Hovedregelen i norsk rett er at tildeling av rettigheter fra det offentlige til private skal følge reglene i forvaltningsloven og skje i form av enkeltvedtak. Forvaltningsloven regulerer saksbehandlingen i forvaltningssaker og inneholder viktige rettssikkerhetsgarantier for den enkelte i møte med den offentlige forvaltning. Unntak fra forvaltningsloven må derfor ha begrunnelse.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er først og fremst beregnet på tradisjonell forvaltningsvirksomhet. Det fremgår av forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven at det kan føre til feil bruk av ressurser og unødig byråkratisering som ikke er til beste for pasienten, hvis helsepersonell må arbeide innenfor rettslige rammer som både er krevende og uklare. Etter alminnelig rettsoppfatning anses ikke konsultasjoner, diagnostisering, behandling og henvisninger som enkeltvedtak, men som faktiske, eventuelt prosessuelle handlinger. Dette betyr at reglene om enkeltvedtak ikke gjelder for disse handlingene. Pasienten er best tjent med at helsepersonells ressurser benyttes til medisinskfaglig arbeid. Helselovgivningen har dessuten særlige regler som er bedre tilpasset den kliniske situasjonen, og som sikrer at pasientenes interesser blir ivaretatt med tanke på blant annet informasjon, medvirkning og rett til å klage.

Det fremgår av første ledd at forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og forvaltningsloven kapittel V om vedtak gjelder for vedtak om tilbakekreving etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 a. Vedtak etter § 2-6 a er omfattet av de samme klagereglene som andre vedtak og avgjørelser etter pasient- og brukerrettighetsloven. Vedtakene skal således kunne påklages til statsforvalteren etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.

For andre vedtak som treffes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 gjelder ikke forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse ved enkeltvedtak og om enkeltvedtak. Dette omfatter de særlige saksbehandlingsreglene som gjelder for enkeltvedtaket og kravene til utformingen av vedtakene, herunder begrunnelsesplikten. I forarbeidene er det lagt avgjørende vekt på at disse bestemmelsene ikke passer for beslutninger som treffes i den kliniske virksomheten. Beslutninger om tildeling av helsehjelp vil ofte ikke være tidsmessig eller saklig atskilt fra helsepersonells øvrige virksomhet og vil i hovedsak ikke være slike avgjørelser som forvaltningsloven kapittel IV og V er ment å regulere.

Reglene i forvaltningsloven kapittel II om habilitet og III om alminnelige saksbehandlingsregler skal imidlertid gjelde både for kommunale helse- og omsorgstjenester og for spesialisthelsetjenesten. 

I andre ledd er det gjort unntak fra unntaket for enkelte typer tjenester, dvs. at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak likevel gjelder for disse. Det dreier seg om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til c, § 3-6 og § 3-8, dersom disse tjenestene skal gis i 14 dager eller mer. Disse bestemmelsene gjelder

• helsetjenester i hjemmet
• personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt
• plass i institusjon, herunder sykehjem
• nødvendig pårørendestøtte, herunder opplæring og veiledning, avlastningstiltak og omsorgsstønad
• brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Dette innebærer at forvaltningsloven kapittel IV og V om enkeltvedtak skal komme til anvendelse ved tildeling og bortfall av slike tjenester hvis de forventes å vare lenger enn to uker. Som begrunnelse er det i forarbeidene framhevet at tildeling av slike tjenester som regel ikke skjer under klinisk virksomhet, men via en egen enhet eller et tildelingskontor i kommunen, og derfor har mer til felles med tradisjonell forvaltningsvirksomhet.

Hensikten med bestemmelsen i andre ledd er å videreføre ordningen som tidligere fulgte av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Ved tildeling av tjenester som skal dekke akutte eller kortvarige behov som forventes å vare kortere enn to uker er det behov for fleksible og smidige ordninger. I slike tilfeller vil ikke reglene om enkeltvedtak komme til anvendelse, men de øvrige reglene i forvaltningsloven samt reglene i pasient- og brukerrettighetsloven om rett til informasjon, medvirkning, klage mv. vil gjelde. Det kan være en risiko for at en to-ukers regel kan virke som et insentiv til å innvilge ytelser for en kortere periode enn det andre hensyn tilsier, eventuelt innvilge hjelp over en periode på to uker, som blir avløst av en ny kort periode. Av den grunn er det presisert i lovteksten at for vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6, § 3-6 og § 3-8 «som forventes å vare lenger enn to uker», skal forvaltningslovens regler om enkeltvedtak følges. Det skal ikke være mulig å omgå toukersgrensen ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre. Dersom det er grunn til å tro at behovet for tjenester regulert i de nevnte bestemmelsene vil gjelde for et tidsrom på over to uker, skal reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven følges. Tjenester som isolert sett er kortvarige hver gang de ytes, men som skal ytes regelmessig over et lengre tidsrom, omfattes ikke av to-ukers regelen. For slike tjenester skal det treffes vedtak. Dette vil for eksempel være aktuelt ved avlastning og støttekontakt.

Vedtak om tildeling av tjenester skal iverksettes straks med mindre annet følger av vedtaket.

Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste, svangerskaps- og barselomsorgstjenester, hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap og medisinsk nødmeldetjeneste, psykososial beredskap og oppfølging, utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, samt sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 1–5 er ikke omfattet av unntaksbestemmelsen. For disse tjenestene gjelder dermed ikke reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V uansett hvor lenge tjenesten forventes å vare. 

Utgangspunktet er at det heller ikke er krav om å treffe enkeltvedtak om dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 7. Et dagaktivitetstilbud vil imidlertid ofte dekke flere ulike tjenestebehov, herunder behov for tjenester som avlastning og personlig assistanse der det er krav om enkeltvedtak etter pbrl. § 2-7 andre ledd. Hensynene bak kravet om enkeltvedtak gjør seg også gjeldende for dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. Kommunene bør derfor treffe enkeltvedtak ved slike tilbud selv om det ikke går frem av § 2-7.

Kommunens vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a om hvorvidt en pasient eller bruker oppfyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, skal også følge forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Dette følger av andre ledd andre punktum. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak skal gjelde både vedtak om umiddelbar tildeling av sykehjemsplass og vedtak om oppføring på venteliste.

I noen tilfeller kan det oppstå tvil om det er krav om enkeltvedtak for et konkret tjenestetilbud. Helsedirektoratets veileder om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3.2.2.1 gir nærmere veiledning om slike tilfeller.

I tredje ledd er det unntak fra forvaltningsloven som er gitt av personvernhensyn. Dersom det er flere søkere for eksempel til en sykehjemsplass, vil søker ha krav på begrunnelse for hvorfor vedkommende ikke fikk plassen, men ikke innsyn i dokumenter og begrunnelser for andre søkere. Av samme grunn er vedkommende heller ikke gitt klagerett over at en annen søker er gitt rett til en knapphetstjeneste som vedkommende selv ikke har fått tilgang til.