Bestemmelsen pålegger kommunen å ha tilbud om enkelte tjenester til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunens konkrete plikter etter bestemmelsen er konkretisert i tre nummeralternativer.

Personer med særlig tyngende omsorgsarbeid kan ha rett til nødvendig pårørendestøtte. Den som har særlig tyngende omsorgsarbeid kan også kreve at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene skal bestå i, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8. Hol. § 3-6 gir oversikt over hvilke tjenester som kan inngå i et vedtak etter pbrl. § 2-8, og er uttrykk for det minimum av tjenestene kommunen skal ha tilbud om til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. 

Verken hol. § 3-6 eller pbrl. § 2-8 gir den pårørende rett til en bestemt tjeneste. Tilsvarende som for hol. § 3-2 er det i utgangspunktet opp til kommunen å bestemme hvordan den vil organisere tjenestene sine og å avgjøre hvilke tjenester de velger å gi den enkelte tilbud om. Kommunen må vurdere konkret hva som er nødvendig og forsvarlig i det enkelte tilfellet. Omsorgsyteren vil imidlertid ofte ha ønske om en bestemt type tjeneste eller tiltak, og kommunen skal legge stor vekt på både hva omsorgsyteren og den omsorgstrengende mener ved utforming av tilbudet.

Kommunens ansvar etter bestemmelsen retter seg både mot pårørende som har omsorgsplikt etter loven, og pårørende som er frivillige omsorgsytere. Foreldre til barn under 18 år er den eneste gruppen pårørende som har lovpålagt ansvar for å yte omsorg. Eksempler på frivillige omsorgsytere er ektefeller, samboere og foreldre til voksne barn.

Hva som defineres som særlig tyngende omsorgsarbeid må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. I forarbeidene er det listet opp en rekke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om omsorgsarbeidet skal anses som særlig tyngende:

• omfanget (timer per måned)
• den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet
• om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis
• varigheten av omsorgsarbeidet
• om søkeren har omsorgsplikt
• om søkeren har inntektstap.

I kommunens vurdering av tildeling av tjenester vil den pårørendes ønsker og behov stå sentralt. Både den pårørendes rolle som omsorgsyter og vedkommendes behov for tjenester er sentrale momenter i vurderingen som skal danne grunnlaget for tjenestetilbudet. Barnets beste er også et grunnleggende hensyn der vurderingen omhandler barn.

Selv om bestemmelsen gjelder personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, står kommunen fritt til å ha tilsvarende tilbud til andre pårørende selv om dette ikke er lovpålagt. I enkelte tilfeller kan det også være nødvendig med et slikt tilbud for at kommunen skal oppfylle sørge for-ansvaret sitt overfor pårørende uten særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunen bør også vurdere om det er hensiktsmessig å yte pårørendestøtte i situasjoner der omsorgsarbeidet ikke har utviklet seg til å bli særlig tyngende enda, dersom slik støtte forebygger senere økt behov for helse- og omsorgstjenester.

Det er pårørende som anmoder om, tildeles eller mottar tjenester som nevnt i § 3-6. Kommunen skal treffe et selvstendig vedtak for den pårørende. Ved tildeling av tjenester etter denne bestemmelsen, vil den pårørende ha medvirknings- og klageadgang.

Barn skal ikke utføre særlig tyngende omsorgsarbeid. Barn som pårørende er derfor ikke omfattet av § 3-6. Helsepersonell har plikt til å ivareta barn som pårørende etter helsepersonelloven § 10 a, og kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at personellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter jf. hol. § 4-1 første ledd bokstav c.

Det skal fattes enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler for tjenester etter hol. § 3-6 som forventes å vare lenger enn to uker, jf. pbrl. § 2-7 andre ledd. Les om saksbehandlingen av tjenester etter hol. § 3-6 i veilederen for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF).

Involvering av og støtte til pårørende i helse- og omsorgstjenestene er nærmere omtalt i pårørendeveilederen.

Opplæring og veiledning

Nummer 1 gjelder kommunens plikt til å tilby opplæring og veiledning til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Formålet med veiledningen og opplæringen er å gjøre den pårørende best mulig egnet til å mestre det særlig tyngende omsorgsarbeidet og å arbeide forebyggende når det gjelder den pårørendes egen helsesituasjon.

Den pårørende har også rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i omsorgsarbeidet og innholdet i tjenesten. Hol. § 3-6 første ledd nr. 1 endrer ikke den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten. Den alminnelige informasjons- og veiledningsplikten som følger av andre lovbestemmelser som gjelder for pårørende, ligger dermed fast. § 3-6 nr. 1 gjelder veiledning og opplæring i tilknytning til arbeidsoppgavene som følger av det særlig tyngende omsorgsarbeidet.

Veiledning og opplæring som omfatter informasjon om pasienten eller brukeren som er taushetsbelagt, forutsetter samtykke fra pasienten eller brukeren.

Kommunen skal gjennom veiledning og opplæring sørge for at omsorgsyteren får nødvendig informasjon om det særlig tyngende omsorgsarbeidet og forhold knyttet til stillingen som omsorgsyter. Kommunen må i dialog med de pårørende gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfellet om hva veiledningen og opplæringen skal omfatte. Pårørende er ingen ensartet gruppe og har derfor ulike forutsetninger for å yte særlig tyngende omsorgsarbeid.

I kommunens vurdering av tildeling og utforming av opplæring og veiledning står særlig to momenter sentralt. Det ene er om den pårørende med opplærings- eller veiledningstiltak blir i stand til å ivareta pasienten eller brukeren på en forsvarlig måte. Det andre er om et slikt tiltak vil gjøre den pårørende i stand til å ivareta sin egen helse- og livssituasjon, og å håndtere rollen som både pårørende og omsorgsyter. Som et grunnleggende utgangspunkt må tiltaket derfor baseres på den enkelte pårørendes behov for slik opplæring og veiledning, samtidig som det tas hensyn til den pårørendes evne og vilje til å ta imot slike tjenester. Videre bør kommunen legge vekt på den pårørendes mulighet til å stå i omsorgssituasjonen over tid. Kommunen bør også ta hensyn til sosiale forhold, som for eksempel den pårørendes mulighet til å ivareta sin tilknytning til arbeidslivet. Disse momentene er ikke uttømmende.

Kommunens oppærings- og veiledningsplikt må ses i sammenheng med sykehusenes plikt til å ivareta opplæring av pasienter og pårørende etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 første ledd nr. 4.

Kommunens plikt til å tilby veiledning og opplæring er også omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) punkt 1.3.5.1.

Avlastningstiltak

Nummer 2 gjelder kommunens plikt til å tilby avlastningstiltak til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastningstiltak kan gis ut fra ulike behov og organiseres på ulik måte. Tjenesten kan tilbys i eller utenfor hjemmet, og i eller utenfor institusjon. 

Formålet med avlastningstiltak er blant annet å hindre overbelastning av omsorgsyteren, å gi vedkommende nødvendig fritid og ferie, og mulighet til å delta i vanlige samfunnsaktiviteter. I vurderingen av hvordan et avlastningstilbud skal innrettes bør kommunen blant annet ta hensyn til at en viss forutsigbarhet i tilbudet kan være viktig for omsorgsyterens mulighet til for eksempel å kunne planlegge egne aktiviteter, samtidig som det også kan være viktig med en viss fleksibilitet. I alle tilfeller skal tilbudet skal være faglig forsvarlig, individuelt tilrettelagt og koordinert med andre hjelpetiltak. Der avlastningen består av tjenester som skal ytes til den omsorgstrengende, for eksempel i form av opphold på dagsenter eller sykehjem, vil den omsorgstrengende ha rettigheter som bruker etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Uavhengig av den pårørendes behov for avlastning, vil det være vanskelig for pårørende å ta imot avlastningstilbudet dersom dette ikke oppleves å ivareta den omsorgstrengende behov på en god måte. Tilbudet til pårørende skal både ivareta den pårørendes avlastningsbehov på en forsvarlig måte, og gi et forsvarlig hjelpetilbud til den omsorgstrengende i avlastningsperioden.

Plikten til å tilby avlastning omfatter også transport til og fra avlastningsstedet, dersom det er behov for det. Det må gjøres en konkret vurdering av om omsorgsyteren har behov for bistand til transport til og fra avlastningen. Det kan redusere effekten av avlastningstiltaket som er innvilget hvis omsorgsyteren må ta ansvar for tunge og omfattende transportoppgaver i forbindelse med avlastningen. Det bør derfor ikke stilles for strenge krav til vurderingen av om omsorgsyteren har behov for transportbistand. Les mer om dette og eksempler på momenter i behovsvurderingen i Helsedirektoratets brev om kommunens ansvar for transport til og fra avlastning.

Retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d omfatter avlastningstiltak etter hol. § 3-6 første ledd nr. 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Helsetjenester i avlastningstiltak omfattes ikke av retten, men kan likevel legges inn i BPA-ordningen hvis dette er hensiktsmessig og forsvarlig. Les om retten til BPA i rundskrivet til pbrl. § 2-1 d.

Avlastning er også omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse-  og omsorgstjenesteloven (PDF) punkt 1.3.5.2.

Omsorgsstønad

Nummer 3 gjelder omsorgsstønad. Omsorgsstønad er en økonomisk ytelse som kan gis til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Stønaden kan gis i stedet for eller i tillegg til andre helse- og omsorgstjenester. Bestemmelsen pålegger kommunen å ha tilbud om omsorgsstønad til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Hovedformålet med ordningen er å bidra til best mulig omsorg til den som trenger hjelp i dagliglivet, samt å gjøre det mulig for omsorgsgiveren å fortsette med omsorgsarbeidet.

Kommunens plikt til å ha tilgjengelig et tilbud om omsorgsstønad til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, har siden 1988 vært lovfestet i flere ulike lover. Navnet på ytelsen ble i 2017 endret fra omsorgslønn til omsorgsstønad for å synliggjøre at det ikke dreier seg om lønn i tradisjonell forstand, men om en stønadsordning til pårørende som påtar seg særlig tyngende omsorgsarbeid. Ved hver lovendring er det presisert at det ikke er ment å endre gjeldende rett når det gjelder plikter og rettigheter knyttet til omsorgsstønad. Tidligere rettskilder er derfor relevante.

Tildeling og utmåling av omsorgsstønad hører under kommunens frie skjønn (se imidlertid omtalen av forholdet til forsvarlighetskravet nedenfor). Det innebærer at i motsetning til hva som gjelder for bl.a. avlastning og tjenester nevnt i hol. § 3-2, foreligger det i utgangspunktet ikke rett til omsorgsstønad.

Omsorgsarbeid som familiemedlemmer eller andre nærstående utfører, er ikke en del av kommunens tjenestetilbud. Personer som mottar omsorgsstønad, skal derfor ikke fremlegge politiattest etter hol. § 5-4. Videre gjelder ikke helsepersonelloven for personer som mottar omsorgsstønad. Dette er presisert i forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 1.

Kommunens skjønnsmessige vurdering av om omsorgsstønad skal tilbys, og i hvilket omfang

Som nevnt ovenfor hører tildeling og utmåling av omsorgsstønad under kommunens frie skjønn. Kommunen kan i hvert enkelt tilfelle gjøre en skjønnsmessig vurdering om omsorgsstønad skal innvilges og i hvilket omfang, basert på en helhetlig vurdering av omsorgsarbeidet. De skjønnsmessige vurderingene må imidlertid skje innenfor de rettslige rammene som gjelder for kommunens skjønnsutøvelse både generelt og i disse sakene spesielt. Se nærmere nedenfor om statsforvalters overprøving av det frie skjønn i saker om omsorgsstønad.

I rundskriv I-42/98 fra daværende Sosial- og helsedepartementet (regjeringen.no, PDF) er det i kapittel 3 og 4 nevnt en rekke momenter som er relevante i vurderingen av om omsorgsstønad skal tildeles, og i utmålingen. Blant momentene som nevnes er blant annet arbeidets omfang (timer per måned) og den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet, om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis, varigheten av omsorgsarbeidet og om søkeren har omsorgsplikt. Videre kan det legges vekt på om søkeren har inntektstap, det vil si om omsorgsarbeidet fører til at søkeren må redusere sin stilling eller slutte i sitt ordinære arbeid. Ut over dette er det imidlertid presisert i rundskrivet at kommunen ikke kan ta hensyn til søkerens eller brukerens personlige økonomi. Kommunen kan med andre ord ikke begrunne et avslag med at den omsorgstrengende eller omsorgsyteren har særlig god økonomi.

Ut fra ordningens formål er det naturlig at kommunen legger vesentlig vekt på hvor tyngende og omfattende omsorgsarbeidet er, herunder om omsorgsarbeidet må karakteriseres som særlig tyngende omsorgsarbeid, og om omsorgsstønad kan gjøre det enklere for omsorgsyteren å stå i omsorgsarbeidet over tid. Videre må det ses hen til om ordningen med omsorg fra den pårørende framstår som en hensiktsmessig og god løsning for den omsorgstrengende. I saker der barn er involvert, skal barnets beste være et sentralt hensyn.

Adgangen til å vektlegge kommunens økonomi

Sosialkomiteen uttalte i Innst.O.nr.56 (1985–1986) (stortinget.no) s. 5 at:

«Kommunen i hvert enkelt tilfelle kan vurdere hvor mange timer som må legges til grunn for betaling for slikt omsorgsarbeid. Komiteen vil derfor påpeke at den enkelte pårørende ikke har en ubetinget rett til lønn som hjemmehjelper. Avtale om lønn er begrenset av at kommunen og den pleietrengende vurderer den pårørendes omsorg som best og nødvendig og at dette ligger innenfor et omfang som hver kommune ser seg økonomisk i stand tiI.»

Dette er gjentatt i senere forarbeider, senest i Ot.prp. nr. 91 (2010–2011) (regjeringen.no). I den skjønnsmessige vurderingen av om omsorgsstønad skal innvilges og ev. i hvilket omfang, kan kommunen med andre ord legge en viss vekt på kommunens økonomi. Også her er det imidlertid et krav at vurderingen gjøres innenfor de rettslige rammene som gjelder for kommunens skjønnsutøvelse i saker om omsorgsstønad.

Avkortning mot hjelpestønad

Av folketrygdloven § 6-4 sjette ledd følger at dersom det i en konkret sak kan være grunnlag for både hjelpestønad og kommunal omsorgsstønad, anvendes hjelpestønad først. I dette ligger at hvis den omsorgstrengende mottar hjelpestønad, kan denne gå til fradrag ved utmålingen av omsorgsstønad. Hvis det ikke er søkt om hjelpestønad, kan kommunen kreve at det søkes om dette før søknaden om omsorgsstønad behandles. Kommunen kan imidlertid ikke vente med å behandle søknaden om omsorgsstønad til det er fattet vedtak i sak om hjelpestønad. Kommunen kan da la det framgå av vedtaket at vedtaket kan bli endret med virkning fremover i tid når det ev. er fattet vedtak om omsorgsstønad, men kan ikke endre vedtaket med tilbakevirkende kraft.

Av rundskriv I-42/98 fra daværende Sosial- og helsedepartementet (regjeringen.no, PDF) framgår at kommunen ikke bør avkorte omsorgsstønaden med mindre innvilget hjelpestønad og innvilget omsorgsstønad overstiger det som er en rimelig godtgjørelse for omsorgsarbeidet.

Nærmere om betydning av forsvarlighetskravet i saker om omsorgsstønad

I saker om omsorgsstønad har forsvarlighetskravet først og fremst betydning i vurderingen av om omsorgsmottakerens hjelpebehov blir forsvarlig ivaretatt. Herunder må kommunen vurdere om et ev. innvilget tjenestetilbud sammen med den pårørendes omsorg er tilstrekkelig for å ivareta det aktuelle behovet, eller om det bør settes inn andre, flere eller mer tjenester, herunder for å sikre nødvendig kompetanse i tilbudet eller gi tilstrekkelig avlastning for den pårørende.

Videre må kommunen vurdere om omsorgsstønad, eventuelt på et visst nivå, påvirker omsorgsyterens mulighet til å yte tilstrekkelig og forsvarlig omsorg så lenge dette er aktuelt. Situasjonen kan f.eks. være at omsorgsstønad på et visst nivå er nødvendig for at den pårørende skal kunne jobbe redusert, eller ta ulønnet permisjon, hvis det er behov for dette. Som eksempel vises til at Sivilombudet i sak uttalelse av 2003/133, omtalt i årsmeldingen for 2003 (sivilombudet.no, PDF) s. 132–136, vurderte det som en mangel ved kommunens og statsforvalterens vedtak at det ikke var foretatt en vurdering av om det var mulig for omsorgsyteren å fortsette sitt omsorgsarbeid med den lønnsreduksjon som ble foretatt.

Sivilombudet har i uttalelsene 2025/7239 (sivilombudet.no) avsnitt 18 og 2025/8130 (sivilombudet.no) avsnitt 15 uttalt følgende:

«Verken helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6, pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 eller 2-8 gir pasienten eller brukeren rett til en bestemt tjeneste, jf. Prop. 49 L (2016–2017) merknadene til § 3-6. Så lenge forsvarlighetskravet er oppfylt, ligger organiseringen av helse- og omsorgstjenestene til kommunens frie skjønn, jf. bl.a. SOM-2024-3854 avsnitt 30. Kommunen kan altså, i stedet for eller i tillegg til omsorgsstønad, tilby andre tjenester direkte til pasient/bruker. Når det er gitt tilbud om omsorgsstønad som ledd i oppfyllelse av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester, må imidlertid omsorgsstønaden, eventuelt sammen med andre tjenester, være på et forsvarlig minstenivå. Utmåling av omsorgsstønad utover dette minstenivået hører derimot under kommunens frie skjønn.»

Dette stiller krav til den vurderingen kommunen må gjøre av om omsorgsmottakerens helhetlige hjelpebehov er forsvarlig ivaretatt. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at omsorgsstønad i en slik vurdering ikke kan sidestilles med tjenester pasienter, brukere og pårørende har rett til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd. Som redegjort for ovenfor, hører vurderingen av om omsorgsstønad skal innvilges, og ev. i hvilket omfang, til kommunens frie skjønn. Omsorgsyter vil ikke ha en rett til omsorgsstønad på et visst nivå (antall timer).

Et vedtak om innvilgelse av eller avslag på omsorgsstønad må være begrunnet slik at søkeren kan se hvilke vurderinger kommunen har gjort og hvilket faktum som er lagt til grunn. Kommunen må i vedtaket derfor redegjøre både for den skjønnsmessige vurderingen som er foretatt og hvordan forholdet til forsvarlighetskravet er vurdert, de sentrale hensynene som er vektlagt og hvilket faktum som er lagt til grunn for disse vurderingene.

Nærmere om statsforvalterens overprøving ved klage i saker om omsorgsstønad

Det framgår av pbrl. § 7-7 at forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak gjelder så langt de passer. Det innebærer at statsforvalteren kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34, herunder ta hensyn til nye opplysninger.

I dette ligger for det første at statsforvalter kan prøve kommunens rettsanvendelse. I saker om omsorgsstønad vil dette særlig gjelde spørsmålet om kommunen har lagt til grunn en riktig forståelse av begrepet særlig tyngende omsorgsarbeid. Om omsorgsmottakerens behov for hjelp er forsvarlig ivaretatt kan også prøves, se nærmere omtale ovenfor.

Statsforvalteren kan videre prøve kommunens saksbehandling, herunder om kommunen har foretatt en forsvarlig saksutredning slik at saken er tilstrekkelig opplyst.

Statsforvalteren kan også prøve kommunens frie skjønn. Det følger av lovens ordlyd og dens henvisning til forvaltningsloven at statsforvalters prøvingskompetanse ikke er begrenset, se også Sivilombudets uttalelser 2025/7239 og 2025/8130. Det innebærer at vurderingstema ikke er begrenset til å vurdere om kommunens vedtak er «åpenbart urimelig» slik Prop.91 L (2010–2011) pkt. 34.7.9) indikerer. Av pbrl. § 7-7 tredje punktum framgår imidlertid at statsforvalter skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre i sin vurdering, jf. også forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum. Statsforvalteren skal derfor vise tilbakeholdenhet med å tilsidesette kommunens skjønnsmessige vurderinger og prioriteringer. Ved prøving av skjønnet må statsforvalter undersøke og vurdere hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i saken og med hvilken vekt, og gjøre en samlet vurdering av om kommunens skjønnsutøvelse skal settes til side.

Det fremgår av forarbeidene til forvaltningsloven at vektingen av hensynet til det kommunale selvstyret vil variere avhengig av interessene som gjør seg gjeldende på det aktuelle feltet, jf. Prop.64 L (2016–2017) (regjeringen.no) pkt. 3.6.1. Der vedtaket har vesentlig betydning for enkeltpersoners liv og velferd, er dette noe som må vektlegges i den skjønnsmessige avveiningen mot hensynet til det kommunale selvstyret.

Det skal framgå av statsforvalters vedtak hvordan kommunens rettsanvendelse (herunder forholdet til forsvarlighetskravet), saksbehandling og skjønnsutøvelse er vurdert. Av forvaltningsloven § 34 andre ledd siste punktum følger videre at det skal framgå av statsforvalters vedtak hvordan hensynet til det kommunale selvstyret er vektlagt.

Sentrale fortolkninger

• Rett til omsorgstjenester i mangel av annet dagtilbud (2013)
• Avlaster 2-dommens betydning for organisering av avlastningstjenester i kommunen (2017)
• Kommunens finansieringsansvar ved avlastningsopphold og utgifter til medisiner (2019)
• Kommunens ansvar for transport til og fra avlastning (2024)

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010­–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (regjeringen.no). Merk at avlastningstiltak fremgikk av hol. § 3-2 (1) nr. 6 bokstav d, og omsorgsstønad av § 3-6.
• Prop. 49 L (2016-2017) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven m.m. (styrket pårørendestøtte) (regjeringen.no)