2. Rett til helse- og omsorgstjenester og transport

Rettighetene etter paragrafen omfatter i utgangspunktet alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med behov for tjenester på grunn av somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelser, rusmiddelproblemer, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Rettigheten gjelder overfor den kommunen vedkommende oppholder seg i, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd.

Første ledd regulerer pasienters og brukeres rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, og speiler kommunens plikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 til å yte øyeblikkelig hjelp til alle som oppholder seg i kommunen. Bestemmelsen gir rett til å få dekket behov for øyeblikkelig helsehjelp og andre bistandsbehov fra helse- og omsorgstjenesten som oppstår akutt. Bestemmelsen kan også gi rett i de tilfeller pårørende som normalt ivaretar omsorgsbehovet til brukeren, brått blir syk slik at det skjer en akutt endring av brukers tjenestebehov.

Det er en forutsetning at kommunen er i stand til å gi forsvarlig hjelp. Dersom kommunen ut fra en medisinskfaglig vurdering ikke kan gi forsvarlig hjelp, må pasienten henvises videre til spesialisthelsetjenesten.

Etter andre ledd har pasient og bruker rett til «nødvendige helse- og omsorgstjenester» fra kommunen. Bestemmelsen speiler kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd.

Begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» skal tolkes slik at det gir rettskrav på nødvendig hjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helse- og omsorgsfaglig vurdering av behov. Kravet om forsvarlighet følger både av helse- og omsorgstjenesteloven og av helsepersonelloven. Det er vanskelig å angi presist på et overordnet nivå hva som tilfredsstiller kravet til nødvendig og forsvarlig hjelp. Omfang og nivå på hjelpen må vurderes konkret, og ulike momenter knyttet til den enkeltes situasjon vil være relevante i vurderingen. Ved beslutning om tjenestenivå og -omfang kan det legges vekt på hensynet til kommunens ressurser og prioriteringer. Loven setter imidlertid en minstestandard som kommunene ikke kan gå under. Det vises i den forbindelse til «Fusa-dommen» Rt.1990 s. 874.

Selv om en person har et rettskrav på «nødvendige helse- og omsorgstjenester» betyr ikke det at vedkommende i utgangspunktet har krav på en bestemt type tjeneste fra kommunen, som for eksempel en institusjonsplass. Det er kommunen som må vurdere og i utgangspunktet beslutte hva slags hjelp som skal tilbys, ut fra de tilbudene og ressursene kommunen har. En kommune kan altså fatte vedtak om tilbud om helsetjenester i hjemmet, fremfor tildeling av plass i institusjon, om det vurderes som et forsvarlig tilbud.

Kommunen står imidlertid ikke helt fritt. Helselovenes formålsbestemmelser angir lovenes overordnede hensyn, og kommunen skal derfor ta hensyn til tjenestemottakerens ønsker og synspunkter. Se også pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd om retten til medvirkning. Kravet i helse- og omsorgstjenesteloven om at tjenestene skal være forsvarlige innebærer også at dersom en bestemt type tjeneste, for eksempel institusjonsplass, er eneste alternativ for å kunne yte et forsvarlig tilbud i det konkrete tilfellet, vil vedkommende pasient eller bruker ha et rettskrav på den bestemte tjenesten. Videre vil det også være begrensninger i kommunens mulighet til å organisere et tjenestetilbud som innebærer at pasienten eller brukeren f.eks. må flytte fra eget hjem, se nærmere Helsedirektoratets brev av 12. september 2017 til Pasient- og brukerombudet i Sogn og Fjordane.

I bestemmelsens tredje ledd er det presisert at pasient og bruker har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav b. Henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 viser at retten til et verdig tjenestetilbud faller inn under, og er en del av, det generelle forsvarlighetskravet. Et tjenestetilbud som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav, vil heller ikke kunne oppfattes som et forsvarlig tjenestetilbud. Se også forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) som presiserer begrepet «verdig tjenestetilbud» ved å angi en rekke hensyn som tjenestetilbudet må legge til rette for, for eksempel boform, kosthold, personlig hygiene, lindrende behandling, å bevare eller øke mulighet til å fungere i hverdagen og legetilsyn.

Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene stiller nærmere krav til prosedyrer i kommunene som skal sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenestene får tilfredsstilt sine grunnleggende behov.

Etter fjerde ledd skal kommunen gi den som søker eller trenger helse- og omsorgstjenester, de helse- og behandlingsmessige opplysningene vedkommende trenger for å ivareta sin rett. Pasienter og brukere skal altså få nødvendige opplysninger for å kunne ivareta rettighetene sine. Det innebærer for eksempel at kommunen skal orientere om muligheter for å få avlastning i hjemmet når en pasient får avslag på søknad om sykehjemsplass. 

Forskriftshjemmelen i femte ledd er ikke benyttet.

Bestemmelsen ble opphevet 1. juni 2024.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2, § 2-2 a og § 2-2 b erstatter samlet tidligere § 2-1 b og § 2-2 fra 1. juni 2024.

Første ledd gir enhver som er bosatt i en norsk kommune rett til å stå på liste hos en lege med fastlegeavtale eller hos et legesenter med fellesliste. Dette er en snevrere gruppe enn de som oppholder seg i en kommune og har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 2-1. Fastlegeordningen forutsetter at det er kontinuitet i lege-pasientforholdet. Det vil derfor ha lite hensikt å gi dem som midlertidig oppholder seg i en kommune, rett til fastlege. Med bosatt menes de som er registrert bosatt i en norsk kommune etter folkeregisterloven og folkeregisterforskriften. Denne forståelsen av bosattbegrepet kommer også til uttrykk i forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen.

Ved å knytte bosattbegrepet til folkeregisterloven vil imidlertid de som ikke har oppholdstillatelse falle utenom. Asylsøkere som oppholder seg i landet mens asylsøknaden behandles, vil ofte kunne ha behov for det allmennlegetilbudet fastlegeordningen innebærer. Derfor gis også asylsøkere og deres familie rett til å stå på liste hos fastlege, når de er medlem av folketrygden etter forskrift om trygdedekning for asylsøker m.m. 

Se også nasjonal veileder om helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente.

Retten til fastlege er ikke begrenset til å gjelde i den kommune der innbyggeren er registrert bosatt. Det er adgang til å velge fastlege over kommunegrensene.

Fastlegeforskriften regulerer fastlegeordningen nærmere.

I andre ledd gis personer som står på fastleges liste rett til å skifte fastlege inntil to ganger i året. Begrensningen gjelder ikke dersom lege skiftes som følge av flytting, eller dersom fastlegen reduserer listen. Skifte av fastlege meldes til Helfo innen en nærmere fastsatt dato i hver måned, og får virkning fra måneden etter, se mer informasjon på www.helfo.no.

Personer som er tilknyttet en fastlege har rett til ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale, jf. forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen § 7. Retten gjelder når pasienten har fått en første vurdering av fastlegen. Krav om ny vurdering må være relatert til samme forhold som den første vurderingen. Bakgrunnen for kravet kan være at man er uenig i diagnosen, vurderingen av sykdommens alvorlighet eller behandlingsopplegget.

I den nye vurderingen kan det være behov for å foreta kliniske undersøkelser for å vurdere pasientens tilstand på ny. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen rett for pasienten eller plikt for legen til å gjennomføre slike undersøkelser, dersom det ikke er nødvendig for å ivareta en forsvarlig ny vurdering.

I tredje ledd fremgår at rettighetene i første og andre ledd ikke gjelder i de kommuner der plikten til å ha fastlegeordning er suspendert etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 tredje ledd.

I fjerde ledd gis særskilt hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om gjennomføring og utfylling av pasientrettigheter i fastlegeordningen, herunder om barns rettigheter og plassering på liste. 

Forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen er gitt med hjemmel i fjerde ledd.  Enkelte av lovbestemmelsene om rett til å bytte fastlege og rett til ny vurdering gjentas og utdypes i forskriften.

Den nærmere reguleringen av retten til å stå på liste hos fastlege finnes i forskriftens § 2. Særskilt regulert er valg av fastlege for barn, der foreldrene i utgangspunktet er gitt bestemmelsesretten, men der bestemmelsesretten kan gå over på barnevernstjenesten når omsorgsansvaret er overtatt, jf. § 5.  Det følger av nevnte bestemmelse at den eller de som har foreldreansvaret velger fastlege for barn under 16 år. Dersom fastlege ikke velges aktivt, plasseres barnet på samme liste som den eller de som har foreldreansvaret. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar og samme adresse, plasseres barnet på samme liste som mor. Har de felles foreldreansvar og forskjellig adresse, plasseres barnet på samme liste som den av foreldrene som har samme folkeregisteradresse som barnet. Hvis foreldrene ikke bor sammen og er uenige om valg av fastlege, kan den av foreldrene som er registrert på samme adresse som barnet velge uten at den andre kan motsette seg, jf. barneloven § 37.

Ved fylte 16 år, som er den helserettslige myndighetsalderen, treffer barnet selv avgjørelse om valg av fastlege. Er barnet mellom 12 og 16 år kan det selv fremsette krav om bestemt fastlege etter samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret.

Når omsorgen og/eller foreldreansvaret er fratatt foreldrene, jf. barnevernsloven § 5-1 og § 5-8 er det barnevernstjenesten som kan velge fastlege for barnet.

Retten til å bytte fastlege er regulert i § 6, og retten til ny vurdering i § 7.

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-1c:

• Forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen
• Fastlegeforskriften

Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2015 og regulerer retten til å få enkelte omsorgstjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Forarbeidene til bestemmelsen er Prop. 86L (2013-2014) og Innst. 294 L (2013-2014). BPA er en alternativ måte å organisere tjenester på for personer med nedsatt funksjonsevne. Målet er å bidra til at personer med bistandsbehov får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen.

I prinsippet innebærer BPA at brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistanse skal gis.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b har rett til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Retten til brukerstyrt personlig assistanse gjelder også for personer over 67 år som før fylte 67 år har fått innvilget BPA etter første ledd første punktum. Denne endringen trådte i kraft 1. juli 2020. Formålet med endringen var å sørge for kontinuitet i tjenestetilbudet til brukere som har hatt rett til brukerstyrt personlig assistanse før fylte 67 år, slik at disse får videreført retten også etter dette tidspunktet. Forarbeidene er Prop. 93 L (2019-2020) og Innst. 316 L (2019-2020).

Begrepet «personlig assistanse» omfatter praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b. Helsedirektoratet har i brev uttalt at retten til BPA ikke omfatter bistand til høyere utdanning (PDF).

Det fremgår videre at retten også omfatter avlastningstiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 første ledd nr. 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.

Helsetjenester er ikke omfattet av rettigheten. Når det gjelder personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, følger dette forutsetningsvis ved at slike tjenester ikke regnes som helsetjenester. Avlastningstiltak vil imidlertid i mange tilfelle også omfatte helsetjenester. Det er derfor presisert i lovteksten at helsetjenester i avlastningstiltak ikke omfattes av rettigheten.

Selv om helsetjenester ikke kan kreves organisert som BPA, kan kommunen likevel legge enkle helsetjenester inn i BPA-ordningen dersom kommunen og brukeren selv vurderer dette som forsvarlig og hensiktsmessig. En god rettesnor kan være at det folk til vanlig gjør selv bør også en ufaglært assistent kunne gjøre.

Brukere som har en kognitiv funksjonsnedsettelse, psykisk sykdom eller er mindreårig, og derfor eller av andre grunner ikke kan ivareta arbeidslederoppgavene selv, er også omfattet av rettighetsbestemmelsen. Arbeidslederrollen ivaretas da av andre personer på vegne av eller i samarbeid med brukeren. Hvem som kan ivareta arbeidslederrollen på vegne av brukeren følger de alminnelige regler for fullmakt og representasjon. Aktuelle arbeidsledere vil være personer med foreldreansvar for mindreårige barn, verge med mandat på det personlige området, jf. vergemålsloven §§ 16 og 20 flg.

Helsedirektoratet har laget en håndbok Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA (IS-2313) (PDF) som gir nærmere informasjon om hva det innebærer å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Helse- og omsorgsdepartementet har også gitt ut et eget rundskriv om rettighetsbestemmelsen. Rundskriv I-9/2015: Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) (regjeringen.no).

Se også Helse- og sosialdepartementets rundskriv I-20/2000 om brukerstyrt personlig assistanse (regjeringen.no) og Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-15/2005 om brukerstyrt personlig assistanse – utvidelse av målgruppen (regjeringen.no). Rundskrivene gir fremdeles veiledning fordi kommunens plikt til å ha tilbud om BPA etter tidligere sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a ble videreført i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8.

Av andre ledd fremgår det at rettigheten ikke omfatter tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester, med mindre brukeren kontinuerlig har behov for slike tjenester. Med «kontinuerlig behov» siktes det til tilsyn med tilstedeværelse til enhver tid. Dette omfatter tjenestesituasjoner der kommunen må tilby én til én bemanning for at tjenesten skal være forsvarlig.

Det følger av dette at dersom brukeren i utgangspunktet omfattes av retten til BPA, men har et punktvis behov for to eller flere tjenesteytere til stede, vil disse timene ikke inngå i timegrunnlaget for rettighetsvurderingen. Med andre ord er det bare timene der personen har behov for én tjenesteyter som skal legges til grunn ved rettighetsvurderingen. I de periodene der personen har behov for to eller flere tjenesteytere, vil tjenestebehovet kunne dekkes enten ved at kommunen yter øvrige helse- og omsorgstjenester med det antall tjenesteytere personen har behov for, eller ved at personen får hele sitt assistansebehov dekket innenfor BPA-ordningen. Det vil også kunne dekkes ved at personens assistent og en tjenesteyter fra kommunen samarbeider om de oppgavene som krever to tjenesteytere. Kommunen må vurdere konkret og i samråd med brukeren hvilken løsning som er mest hensiktsmessig.

Dersom personen har behov for punktvise nattjenester, har personen ikke rett til BPA i dette tidsrommet. Om natten må personens bistandsbehov da dekkes i form av øvrige helse- og omsorgstjenester fra kommunen.

Enkelte brukere har et så omfattende hjelpebehov også om natten at de må ha kontinuerlig én-til-én bemanning, eller kontinuerlig tilstedeværelse av flere enn én tjenesteyter. I slike tilfeller har personen rett til å få disse tjenestene organisert som BPA.

Det er presisert i tredje ledd at med langvarig behov menes behov ut over 2 år.

I fjerde ledd er det presisert at med stort behov menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Videre fremgår det at brukere med tjenestebehov på minst 25 timer per uke likevel har rett til å få tjenester organisert som BPA med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Dette gjør det nødvendig å fastlegge hvor mange timer personlig assistanse, eventuelt avlastning, det er behov for i det enkelte tilfelle.

Tjenesteomfanget og type bistand ved BPA skal i utgangspunktet være det samme som ved beregning av timer til personlig assistanse som ikke er organisert som BPA. Retten til BPA berører med andre ord ikke tjenestemengden til brukeren.

Om organiseringen av BPA-tjenestene vil medføre «vesentlig økt kostnad» for kommunen vil bero på en konkret helhetsvurdering, der størrelsen på den økte kostnaden vurderes ut fra de ressurser kommunen ellers ville brukt i den konkrete sak.

Ikke enhver økt kostnad vil føre til at rettigheten bortfaller. Økningen må være vesentlig. Det er stilt krav om at kommunen skal dokumentere dette, det vil si vise hvordan de er kommet frem til at organiseringen av tjenestetilbudet som BPA vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Det er ikke stilt formelle krav til dokumentasjonen.

En konsekvens av måten rettigheten er avgrenset på, er at enkelte brukere som har betydelig behov for regularitet og faste rammer i sitt tjenestetilbud, eller av andre grunner vil ha stor nytte av BPA, likevel vil falle utenfor rettigheten. Overfor slike brukere har kommunen likevel en plikt til å ha et tilbud om BPA, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8. Det skal treffes vedtak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 andre ledd. Dersom bruker er misfornøyd med vedtaket for eksempel ved å ha fått avslag på søknad om BPA, kan vedtaket påklages til statsforvalteren. Reglene for klage i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, herunder reglene om klagens form og innhold i § 7-3 og frist for klage i § 7-5 gjelder på vanlig måte.

Statsforvalteren kan prøve alle sider av saken når det gjelder spørsmålet om en bruker har rett til BPA etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1d. For spørsmål som hører inn under kommunens frie skjønn, som for eksempel hvem som skal være arbeidsgiver og hvordan utgiftsdekningen skal organiseres, skal statsforvalteren i disse sakene legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 første ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2.

Forarbeidene til bestemmelsen er Prop. 99 L (2015-2016) og Innst. 372 L (2015-2016).

Første ledd er en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Etter bestemmelsen har pasient eller bruker rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helhetlig helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre vedkommende nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Pasienten eller brukeren skal i disse tilfellene tildeles opphold og kan ikke settes på venteliste.

Kommunens korresponderende plikt til å tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, er presisert i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a første ledd.

Med «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» menes boliger som er tilpasset for å kunne yte tjenester som dekker beboerens behandlings-, omsorgs- og assistansebehov døgnet rundt. Beboeren må ved hjelp av tilkallingsmuligheter, som for eksempel velferdsteknologiske innretninger, trygghetsalarm, snoralarm eller lignende, kunne få kontakt og bistand fra egnet personell, med tilsvarende responstid som vedkommende ville fått på sykehjem. Tilsyn med pasienten eller brukeren må tilsvare det tilsynet som ville blitt gitt dersom vedkommende hadde vært innlagt på institusjon. "Tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester" er dermed en form for omsorgsbolig. Omsorgsboliger er en fellesbetegnelse på botilbud utenfor institusjon, og anses rettslig sett som beboerens hjem. Sykehjem regnes som helseinstitusjon etter forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon § 2.

Av andre ledd, fremgår det at pasient eller bruker har rett til vedtak om vedkommende oppfyller kommunens kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a andre ledd. Det betyr blant annet at det er klagerett ved avslag. Innvilgende vedtak innebærer at pasienten eller brukeren er kvalifisert for langtidsopphold og settes på venteliste. Kommunen må treffe nytt vedtak når konkret plass tildeles.

Kommunens vedtak om hvorvidt en pasient eller bruker oppfyller kommunens kriterier for langtidsplass, skal etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 følge forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak skal gjelde både vedtak om umiddelbar tildeling av sykehjemsplass og vedtak om oppføring på venteliste.

En pasient eller bruker kan klage til statsforvalteren på vedtak om at vedkommende ikke fyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig. Dette vil i realiteten være en klage på at pasienten eller brukeren ikke settes på venteliste som følge av at vedkommende ikke vurderes til å oppfylle kommunens kriterier for opphold. Et vedtak om oppføring på venteliste må også anses som et avslag på søknad om sykehjemsplass som kan påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Klageadgangen til statsforvalteren gjelder uavhengig av om klagen omhandler tildeling av opphold i sykehjem eller opphold i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, forutsatt at klageren mener at rettighetene sine etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e jf. § 2-1 er brutt. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om klageregler og ny kommunal forskrift om tildeling av sykehjemsplass eller tilsvarende bolig (PDF).

Se mer informasjon om bestemmelsen i Veileder for Saksbehandling – Tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8 – se særlig pkt. 3.1.3.

Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Bestemmelsen regulerer rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjeneste er ikke definert i helselovgivningen, men er en samlebetegnelse på den type helsetjenester som ikke er lagt til den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Skillet mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan være flytende. I forarbeidene til spesialisthelsetjenesteloven Ot.prp. nr. 10 (1998-99) (regjeringen.no) s. 119 fremgår det at «Spesialisthelsetjenesten er en samlebetegnelse på den type helsetjenester man har funnet det hensiktsmessig ikke å legge ansvaret for på det kommunale nivå.» Dette vil kunne endre seg over tid, både på grunn av den medisinske utviklingen og endring i organiseringen av helsetjenestene.

I praksis vil spesialisthelsetjenesten omfatte de helsetjenester som de regionale helseforetakene har plikt til å sørge for både i og utenfor institusjon. Det avgjørende er imidlertid at tjenestenivåene samarbeider slik at pasienten får god og forsvarlig helsehjelp. Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd om nødvendig helsehjelp i kommunen og § 2-2 andre ledd må ses i sammenheng. Spesialisthelsetjenesten og kommunen må ut fra forsvarlighetskravet vurdere sin plikt til å yte den hjelp som pasienten har behov for.

Ved en konkret henvendelse fra en pasient, kan verken spesialisthelsetjenesten eller kommunen avvise pasienten med den begrunnelse at man ikke har ansvaret for den tjenesten pasienten har behov for. Det vil si at dersom en pasient oppsøker den kommunale helse- og omsorgstjenesten, må pasienten vurderes. Dersom kommunen ikke kan gi pasienten forsvarlige helse- og omsorgstjenester, må pasienten henvises videre. Dette vil gjelde tilsvarende for spesialisthelsetjenesten. I et konkret tilfelle hvor pasienten ikke har fått oppfylt de rettigheter som følger av lovgivningen, vil klage- og/eller tilsynsmyndighetene måtte vurdere ut fra de konkrete omstendighetene hvilket nivå som ikke har oppfylt sitt lovpålagte ansvar.

Bestemmelsen gir rett til øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp.

Rett til øyeblikkelig hjelp

Første ledd slår fast at pasienter har rett til øyeblikkelig hjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1. Kommentarer til bestemmelsen finnes i Helsedirektoratets rundskriv til spesialisthelsetjenesteloven § 3-1.

Dette innebærer en plikt for spesialisthelsetjenesten til å yte helsehjelp når hjelpen er påtrengende nødvendig. Vurderingen av hva som er påtrengende nødvendig må avgjøres ut fra forsvarlig medisinsk skjønn i hvert enkelt tilfelle. Retten til øyeblikkelig hjelp korresponderer med helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp, jf. helsepersonelloven § 7. Kommentarer til bestemmelsen finnes i Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 7.

En øyeblikkelig hjelp-situasjon vil som et alminnelig utgangspunkt være en situasjon der det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling blant annet for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre og/eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom, eller for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig art. Pasienten har behov for behandling umiddelbart, til forskjell fra planlagt behandling der det kan gå noe tid fra pasienten blir henvist til pasienten får helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. For psykisk helsevern gir psykisk helsevernforskriften § 1 nærmere bestemmelser om når plikten til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer.

Rett til nødvendig helsehjelp

Det fremgår av andre ledd at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten.

I pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav a er en pasient definert som en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle. Når det ikke er tale om øyeblikkelig hjelp, kommer pasienten vanligvis i kontakt med spesialisthelsetjenesten gjennom en henvisning fra helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, for eksempel en henvisning fra fastlegen.

Pasientens rett til nødvendig helsehjelp bestemmes av hva som faller inn under begrepet helsehjelp, og hvilken hjelp som er nødvendig. Begrepet helsehjelp omfatter handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, jf. § 1-3 bokstav c.

Begrepet «nødvendig helsehjelp» skal tolkes slik at det gir krav på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helsefaglig vurdering av behov. Omfang og nivå må derfor vurderes konkret. Det avgjørende er pasientens behov ut fra en helsefaglig vurdering.  

To vilkår må være oppfylt for at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. Vilkårene står både i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre ledd og i prioriteringsforskriften § 1. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp når:

• pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og
• den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen.

Forventet nytte av helsehjelpen skal vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for overlevelse eller redusert funksjonstap, fysisk eller psykisk funksjonsforbedring og/eller reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag.

Det andre vilkåret er at det foreligger et rimelig forhold mellom kostnadene ved behandlingen og den forbedring av pasientens helsetilstand behandlingen forventes å gi.

Vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp bygger på sammenhengen mellom en medisinsk vurdering av behov, muligheten for å forbedre tilstanden ved helsehjelp og helsehjelpens kostnadseffektivitet. Vilkårene skal vurderes samlet.

Pasienten skal tildeles en rett til nødvendig helsehjelp dersom en helsefaglig vurdering tilsier at pasienten har et behov for spesialisthelsetjenester, herunder om spesialisthelsetjenestens kompetanse er nødvendig for å behandle tilstanden. Det er dermed ikke pasientens egen oppfatning av behov som skal avgjøre om pasienten har en rett eller ikke, men en konkret individuell helsefaglig vurdering av behov.

Utfyllende informasjon om vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften finnes i Helsedirektoratets veileder om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften.

Helsedirektoratet har i samarbeid med fagmiljøene laget veiledere i prioriteringer på flere fagområder. Prioriteringsveilederne skal være en støtte for spesialisthelsetjenesten når den vurderer om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp eller ikke. Mer om prioriteringsveiledere på Helsedirektoratets temasider om prioritering.

Innholdet i helsehjelpen – utprøvende behandling – systemet for nye metoder

Selv om en pasient har et rettskrav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, betyr ikke det at pasienten i utgangspunktet har krav på en bestemt type tjeneste eller helsehjelp på et bestemt nivå. Dersom en pasient har krav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten er det spesialisthelsetjenesten som må vurdere, og i utgangspunktet beslutte, hva slags helsehjelp som skal tilbys, ut fra det tilbud og de ressurser som foreligger.

Spesialisthelsetjenesten står likevel ikke helt fritt til å vurdere hvilken helsehjelp pasienten skal få tilbud om. Formålsbestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven er utgangspunktet; å gi befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Samtidig skal det tas hensyn til pasientens ønsker og synspunkter. Forsvarlighetskravet innebærer også at dersom en bestemt type tjeneste er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud til pasienten, har vedkommende pasient også et rettskrav på den bestemte tjenesten.

Retten til nødvendig helsehjelp omfatter ikke eksperimentell eller utprøvende behandling, jf. prioriteringsforskriften § 3 andre ledd. Det er imidlertid i spesielle tilfeller åpnet for at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet.

Helse- og omsorgsdepartementet redegjør for rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten i rundskriv I-3/2025 (regjeringen.no). Rundskrivet skal gi veiledning om innholdet i pasienters rettskrav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og bidra til å avklare forholdet mellom pasientens rettskrav på forsvarlig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og beslutninger i systemet for Nye metoder. Rundskrivet skal videre avklare enkelte problemstillinger knyttet til Nasjonalt organ for rådgiving ved alvorlig livsforkortende sykdom – Ekspertpanelet.

Det følger av tredje ledd at retten til nødvendig helsehjelp gjelder de tjenestene som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for å yte og finansiere, jf. spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-1 a og 4-4. Det betyr at den individuelle rettigheten ikke går lengre enn hva spesialisthelsetjenesten er forpliktet til å yte av tjenester. Spesialisthelsetjenesten kan tilby pasienten tjenester som går utover nødvendig helsehjelp, men pasienten har ikke et rettskrav på slik helsehjelp.

Så lenge pasienten får forsvarlig helsehjelp har ikke pasienten et rettslig krav på å få bistand fra spesialisthelsetjenesten til annen type helsehjelp enn den spesialisthelsetjenesten tilbyr. Det gjelder også om pasienten selv betaler for denne helsehjelpen. Helse- og omsorgsdepartementet har i brev av 2. oktober 2015 redegjort for regelverket for å bistå pasienter med administrering av legemidler som pasientene selv har finansiert (PDF). Stortinget har vedtatt et nytt tredje ledd i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 som lovfester dette, men bestemmelsen er ikke satt i kraft per 1. juni 2024.

Systemet for nye metoder i spesialisthelsetjenesten er en fastlagt prosess som helsetjenesten skal følge før nye tjenester eller legemidler tas i bruk i den offentlige spesialisthelsetjenesten i Norge. Systemet er et verktøy for prioritering, og på samme måte som prioriteringsreglene som følger av prioriteringsforskriften er formålet med systemet å sikre likeverdige tjenester til alle pasienter, uavhengig av geografi. Dette formålet vil bli undergravet dersom helsepersonell foretar individuelle vurderinger i strid med beslutninger fattet i systemet for nye metoder. Beslutningene som blir fattet i systemet for nye metoder skal implementeres i sykehusene og følges når enkeltpasienter skal gis helsehjelp. Det sikrer at helsepersonell, pasienter og andre gis forutsigbarhet og forståelse for hvordan systemet henger sammen, og hva som kan forventes av helsehjelp i den offentlige spesialisthelsetjenesten. Systemet for nye metoder er lovfestet i spesialisthelsetjenesteloven § 4-4, og mer informasjon om systemet finnes på hjemmesiden til systemet for nye metoder (nyemetoder.no).

Fjerde ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om hva som skal anses som helsehjelp pasienten kan ha rett til.

Rett til opplysninger

Det følger av første ledd at helse- og omsorgstjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger som vedkommende trenger for å ivareta retten sin. Opplysningsplikten innebærer at pasienten skal ha den konkrete informasjonen vedkommende trenger for å ivareta retten sin til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dette følger også av den generelle informasjonsplikten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2.

Det vil være viktig å opplyse pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, om retten til å få et alternativt tilbud gjennom Helfo pasientformidling ved fristbrudd. Se kommentarene til § 2-2 b. Det er også relevant å gi pasienten informasjon om selve vurderingen slik at pasienten blir i stand til å benytte retten til ny vurdering etter § 2-3, og retten til å klage til statsforvalteren etter reglene i kapittel 7.

Nærmere regler om informasjon til pasienten er gitt i prioriteringsforskriften § 5. Se også kommentarene til § 2-2 a tredje ledd.

Rett til vurdering

I andre ledd første setning gis pasienter en rett til innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen, å få en vurdering av om vedkommende pasient har rett til nødvendig helsehjelp eller ikke.

Retten til vurdering og vurderingsfristen har to hovedformål. For det første skal spesialisthelsetjenesten raskt vurdere og prioritere henvisningene slik at alvorlig syke pasienter sikres rask helsehjelp. For det andre skal pasient og henviser raskt få tilbakemelding om spesialisthelsetjenestens vurdering.

Rettigheten gjelder når pasienten blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og vurderingstema er om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

Retten til vurdering gjelder i utgangspunktet enhver pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten. Hvis en henvisning blir sendt videre for å bli vurdert ved en annen avdeling eller et annet helseforetak, er fristen for å gi tilbakemelding 10 virkedager fra henvisningen opprinnelig ble mottatt av den første avdelingen eller helseforetaket. Datoen henvisningen ble mottatt i det første helseforetaket kalles ansiennitetsdato. Vurderingen som er gjort innledningsvis gjelder for hele spesialisthelsetjenesten. Denne bestemmelsen gjelder ikke når pasienter som allerede er blitt vurdert et annet sted i spesialisthelsetjenesten har blitt henvist videre.  

Andre ledd andre setning presiserer at vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Det er viktig at henvisningen inneholder de opplysningene som er sentrale for å vurdere pasientens behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Opplysninger om aktuell diagnose eller problemstilling og pasientens plager og symptomer må så langt som mulig spesifiseres. I tillegg til øvrige relevante pasientopplysninger, skal også henviserens vurderinger fremgå av henvisningen, herunder en vurdering av hastegrad og forventet utredning og behandling. Fastlegeforskriften § 30 stiller også krav til fastlegers henvisningspraksis. Se Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten (henvisningsveilederen) for mer informasjon. Veilederen skal være en støtte for dem som henviser til spesialisthelsetjenesten, og skal bidra til at henvisninger inneholder nødvendig informasjon slik at pasienten får best mulig vurdering og helsehjelp. 

Henvisninger som er mangelfulle kan ikke returneres til henvisende instans uten vurdering. Kravet til faglig forsvarlig virksomhet kan tilsi at den som vurderer henvisningen bør ta kontakt med pasient eller henviser for tilleggsopplysninger. Hvis dette ikke er mulig, må henvisningen uansett vurderes. Usikkerhet om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil kunne bety at pasienten gis rett for å unngå at pasienten blir den skadelidende part. I etterkant bør spesialisthelsetjenesten ta kontakt med henviser for å gi veiledning slik at mangelfulle henvisninger unngås.

Mer informasjon om henvisninger til spesialisthelsetjenesten finnes i Helsedirektoratets veileder om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften kapittel 4.1.

Hvem kan rettighetsvurdere henvisninger

Det er ikke noen formelle krav til den som skal vurdere en henvisning til spesialisthelsetjenesten. Det er spesialisthelsetjenesten som avgjør hvilken spesialist som skal vurdere henvisningen. Av kravet til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven § 4, følger det imidlertid at spesialisten som vurderer henvisningen må ha nødvendig faglig kompetanse innen fagområdet til å avgjøre om pasienten har behov for nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, og i så fall hvilken frist som skal settes for oppstart av helsehjelpen.

Rett til at det fastsettes en frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp

Av andre ledd tredje setning følger at en pasient som vurderes å ha rett til nødvendig helsehjelp, samtidig har rett til å få fastsatt en faglig forsvarlig tidsfrist for å få helsehjelpen påbegynt. Fristen skal settes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. Pasienten har et rettslig krav på at det fastsettes en frist og spesialisthelsetjenesten har en tilsvarende plikt til å fastsette fristen.

Fristen avgjør når pasienten kan kreve oppfyllelse av den materielle rettigheten sin til nødvendig helsehjelp, se kommentarene til § 2-2. Dersom den fastsatte fristen ikke kan oppfylles innenfor helseforetaket, plikter spesialisthelsetjenesten å skaffe pasienten et annet tilbud innen fristen, offentlig eller privat, i Norge. Se kommentarene til § 2-2 b.

Fristen vil ikke bare gjelde behandling i snever forstand, men også retten til tiltak som har for eksempel forebyggende, diagnostiserende og rehabiliterende formål, jf. § 1-3 bokstav c.

Pasienten har også rett til å få fastsatt tidspunkt for oppstart av helsehjelpen innenfor denne tidsfristen. Tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen for å få helsehjelpen påbegynt. Presiseringen av at tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen, innebærer blant annet at dersom spesialisthelsetjenesten må endre tidspunktet som er formidlet til pasienten, skal det gis et nytt tidspunkt til pasienten innenfor den samme tidsfristen.

Formålet med kravet etter tredje ledd bokstav b om at pasientene skal ha informasjon om tidspunkt for oppstart av helsehjelpen, er å styrke pasientrettighetene ved å gi større forutsigbarhet på et tidlig tidspunkt i pasientforløpet. De samme hensynene gjelder også når vurderingen og utredningen eller behandlingen skal gjøres på forskjellige steder. Retten til informasjon om oppstartstidspunkt gjelder derfor også hvor vurderingen skjer ett sted, for eksempel i en vurderingsenhet, og utredning eller behandling skal foregå et annet sted.

Pasientens rettighet er oppfylt når helsehjelpen som pasienten er informert om (utredning eller behandling), blir påbegynt innen den fastsatte fristen. Lovens ordlyd «tidspunkt for oppstart av helsehjelpen» innebærer at pasienten skal få fastsatt tidspunkt for når utredningen eller behandlingen reelt skal påbegynnes. Eventuelle møter til forundersøkelser eller samtaler om behandlingsforløpet før oppstarten av helsehjelpen pasienten har fått rett til, innebærer ikke at fristen er innfridd. I forarbeidene er det presisert at det ikke er krav om et tidspunkt for fysisk oppmøte på en lokasjon. Også tidspunkt for en digital konsultasjon kan oppfylle kravet, dersom en slik konsultasjon vil omfatte aktiviteter som medfører at utredningen eller behandlingen reelt påbegynnes. Se Prop. 40 L (2022–2023) pkt. 6.1.3.2 (regjeringen.no) og merknadene til prioriteringsforskriften § 4.

Fristen skal gi sikkerhet for at helsehjelpen kan startes og fullføres forsvarlig i hele forløpet. Videre må fristen settes slik at en unngår at pasientens tilstand forverres eller at undersøkelses- eller behandlingsmuligheter går til spille. Det må være faglig forsvarlig å utsette oppstart av helsehjelpen uten at det går ut over prognosen.

Det fremgår av andre ledd fjerde setning at pasienten deretter har rett til et faglig forsvarlig pasientforløp. Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet, slik at selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter oppstart, skal pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid. Det innebærer at det ikke er anledning til å innkalle en pasient før fristen går ut, men så la pasienten vente uforsvarlig lenge på videre utredning eller behandling. Dersom pasienten mener at hen ikke har fått nødvendig helsehjelp, kan pasienten klage til statsforvalteren etter reglene i kapittel 7. Se kommentarene til kapittel 7.

Det kan vise seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt enn fristen som er satt. Dette kan for eksempel være fordi pasientens helsetilstand har forverret seg. Da følger det av kravet til forsvarlig helsetjeneste i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 at pasienten skal ha helsehjelp på et tidligere tidspunkt. Det er ikke nødvendig å sette en ny, kortere frist.

Tidsfristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig helsefaglig vurdering av den enkelte pasients behov, og ved fristfastsettelsen skal prioritering gjøres etter kriterier som er tatt inn i prioriteringsforskriften § 2. Fristen er fastsatt på grunnlag av opplysningene om pasientens helsetilstand som forelå da henvisningen ble vurdert.

I prioriteringen mellom pasienter med rett til nødvendig helsehjelp skal det legges vekt på hvilken nytte pasienten forventes å ha av helsehjelpen, hvor alvorlig pasientens tilstand er, og hvor mye ressurser helsehjelpen vil legge beslag på.

Prioriteten øker i tråd med den forventede nytten av helsehjelpen og med tilstandens alvorlighet. Hvor ressurskrevende helsehjelpen vil være, er også et element i prioriteringsvurderingen. Hvis helsehjelpen er lite ressurskrevende tilsier det isolert sett at prioriteten øker. Men det skal gjøres en samlet vurdering av nytte, alvorlighet og ressursbruk. Generelt vil høyere ressursbruk aksepteres jo mer alvorlig en tilstand er eller jo større nytte et tiltak har. Lav alvorlighet og begrenset nytte av et tiltak kan bare forsvares hvis ressursbruken er lav.

Både nå-situasjonen, varighet og tap av framtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Dette følger av prioriteringsforskriften § 2 siste ledd. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med helsehjelp.

Bestemmelser om vurdering og fastsettelse av frist er gitt i prioriteringsforskriften § 4. Se også merknadene til denne bestemmelsen i prioriteringsforskriften. Ved fastsettelse av tidsfristen skal prioritering gjøres etter prioriteringsforskriften § 2.

Fristen for helsehjelp for barn under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet skal ikke overstige 65 virkedager, se prioriteringsforskriften § 4a.

Utfyllende informasjon om vilkårene i prioriteringsforskriften §§ 1, 2 og 4 finnes i Helsedirektoratets veileder om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften.

Helsedirektoratet har i samarbeid med fagmiljøene laget veiledere i prioriteringer på flere fagområder. Prioriteringsveilederne inneholder veiledende frister for ulike tilstander og pasientgrupper, som spesialisthelsetjenesten kan bruke som utgangspunkt når de vurderer hvilken frist som skal settes for den enkelte pasient. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering av hvorfor veilederens anbefaling ikke følges. Fristen skal settes til det tidspunktet som faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få helsehjelp i form av utredning eller behandling.

Mer om prioriteringsveiledere på Helsedirektoratets temasider om prioritering.

Informasjon til pasienten om konklusjonen  

Det fremgår av tredje ledd at innen 10 dager har pasienten rett til å få informasjon fra spesialisthelsetjenesten om både vurderingen av retten til nødvendig helsehjelp, det fastsatte tidspunktet for oppstart av helsehjelpen, den fastsatte tidsfristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt og klageadgangen, klagefristen og den nærmere fremgangsmåten ved klage.

Dette innebærer at det er to muligheter når spesialisthelsetjenesten skal svare på en henvisning.

For det første kan pasienten få beskjed om at vedkommende er vurdert til ikke å ha rett til nødvendig helsehjelp. I et slikt tilfelle skal pasienten i svarbrevet informeres om sine klagemuligheter, jf. tredje ledd bokstav d.

For det andre kan pasienten få beskjed om at vedkommende er vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. I brevet til pasienten, skal det da opplyses om tidspunkt for når pasienten skal møte opp, og innen hvilken tidsfrist pasienten senest skal få helsehjelp. Tidspunktet for oppmøte skal i de tilfeller hvor det er mulig, være en dato og klokkeslett (time). Tidspunktet det informeres om bør i alle tilfeller ikke overskride et tidsintervall på en uke. Se også prioriteringsforskriften § 5.

Helse- og omsorgsdepartementet har presisert at hovedregelen er at alle pasienter som gis en juridisk frist, innen 4 måneder skal få en konkret dato og klokkeslett (time) i første svarbrev. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om krav til informasjon til nyhenviste pasienter (PDF).

Det innebærer at pasienten i samme svarbrev vil få to tidspunkter å forholde seg til. Det er imidlertid avgjørende at det kommer frem at det første tidspunktet er det tidspunktet pasienten fysisk skal møte opp, og at det andre tidspunktet er en juridisk frist som innebærer at hvis denne oversittes har pasienten krav på helsehjelp uten opphold. Det vises til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 som pålegger spesialisthelsetjenesten å gi informasjon som er tilpasset mottagernes individuelle forutsetninger.

Det fremgår videre at pasienten har rett til å få opplyst om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved å klage. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 at pasienten, eller dennes representant, kan klage til statsforvalteren, se kommentarene til § 7-2.

Pasienten kan klage på at retten til vurdering ikke er innfridd. Spørsmålet om retten til vurdering er oppfylt i det enkelte tilfellet beror på en konkret helhetsvurdering, hvor kravet til forsvarlighet, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, vil veie tungt. I tillegg er det avgjørende om formålene med retten til vurdering er oppnådd.

Pasienten kan også klage over vurderingens kvalitet. Statsforvalteren kan overprøve alle sider av saken. Dersom pasienten gis medhold i klagen, skal pasienten få oppfylt sin rett til vurdering. Hvis pasienten er uenig i det medisinske grunnlaget som ligger til grunn for vurderingen, må pasienten be om en fornyet vurdering, se kommentarene til § 2-3.

Det følger videre av tredje ledd siste setning at det er en plikt for spesialisthelsetjenesten om å gi henvisende instans den samme informasjonen som pasienten får. I mange tilfeller skal pasienten tilbake til den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er blant annet derfor viktig at den instansen som har henvist pasienten, som gjerne er fastlegen, er informert om hva som er status for vedkommende pasient i spesialisthelsetjenesten.

Rett til raskere vurdering ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom

Det fremgår av fjerde ledd at pasienten har rett til raskere vurdering enn 10 virkedager ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom. Grensen mellom øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp er ikke alltid klar, men pasienter skal prioriteres ut fra en helsefaglig vurdering av alvorlighets- og hastegrad, jf. prioriteringsforskriften § 2. Det innebærer at pasienter som henvises med mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, skal prioriteres raskere enn pasienter hvor henvisningen tilsier at tilstanden er mindre alvorlig. Fristen på 10 virkedager er en maksimumsfrist, og det må vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er forsvarlig å la pasienten vente så lenge.

Spesialisthelsetjenesten må derfor ha et system som ivaretar at henvisningene vurderes uten unødig forsinkelse slik at pasientens rett til raskere undersøkelse/behandling blir innfridd.

Myndighet/adgang til å vurdere om pasienter har rett til nødvendig helsehjelp

Utgangspunktet er at offentlige virksomheter i spesialisthelsetjenesten har kompetanse til å vurdere om pasienter har rett til nødvendig helsehjelp, og til å tildele rettigheten og sette frist. For private virksomheter må kompetansen til å tildele pasient- og brukerrettigheter enten være delegert fra et regionalt helseforetak, eller virksomheten må være gitt slik kompetanse i forskrift.

Etter femte ledd første setning avgjør det enkelte regionale helseforetak hvilke institusjoner som skal ha fullmakt på vegne av dem til å avgjøre om pasienter som er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, har rett til nødvendig helsehjelp og fastsette individuelle behandlingsfrister.

Etter femte ledd andre setning kan de regionale helseforetakene også bestemme hvilke private virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. andre ledd. Retten til å delegere gjelder kun innenfor det området det er inngått avtale om. Det innebærer at dersom en virksomhet leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men kun har avtale om å levere tjenester på et begrenset område, kan delegasjonen til å tildele pasientrettigheter kun gjelde den delen avtalen omhandler. Dersom avtalen for eksempel gjelder kneoperasjoner, vil den private virksomheten kun ha kompetanse til å rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for slik behandling. 

Dersom private virksomheter som har fått delegert kompetanse til å rettighetsvurdere mottar henvisninger som tilsier at pasienten har behov for andre tjenester enn det den private etter avtalen kan levere, skal pasienten henvises videre til det offentlige eller annen privat virksomhet som har kompetanse til å tildele rettigheter på feltet. 

Det er det regionale helseforetaket som har avtale med den private virksomheten som avgjør om kompetanse til å tildele rettigheter skal delegeres eller ikke. Det vil være naturlig å avgjøre dette ut fra en totalvurdering av for eksempel behovet i regionen, kompetansen til og kapasiteten i den private virksomheten og hensynet til effektiv ressursutnyttelse. Det regionale helseforetaket kan stille vilkår i forbindelse med delegasjon av vurderingskompetanse. Videre kan det regionale helseforetaket på ethvert tidspunkt trekke tilbake en slik delegasjon.

Etter sjette ledd tredje setning kan departementet også gi forskrifter med nærmere bestemmelser om hvilke private virksomheter som skal ha adgang til å vurdere retten til nødvendig helsehjelp og fastsette tidsfristen og tidspunktet etter andre ledd. Hjemmelen gir departementet den samme kompetansen til å delegere vurderingskompetanse som er tillagt de regionale helseforetakene etter femte ledd.

Om virksomheten kan tildele pasientrettigheter har også betydning for pasientens rett til valg av behandlingssted, se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4. 

Nærmere om tidsfrister og forskriftshjemler

Departementet er i sjette ledd første setning gitt en hjemmel til fastsettelse av, og informasjon om, tidsfristen etter andre ledd, herunder tidsfristen for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Nærmere bestemmelser om vurdering og fastsettelse av frist er gitt i prioriteringsforskriften § 4.

Bestemmelser om frist for helsehjelp for barn under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet er gitt i prioriteringsforskriften § 4a. For disse pasientene skal fristen for nødvendig helsehjelp ikke overstige 65 virkedager fra den dagen pasientens rett til helsehjelp ble vurdert. 65 virkedager er en maksimumsfrist. Virkedager er mandag til fredag unntatt helligdager. Spesialisthelsetjenesten skal vurdere pasientens tilstand konkret og individuelt, og faglig forsvarlighet kan tilsi at helsehjelpen må gis tidligere. I så fall skal fristen for start av helsehjelp settes kortere.

Etter sjette ledd andre setning kan departementet gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av tidspunktet etter andre ledd og om at visse pasientgrupper skal ha rett til vurdering raskere enn innen 10 virkedager.

Det skal føres venteliste over pasienter som er registrert for undersøkelse og behandling. Etter at sykehuset eller spesialistpoliklinikken har foretatt den nødvendige vurderingen av pasienten, samt eventuelt fastsatt en individuell frist for behandling, har institusjonene en plikt til å føre pasienten inn i ventelisten over pasientene, jf. forskrift om ventelisteregistrering med merknader. Fristen som er fastsatt skal fremgå av ventelisten. Videre skal det fremgå om det søkes om innleggelse, dagbehandling eller poliklinisk behandling. Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, skal ikke registreres på venteliste. Pasienter har ikke rett til å stå på venteliste flere steder samtidig for samme tilstand. Institusjonene skal til enhver tid holde ventelistene oppdatert.

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-2 a:

• Prioriteringsforskriften

Rettigheter ved fristbrudd

Denne bestemmelsen gir pasientene rettigheter ved fristbrudd, se første ledd første setning. Fristbrudd foreligger når spesialisthelsetjenesten ikke har sørget for at en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp får helsehjelpen innen den fastsatte tidsfristen. Ved fristbrudd har pasienten rett til nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter.

Dersom spesialisthelsetjenesten ikke er i stand til å finne tilbud innenfor fristen, skal spesialisthelsetjenesten etter første ledd andre setning umiddelbart kontakte Helfo pasientformidling. Pasienter kan velge å stå på venteliste framfor at spesialisthelsetjenesten kontakter Helfo, se Helse- og omsorgsdepartementets brev om pasientenes rettigheter og spesialisthelsetjenestens plikter i forbindelse med melding av fristbrudd (PDF).

Hvis pasienten har fått tilbud om oppstart av helsehjelpen før fristen et annet sted i spesialisthelsetjenesten, men har takket nei og ønsker å stå på venteliste hos et bestemt behandlingssted, selv om pasienten vet at helsehjelp da starter etter fristen, skal ikke Helfo varsles. Pasienten har da valgt å utsette oppstart av behandling, og det foreligger ikke et fristbrudd. Pasienten må få god og tilstrekkelig informasjon om hva valget vil innebære.

Hvis behandlingsstedet har vært i kontakt med pasienten, og pasienten har sagt uttrykkelig at hen ikke ønsker at Helfo kontaktes, skal heller ikke Helfo varsles. Hvis helsehjelpen starter etter fristen, skal det registreres og telles som et fristbrudd, men pasienten får ikke et alternativt tilbud gjennom Helfo. Pasienten skal ha god og tilstrekkelig informasjon slik at pasienten forstår hva valget innebærer. Hvilke vurderinger som er gjort og hvilken informasjon pasienten har fått dokumenteres i pasientens journal. Se for øvrig til Helse- og omsorgsdepartementet brev om plikten til å melde fristbrudd til Helfo (PDF) og Helse- og omsorgsdepartementets brev om fristbrudd: behov for koordinerte føringer for oppstillingen av nye tjenestetilbud etter varslede fristbrudd (PDF).

Selv om et fristbrudd er varslet til Helfo beholder det regionale helseforetaket ansvaret for at pasienten får helsehjelp. Spesialisthelsetjenesten kan derfor likevel finne tilbud om helsehjelp til pasienter etter at den har sendt varsel om fristbrudd til Helfo og etter at fristbrudd er oppstått. Det er pasienten som velger hvilket tilbud hen ønsker å benytte seg av. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om spesialisthelsetjenestens adgang til å finne tilbud til pasienten etter at fristbrudd er meldt til Helfo (PDF).

Plikten til å sørge for at pasienten tilbys helsehjelp overføres dermed ikke til Helfo pasientformidling etter et fristbrudd. Helfo har etter lovverket kun en formidlingsoppgave. Helfo pasientformidling skal skaffe helsehjelp som omfatter de elementene som spesialisthelsetjenesten har satt fristen for. Gjelder rettigheten både diagnostikk og eventuelt forebyggende, kurativ, helsebevarende eller rehabiliterende behandling, vil pasienten ved fristbrudd ha krav på at Helfo skaffer alt dette, gitt at den diagnostiske utredningen viser at disse formene for helsehjelp er nødvendig. Pasienten kan ikke selv velge hvilken tjenesteyter Helfo skal skaffe tilbud fra.

Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion dekker kostnadene ved å tilby pasienten nødvendig helsehjelp privat, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 tredje ledd.

Hvis spesialisthelsetjenesten skal prioritere mellom en pasient som har opplevd fristbrudd og en pasient som ennå ikke har fått oppfylt retten sin til samme ytelse, skal utgangspunktet være at pasienten med fristen som utløper først prioriteres. Fristen for start av helsehjelp er satt på bakgrunn av en vurdering av medisinsk forsvarlighet. Dette tilsier at det også må tas utgangspunkt i den fastsatte fristdatoen ved prioriteringen av pasienter som har behov for samme ytelse. Hvis helsetilstanden til en av pasientene forverres betydelig etter fristfastsettelsen, vil kravet til forsvarlighet innebære at den pasienten som har størst behov for helsehjelp skal prioriteres.

Se også pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a andre ledd bokstav a hvor rettigheten presiseres ytterligere og settes i sammenheng med andre dekningsordninger for helsehjelp i utlandet. 

Les mer om ventelisterapportering i FHIs rapporteringsveileder – ventetider og pasientrettigheter (fhi.no).

Første ledd tredje setning gjør unntak fra taushetsplikten. Den gir spesialisthelsetjenesten mulighet til uten hinder av taushetsplikten å gi nødvendige helseopplysninger til Helfo for å sikre at pasienten får helsehjelp innen forsvarlig tid. Det er kun helseopplysninger som er nødvendige for at Helfo kan ta kontakt med pasienten og formidle et alternativt tilbud som kan utleveres med hjemmel i denne bestemmelsen. Bestemmelsen skal bidra til å sikre at alle pasienter får et tilbud innen forsvarlig tid.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrifter om organisering av og oppgjør for helsetjenester pasienter mottar fra private tjenesteytere eller tjenesteyter utenfor riket etter fristbrudd.

Rett til fornyet vurdering

Bestemmelsen gir pasienter rett til en fornyet vurdering av sin helsetilstand. Retten oppstår når pasienten har fått informasjon om utfallet av vurderingen etter § 2-2 a. Pasientens krav om ny vurdering må være relatert til ønsket om en fornyet vurdering sammenlignet med den første vurderingen av helsetilstanden som ble gjort i henhold til § 2-2 a. Den nye vurderingen foretas på bakgrunn av den medisinske indikasjonen som ligger til grunn i den første vurderingen spesialisthelsetjenesten har foretatt. Bakgrunnen for kravet kan være at man er uenig i diagnosen eller vurderingen av sykdommens alvorlighet, eller det kan være uenighet med hensyn til behandlingsopplegget som er skissert. Kravet vil også kunne fremmes dersom pasienten ønsker en fornyet vurdering "for sikkerhets skyld", kanskje på grunn av en fornemmelse av at noe er galt. Pasienten behøver ikke begrunne sitt ønske om fornyet vurdering. En henvisning til fornyet vurdering trenger ikke besvares av spesialisthelsetjenesten innen fristen på 10 virkedager, jf. § 2-2 a.

Pasienten må bli henvist fra en allmennlege for at spesialisthelsetjenesten skal gjøre en fornyet vurdering etter denne bestemmelsen. Hvis allmennlegen mener at det ikke er grunner som tilsier at pasienten har noe å vinne på en fornyet vurdering, kan ikke pasienten kreve dette. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner der pasienten allerede er grundig utredet og konklusjonene ut fra faglige vurderinger ikke synes tvilsomme, men hvor pasienten likevel har vanskelig med å forsone seg med diagnosen. På den annen side må legen ha saklig grunn for å la være å henvise en pasient som ønsker det til en fornyet vurdering. Allmennlegen kan altså ikke la være å henvise en pasient til fornyet vurdering ut fra utenforliggende hensyn.

Pasienter har rett til å be om fornyet vurdering hos offentlige virksomheter og hos private virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter, se § 2-4 første ledd jf. § 2-2 a femte og sjette ledd. Spørsmål om rett til fornyet vurdering er diskutert i forbindelse med innføringen av fritt behandlingsvalg. Prop. 56 L (2014-2015) punkt 8.6.

Fornyet vurdering kan bare kreves en gang for samme tilstand, jf. andre setning. Hva som er samme eller ulike tilstander er langt på vei et faglig spørsmål, og vil måtte avgjøres konkret i forbindelse med anmodningen om fornyet vurdering. For pasienter med kronisk sykdom må dette ikke praktiseres strengere enn at retten til fornyet vurdering blir reell.

Pasienter som er vurdert for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, kan få en fornyet vurdering etter henvisning fra allmennlege eller etter henvisning fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen og sosialtjenesten, jf. tredje setning. Det er presisert i spesialisthelsetjenesteloven § 3-12 at spesialisthelsetjenesten skal vurdere henvisninger til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet når henvisningen kommer fra de kommunale tjenestene. De samme tjenestene kan derfor også henvise til fornyet vurdering etter bestemmelsen her.

Bestemmelsen gir bare pasienten rett til å få en fornyet vurdering fra spesialisthelsetjenesten i Norge. Etter en konkret vurdering kan imidlertid pasientens bostedsregion akseptere å dekke utgiftene ved en fornyet vurdering i utlandet, jf. brev fra Helsedepartementet 25. juli 2003 som viser til Ot.prp. nr. 12 (1998-99).

Innholdet i en fornyet vurdering vil svare til innholdet i en vurdering etter § 2-2 a. Det må altså vurderes om pasienten har behov for helsehjelp. Legen som foretar den nye vurderingen skal avgjøre om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og eventuelt fastsette en tidsfrist for når medisinsk forsvarlighet krever at helsehjelpen senest må ytes pasienten, jf. §§ 2-2 andre ledd og 2-2 a andre ledd Kravet til forsvarlighet avgjør om pasienten må undersøkes klinisk av den nye spesialisten eller om en ny vurdering basert på henvisningen med sakens dokumenter er tilstrekkelig. Bestemmelsen gir ingen rett for pasienten eller plikt for legen til å gjennomføre slike undersøkelser, så lenge det ikke er nødvendig for å foreta en forsvarlig vurdering.

En ny vurdering skal være et selvstendig alternativ til den opprinnelige. Fornyet vurdering er noe annet enn en klage, og den nye vurderingen er ikke nødvendigvis bedre enn den opprinnelige. Den nye vurderingen har ikke forrang fremfor den første vurderingen når det gjelder hva som skal legges til grunn ved senere behandling. Pasienten kan i samråd med henvisende lege velge hvilken av vurderingene som legges til grunn for henvisning til behandling, se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 om pasientens rett til medvirkning og § 3-2 om pasientens rett til informasjon.

Det vil være naturlig at pasienten velger det behandlingsstedet som har gitt den valgte vurderingen, da behandlingsforløpet som følger av vurderingen ikke vil være bindende for et annet sykehus.

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 at pasienten, eller dennes representant, kan klage til statsforvalteren hvis rettigheten til fornyet vurdering ikke blir oppfylt. Pasienten kan klage på at retten til fornyet vurdering ikke er innfridd. Hvis den nye vurderingen er gjennomført på en uforsvarlig måte, kan pasienten klage over dette. Statsforvalteren kan overprøve alle sider av saken. Hvis pasienten får medhold i klagen, skal pasienten få oppfylt sin rett til fornyet vurdering.

Retten til fornyet vurdering er først og fremst knyttet til vurdering og oppstart av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Pasienter som er under utredning eller behandling for sin tilstand kan også ha ønske om å få en vurdering, en "second opinion", fra en annen behandler i spesialisthelsetjenesten, jf. også retten til medvirkning etter § 3-1. Det er ikke noe i veien for at en lege i spesialisthelsetjenesten henviser en pasient til vurdering hos en annen spesialist. Etter helsepersonelloven § 4 andre ledd har legen plikt til å innhente bistand der dette er nødvendig og mulig, slik at behandlingen blir forsvarlig. På samme måte som ved fornyet vurdering etter § 2-3 vil legen som skal henvise pasienten videre måtte vurdere om pasienten har noe å vinne på en slik "second opinion". Pasienter som ønsker behandling et annet sted i spesialisthelsetjenesten, kan også benytte seg av retten til å velge behandlingssted, jf. § 2-4. I så fall må behandlende enhet eller helsepersonell bistå pasienten.

Generelt om retten til valg av behandlingssted

Pasienter har rett til å velge behandlingssted. Dette innebærer at pasienter som utgangspunkt kan velge hvor behandlingen skal skje, men ikke hvilken behandling pasienten skal tilbys. Ordningen gir pasienter rett til å velge mellom behandlingssteder i hele landet som eies av eller har avtale med et regionalt helseforetak.

Formålet med retten til valg av behandlingssted er særlig å sikre valgfrihet og medbestemmelse for pasienten, og å bidra til lik tilgang på helsetjenester. Videre er formålet å bidra til bedre utnyttelse av ressurser og kapasitet i spesialisthelsetjenesten.

Bestemmelsen regulerer både pasientenes rett til å velge hvor henvisningen skal vurderes (se første ledd) og hvor helsehjelpen skal finne sted (se andre ledd).

Retten til å velge gjelder alle pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og gjelder i utgangspunktet hele landet. Retten skiller ikke på institusjonstype, og i utgangspunktet gjelder rettigheten alle typer virksomheter.

Et grunnleggende vilkår for valgretten er at virksomheten som velges kan gi pasienten det tilbudet som spesialisthelsetjenesten har vurdert at pasienten har behov for. På www.helsenorge.no/velg-behandlingssted ligger informasjon om hvilke virksomheter pasienten kan velge mellom.

Retten til valg av behandlingssted gjelder i forbindelse med planlagt undersøkelse og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Pasienten kan bruke retten på de forskjellige trinnene i helsehjelpen. Vurderingen av pasientens helsetilstand kan skje ved en virksomhet, og behandlingen ved en annen, for eksempel operasjon i ett sykehus og rehabilitering i et annet. Pasienten kan også velge å bytte behandlingssted mens han eller hun er i behandling. Videre kan pasienten velge mellom ulike behandlingssteder i et helseforetak. Hvis et helseforetak består av flere geografisk atskilte behandlingssteder/sykehus, kan pasienten velge behandlingssted innenfor helseforetaket. Også habiliteringstjenester i sykehus, både til barn og voksne, er omfattet av retten til valg av behandlingssted i den grad den aktuelle bistanden fra spesialisthelsetjenesten er rettet mot pasienten. Helsedirektoratet har i brev av 1. mars 2013 lagt til grunn at retten til valg av behandlingssted ikke gjelder dersom bistanden fra spesialisthelsetjenesten er rettet mot kommunene ved utforming, gjennomføring og evaluering av vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav b og c.

Retten til valg av behandlingssted er nærmere omtalt i pkt. 1.2 Fagspesifikk innledning – særlige juridiske spørsmål ved henvisninger til habiliteringstjenesten i Helsedirektoratets prioriteringsveiledere om habilitering av barn og unge i spesialisthelsetjenesten og habilitering av voksne i spesialisthelsetjenesten.

I øyeblikkelig hjelp-situasjoner har pasienten ikke rett til å velge behandlingssted. Når øyeblikkelig hjelp-situasjonen er opphørt, har imidlertid pasienten rett til å velge behandlingssted på vanlig måte. Helsedirektoratet har i brev 28. oktober 2014 pekt på vurderingstema knyttet til pasienters adgang til å velge å bli værende på en intensivavdeling når øyeblikkelig hjelp-fasen er over.

De regionale helseforetakene har ansvar for å sørge for at behandlingskapasiteten for innbyggerne i regionen er tilstrekkelig utbygd, og for at pasientene får oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp. Utgangspunktet og hovedregelen er at pasienter skal prioriteres likt, uavhengig av bosted. Bosted er ikke et tillatt prioriteringskriterium når det gjelder pasienter som velger seg til et behandlingssted i sin bostedsregion.

Helseforetak kan som hovedregel heller ikke avvise henvisninger fra andre regioner, med mindre helseforetaket risikerer ikke å kunne oppfylle sitt sørge-for-ansvar overfor befolkningen i egen region, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. For å kunne bruke dette unntaket må helseforetaket sannsynliggjøre at det står i fare for ikke å kunne oppfylle sin forpliktelse til å vurdere henvisningen/yte helsehjelp innen fristen til pasienter fra egen region, hvis det tar imot den aktuelle pasienten. Når behandlingsstedet avviser en henvisning skal henvisningen returneres til henvisende instans umiddelbart.

Det er bare adgang til å avvise pasienter frem til pasienten er registrert på venteliste, jf. forskrift om ventelisteregistrering med merknader. Ved å sette en pasient på ventelisten forplikter behandlingsstedet seg til å yte den helsehjelpen vedkommende er henvist for. Et behandlingssted må derfor avgjøre om det har kapasitet til å behandle pasienten før en pasient som benytter rett til valg av behandlingssted settes på ventelisten. Avgjørelsen må treffes straks etter at behandlingsstedet har mottatt henvisningen.

Når pasienter er gitt en rett til å velge behandlingssted på hvert trinn av helsehjelpen, innebærer det at også det behandlingsstedet pasienten ønsker seg til må legge den juridiske fristen til grunn. Fristen er fastsatt på et medisinskfaglig grunnlag etter en faglig vurdering av pasientens helsetilstand og uavhengig av kapasitetsvurderinger. Den juridiske fristen er bindende for spesialisthelsetjenesten som sådan, og fristen står fast uavhengig av om en senere faglig vurdering fraviker fra den første med hensyn til hvilken behandling som er nødvendig. I dialog med pasienten må det likevel være anledning til å legge inn helt nødvendig tid for praktisk gjennomføring av bytte av behandlingssted, så lenge forsvarlighetskravet ved dette ivaretas. Se for øvrig kommentarer til § 2-2 a.

Behandlings- og forpleiningsutgifter og utgifter til reise til behandling skal dekkes av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2. Pasienters rett til reisestønad ved reise til og fra spesialisthelsetjenester som ytes av virksomhet som er omfattet av retten til valg av behandlingssted, er regulert i pasientreiseforskriften § 1 a. Det er særlige regler om egenbetaling i pasientreiseforskriften § 24 andre ledd. Se nærmere informasjon om pasientreiser på Helsenorge.

Fra 1. juli 2017 omfatter retten til valg av behandlingssted også private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak. Det innebærer at pasienter fritt kan velge mellom både offentlige og private/ideelle rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med helseregioner (se Prop. 61L (2015-2016)).

Ytterligere kommentarer til bestemmelsen

I første ledd gis pasienter rett til å velge til hvilken offentlig eller privat virksomhet henvisningen skal sendes og vurderes. Valgretten omfatter bare virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter. Det vil si at virksomheten kan vurdere henvisningen og gi pasienten rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og en individuell juridisk frist dersom en helsefaglig vurdering tilsier at pasienten har behov for spesialisthelsetjeneste og vilkårene for dette er oppfylt, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-2 andre ledd og 2-2 a andre ledd.

Dersom virksomheten pasienten ønsker å få behandling hos, ikke har kompetanse til å tildele pasientrettigheter, kan ikke henvisningen sendes dit. Alle offentlige virksomheter har i utgangspunktet denne kompetansen. For private virksomheter må kompetansen til å tildele pasientrettigheter være delegert fra et regionalt helseforetak, eller virksomheten må være gitt slik kompetanse i forskrift, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a femte og sjette ledd. Se kommentarer til disse. Det innebærer at en pasient først får rett til å velge en privat virksomhet uten vurderingskompetanse etter at pasienten er rettighetsvurdert, jf. andre ledd.

I forarbeidene til bestemmelsen er det nevnt et unntak fra hovedregelen i § 2-4 første ledd om at virksomheten som velges må ha vurderingskompetanse for at pasienter som ikke er vurdert skal kunne velge seg dit. Private radiologiske virksomheter gir svar på prøver, bildediagnostikk osv. som skal brukes for å vurdere videre forløp. For dem vil det ikke være aktuelt å vurdere pasientens behov for spesialisthelsetjeneste og gi individuell juridisk frist. Pasienter blir ofte henvist til radiologiske undersøkelser som ledd i utredningen av om pasienten skal henvises til spesialisthelsetjenesten. Forarbeidene presiserer at pasientens rett til å velge behandlingssted også omfatter private radiologiske virksomheter, selv om de ikke har vurderingskompetanse. Det er en forutsetning at pasienten har en henvisning til radiologiske tjenester. Forarbeidene nevner bare private radiologiske virksomheter. Også enkelte andre private virksomheter som utfører spesifikke diagnostiske tjenester etter avtale med de regionale helseforetakene kan være aktuelle. Ett eksempel kan være søvnlaboratorier som foretar søvnregistreringer. For at slike virksomheter skal komme inn under unntaket, må det regionale helseforetaket i sin avtale med den enkelte virksomheten ha åpnet for at virksomheten kan undersøke alle pasienter som har en henvisning til den aktuelle undersøkelsen, og det må dreie seg om undersøkelser som rekvireres for å vurdere om pasienter skal henvises til spesialisthelsetjenesten.

Ved henvisning til spesialisthelsetjenesten skal fastlegen informere pasienten om valg av behandlingssted. Fastlegen vil være pasientens viktigste rådgiver ved valg av behandlingssted, og kan bistå slik at pasienten treffer fornuftige valg. Fastlegens henvisninger til spesialisthelsetjenesten skal også støtte faglig riktig oppgavefordeling og god samhandling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Fastlegene skal være kjent med hvilken oppgavefordeling som fremgår av lover og forskrifter, samt hva som er avtalt lokalt mellom kommunen og helseforetaket, og må alltid gjøre en medisinsk vurdering i det enkelte tilfelle av hvor henvisning skal rettes. Se fastlegeforskriften § 30.

Når pasienter får veiledning i forbindelse med valg av behandlingssted kan det også være aktuelt å vurdere hensiktsmessighet, for eksempel i hvor stor grad det er nødvendig med tett samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og pasientens bostedskommune og om stor avstand vil gjøre nødvendig samhandling vanskelig. 

Henvisende fastlege har en rolle som medisinskfaglig koordinator, og skal derfor bidra til at henvisning kun sendes til ett sykehus av gangen, slik at pasientene kun står i én kø av gangen. 

Også andre som henviser pasienter til spesialisthelsetjenesten må gi pasienten den informasjon han eller hun trenger for å ivareta sin rett, jf. § 2-2 a første ledd.

I andre ledd gis pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten rett til å velge ved hvilken offentlig eller privat virksomhet helsehjelpen skal ytes. Retten gjelder alle offentlige virksomheter, og private virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak. Etter at pasienten er vurdert å ha rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og har fått tildelt en individuell juridisk frist, kan pasienten dermed velge blant flere private virksomheter enn på henvisningstidspunktet, jf. første ledd. Pasienten kan velge å motta helsehjelpen hos virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak om å levere den typen helsehjelp pasienten har behov for. Oversikt over hvilke behandlingssteder som tilbyr hvilken type helsehjelp, finnes på nettsiden helsenorge.no/velgbehandlingssted. Veiledning gis også på telefon 23 32 70 00.

I tredje ledd fastslås det at pasienten ikke kan velge behandlingsnivå. Retten til valg av behandlingssted innebærer altså ikke en rett til å velge mer spesialisert behandling enn det pasienten har behov for. Det er virksomheten som vurderer henvisningen som avgjør hvilket behandlingsnivå pasienten har behov for, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-2 og 2-2 a. Det avgjørende for om pasienten kan velge et behandlingssted er ikke hvor i spesialisthelsetjenesten tilbudet er plassert, men hvilken funksjon det ivaretar. En sykehusavdeling som ivaretar lokalsykehusfunksjoner i sitt opptaksområde i tillegg til et spesialisert behandlingstilbud for et større område, kan ikke avvise pasienter som velger seg til lokalsykehustilbudet med begrunnelsen at pasienten ikke kan velge behandlingsnivå.

I fjerde ledd gis det kriterier for å nekte pasienter under tvungent psykisk helsevern rett til valg av behandlingssted etter første og andre ledd. Retten gjelder tilsvarende som for andre pasienter, unntatt i tilfeller hvor dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet jf. første setning. Eksempler på slike tilfeller vil være hvor pasienten med stor sannsynlighet vil bli sykere av en flytting eller hvor pasientens tilstand tilsier et særskilt sikkerhetsnivå som ikke kan tilbys på den institusjon pasienten henvender seg til. Pasienten selv skal i utgangspunktet ikke behøve å grunngi sitt valg. Retten til valg av behandlingssted gjelder heller ikke når en rusmiddelavhengig tilbakeholdes i institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 eller 10-3, hvis det vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med inntaket, jf. andre setning. Samme begrensning gjelder for valg av senter for legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, jf. tredje setning.

Femte ledd gir adgang til å fastsette nærmere regler om gjennomføringen av retten til å velge behandlingssted. Den gir adgang til å presisere nærmere hva som ligger i retten etter § 2-4, herunder de begrensningene som følger av lovbestemmelsen. Den gir ikke adgang til i forskrift å fastsette andre begrensninger i valgretten. Se forarbeider Ot.prp. nr. 53 (2006-2007). Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Bestemmelsen gir en oversikt over de ulike ordningene for dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet. Informasjon til pasienter om de ulike ordningene og hvordan de går fram for å benytte seg av dem finnes på helsenorge.no. Se helsenorge.no om behandling i utlandet.

I første ledd omtales ordningene som bare gjelder for helsehjelp som mottas i et annet EØS-land. Det nærmere innholdet i ordningene, som for eksempel vilkår for dekning, fremgår av regelverket som regulerer de ulike ordningene.

Bestemmelsen gir pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan.

Nærmere regler om hvem som skal utarbeide planen og hvordan ulike deler av helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide, er tatt inn i blant annet helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) § 7-1, spesialisthelsetjenesteloven (sphl.) § 2-5 og psykisk helsevernloven (phvl.) § 4-1.

I tillegg til disse lovbestemmelsene er det gitt nærmere bestemmelser i forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester. Forskriften gjelder både for individuell plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1, psykisk helsevernloven § 4-1, sosialtjenesteloven §§ 28 og 33, NAV-loven § 15 og barnevernsloven § 15-9.

Pasienten og brukeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette. Det skal ikke utarbeides individuell plan uten at pasienten har samtykket til dette. Hvis pasienten ikke har samtykkekompetanse, må samtykke innhentes fra den som har kompetanse til å samtykke på vegne av pasienten.

Pasient, bruker eller dennes representant som mener at retten til individuell plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 ikke er oppfylt, kan klage til statsforvalteren etter § 7-2. Les mer om klagereglene i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.

Dersom en pasient eller bruker har behov for tilbud både etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven eller psykisk helsevernloven, skal kommunen sørge for at det blir utarbeidet en individuell plan, og at planarbeidet koordineres, jf. hol. § 7-1 andre ledd.

Kommuner og helseforetak skal ha en koordinerende enhet som skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan etter hol. § 7-1 og sphl. § 2-5. Dette følger av hol. § 7-3 og sphl. § 2-5 b.

Helsepersonell skal snarest mulig gi melding om pasienters og brukeres behov for individuell plan, jf. helsepersonelloven § 38 a. Videre har helsepersonell plikt til å delta i arbeidet med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til slik plan etter pbrl. § 2-5. Dette følger av helsepersonelloven § 4 andre ledd siste punktum.

Les mer om individuell plan i veileder om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier og Helsedirektoratets veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.

Rett til kontaktlege

Bestemmelsen gir pasienter som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølgning av spesialisthelsetjenesten i en viss tidsperiode rett til å få oppnevnt kontaktlege i samsvar med spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c. Se forarbeidene Prop. 125 L (2014–2015) og Innst. 49 L (2015–2016), samt Prop. 71 L (2016–2017) og Innst. 378 L (2016–2017).

Oppnevnelse av kontaktlege er en plikt for helseinstitusjoner som er omfattet av spesialisthelsetjenesteloven og en rett for pasienten.

Både vilkåret om at tilstanden (sykdommen, skaden eller lidelsen) må være alvorlig og vilkåret om «en viss varighet» må være oppfylt for at pasienten skal få rett til kontaktlege. Det innebærer at det må skje en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle.

Om tilstanden (sykdom, skade eller lidelse) er «alvorlig» må som utgangspunkt avgjøres ut fra en objektiv faglig vurdering, og det må legges vekt på om tilstanden vil føre til risiko for alvorlig funksjonsnedsetting, invaliditet, tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser. Videre bør det også legges vekt på både på fysiske og psykiske følger av tilstanden. Det må også legges vekt på om pasienten i tillegg har en annen sykdom, skade eller lidelse. Etter en totalvurdering kan det gjøre at pasientens tilstand blir regnet som alvorlig.

Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at terskelen for å oppnevne kontaktlege til barn skal være lav. Det innebærer at vurderingen av tilstanden og kravet til alvorlighet skal være mildere enn vurderingen av en tilsvarende tilstand hos voksne. Det blir vist til at barn som er syke er i en særlig sårbar situasjon og et godt forhold til en kontaktlege eller kontaktpsykolog er derfor ekstra viktig. En kontaktlege eller kontaktpsykolog som kan gi barnet og foreldrene god informasjon om hva som skal skje i forløpet, kan være med på å skape trygghet for barnet og foreldrene. Det kan igjen være med på å gjøre foreldrene bedre rustet til å ta seg av barnet på en god måte.

Det andre vilkåret for å få oppnevnt kontaktlege er at pasienten har behov for behandling eller oppfølgning av en viss varighet.

Vilkåret om at pasienten skal ha «behov for behandling» av spesialisthelsetjenesten «av en viss varighet» skal forstås slik at det som utgangspunkt omfatter tilfeller der det er behov for behandling over et tidsrom på mer enn 3–4 dager. 

«Behov for oppfølging» av spesialisthelsetjenesten «av en viss varighet» skal forstås slik at det som utgangspunkt omfatter tilfeller der det er behov for mer enn en enkel avtale om oppfølging. «Oppfølging» skal forstås slik at det omfatter mer enn det som kan regnes som «behandling». For at vilkåret skal være oppfylt må det være behov for oppfølgning fra spesialisthelsetjenesten. Behov for oppfølgning fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen gir ikke pasienten krav på kontaktlege i spesialisthelsetjenesten.

Det fremgår av andre ledd at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvilke pasientgrupper retten til kontaktlege omfatter. Det er ikke gitt slik forskrift, men det er utarbeidet en veileder som beskriver ordningen med kontaktlege nærmere. Veileder IS-2466 Kontaktlege i spesialisthelsetjenesten er publisert på Helsedirektoratets nettsider. Veilederen er ikke er oppdatert etter at pliktsubjektet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c ble endret fra "helseforetaket" til "helseinstitusjon som omfattes av denne loven" i 2017.

Nærmere om helseinstitusjonens plikt til å oppnevne kontaktlege følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5b om rett til koordinator trådte i kraft 1. august 2022. Forarbeidene er Prop. 100 L (2020–2021) og Innst. 581 L (2020–2021) om endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator).

Bestemmelsen gir pasienter og brukere som har behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester rett til koordinator i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) § 7-2 og spesialisthelsetjenesteloven (sphl.) § 2-5 a.

Bestemmelsen gir pasient eller bruker rett til å få oppnevnt en bestemt person som får hovedansvar for koordinering og oppfølging overfor den enkelte. Retten gjelder uavhengig av om vedkommende ønsker individuell plan.

Retten til koordinator korresponderer med kommunen og det regionale helseforetakets plikt til å tilby koordinator etter hol. § 7-2 og sphl. 2-5 a. Innføringen av rettigheten innebærer ikke endringer i innholdet i plikten til å tilby koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven.

Rettighetsfestingen av koordinatorordningen etter spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven gir pasient og bruker en styrket rettslig posisjon. Pasient, bruker eller dennes representant som mener at retten til koordinator etter § 2-5b ikke er oppfylt, kan klage til statsforvalteren etter § 7-2. Les mer om klagereglene i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.

Reglene i forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og V om vedtaket gjelder ikke for avgjørelser om koordinator. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 første ledd. Se ellers Helsedirektoratets veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven og rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.

Reglene om koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven er utdypet i forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator. Se forskriftens kapittel 5 om koordinator.

Både kommunen og helseforetaket skal ha en koordinerende enhet som skal ha overordnet ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b.

Det finnes mer informasjon om koordinatorordningen i Helsedirektoratets veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5c om rett til barnekoordinator trådte i kraft 1. august 2022. Forarbeidene er Prop. 100 L (2020–2021) og Innst. 581 L (2020–2021) om endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator).

Bestemmelsen gir familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, rett til barnekoordinator i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a.

Les mer om retten til barnekoordinator i veileder om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Bestemmelsen er midlertidig. Den gir departementet hjemmel til å fastsette helt eller delvis unntak fra rettighetene som er nevnt i bokstav a–k. Unntakene må fastsettes ved forskrift. Vilkårene for å gi forskrift om unntak er at det som følge av høye ankomsttall fra Ukraina er nødvendig for å kunne foreta omstillinger eller prioriteringer for å sikre at helse- og omsorgstjenestens kapasitet ikke overskrides. 

Pasienter og ledsagere har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med reise for å motta bestemte helsetjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6.  

Pasientreiseforskriften gir nærmere regler om pasientreiser. Kapittel 1 regulerer pasientens rett til reisestønad mv. og krav om forsvarlig transport, mens kapittel 2 gir regler om reiseledsagers og nære pårørendes rett til reisestønad mv. Kapittel 3 regulerer beregning og utbetaling av reisestønad mv.

De regionale helseforetakene har ansvaret for pasientreiser, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a første ledd nr. 6. Ansvaret omfatter refusjon av utgifter, organisering av reiser og ledsagertjeneste. Pasientreiseforskriften § 16 gir nærmere regler om transport som organiseres av helseforetaket. Dersom helseforetaket tilbyr transport til en pasient, skal helseforetaket sørge for at transporten er forsvarlig for pasienten, jf. § 16 første ledd første punktum.

Første ledd

Av pbrl. § 2-6 første ledd første punktum fremgår det at pasienten og ledsageren har rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste som omfattes av spesialhelsetjenesteloven og som dekkes av et helseforetak etter helseforetaksloven.

Pasientreiseforskriften § 1 a regulerer reise til og fra spesialisthelsetjenester nærmere. Ifølge første ledd har en pasient rett til reisestønad ved reise til og fra spesialisthelsetjenester som er finansiert av et regionalt helseforetak. Retten til reisestønad gjelder alle spesialisthelsetjenester som gis innenfor pasientens bostedsregion, eller som er det geografisk nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis. Dette følger av andre ledd. I tillegg har pasienter uavhengig av reiseavstand rett til reisestønad ved reise til og fra enkelte tjenester utenfor bostedsregionen, jf. tredje ledd. Bostedsregionen er region som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven § 5-1, jf. forskriften § 1. I forskriften § 1 a fjerde ledd går det frem at pasienten har rett til reisestønad ved reise til og fra spesialisthelsetjenester utenfor bostedsregionen som ytes av virksomhet som er omfattet av retten til valg av behandlingssted etter pbrl. § 2-4. Pasienten har likevel bare rett til reisestønad til nærmeste private radiologiske virksomhet.

Utgifter til pasientreiser dekkes også ved helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og helsetjenester som ytes ved familievernkontor og helsestasjon. Dette følger av pbrl. § 2-6 første ledd andre punktum. Departementet kan i forskrift bestemme at retten til dekning av nødvendige utgifter også skal gjelde når pasienten må reise til og fra en annen helsetjeneste som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven, jf. første ledd tredje punktum. Rett til reisestønad ved reise og til og fra helsetjenester som gis av en fastlege og andre helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5, er nærmere regulert i pasientreiseforskriften § 2. Rett til reisestønad ved reise til og fra familievernkontor, helsestasjon, sykehjem, kommunalt tilbud om døgnopphold ved behov for øyeblikkelig hjelp og kommunalt tilbud om dialyse, er nærmere regulert i forskriften § 3.

Reiseledsagers og nære pårørendes rett til reisestønad mv. er regulert nærmere i pasientreiseforskriften §§ 17 flg. Hvem som regnes som nære pårørende følger av forskriften § 1.

Det er regler om egenandel i pasientreiseforskriften § 24. Hovedregelen etter første ledd er at pasienten skal betale en egenandel ved hver enkelt reise. Det er unntak fra kravet om egenandel i tredje ledd. Andre ledd gir særlige regler om egenbetaling ved reiser til og fra spesialisthelsetjenester utenfor pasientens bostedsregion som ytes av virksomhet som er omfattet av retten til valg av behandlingssted etter pbrl. § 2-4.

Andre ledd

I pbrl. § 2-6 andre ledd er det presisert at stønad ytes til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis, med mindre annet følger av forskrift gitt etter femte ledd.

Pasientreiseforskriften § 20 gir regler om beregning av reisevei. Reiseveien beregnes fra pasientens bosted til et behandlingssted som gir rett til reisestønad etter §§ 1a, 2, 3 eller 4. Etter at helsehjelpen er gitt, beregnes reiseveien fra behandlingsstedet tilbake til pasientens bosted. Dette følger av første ledd. Andre ledd regulerer beregningen av reiseveien når pasienten reiser til eller fra et annet oppholdssted enn bostedet. Beregningen av reiseveien når behovet for helsehjelp var uventet og oppsto på stedet, er regulert i tredje ledd. Hvis reise til behandling i Norge starter i utlandet gjelder særlige regler, se fjerde ledd. Hva som menes med bosted følger av § 1.

Tredje ledd

Ved beregningen av stønaden skal en sats per kilometer fastsatt av departementet legges til grunn, uavhengig av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter. Dette følger av pbrl. § 2-6 tredje ledd.

Beregning av reiseutgifter er nærmere regulert i pasientreiseforskriften § 21. Reiser pasienten kortere enn 300 kilometer hver vei, utbetales reisestønad med en standardsats per kilometer, jf. første ledd. Kan pasienten dokumentere at det ble benyttet båt på strekningen, dekkes utgifter til passasjerbillett, i stedet for standardsats per kilometer. Dette følger av andre ledd. Hvis pasienten kan dokumentere at det var nødvendig å benytte privat båt, snøscooter eller ATV, bestemmer tredje ledd at reiseutgiftene dekkes etter satsene i Statens reiseregulativ.

Reiser pasienten lenger enn 300 kilometer hver vei, dekkes reiseutgiftene med taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel på strekningen, i stedet for standardsats per kilometer. Dersom pasienten oppfyller vilkårene for å få dekket nødvendige dokumenterte utgifter etter § 22, dekkes reiseutgiftene likevel med standardsats per kilometer etter § 21 første ledd. Ved beregningen av om reisestrekningen er lenger enn 300 kilometer, omfattes ikke deler av reisen som er bestilt eller rekvirert av helseforetaket. Dette følger av forskriften § 21 fjerde ledd.

Når pasienten ledsages på reisen etter forskriften § 17, har enten ledsageren eller pasienten rett til å få dekket reiseutgifter. Både pasienten og ledsageren har likevel rett til dekning med standardsats etter § 21 første ledd eller faktiske kostnader etter § 21 andre og fjerde ledd for dokumenterte utgifter til rutegående transport. Dette følger av pasientreiseforskriften § 21 femte ledd.

Vilkår for at pasienten har rett til å få dekket nødvendige tilleggsutgifter ved bruk av bil følger av pasientreiseforskriften § 22. Utgifter til ferge og nødvendige og dokumenterte utgifter til bomvei og parkering dekkes hvis

• reisen gjelder øyeblikkelig hjelp
• pasientens behandler, eller andre som er utpekt av helseforetaket har vurdert at pasientens helsetilstand gjør det nødvendig å bruke bil, eller
• helseforetaket eller andre som har fått myndighet til det, attesterer at manglende rutegående tilbud gjør det nødvendig å bruke bil.

Pasientreiseforskriften § 22 a gir regler om dekning av utgifter til drosje. En pasient som oppfyller vilkårene i § 22, har rett til å få dekket nødvendige og dokumenterte utgifter til drosje, forutsatt at drosjereisen bestilles av, eller etter avtale med, helseforetaket. Hvis pasienten selv bestiller og legger ut for reise med drosje, uten at det er avtalt med helseforetaket, har pasienten rett til reisestønad etter § 21 første ledd. Dette gjelder likevel ikke når reisen gjelder øyeblikkelig hjelp.

Fjerde ledd

Det følger av pbrl. § 2-6 fjerde ledd at retten til dekning av utgifter etter første ledd bort dersom pasienten får tilbud om transport med transportør som har avtale med regionalt helseforetak eller tilbud om transport eller tilbud om gratis offentlig transport. I tillegg faller retten til dekning av utgifter bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.

Femte ledd

Departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og oppholdsutgifter for pasienter og pårørende og utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter til andre steder enn det geografisk nærmeste stedet, egenbetaling, minste reiseavstand, kjøregodtgjørelse, rett til dekning av faktiske reiseutgifter i særlige tilfeller, utbetaling av refusjon og frister for fremsetting av krav. Dette følger av pbrl. § 2-6 femte ledd.

Nærmere informasjon om pasientreiseordningen finnes på www.pasientreiser.no. 

Pasienter som mener de ikke får oppfylt sine rettigheter etter bestemmelsen kan klage på vedtaket til statsforvalteren etter pbrl. 7-2.

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-6:

• Pasientreiseforskriften (25. juni 2015 nr. 793) 
• Forskrift om stønad til helsetjenester i EØS (22. november 2010 nr. 1466)
• Forskrift om ambulansebåttjenesten (17. februar 2004 nr. 408) 

Bestemmelsen gir pasientreisekontorene adgang til å fatte vedtak om tilbakekreving ved feilutbetalte refusjoner. Bestemmelsen er utformet etter tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven § 22-15, men inneholder likevel ikke en særregel for små beløp, slik som folketrygdloven § 22-15 sjette ledd. Beløpets størrelse skal likevel vektlegges i vurderingen av om det foreligger særlige grunner etter tredje ledd andre punktum. Videre skal beløpets størrelse vektlegges i vurderingen av krav etter fjerde ledd andre punktum.

Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder for vedtak om tilbakekreving etter § 2-6a. I tillegg er vedtak etter § 2-6a omfattet av de samme klagereglene som andre vedtak og avgjørelser etter pasient- og brukerrettighetsloven og kan påklages til statsforvalteren etter lovens kapittel 7.

Første ledd:

Etter § 2-6 kan pasientreiser innhente opplysninger elektronisk og ikke alltid før utbetalingen. Opplysningene vil være basert på pasientens egenerklæring og det vil ikke alltid foreligge registerinformasjon. Dette gjelder blant annet bekreftelse på at pasienten faktisk har møtt til behandling.

Utbetalingene vil i mange tilfeller være basert på stikkprøver og kontroller i etterkant, og en mer effektiv adgang til å kreve tilbake feilutbetalinger er en naturlig del av dette. Av allmennpreventive hensyn er det viktig at tilbakesøkingen gjelder alle beløp som ikke er mottatt i aktsom god tro.

Bestemmelsen er utformet på en måte som gir pasientreisekontorene adgang til å foreta en bred og skjønnsmessig vurdering før de eventuelt vedtar hel eller delvis tilbakekreving.

Annet ledd:

Tilbakebetaling av feilutbetalte refusjoner kan også rettes mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har opptrådt forsettlig eller uaktsomhet, tilsvarende som i folketrygdloven § 22-15 andre ledd.

Tredje ledd:

Krav om tilbakebetaling etter første og andre ledd, kan bare frafalles når det foreligger særlige grunner.  Av allmennpreventive hensyn er det viktig at tilbakesøkingen gjelder alle beløp som ikke er mottatt i aktsom god tro. Har den som kravet retter seg mot opptrådt forsettlig, bør krav aldri kunne frafalles.

Fjerde ledd:

Dersom feilutbetalte beløp er mottatt i aktsom god tro er tilbakekrevingsadgangen begrenset til det beløp som er i behold når mottakeren blir kjent med feilen. Denne bestemmelsen tilsvarer folketrygdloven § 22-15 femte ledd.

Pasientreisekontorene er gitt adgang til å foreta en bred og skjønnsmessig vurdering før de eventuelt vedtar hel eller delvis tilbakekreving. Det skal blant annet legges vekt på beløpets størrelse, hvor lang tid det er gått siden utbetalingen og om feilen helt eller delvis kan tilskrives et regionalt helseforetak eller en underliggende virksomhet.

Femte ledd:

Det er inntatt en bestemmelse om at vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan innkreves ved trekk i senere dekning av utgifter etter § 2-6 (motregning i senere refusjonsbeløp).

Sjette ledd:

Denne bestemmelsen tilsvarer folketrygdloven § 22-17a første ledd. Ved forsett eller grov uaktsomhet mot den kravet retter seg mot, skal det beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløpet som kreves tilbake.

Hovedregelen i norsk rett er at tildeling av rettigheter fra det offentlige til private skal følge reglene i forvaltningsloven og skje i form av enkeltvedtak. Forvaltningsloven regulerer saksbehandlingen i forvaltningssaker og inneholder viktige rettssikkerhetsgarantier for den enkelte i møte med den offentlige forvaltning. Unntak fra forvaltningsloven må derfor ha begrunnelse.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er først og fremst beregnet på tradisjonell forvaltningsvirksomhet. Det fremgår av forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven at det kan føre til feil bruk av ressurser og unødig byråkratisering som ikke er til beste for pasienten, hvis helsepersonell må arbeide innenfor rettslige rammer som både er krevende og uklare. Etter alminnelig rettsoppfatning anses ikke konsultasjoner, diagnostisering, behandling og henvisninger som enkeltvedtak, men som faktiske, eventuelt prosessuelle handlinger. Dette betyr at reglene om enkeltvedtak ikke gjelder for disse handlingene. Pasienten er best tjent med at helsepersonells ressurser benyttes til medisinskfaglig arbeid. Helselovgivningen har dessuten særlige regler som er bedre tilpasset den kliniske situasjonen, og som sikrer at pasientenes interesser blir ivaretatt med tanke på blant annet informasjon, medvirkning og rett til å klage.

Det fremgår av første ledd at forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og forvaltningsloven kapittel V om vedtak gjelder for vedtak om tilbakekreving etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 a. Vedtak etter § 2-6 a er omfattet av de samme klagereglene som andre vedtak og avgjørelser etter pasient- og brukerrettighetsloven. Vedtakene skal således kunne påklages til statsforvalteren etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.

For andre vedtak som treffes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 gjelder ikke forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse ved enkeltvedtak og om enkeltvedtak. Dette omfatter de særlige saksbehandlingsreglene som gjelder for enkeltvedtaket og kravene til utformingen av vedtakene, herunder begrunnelsesplikten. I forarbeidene er det lagt avgjørende vekt på at disse bestemmelsene ikke passer for beslutninger som treffes i den kliniske virksomheten. Beslutninger om tildeling av helsehjelp vil ofte ikke være tidsmessig eller saklig atskilt fra helsepersonells øvrige virksomhet og vil i hovedsak ikke være slike avgjørelser som forvaltningsloven kapittel IV og V er ment å regulere.

Reglene i forvaltningsloven kapittel II om habilitet og III om alminnelige saksbehandlingsregler skal imidlertid gjelde både for kommunale helse- og omsorgstjenester og for spesialisthelsetjenesten. 

I andre ledd er det gjort unntak fra unntaket for enkelte typer tjenester, dvs. at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak likevel gjelder for disse. Det dreier seg om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til c, § 3-6 og § 3-8, dersom disse tjenestene skal gis i 14 dager eller mer. Disse bestemmelsene gjelder

• helsetjenester i hjemmet
• personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt
• plass i institusjon, herunder sykehjem
• nødvendig pårørendestøtte, herunder opplæring og veiledning, avlastningstiltak og omsorgsstønad
• brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Dette innebærer at forvaltningsloven kapittel IV og V om enkeltvedtak skal komme til anvendelse ved tildeling og bortfall av slike tjenester hvis de forventes å vare lenger enn to uker. Som begrunnelse er det i forarbeidene framhevet at tildeling av slike tjenester som regel ikke skjer under klinisk virksomhet, men via en egen enhet eller et tildelingskontor i kommunen, og derfor har mer til felles med tradisjonell forvaltningsvirksomhet.

Hensikten med bestemmelsen i andre ledd er å videreføre ordningen som tidligere fulgte av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Ved tildeling av tjenester som skal dekke akutte eller kortvarige behov som forventes å vare kortere enn to uker er det behov for fleksible og smidige ordninger. I slike tilfeller vil ikke reglene om enkeltvedtak komme til anvendelse, men de øvrige reglene i forvaltningsloven samt reglene i pasient- og brukerrettighetsloven om rett til informasjon, medvirkning, klage mv. vil gjelde. Det kan være en risiko for at en to-ukers regel kan virke som et insentiv til å innvilge ytelser for en kortere periode enn det andre hensyn tilsier, eventuelt innvilge hjelp over en periode på to uker, som blir avløst av en ny kort periode. Av den grunn er det presisert i lovteksten at for vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6, § 3-6 og § 3-8 «som forventes å vare lenger enn to uker», skal forvaltningslovens regler om enkeltvedtak følges. Det skal ikke være mulig å omgå toukersgrensen ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre. Dersom det er grunn til å tro at behovet for tjenester regulert i de nevnte bestemmelsene vil gjelde for et tidsrom på over to uker, skal reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven følges. Tjenester som isolert sett er kortvarige hver gang de ytes, men som skal ytes regelmessig over et lengre tidsrom, omfattes ikke av to-ukers regelen. For slike tjenester skal det treffes vedtak. Dette vil for eksempel være aktuelt ved avlastning og støttekontakt.

Vedtak om tildeling av tjenester skal iverksettes straks med mindre annet følger av vedtaket.

Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste, svangerskaps- og barselomsorgstjenester, hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap og medisinsk nødmeldetjeneste, psykososial beredskap og oppfølging, utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, samt sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 1–5 er ikke omfattet av unntaksbestemmelsen. For disse tjenestene gjelder dermed ikke reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V uansett hvor lenge tjenesten forventes å vare. 

Utgangspunktet er at det heller ikke er krav om å treffe enkeltvedtak om dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 7. Et dagaktivitetstilbud vil imidlertid ofte dekke flere ulike tjenestebehov, herunder behov for tjenester som avlastning og personlig assistanse der det er krav om enkeltvedtak etter pbrl. § 2-7 andre ledd. Hensynene bak kravet om enkeltvedtak gjør seg også gjeldende for dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. Kommunene bør derfor treffe enkeltvedtak ved slike tilbud selv om det ikke går frem av § 2-7.

Kommunens vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a om hvorvidt en pasient eller bruker oppfyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, skal også følge forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Dette følger av andre ledd andre punktum. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak skal gjelde både vedtak om umiddelbar tildeling av sykehjemsplass og vedtak om oppføring på venteliste.

I noen tilfeller kan det oppstå tvil om det er krav om enkeltvedtak for et konkret tjenestetilbud. Helsedirektoratets veileder om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3.2.2.1 gir nærmere veiledning om slike tilfeller.

I tredje ledd er det unntak fra forvaltningsloven som er gitt av personvernhensyn. Dersom det er flere søkere for eksempel til en sykehjemsplass, vil søker ha krav på begrunnelse for hvorfor vedkommende ikke fikk plassen, men ikke innsyn i dokumenter og begrunnelser for andre søkere. Av samme grunn er vedkommende heller ikke gitt klagerett over at en annen søker er gitt rett til en knapphetstjeneste som vedkommende selv ikke har fått tilgang til.

Bestemmelsen kom inn i pasient- og brukerrettighetsloven i forbindelse med vedtagelsen av helse- og omsorgstjenesteloven og den samtidige opphevelsen av sosialtjenesteloven, som hadde en tilsvarende bestemmelse i § 4-4. Innholdet i bestemmelsen fremgår av forarbeidene til sosialtjenesteloven (Ot. prp. nr. 29 (1990-91)).

Etter bestemmelsen kan de som har særlig tyngende omsorgsarbeid kreve at kommunens helse- og omsorgstjeneste treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden, og i tilfelle hva tiltakene skal bestå i. Bestemmelsen gir i seg selv ingen rett til tjenester fra kommunen, men gir en rett til vedtak som gir svar på om det skal settes inn hjelp og i tilfelle hvilke tiltak. Tiltakene skal ha som formål å lette omsorgsarbeidet, men de vil også påvirke kvaliteten og innholdet av den omsorg som gis.

Bestemmelsen skal bidra til økt rettssikkerhet for familier eller personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid, ved å sikre at kommunen ikke lar en søknad om hjelp bli liggende, for eksempel fordi kommunen ikke har et egnet tilbud. Et vedtak etter bestemmelsen kan påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.