søkeren har inntektstap.

I kommunens vurdering av tildeling av tjenester vil den pårørendes ønsker og behov stå sentralt. Både den pårørendes rolle som omsorgsyter og vedkommendes behov for tjenester er sentrale momenter i vurderingen som skal danne grunnlaget for tjenestetilbudet. Barnets beste er også et grunnleggende hensyn der vurderingen omhandler barn.

Selv om bestemmelsen gjelder personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, står kommunen fritt til å ha tilsvarende tilbud til andre pårørende selv om dette ikke er lovpålagt. I enkelte tilfeller kan det også være nødvendig med et slikt tilbud for at kommunen skal oppfylle sørge for-ansvaret sitt overfor pårørende uten særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunen bør også vurdere om det er hensiktsmessig å yte pårørendestøtte i situasjoner der omsorgsarbeidet ikke har utviklet seg til å bli særlig tyngende enda, dersom slik støtte forebygger senere økt behov for helse- og omsorgstjenester.

Det er pårørende som anmoder om, tildeles eller mottar tjenester som nevnt i § 3-6. Kommunen skal treffe et selvstendig vedtak for den pårørende. Ved tildeling av tjenester etter denne bestemmelsen, vil den pårørende ha medvirknings- og klageadgang.

Barn skal ikke utføre særlig tyngende omsorgsarbeid. Barn som pårørende er derfor ikke omfattet av § 3-6. Helsepersonell har plikt til å ivareta barn som pårørende etter helsepersonelloven § 10 a, og kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at personellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter jf. hol. § 4-1 første ledd bokstav c.

Det skal fattes enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler for tjenester etter hol. § 3-6 som forventes å vare lenger enn to uker, jf. pbrl. § 2-7 andre ledd. Les om saksbehandlingen av tjenester etter hol. § 3-6 i veilederen for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF).

Involvering av og støtte til pårørende i helse- og omsorgstjenestene er nærmere omtalt i pårørendeveilederen.

Opplæring og veiledning

Nummer 1 gjelder kommunens plikt til å tilby opplæring og veiledning til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Formålet med veiledningen og opplæringen er å gjøre den pårørende best mulig egnet til å mestre det særlig tyngende omsorgsarbeidet og å arbeide forebyggende når det gjelder den pårørendes egen helsesituasjon.

Den pårørende har også rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i omsorgsarbeidet og innholdet i tjenesten. Hol. § 3-6 første ledd nr. 1 endrer ikke den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten. Den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten som følger av andre lovbestemmelser som gjelder for pårørende, ligger dermed fast. § 3-6 nr. 1 gjelder veiledning og opplæring i tilknytning til arbeidsoppgavene som følger av det særlig tyngende omsorgsarbeidet.

Veiledning og opplæring som omfatter informasjon om pasienten eller brukeren som er taushetsbelagt, forutsetter samtykke fra pasienten eller brukeren.

Kommunen skal gjennom veiledning og opplæring sørge for at omsorgsyteren får nødvendig informasjon om det særlig tyngende omsorgsarbeidet og forhold knyttet til stillingen som omsorgsyter. Kommunen må i dialog med de pårørende gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfellet om hva veiledningen og opplæringen skal omfatte. Pårørende er ingen ensartet gruppe og har derfor ulike forutsetninger for å yte særlig tyngende omsorgsarbeid.

I kommunens vurdering av tildeling og utforming av opplæring og veiledning står særlig to momenter sentralt. Det ene er om den pårørende med opplærings- eller veiledningstiltak blir i stand til å ivareta pasienten eller brukeren på en forsvarlig måte. Det andre er om et slikt tiltak vil gjøre den pårørende i stand til å ivareta sin egen helse- og livssituasjon, og å håndtere rollen som både pårørende og omsorgsyter. Som et grunnleggende utgangspunkt må tiltaket derfor baseres på den enkelte pårørendes behov for slik opplæring og veiledning, samtidig som det tas hensyn til den pårørendes evne og vilje til å ta imot slike tjenester. Videre bør kommunen legge vekt på den pårørendes mulighet til å stå i omsorgssituasjonen over tid. Kommunen bør også ta hensyn til sosiale forhold, som for eksempel den pårørendes mulighet til å ivareta sin tilknytning til arbeidslivet. Disse momentene er ikke uttømmende.

Kommunens oppærings- og veiledningsplikt må ses i sammenheng med sykehusenes plikt til å ivareta opplæring av pasienter og pårørende etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 første ledd nr. 4.

Kommunens plikt til å tilby veiledning og opplæring er også omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) punkt 1.3.5.1.

Avlastningstiltak

Nummer 2 gjelder kommunens plikt til å tilby avlastningstiltak til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastningstiltak kan gis ut fra ulike behov og organiseres på ulik måte. Tjenesten kan tilbys i eller utenfor hjemmet, og i eller utenfor institusjon. 

Formålet med avlastningstiltak er blant annet å hindre overbelastning av omsorgsyteren, å gi vedkommende nødvendig fritid og ferie, og mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter. I vurderingen av hvordan et avlastningstilbud skal innrettes bør kommunen blant annet ta hensyn til at en viss forutsigbarhet i tilbudet kan være viktig for omsorgsyterens mulighet til for eksempel å kunne planlegge egne aktiviteter, samtidig som det også kan være viktig med en viss fleksibilitet. I alle tilfeller skal tilbudet skal være faglig forsvarlig, individuelt tilrettelagt og koordinert med andre hjelpetiltak. Der avlastningen består av tjenester som skal ytes til den omsorgstrengende, for eksempel i form av opphold på dagsenter eller sykehjem, vil den omsorgstrengende ha rettigheter som bruker etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Uavhengig av den pårørendes behov for avlastning, vil det være vanskelig for pårørende å ta imot avlastningstilbudet dersom dette ikke oppleves å ivareta den omsorgstrengende behov på en god måte. Tilbudet til pårørende skal både ivareta den pårørendes avlastningsbehov på en forsvarlig måte, og gi et forsvarlig hjelpetilbud til den omsorgstrengende i avlastningsperioden.

Plikten til å tilby avlastning omfatter også transport til og fra avlastningsstedet, dersom det er behov for det. Det må gjøres en konkret vurdering av om omsorgsyteren har behov for bistand til transport til og fra avlastningen. Det kan redusere effekten av avlastningstiltaket som er innvilget hvis omsorgsyteren må ta ansvar for tunge og omfattende transportoppgaver i forbindelse med avlastningen. Det bør derfor ikke stilles for strenge krav til vurderingen av om omsorgsyteren har behov for transportbistand. Les mer om dette og eksempler på momenter i behovsvurderingen i Helsedirektoratets brev om transport til og fra avlastning (PDF).

Retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d omfatter avlastningstiltak etter hol. § 3-6 første ledd nr. 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Helsetjenester i avlastningstiltak omfattes ikke av retten, men kan likevel legges inn i BPA-ordningen hvis dette er hensiktsmessig og forsvarlig. Les om retten til BPA i rundskrivet til pbrl. § 2-1 d.

Avlastning er også omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse-  og omsorgstjenesteloven (PDF) punkt 1.3.5.2.

Omsorgsstønad

Nummer 3 gjelder omsorgsstønad. Omsorgsstønad er en økonomisk ytelse som kan gis til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Stønaden kan gis i stedet for eller i tillegg til andre helse- og omsorgstjenester. Bestemmelsen pålegger kommunen å ha tilbud om omsorgsstønad til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

Omsorgsstønad tilsvarer det som tidligere het omsorgslønn. Begrepet ble endret til omsorgsstønad for å synliggjøre at det ikke dreier seg om lønn i tradisjonell forstand, men om en stønadsordning til pårørende som påtar seg særlig tyngende omsorgsarbeid. Begrepsendringen innebar ingen materielle endringer.

Tildeling og utmåling av omsorgsstønad ligger til kommunens frie skjønn. I dette ligger blant annet at pårørende som utfører særlig tyngende omsorgsoppgaver i utgangspunktet ikke har noen rett til få innvilget omsorgsstønad, i motsetning til hva som for eksempel gjelder for avlastning. Kommunens frie skjønn er imidlertid ikke helt fritt; skjønnes skal utøves innenfor de rettslige rammene som gjelder for dette. Særlig sentralt ved skjønnsutøvelsen er at resultatet av vurderingen ikke skal være åpenbart urimelig, at det ikke kan tas utenforliggende hensyn og at eventuell forskjellsbehandling innenfor kommunen skal være saklig begrunnet.

Når det gjelder forholdet til forsvarlighetskravet, innebærer dette først og fremst at den omsorgstrengendes behov samlet sett skal være ivaretatt på en forsvarlig måte. Det betyr at kommunen, i et tilfelle der en pårørende dekker en ikke ubetydelig del av en persons hjelpebehov, må vurdere om den omsorgstrengende blir forsvarlig ivaretatt av den pårørende, eller om det bør settes inn andre, flere eller mer tjenester, herunder for å sikre nødvendig kompetanse i tilbudet eller avlaste den pårørende. Videre må kommunen vurdere om omsorgsstønad, eventuelt på et visst nivå, påvirker omsorgsyterens mulighet til å yte omsorg på et forsvarlig nivå. Les mer i Helsedirektoratets brev om omsorgsstønad – rettslige rammer og forholdet til forsvarlighetskravet (PDF).

Det er ikke grunnlag for å kreve at kommunen utmåler omsorgsstønad time for time, heller ikke for timene som utgjør særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunen kan i hvert enkelt tilfelle vurdere hvor stor del av omsorgsarbeidet den skal gi omsorgsstønad for, basert på en helhetlig vurdering av omsorgsarbeidet. Se nærmere om dette i Helsedirektoratets brev om tildeling og utmåling av omsorgsstønad (PDF).

I en klagesak om omsorgsstønad vil det rettslige spørsmålet kunne være om kommunens avslag på omsorgsstønad, eventuelt nivået på innvilget stønad, er åpenbart urimelig. Det må da først og fremst ses hen til omfanget av omsorgsarbeidet, og hvor tyngende dette er for den pårørende. Videre må det ses hen til om ordning med omsorg fra den pårørende framstår som en hensiktsmessig og god løsning for den omsorgstrengende. Et omsorgsbehov kan også dekkes helt eller delvis av ulike kommunale helse- og omsorgstjenester som plass i institusjon eller ulike former for tjenester i hjemmet. Den pårørende kan også tilbys avlastning. Kommunen har i utgangspunktet fritt skjønn når det gjelder valget mellom ulike måter å innrette tilbudet på til den omsorgstrengende og den pårørende. I vurderingen skal kommunen på vanlig måte legge vekt på hva den omsorgstrengende og den pårørende selv ønsker, samt på barnets beste i saker der dette er relevant. Les mer i Helsedirektoratets brev om forsvarlighetskravets anvendelse i saker om omsorgsstønad (PDF).

Der omsorgsarbeidet er omfattende og særlig tyngende og det ut fra en konkret vurdering ikke er aktuelt å dekke omsorgsbehovet med kommunale helse- og omsorgstjenester, har Helsedirektoratet lagt til grunn at et avslag på omsorgsstønad vil kunne være åpenbart urimelig. Det samme gjelder der innvilget omsorgsstønad i liten grad tar hensyn til omsorgsarbeidets omfang og karakter. Statsforvalter må sikre at rimelighetsvurderingen er helhetlig og konkret, og tar hensyn til momentene som er saklige og relevante i den enkelte saken. Les mer i Helsedirektoratets brev om forsvarlighetskravets anvendelse i saker om omsorgsstønad (PDF).

Helse- og omsorgsdepartementet har utgitt Rundskriv I-42/98 Retningslinjer for omsorgslønn (regjeringen.no) der det gis ytterligere informasjon om ordningen. Rundskrivet er fortsatt relevant selv om det gjelder den tidligere sosialtjenesteloven og ytelsen i etterkant har endret navn fra omsorgslønn til omsorgsstønad. Se også Helsedirektoratets brev med svar på tolkningsspørsmål til departementets rundskriv (PDF).

Personer som mottar omsorgsstønad, skal ikke fremlegge politiattest etter hol. § 5-4.

Helsepersonelloven gjelder ikke for personer som mottar omsorgslønn. Dette er presisert i forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 1.

Omsorgsstønad er også omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) punkt 1.3.5.3.

Sentrale fortolkninger

• Rett til omsorgstjenester i mangel av annet dagtilbud (PDF) (2013)
• Spørsmål om dom avsagt av Høyesterett – Avlaster 2-dommen (PDF) (2017)
• Dekning av utgifter til medisiner ved avlastningsopphold i kommunal institusjon (PDF) (2019)
• Tildeling og utmåling av omsorgsstønad herunder om hensynet til kommunenes økonomiske situasjon (PDF) (2022)
• Forsvarlighetskravets anvendelse i saker om omsorgsstønad (PDF) (2023)
• Omsorgsstønad – rettslige rammer og forholdet til forsvarlighetskravet (PDF) (2023)
• Transport til og fra avlastning (PDF) (2024)

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010­–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (regjeringen.no). Merk at avlastningstiltak fremgikk av hol. § 3-2 (1) nr. 6 bokstav d, og omsorgsstønad av § 3-6.
• Prop. 49 L (2016-2017) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven m.m. (styrket pårørendestøtte) (regjeringen.no)