Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Plikten gjelder overfor alle brukere med behov for helse- og omsorgstjenester i form av praktisk bistand, også de som faller utenfor rettighetsbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Videre har bruker etter pasient og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer. Sammenholdt innebærer dette at i saker der brukeren ønsker å få sitt tjenestebehov dekket i form av BPA, må kommunen gjøre en individuell vurdering av dette innenfor rammene av sitt frie skjønn.

I vurderingen av om praktisk bistand skal gis i form av BPA, vil det være relevant å ta hensyn til om BPA kan bidra til å legge til rette for deltakelse i arbeidslivet, gjennomføring av studier eller deltakelse i fritidsaktiviteter, eller gjøre ivaretakelse av foreldreoppgaver enklere i familier der det er barn eller foreldre med nedsatt funksjonsevne (PDF). Kommunene skal i vurderingen legge stor vekt på brukerens behov og ønsker, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd andre punktum.

Kommunens plikt til å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistanse gjelder også overfor brukere som ikke kan ivareta brukerstyringen selv, se rundskriv I-15/2005 BPA - utvidelse av målgruppen (regjeringen.no). Dette innebærer blant annet at personer med utviklingshemning, og barn med nedsatt funksjonsevne, kan få brukerstyrt personlig assistanse. Brukerstyringen ivaretas da av andre personer på vegne av eller i samarbeid med brukeren.

Kommunens tilbud om BPA kan organiseres på ulike måter. Arbeidsgiveransvaret kan ligge hos kommunen, hos en privat tjenesteleverandør eller hos brukeren. Kommunen må sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt i beslutningsprosessen om hvordan kommunens BPA-tilbud skal være organisert på overordnet nivå, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-10. Den overordnede organiseringen bør sikre en viss fleksibilitet mht. hvordan den enkelte BPA-ordning skal være organisert.

Med unntak av at kommunen ikke kan pålegge brukeren selv å være arbeidsgiver, er beslutningen om hvem som skal være arbeidsgiver i den enkelte sak omfattet av kommunens frihet til å beslutte hvordan et tjenestetilbud skal være organisert. Samtidig plikter kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd andre punktum også her å legge stor vekt på hva brukeren mener i spørsmålet om organisering av det enkelte tjenestetilbudet herunder hvem som skal være arbeidsgiver. Beslutningen kan ikke være åpenbart urimelig hensett til brukerens ønsker, forutsetninger og behov.

Dersom kommunen ønsker å benytte private tilbydere av BPA, kan dette enklest gjøres ved å benytte tjenestekonsesjonskontrakter, jf. anskaffelsesforskriften § 1-3 andre ledd. Bruk av tjenestekonsesjonsavtaler gir bruker mulighet til å velge mellom ulike leverandører av BPA. Norsk Standard har utarbeidet en standardavtale med vedlegg til bruk mellom kommuner og private og ideelle tjenesteleverandører (NS8435) (standard.no), som dekker de viktigste områdene i kontraktsforholdet og som kan benyttes som et utgangspunkt for reguleringen av forholdet mellom partene.

Se rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d om rett til BPA og rundskriv I-9/2015 rettighetsfesting av BPA (regjeringen.no) for nærmere omtale av rettighetsbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Se eventuelt også rundskriv I-4/2024 om BPA (regjeringen.no) som omtaler enkelte sider av BPA.

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (regjeringen.no)