Kommunen skal sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1. For å oppfylle dette ansvaret skal den blant annet tilby helse- og omsorgstjenestene som er listet opp i § 3-2 første ledd. De enkelte tjenestene er omtalt nærmere nedenfor.
Bestemmelsen bidrar til å definere og tydeliggjøre begrepet nødvendige helse- og omsorgstjenester ved å nærmere angi oppgavene som typisk faller inn under begrepet. Bestemmelsen lister opp helse- og omsorgstjenester som kommunen som et minimum har plikt til å sørge for. Den gir ikke en uttømmende opplisting av kommunens ansvar, men kan anses som veiledende for hvilke behov kommunens helse- og omsorgstjeneste er forpliktet til å dekke. At bestemmelsen ikke er uttømmende følger uttrykkelig av ordlyden «blant annet».
Et tilbud om dagaktivitet for personer med utviklingshemming er eksempel på en tjeneste som kommunen kan være forpliktet til å yte til den enkelte selv om første ledd kun nevner dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. En tjeneste som ikke er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen kan med andre ord like fullt være en helse- og omsorgstjenesten som kommunen er forpliktet til å yte i det enkelte tilfelle. Det vil si at angivelsen av konkrete tjenestetilbud i bestemmelsen ikke uten videre gir grunnlag for å skille mellom lovpålagte og ikke lovpålagte tjenester.
Opplistingen i § 3-2 gjelder for tjenester som ytes til alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne, jf. § 3-1 andre ledd. Det innebærer for eksempel at ansvaret for å sørge for psykiske helsetjenester og hjelp for rusmiddelproblemer inngår som en integrert del av kommunens ansvar etter § 3-2. Selv om psykisk helse- og rustjenester ikke er eksplisitt nevnt i bestemmelsen, er det like fullt en del av de helse- og omsorgstjenestene som kommunen har plikt til å tilby etter § 3-2, jf. § 3-1. Se nærmere omtale av ansvaret i veilederen om psykisk helsearbeid barn og unge og veilederen om psykisk helse- og rusarbeid for voksne.
De ulike nummeralternativene i første ledd er ikke skarpt avgrenset og kan overlappe hverandre til en viss grad. For eksempel kan det i konkrete situasjoner være uklart om det er mest riktig å kategorisere en type tjeneste som utredning, diagnostisering og behandling etter nummer 4 eller habilitering eller rehabilitering etter nummer 5.
Opplistingen i første ledd er profesjonsnøytral. Kommunens helse- og omsorgspersonell vil normalt yte tjenester som er omfattet av flere av nummeralternativene i bestemmelsen. For eksempel vil leger, sykepleiere og fysioterapeuter kunne yte tjenester omfattet av de fleste nummeralternativer, enten alene eller i samarbeid med annet personell.
Nr. 1 - Helsefremmende og forebyggende tjenester
Nummer 1 gir kommunen plikt til å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.
Bestemmelsen gir kommunen et generelt ansvar for å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester, og nevner spesielt helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste i bokstav a og b. Disse to tjenestene er nærmere omtalt nedenfor.
Kommunen har ansvar for å forebygge både somatisk og psykisk lidelse. Det er ikke tilstrekkelig med en rent helsefaglig eller medisinsk tilnærming. Kommunen skal også sikre en helhetlig og sosialfaglig tilnærming til arbeidet.
Frisklivssentraler er en anbefalt måte å organisere helsefremmende og forebyggende tjenester til befolkningen på. Helsedirektoratet har laget en veileder om kommunale frisklivssentraler. Se også temasiden om frisklivssentraler.
Relevante helsefremmende og forebyggende tiltak skal iverksettes i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Det innebærer blant annet at fastleger, hjemmetjenesten og svangerskaps- og barselomsorgen har et ansvar for å arbeide forebyggende. Hol. § 3-2 må sees i sammenheng med § 3-3 som også regulerer kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid. Bestemmelsen tydeliggjør ansvaret for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i alle deler av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og ikke bare de konkrete forebyggende tjenestene som følger av § 3-2. Videre må bestemmelsen sees i sammenheng kommunens ansvar for folkehelsearbeid etter folkehelseloven. Se veilederen om systematisk folkehelsearbeid.
Helsestasjons- og skolehelsetjenestens opplysnings-, veilednings- og rådgivningsvirksomhet overfor målgruppene gravide, barn og unge og deres foreldre om barns fysiske og psykiske utvikling, er sammen med helseopplysning generelt en vesentlig del av kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid. Videre er allmennlegetjenesten sentral for veiledning om levevaner og for å avdekke risiko for å utvikle sykdom, identifisere risikogrupper, samt iverksette forebyggende tiltak. Andre viktige elementer i det helsefremmende og forebyggende arbeidet er ulike former for frisklivs- eller lærings- og mestringstilbud med kvalitetssikret hjelp til endring og mestring av helseatferd, ulykkesforebyggende arbeid, tobakks- og rusforebygging, samt psykisk helsearbeid. Ellers vil helse- og omsorgstjenesten ha en viktig pådriverrolle i kommunen for å sikre at helsefremmede arbeid ivaretas i kommunens planarbeid, i skoler og barnehager, arbeidsliv og nærmiljø, for eksempel for å tilrettelegge for gode kostvaner, daglig fysisk aktivitet og tobakk- og rusfrihet.
Kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende tjenester må også sees i sammenheng med barns rett til helsekontroll i kommunen barnet bor eller midlertidig oppholder seg etter pasient- og brukerrettighetsloven § 6-1. Rettighetsbestemmelsen motsvares av kommunens plikter etter hol. § 3-2 første ledd nr. 1, og kommunens plikt er nærmere regulert i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte samarbeid om forebygging, jf. hol. § 6-2 første ledd nr. 10. Les mer om innholdet i avtalen i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.
Helsetjenester i skoler og helsestasjonstjeneste
Kommunen har plikt til å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste, jf. første ledd nr. 1 bokstav a og b. Disse tjenestene er så sentrale at de er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen. Kommunen står likevel fritt til å bestemme den ytre rammen for organiseringen av tjenestene.
Bestemmelsen innebærer at kommunene ikke kan flytte deler av tilbudet fra helsestasjonstjenesten over til for eksempel fastlegene. At kommunene har plikt til å sørge for helsestasjons- og skolehelsetjeneste er imidlertid ikke til hinder for at den enkelte pasienten eller brukeren kan velge å få tilsvarende tilbud annet sted, som for eksempel at fastlegene kan tilby gravide svangerskapskontroll og vaksinasjon av barn. Det er samtidig viktig fra kommunens side å opprettholde tjenestene som et befolkningsrettet lavterskeltilbud og unngå at det bare blir et individrettet tilbud.
Deler av virksomheten som drives innenfor helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan også falle inn under § 3-2 første ledd nr. 4 i den grad det dreier seg om diagnostisering og behandling, for eksempel av seksuelt overførbare sykdommer hos ungdom. Deler av virksomheten i helsestasjonstjenesten faller også inn under nr. 2 om svangerskaps- og barselomsorgstjenester.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan avdekke og intervenere tidlig, samt sørge for iverksetting av tiltak eller henvisning. En godt utbygd helsestasjons- og skolehelsetjeneste vil fremme god utnyttelse av det øvrige kommunale hjelpeapparatet. Innholdet i tjenestene vil naturlig utvikles og endres over tid.
Helsetjenester i skoler og helsestasjonstjeneste er nærmere regulert i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Kommunen skal tilby svangerskaps- og barselomsorg ved helsestasjon, og helsestasjons- og skolehelsetjeneste til barn og ungdom 0–20 år, jf. forskriften § 3 første ledd. Videre har forskriften blant annet regler om samarbeid, innholdet i tilbudet og folkehelsearbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
For å oppfylle ansvaret etter hol. § 3-1 skal kommunen blant annet ha knyttet til seg helsesykepleier og jordmor, jf. hol. § 3-2 andre ledd. Kommunen skal ansette kvalifisert personell i de lovbestemte deltjenestene, blant annet helsesykepleiere i forbindelse med helsefremmende og forebyggende arbeid. Faglig leder for helsesykepleiertjenesten skal være helsesykepleier. Dette følger av forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste § 3.
Barnekonvensjonen artikkel 24 er sentral i forbindelse med helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Bestemmelsen gir barn rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Partene skal blant annet treffe egnede tiltak for å
- redusere spedbarns- og barnedødelighet
- sikre at det ytes nødvendig legehjelp og helseomsorg til alle barn, med vekt på utviklingen av primærhelsetjenesten
- bekjempe sykdom og feilernæring
- sikre egnet helseomsorg for mødre før og etter fødselen
- sikre at foreldre og barn er informert om, har tilgang til undervisning om og støttes i bruken av grunnleggende kunnskaper om blant annet barns helse og ernæring og fordelene ved amming
- utvikle forebyggende helseomsorg, foreldreveiledning, og undervisning og tjenester innen familieplanlegging.
Les om barnekonvensjonen artikkel 24 i FNs komité for barns rettigheters generelle kommentar nr. 15 (2013) om barns rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden (regjeringen.no) (PDF).
Les mer om helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom i nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom.
Nr. 2 - Svangerskaps- og barselomsorgstjenester
Nummer 2 gir kommunen plikt til å tilby svangerskaps- og barselomsorgstjenester for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1. Svangerskaps- og barselomsorgstjenester vil også være en del av de forebyggende helse- og omsorgstjenestene i kommunene, jf. hol. §§ 3-2 første ledd nr. 1 og 3-3.
Svangerskaps- og barselomsorgen inneholder både helsefaglige undersøkelser, rådgivning og veiledning. Et fullverdig tilbud omfatter både forhold i svangerskapet, forberedelse til fødselen, forberedelse til tiden etter fødselen og det å bli foreldre. De fleste tiltakene vil være individrettede, men de kan også være rettet mot grupper, som for eksempel fødselsforberedende kurs og foreldreveiledning.
Innenfor svangerskaps- og barselsomsorgstjenesten er svangerskapskontroller en av de mest sentrale oppgavene. Svangerskapskontroll kan utføres av fastlege, jordmor eller privatpraktiserende jordmor med driftsavtale med kommunen.
Helsestasjonstjenesten har flere viktige oppgaver innen svangerskaps- og barselomsorgen. Den har også en viktig forebyggende rolle og kan fange opp tidlige signaler på omsorgssvikt, mistrivsel og utviklingsavvik hos barnet. At kommunen skal tilby svangerskaps- og barselomsorg ved helsestasjon følger av forskrift om helsestasjons- og skoletjenesten § 3 første ledd bokstav a. Det nærmere tilbudet til gravide, nyfødte, barselkvinner og deres partnere er regulert i forskriften § 5.
For å oppfylle ansvaret etter hol. § 3-1 skal kommunen blant annet ha knyttet til seg helsesykepleier og jordmor, jf. hol. § 3-2 andre ledd. Kommunen skal ansette kvalifisert personell i de lovbestemte deltjenestene, herunder blant annet helsesykepleier, jf. forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste § 3.
Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte samarbeid om jordmortjenester, jf. hol. § 6-2 første ledd nr. 8. Punktet omfatter svangerskapsomsorg, fødselshjelp og barselomsorg og ikke bare jordmortjenester. Les mer om innholdet i avtalen i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.
Barnekonvensjonen artikkel 24 er sentral i forbindelse med svangerskaps- og barselomsorgen. Bestemmelsen gir barn rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Den forplikter statene til blant annet å arbeide for å redusere spedbarns- og barnedødelighet og sikre at det ytes nødvendig legehjelp og helseomsorg til alle barn og egnet helseomsorg for mødre før og etter fødsel. Les om barnekonvensjonen artikkel 24 i FNs komité for barns rettigheters generelle kommentar nr. 15 (2013) om barns rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandarden (regjeringen.no) (PDF).
Helsedirektoratet har utarbeidet nasjonale faglige retningslinjer for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen og helsestasjonstjenesten. Se:
Nr. 3 - Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner
Nummer 3 bestemmer at kommunen skal tilby hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap, medisinsk nødmeldetjeneste og psykososial beredskap og oppfølging for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1. Kommunene har et særskilt ansvar for å yte døgnkontinuerlig hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner. Tjenestene omfatter alle pasient- og brukergrupper, jf. § 3-1 andre ledd.
Bestemmelsen om kommunens ansvar for å tilby hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner må sees i sammenheng med kommunens plikt til å sørge for øyeblikkelig hjelp etter hol. § 3-5, pasientens og brukerens rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første ledd og helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7.
Akuttmedisinforskriften utdyper kommunens ansvar etter hol. § 3-2 første ledd nr. 3 bokstav a–c. Forskriften regulerer både kommunenes og de regionale helseforetakenes akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet et rundskriv til akuttmedisinforskriften (regjeringen.no).
Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden, jf. § 6-2 første ledd nr. 11. Les mer om innholdet i avtalen i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.
Helsedirektoratet har skrevet et brev om ansvar for pasienter i de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus (PDF). Spørsmål om hvem som har ansvaret for pasienten i konkrete situasjoner der for eksempel både ambulansepersonell og legevaktlege er involvert, kan ikke besvares generelt. Ansvarsforholdene bør likevel så langt det er mulig avklares i virksomhetens rutiner. Se den nærmere omtalen i brevet.
Helsedirektoratet har utarbeidet flere veiledere på akuttmedisinfeltet. De mest relevante produktene for den kommunale akuttmedisinske tjeneste er:
Se også temasiden om akuttmedisin.
Legevakt
Bokstav a omfatter legevakt. Den kommunale legevaktordningen skal sikre befolkningens behov for øyeblikkelig hjelp hele døgnet. Legevaktordningen skal bestå av et fast legevaktnummer, legevaktsentral og lege i vaktberedskap.
Kommunal legevakt er en integrert del av allmennlegetjenesten og utgjør sammen med medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjenesten, kjeden av akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Legevaktens tjenester kan ikke sees isolert fra fastlegeordningen og andre tjenester. Fastlegens plikt til deltakelse i legevakt er regulert i fastlegeforskriften § 33.
Legevakt er noe mer enn kun medisinsk akuttberedskap. Det utføres et betydelig omfang av utredning, diagnostisering og behandling ved legevaktene som ikke nødvendigvis har et akuttpreg. For eksempel er det ikke uvanlig at turister og andre som ikke har fastlege oppsøker legevakt uten at det nødvendigvis er akutte behov for hjelp.
Kommunal legevaktordning er nærmere regulert i akuttmedisinforskriften kapittel 2. Forskriften gir regler om kommunens ansvar for kommunal legevaktordning, kompetansekrav til annet helsepersonell enn lege og krav til utstyr i kommunal legevakt. Forskriften § 13 gir krav til organisering og bemanning i legevaktsentralene. Kompetansekrav for lege på vakt og krav til bakvakt i kommunal legevakt fremgår av forskrift om kompetansekrav for leger §§ 3, 3 a og 4 jf. akuttmedisinforskriften § 7. Akuttmedisinforskriften er nærmere omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv til akuttmedisinforskriften (regjeringen.no).
Les mer om legevakt og legevaktsentral i veilederen om legevakt og legevaktsentral.
Heldøgns medisinsk akuttberedskap
Bokstav b nevner heldøgns medisinsk akuttberedskap. Dette inngår som en integrert del av legevaktens virksomhet, og omfatter å ha planer for utstyr og personell som skal sikre befolkningen nødvendige akuttmedisinske tjenester.
Medisinsk nødmeldetjeneste
Bokstav c nevner medisinsk nødmeldetjeneste. Medisinsk nødmeldetjeneste er et landsdekkende, organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for varsling og håndtering av henvendelser om behov for akuttmedisinsk hjelp og kommunikasjon innen helse- og omsorgstjenesten.
Medisinsk nødmeldetjeneste er nærmere regulert i akuttmedisinforskriften kapittel 4. Kommunens ansvar for nødmeldetjenesten er regulert i forskriften §§ 4 og 12, mens § 13 regulerer krav til organisering og bemanning av legevaktsentralene. Kommunen plikter å ha kommunikasjonsberedskap og nødvendig kommunikasjonsutstyr knyttet til et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett for helsetjenesten (nødnett). Kommunen skal sørge for at helsepersonell som inngår i kommunens akuttmedisinske beredskap, er umiddelbart tilgjengelig i nødnett.
Forskriften kapittel 5 regulerer funksjonskrav til det kommunikasjonstekniske utstyret. Akuttmedisinforskriften er nærmere omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv til akuttmedisinforskriften (regjeringen.no).
Les mer om krav til medisinsk nødmeldetjeneste i veilederen om legevakt og legevaktsentral og om nødnett i veilederen om nødnett i helsetjenesten.
Psykososial beredskap og oppfølging
Bokstav d tydeliggjør kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging i en akutt situasjon og i en oppfølgingsfase etterpå. Kommunen vurderer selv hvordan den organiserer det psykososiale tilbudet.
Kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging følger både av helse- og omsorgstjenesteloven, folkehelseloven og helseberedskapsloven. Det vises også til sivilbeskyttelsesloven. Lovene supplerer og utfyller hverandre, og må derfor ses i sammenheng.
Både omfanget, arten av psykososial oppfølging i den akutte fasen og oppfølging i etterkant av hendelsen samt lengden på oppfølgingsfasen, er individ- og situasjonsbetinget. Kommunen må derfor tilpasse tilbudet til den enkeltes individuelle forutsetninger, situasjon og behov.
Psykososial beredskap og oppfølging særpreges av at personell fra en rekke tjenestesteder skal kunne rykke raskt ut, med ujevne mellomrom og på kort varsel til uavklarte hendelser av svært ulik art og størrelse. Forutsigbarhet i organisering, øvelser, bemanning og økonomiske rammer er viktige faktorer for tjenester som skal håndtere akutte situasjoner. I tråd med hol. § 5-2 har kommunen plikt til å utarbeide beredskapsplan for helse- og omsorgstjenester som skal tilbys i kommunen, jf. helseberedskapsloven § 1-3. Dette omfatter også psykososial beredskap. Den konkrete utformingen av planen vil blant annet avhenge av størrelsen på kommunen, kommunens tilgjengelige ressurser og bosettingsmønster.
Den enkelte kommunen må selv vurdere om ansvaret for psykososial beredskap og oppfølging skal ivaretas gjennom opprettelse av psykososiale kriseteam eller på annen måte. På tilsvarende måte vil det være opp til den enkelte kommunen selv å avgjøre hvilke profesjoner som eventuelt skal inngå i kriseteamet eller beredskapsplanen. Kommunen har rett til å gi helsepersonell pålegg om å utføre nødvendig arbeid i forbindelse med ulykker og andre akutte situasjoner, jf. hol. § 5-3.
Les mer i veilederen om psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer (Mestring, samhørighet og håp). Veilederen ble laget før kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging ble tydeliggjort i hol. § 3-2 første ledd nr. 3 bokstav d i 2018. Ettersom lovendringen innebar en tydeliggjøring av gjeldende rett, er veilederen fremdeles relevant.
Nr. 4 - Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning
Nummer 4 gir kommunen en plikt til å tilby utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.
Kommunens ansvar omfatter utredning, diagnostisering og behandling av alle pasient- og brukergrupper, jf. § 3-1 andre ledd.
Bestemmelsen er generelt utformet og ikke uttømmende, jf. bruken av ordet «herunder». Fastlegeordningen er spesifikt nevnt i bestemmelsen for å synliggjøre en etablert nasjonal organisasjonsmodell. Denne tjenesten er nærmere omtalt nedenfor.
Utredning, diagnostisering og behandling vil inngå i en rekke tjenester i kommunen, for eksempel i fastlegetjenesten, ved legevakt, i hjemmet eller på institusjon. Utredning, diagnostisering og behandling kan videre foretas av en rekke helsepersonellgrupper, eksempelvis leger, fysioterapeuter eller sykepleiere.
Kommunens plikt til å tilby utredning, diagnostisering og behandling er begrenset mot spesialisthelsetjenestens oppgaver. Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal blant annet avklare hvilke helse- og omsorgsoppgaver forvaltningsnivåene er pålagt ansvaret for der det foreligger gråsoner og gi en felles oppfatning av hvilke tiltak partene til enhver tid skal utføre, jf. § 6-2 første ledd nr. 1. Les mer i veileder om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.
Kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester gjelder for alle som oppholder seg i kommunen, også de som av ulike grunner ikke står på liste hos en fastlege eller ikke har sin fastlege tilgjengelig. Dette kan eksempelvis være personer som oppholder seg i kommunen midlertidig eller personer som har valgt å stå utenfor fastlegeordningen. Kommunen må sørge for et tilbud om nødvendig utredning, diagnostisering og behandling også for personer som ikke benytter seg av tilbudet i fastlegeordningen. Se mer om oppholdsprinsippet i rundskrivet til § 3-1.
Fastlegeordning
En del av kommunens plikt til å tilby utredning, diagnostisering og behandling er å tilby fastlegeordning.
Fastlegeordningen er nærmere regulert i fastlegeforskriften. Forskriften har blant annet regler om kommunens ansvar i kapittel 2, fastlegeavtale, liste mv. i kapittel 3, ansvar og ledelse ved kommunale og næringsdrivende fastlegekontor i kapittel 4 og fastlegens oppgaver i kapittel 5. Pasientrettigheter i fastlegeordningen følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c og forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen.
I tillegg er nærmere utforming av kommunens og legenes rettigheter og plikter, samarbeid mellom partene og økonomiske forhold regulert i sentralt avtaleverk mellom staten, Den norske legeforeningen, KS og Oslo kommune.
Fastlegeordningen gir alle innbyggere i Norge rett til å stå på liste hos en fastlege som skal tilby nødvendige allmennlegetjenester. En fastlege er en lege som har inngått avtale med en kommune om deltakelse i fastlegeordningen. Alle leger som skal delta i fastlegeordningen må ha en individuell avtale med kommunen, jf. fastlegeforskriften § 8.
Kommunen velger selv om de ønsker å inngå fastlegeavtaler med leger ansatt i kommunen eller med næringsdrivende leger. Det er vanligst at kommunen inngår avtale med næringsdrivende leger, jf. hol. § 3-1 femte ledd. Kommunen beholder det overordnede ansvaret for tjenesten selv om det inngås avtale med næringsdrivende leger, herunder det overordnede ansvaret for at fastlegetjenestene i kommunen er forsvarlige, jf. hol. § 4-1.
Kommunen har ansvar for å organisere fastlegeordningen og sørge for at personer som ønsker det får tilbud om plass på en fastlegeliste, jf. fastlegeforskriften § 4, pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c og forskrift om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen § 2. Kommunen skal sørge for at et tilstrekkelig antall leger deltar i fastlegeordningen. Kommunen har videre ansvar for at innbyggerne i kommunen gis nødvendig informasjon om fastlegeordningen, jf. fastlegeforskriften § 6, at tilbudet av allmennlegetjenester er forsvarlig og at fastsatte kvalitets- og funksjonskrav overholdes, jf. forskriften § 5. Kommunen skal også tilrettelegge for samarbeid mellom kommunen, fastlegene og andre tjenesteytere, jf. fastlegeforskriften § 7. Helsedirektoratet har i brev redegjort nærmere for kommunens ansvar opp mot næringsdrivende fastleger (PDF). Merk at brevet henviser til den tidligere fastlegeforskriften.
Fastlegen har ansvar for alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for innbyggerne på listen dersom ikke annet er presisert i lov eller forskrift, jf. fastlegeforskriften § 21 første ledd og § 15. Dette omfatter også øyeblikkelig hjelp til innbyggerne på listen på dagtid. Fastlegen har plikt til å prioritere personene som står på sin liste, og er primærkontakt ved behov for legehjelp. En av intensjonene med ordningen er at fastlegen skal koordinere pasientenes behov for annen helsehjelp, herunder vurdere behov for undersøkelse og behandling i spesialisthelsetjenesten.
Fastlegene driver ikke utelukkende med utredning, diagnostisering og behandling, men vil også utføre oppgaver som er nærmere konkretisert i hol. § 3-2 for øvrig, for eksempel vil de ha en sentral rolle i å identifisere og iverksette forebyggende tiltak overfor pasienter i risikogrupper, jf. § 3-2 første ledd nr. 1.
Helfo forvalter fastlegeordningen på vegne av kommunene. Dette innebærer blant annet systemer for endringer i og opprettelse av avtalehjemler for fastleger, registrering av pasientenes bytte av fastlege, utføring av gjensteinnbyggeroppgjør og beregning av pasienttilpasset basistilskudd som utbetales fastlegene hver måned. Se mer på Helfo – Fastlegeordninga (helfo.no).
Det finnes mer informasjon om fastlegetjenesten på temasiden om fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegetjenester.
Nærmere om begrepet allmennlegetjeneste
Begrepet «allmennlegetjeneste» er ikke nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven, men benyttes som en samlebetegnelse på allmennmedisinsk legearbeid i kommunen, herunder i fastlegeordningen, helsestasjon, skolehelsetjeneste, sykehjem, fengsler og asylmottak og legevakt.
Allmennmedisinsk legearbeid anses som forebyggende og behandlende medisin i primærhelsetjenesten (den kommunale helse- og omsorgstjenesten) og omfatter tjenester fra ulike nummeralternativer i § 3-2, herunder nr. 1 helsefremmende og forebyggende tjenester, nr. 4 utredning, diagnostisering og behandling og nr. 5, sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering.
Nr. 5 - Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering
Nummer 5 gir kommunen plikt til å tilby sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.
Rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, der flere aktører samarbeider om å gi nødvendig assistanse til pasienten eller brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Habilitering forstås på samme måte, men dreier seg om tiltak spesielt rettet mot barn eller voksne med medfødte eller tidlig ervervede helse- og/eller funksjonsproblemer.
Bestemmelsen innebærer at kommunen skal sikre et nødvendig tilbud av tjenester som kan bidra til stimulering av egen læring, motivasjon, økt funksjons- og mestringsevne, likeverd og deltagelse. Tjenestene skal tilbys og ytes ut fra et brukerperspektiv, samordnet, tverrfaglig og planmessig, i eller nærmest brukerens vante miljø i en for brukeren meningsfylt tilværelse.
Kommunale habiliterings- og rehabiliteringstjenester skal ikke bare være av medisinsk art, men også dekke sosiale og psykososiale behov. Det er av sentral betydning at kommunene også opprettholder den sosialfaglige tilnærmingen for å sikre en helhetlig oppfølging av mennesker med psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet, varig nedsatt funksjonsevne og mennesker som må omstille seg når det gjelder bolig, arbeid og sosial deltakelse som følge av sykdom eller skade.
Kommunens plikt er utdypet i forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator. Forskriften § 5 omhandler kommunens ansvar og presiserer blant annet at kommunen skal planlegge habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten sin og ha en generell oversikt over behov for habilitering og rehabilitering i kommunen, samt at tjenester som inngår i kommunens helse- og omsorgstjenestetilbud, skal integreres i et samlet tverrfaglig re-/habiliteringstilbud.
Kommunale habiliterings- og rehabiliteringstjenester må ofte skje i samarbeid med habilitering- og rehabiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten. Samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak skal omfatte retningslinjer for samarbeid i tilknytning til innleggelse, utskrivning, habilitering, rehabilitering og lærings- og mestringstilbud for å sikre helhetlige og sammenhengende helse- og omsorgstjenester til pasienter med behov for koordinerte tjenester, jf. hol. § 6-2 første ledd nr. 2 og samarbeid om ytelse av helse- og omsorgstjenester til barn og unge med sammensatte vansker og lidelser, og som derfor mottar tjenester fra begge forvaltningsnivåene, jf. § 6-2 første ledd nr. 13. Les mer i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak punkt 2 og 13.
I tillegg til å samarbeide med spesialisthelsetjenesten, vil kommunens plikt etter bestemmelsen også kunne innebære behov for samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten, utdanningssektoren og andre relevante instanser, for eksempel når det er behov for hjelpemidler og tilrettelegging av miljøet rundt pasienten eller brukeren. De kommunale helse- og omsorgstjenestene har plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere, jf. § 3-4.
Bestemmelsen må sees i sammenheng med kommunens plikter knyttet til individuell plan, koordinator, barnekoordinator og koordinerende enhet i hol. §§ 7-1, 7-2, 7-2a og 7-3, jf. også forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator og forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester.
Les mer om kommunens ansvar for habilitering, rehabilitering, koordinator og individuell plan i veilederen om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.
Les mer om kommunens ansvar for å tilby barnekoordinator og individuell plan i veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.
Nr. 6 - Andre helse- og omsorgstjenester
Nummer 6 gjelder kommunens ansvar for andre helse- og omsorgstjenester og gir eksempler på dette i bokstavene a til og med c.
Fellesbetegnelsen «andre helse- og omsorgstjenester» er valgt for å samle tjenestene som tidligere ofte var omtalt som pleie- og omsorgstjenesten, og som på ulike måter ofte er samorganisert i kommunene. Det skal fattes enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler for alle typer tjenester etter § 3-2 første ledd nr. 6 som forventes å vare lenger enn to uker, jf. pbrl. § 2-7 andre ledd. Ved utforming av tjenestetilbud etter § 3-2 første ledd nr. 6 skal det legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener om utformingen, jf. pbrl. § 3-1 andre ledd andre punktum.
Les om saksbehandlingen av tjenester etter hol. § 3-2 første ledd nr. 6 i veilederen for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF).
Helsetjenester i hjemmet
Bokstav a omfatter «helsetjenester i hjemmet». Helsetjenester i hjemmet er alle former for planlagte kommunale helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten eller med utgangspunkt i pasientens hjem. Eksempler på helsetjenester som kan ytes i hjemmet er hjemmesykepleie, ergoterapi og fysioterapi. Også regelmessige samtaler mv. til personer med rusmiddelavhengighet eller psykiske lidelser kan tilbys som helsetjenester i hjemmet, dersom behovet tilsier dette. Hvilke helsetjenester som kan ytes i hjemmet vil bero på en forsvarlighets- og hensiktsmessighetsvurdering.
Begrepet «i hjemmet» omfatter pasientens hjem, herunder også omsorgsbolig, bofellesskap, trygdebolig eller andre private eller kommunale tilpassede boliger som ikke er institusjoner. Selv om helsetjenesten helt eller delvis ytes av en fast stab i en omsorgsbolig eller et bofelleskap, regnes tjenesten som «i hjemmet». Tjenester som gis i pasientens midlertidige hjem som for eksempel i fritidsbolig, regnes også som «i hjemmet».
Det er ikke et absolutt krav at tjenesten utføres innendørs i hjemmet. Hvis det er hensiktsmessig, kan tjenesteytingen leilighetsvis også skje utenfor hjemmet, for eksempel på et treningssenter, eller utendørs. Det avgjørende er at tjenesten tilbys med utgangspunkt i hjemmet. Helsetjenester som i utgangspunktet tilbys utenfor pasientens hjem, for eksempel legetjenester, og andre helsetjenester som pasienter oppsøker selv, regnes ikke som helsetjenester i hjemmet. Dette gjelder selv om helsepersonellet ved behov tilbyr seg å komme hjem til pasienten. Helsetjenester i hjemmet kan gis både ved kortere hjemmebesøk og som døgnkontinuerlige tjenester.
Ulike former for velferdsteknologi, som for eksempel elektronisk medisindispenser og inkontinenssensor, kan benyttes som ledd i helsetjenester i «helsetjenester i hjemmet». Se også veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 1.3.7 og 1.5.
Personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt
Bokstav b omfatter «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt».
Tjenestene i bokstav b omtales gjerne som omsorgstjenester. Disse tjenestene er eksempler på tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse som helsehjelp. Det kan av og til være vanskelig å avgjøre om det dreier seg om omsorgstjenester eller helsetjenester. En rettesnor er å se på om det er behov for lege- eller sykepleiefaglig kompetanse, fysioterapeut, psykolog eller lignende, eller om bistanden personen trenger kan ytes på en forsvarlig måte av for eksempel ufaglærte eller eventuelt en miljøarbeider. Hvis det gjelder personer med omfattende funksjonsnedsettelser og flere diagnoser vil behovene ofte måtte dekkes av tjenester der både helsehjelp og ulike former for personlig assistanse inngår.
Personlig assistanse er hjelp til og opplæring i dagliglivets gjøremål i og utenfor hjemmet, herunder hjelp til en meningsfull fritid og samvær med andre. Tjenesten organiseres blant annet som ulike hjemmehjelptjenester, støttekontakt, boveiledning, dagaktivitetstilbud eller brukerstyrt personlig assistanse (BPA), og kan inngå i rehabiliteringsopplegg sammen med andre kommunale helse- og omsorgstjenester.
Personlig assistanse kan tilbys på flere måter og i ulike former. Begrepet «personlig assistanse» er valgt for å understreke viktigheten av brukermedvirkning og brukerstyring i tjenesten. Det skal legges stor vekt på hvordan brukeren selv ønsker assistansetilbudet utformet, jf. pbrl. § 3-1 andre ledd andre punktum.
Praktisk bistand i bokstav b omfatter nødvendig hjelp til dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen både innendørs og utendørs. Eksempler er hjelp til innkjøp og tilberedning eller levering av mat, vask av klær og rengjøring av bolig. Også helt nødvendig snøfjerning for å muliggjøre atkomst eller lignende kan omfattes. Behov for mer regelmessig eller omfattende snøfjerning, vil derimot falle utenfor helse- og omsorgstjenestens ansvar. Behov for praktisk bistand til eller opplæring i å bestille for eksempel snøfjerning hos et privat firma, kan også omfattes av bestemmelsen. Det må dreie seg om gjøremål som både etter sin art og sitt omfang er nødvendige i dagliglivet, og som funksjonsfriske vanligvis utfører selv uten hjelp fra håndverkere eller andre. Bistand til hagearbeid, vedlikeholdsarbeid mv. vil som hovedregel ikke kunne anses som nødvendige helse- og omsorgstjenester.
Praktisk bistand kan også være hjelp til å stå opp om morgenen, gå i butikker og møte til avtaler mv. I tillegg omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell, herunder nødvendig tilsyn, hjelp til dusj, bading, toalettbesøk, hårvask, barbering, av- og påkledning mv. samt inntak av mat og drikke. Trygghetsalarm og ulike former for digitalt tilsyn kan inngå her. Se også veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 1.3.7.
Brukere av helse- og omsorgstjenester forventes å benytte seg av tilrettelagte tilbud innenfor varehandel, transport osv. Det samme gjelder også for nye husholdningshjelpemidler mv. som følge av teknologisk utvikling, når disse tas i alminnelig bruk i befolkningen. Les mer i Helsedirektoratets brev om krav om bruk av utstyr og hjelpemidler ved behov for praktisk bistand (PDF).
For brukere som kan nyttiggjøre seg ordninger for utkjøring av dagligvarer mv., vil det som hovedregel være i tråd med regelverket om kommunen henviser brukeren til å benytte seg av dette. Ved behov vil kommunen i slike tilfeller kunne være forpliktet til å bistå med bestilling mv. For personer som ut fra alder, livsfase eller andre forhold har et rimelig ønske om selv å kunne dra til butikken, vil kommunen også kunne være forpliktet til å yte bistand til det.
Foreldre som har utfordringer med helse eller en funksjonshemning vil kunne ha rett til praktisk bistand, slik at de kan ivareta foreldreoppgaver for barn. Les mer i Helsedirektoratets brev om rett til praktisk bistand til å utføre foreldreoppgaver (PDF).
Den enkelte har ikke rett til personlig assistanse fra kommunens helse- og omsorgstjeneste for å kunne ta høyere utdanning, dette anses å falle utenfor «dagliglivets gjøremål» i lovens forstand. Se Helsedirektoratets brev om rett til BPA for bistand til høyere utdanning (PDF).
Bistand til å delta i fritidsaktiviteter omfattes også av bokstav b. Støttekontakt er nevnt i bestemmelsen som én måte å gi personlig assistanse på til deltagelse i fritidsaktiviteter. Slik bistand kan gis som individuelt tilbud eller gruppetilbud, dagsenter, aktivitetssenter, ulike aktiviteter i samarbeid med en frivillig organisasjon eller annet. Formålet er å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid og samvær med andre.
Med opplæring i bokstav b menes opplæring i dagliglivets aktiviteter som beskrevet ovenfor. Opplæringen skal ha som formål å gjøre den enkelte best mulig i stand til å utføre oppgaver og aktiviteter som nevnt, og bidra til at personen blir mest mulig selvhjulpen i utførelsen av disse.
Hvorvidt den enkelte har rett til personlig assistanse og i hvilket omfang, beror på en helse- og sosialfaglig vurdering av brukerens behov. Omfang og nivå på hjelpen må vurderes konkret, og ulike momenter knyttet til den enkeltes situasjon vil være relevante i vurderingen. For eksempel vil alder, livsfase og livsstil, samt helsemessige og andre individuelle forhold, måtte tillegges vekt ved utmåling av personlig assistanse. For nærmere om prioritering, se veilederen om prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester.
Plass i institusjon, herunder sykehjem
Bokstav c omfatter «plass i institusjon, herunder sykehjem».
Hva som skal regnes som institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c, er uttømmende opplistet i forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1. Etter forskriften regnes følgende som institusjon:
- institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for barn og unge under 18 år som bor utenfor foreldrehjemmet som følge av behov for tjenester (barnebolig), herunder avlastningsboliger
- institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige
- aldershjem
- sykehjem
- døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp
Sykehjem og døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp, er å anse som helseinstitusjoner, jf. forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 2. Tvungen innleggelse og tilbakeholdelse etter pbrl. kapittel 4A kan bare gjennomføres i en helseinstitusjon, jf. pbrl. § 4A-4 andre ledd.
Forskrift for sykehjem mv. regulerer sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie som nevnt i § 3-2 første ledd nr. 6 nærmere. Forskriften stiller blant annet krav om at det skal være organisert legetjeneste, fysioterapitjeneste og sykepleiertjeneste i tilknytning til oppholdet, i samarbeid med andre deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Kommunene har plikt til å ha tilbud om sykehjem som en del av sitt samlede tjenestetilbud. Les mer i Helsedirektoratets brev om kommunens plikt til å tilby plass i helseinstitusjon i (PDF).
Hvis en samtykkekompetent pasient eller bruker motsetter seg å flytte inn i sykehjem eller annen bolig for å motta nødvendige tjenester der til tross for at kommunen har stilt krav om dette, vil kommunen fortsatt være forpliktet til å yte de tjenester personen har behov for og som det med rimelighet kan kreves at kommunen yter i situasjonen slik den ligger an. Les mer i Helsedirektoratets brev om pasienters rett til fortsatte tjenester i hjemmet ved tilbud om plass i sykehjem (PDF).
Tilrettelagte boliger som ikke er institusjoner
Omsorgsboliger og andre tilpassede boliger som bofellesskap, trygdeboliger eller lignende, herunder boligene som er benevnt som «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» i § 3-2 a, er ikke institusjoner som nevnt i § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c. Beboere i slike boliger betaler husleie, og har krav på å få dekket sine hjelpebehov ved individuelle vedtak om helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse mv. på linje med andre hjemmeboende. Slike boliger er rettslig sett å anse som beboerens hjem, i motsetning til institusjoner.
Plikten til å tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig etter hol. § 3-2 a
§ 3-2 a første ledd slår fast at kommunen skal tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Pasienten og brukeren har en tilsvarende rettighet etter pbrl. § 2-1 e.
Sentrale fortolkninger - hol. § 3-2 første ledd nr. 6
Nr. 7 - Dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens
Nummer 7 gir kommunen plikt til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester etter § 3-1.
Kommunen plikter å tilby personer med demens dagaktivitetstilbud. Loven sier ikke noe om hva et dagaktivitetstilbud er, men stiller grunnleggende krav til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det avgjørende er om summen av det som blir tilbudt, oppfyller kravet om nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig kvalitet og omfang. At tilbudet skal være forsvarlig innebærer blant annet at det i tilstrekkelig grad må være tilrettelagt for å møte behovene til personer med demens.
Vanlige begrunnelser for å tilby personer med demens et dagaktivitetstilbud kan være behov for tilsyn, fysisk, sosial og kognitiv aktivisering, oppfølging av ernæring og avlastning av pårørende. Kommunen kan også velge å tilby andre tiltak gjennom et dagaktivitetstilbud, herunder personlig stell, opplæring om demenssykdom og annet.
Kommunen har stor frihet når det gjelder organiseringen og innretningen av tjenestetilbudet. Tilbudet kan ta utgangspunkt i kommunens eksisterende tjenester, som for eksempel bruk av støttekontakt eller praktisk bistand. Det kan også utformes som et eget tjenestetilbud. Dagaktivitetstilbud kan finne sted på ulike arenaer, som for eksempel sykehjem, kulturhus, dagsenter, omsorgsbolig eller bokollektiv, aktivitets- eller eldresenter, den enkeltes hjem, og i noen tilfeller som en ambulerende tjeneste. Tilbudet kan ytes individuelt eller i gruppe.
Bestemmelsen gjelder dagaktivitetstilbud, men dette utelukker ikke at slike tilbud kan gis på helgedager, ettermiddager eller kvelden. Dersom det er ønskelig for den enkelte og passer inn i kommunens virksomhet, er det mulig å tilby dagaktivitetstilbud også på disse tidspunktene.
Bestemmelsen gjelder personer med demens. Det avgjørende er dermed om personen det gjelder er diagnostisert med demens. Plikten gjelder uavhengig av alder, og omfatter også personer som har funksjonshemminger eller andre sykdommer samtidig som de har en demensdiagnose.
Demenssykdommen kan utvikle seg gradvis og over lang tid. Mange kan dermed ha symptomer som passer med en demensdiagnose, uten at de har blitt diagnostisert med demens. Kommunene har plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester også til personer som ikke har fått en demensdiagnose enda, og kan velge å tilby samme type dagaktiviteter til denne gruppen. Dette må den enkelte kommunen avgjøre ut fra en konkret vurdering av helsetilstanden og tjenestebehovet til den enkelte og deres pårørende.
Den lovfestede plikten for kommunene til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, innebærer ikke i seg selv at alle hjemmeboende med demens har rett til å bli tildelt slike tjenester. Vurderingen om den enkelte pasienten eller brukeren skal få dagaktivitetstilbud, vil på vanlig måte avhenge av om personen har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pbrl. § 2-1 andre ledd. Kommunene må fremdeles gjøre en konkret vurdering av hvilke tjenester den enkelte må få tilbud om for å få nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig kvalitet og omfang. Kommunen må også gjøre en slik vurdering for pasienter og brukere med andre diagnoser. Et dagaktivitetstilbud kan være nødvendig for å ivareta behov for helse- og omsorgstjenester også for personer med andre diagnoser enn demens. Den lovfestede plikten til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens, utelukker med andre ord ikke at også andre pasient- og brukergrupper kan ha tilgang til eller rett til et slikt tilbud.
Når kommunene planlegger og tilrettelegger aktivitetstilbud for personer med demens, er det viktig å ta hensyn til at målgruppen har tiltagende kognitiv svikt. Dette gjør at de lett kan falle utenfor i samvær med kognitiv friske, og kan ha problemer med å utføre aktiviteter de tidligere har mestret. Forarbeidene forutsetter at tilbudet til den enkelte utformes med utgangspunkt i funksjonsnivå, livssituasjon, individuelle behov og interesser. Personer med demenssykdom, har ikke nødvendigvis noe annet til felles enn sykdommen. De utgjør en sammensatt gruppe med ulik alder, livsstil, preferanser og sykdomsbilde elles. Videre forutsetter forarbeidene at det legges vekt på kunnskap om samspillet mellom ulike sykdommer, funksjonsnedsettelser og sosiale problemer. Videre forutsettes det at dagaktivitetstilbudet er fleksibelt, og at innholdet tilpasses til hver enkelt pasients eller brukers preferanser og behov, og oppfyller pårørendes behov for avlasting dersom det er relevant. Avlastningstilbudet skal både være forsvarlig for pårørende og pasienten eller brukeren som har omsorgsbehovet.
Bestemmelsen gjelder hjemmeboende personer, altså personer som bor i eget hjem eller i en kommunal omsorgsbolig. Det omfatter ikke personer som bor på kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner, i praksis som oftest sykehjem. Når det gjelder kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner, vil institusjonene uansett måtte sørge for aktivitetstilbud til beboerne. Det er bare personer med langtidsopphold på sykehjem som faller utenfor kommunens plikt til å tilby dagaktivitetstilbud etter bestemmelsen. Personer som bare har korttidsopphold på en kommunal helse- og omsorgsinstitusjon, er i realiteten å regne for hjemmeboende i denne sammenhengen, selv om de i perioder oppholder seg på institusjonen, og skal ikke miste dagaktivitetstilbudet sitt under korttidsoppholdet.
Les mer om dagaktivitetstilbud til personer med demens i nasjonal faglig retningslinje om demens. Aldring og helse har også utgitt en håndbok om dagaktivitetstilbud for personer med demens (aldringoghelse.no).
Utgangspunktet er at det ikke er krav om å treffe enkeltvedtak om dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7. Et dagaktivitetstilbud vil imidlertid ofte dekke flere ulike tjenestebehov, herunder behov for tjenester som avlastning og personlig assistanse der det er krav om enkeltvedtak. Hensynene bak kravet om enkeltvedtak for tjenestene som følger av § 2-7 andre ledd gjør seg også gjeldende for dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. Kommunene bør derfor treffe enkeltvedtak ved slike tilbud selv om det ikke går frem av § 2-7.
Kjernekompetanse enhver kommune må ha
Andre ledd første punktum er en lovfesting av kompetansekrav i form av opplisting av hvilken kjernekompetanse enhver kommune må ha knyttet til seg. Av bestemmelsen går det frem at kommunen må ha knyttet til seg:
- lege
- sykepleier
- fysioterapeut
- jordmor
- helsesykepleier
- ergoterapeut
- psykolog
Listen er ikke uttømmende for hva slags kompetanse eller hvilke fagprofesjoner den enkelte kommune må sørge for. For mange pasienter og brukere vil nødvendige helse- og omsorgstjenester bestå av summen av ulike delbidrag fra en rekke fagprofesjoner. Det kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenesten er omfattende og sammensatt. Kommunene må ofte ha tilgang på et vidt spekter av personell med ulik kompetanse for å kunne utøve det kommunale ansvaret på en forsvarlig måte.
Utover kjernekompetansen som den lovfestede listen innebærer, må kommunen vurdere hva slags personell det er nødvendig å ansette eller inngå avtale med for å kunne oppfylle ansvaret sitt for å sørge for et forsvarlig og nødvendig tilbud av helse- og omsorgstjenester. Opplistingen av kjernekompetanse i andre ledd endrer slik sett ikke på det tjenestetilbudet kommunen ellers har plikt til å tilby. At kommunen har plikt til å tilrettelegge tjenestene slik at tilstrekkelig fagkompetanse sikres i de ulike tjenestene går uttrykkelig frem av § 4-1 første ledd bokstav d.
Begrepet «knyttet til seg» betyr at kommunen ikke nødvendigvis må ansette personell med den aktuelle kjernekompetansen i kommunale stillinger. I tråd med prinsippet i § 3-1 femte ledd vurderer den enkelte kommune selv om den ønsker å ansette personell i kommunal heltids- eller deltidsstilling, eller om den heller ønsker å inngå avtale om kjøp av enkeltstående tjenester fra privatpraktiserende personell eller personell ansatt i en annen kommune. Det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvilken tilknytningsform som er mest hensiktsmessig. Forutsetningen er at kommunen ivaretar ansvaret sitt for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til pasientene og brukerne i kommunen.
Hjemmel til å gi bestemmelser om krav til innhold i tjenestene i forskrift
Andre ledd andre punktum gir Kongen i statsråd hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om krav til innhold i tjenestene etter § 3-2, herunder kompetansekrav for ulike typer tjenester.
Forskriftshjemmelen omfatter ikke bestemmelser om tjenestenes organisering. Bakgrunnen er at kommunene selv vurderer hvordan tjenestene bør organiseres. I tillegg vil forsvarlighetskravet og tilsynsmyndighetenes virksomhet uansett innebære at kommunene må organisere de ulike tjenestene på en forsvarlig måte.
Eksempler på forskrifter med hjemmel i bestemmelsen er forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten, forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester, forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator, forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon og verdighetsgarantiforskriften.
Helse- og omsorgstjenesteloven har også andre bestemmelser som forutsetter eller stiller krav om ulike former for kompetanse eller personellgrupper. At kommunen må sørge for legekompetanse går for eksempel frem av § 3-2 første ledd nr. 4 om fastlegeordning, § 3-2 nr. 3 om legevakt og § 5-5 om kommunelege. Se også forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste som er videreført med hjemmel i § 13-2. Forskriften stiller krav om at kommunen tilsetter kvalifisert personell i de lovbestemte tjenestene, herunder blant annet helsesykepleiere, sykepleiere og hjelpepleiere.
Hjemmel til å gi bestemmelser om fastlegeordningen i forskrift
Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fastlegeordningen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav og om adgangen til suspensjon av ordningen. Fastlegeforskriften er gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.
Hjemmel til å gi bestemmelser om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen i forskrift
Fjerde ledd fastslår at departementet kan gi forskrift om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, herunder om kvalitets- og funksjonskrav. Dette gjelder også private tjenesteytere som ikke har avtale med kommunen. I slike forskrifter vil det blant annet kunne reguleres hvordan tildeling av avtalehjemler til fastleger og fysioterapeuter skal foregå og hvilke kriterier og avtalevilkår som skal gjelde. Det er ikke gitt forskrifter med hjemmel i bestemmelsen.
Sentrale forskrifter med hjemmel i § 3-2
Sentrale forarbeider