Kommunens ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester

Kommunen har plikt til å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette følger av § 3-1 første ledd. Bestemmelsen angir kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester, gjerne omtalt som kommunens sørge for-ansvar.

Helse- og omsorgstjenester er et samlebegrep på de tjenestene kommunene har ansvar for etter loven. I begrepet ligger også et ansvar for å yte tjenester av mer sosialfaglig art. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, jf. kommentaren til andre ledd nedenfor. Sørge for-ansvaret omfatter også ansvar for drift, organisering og finansiering av tjenestetilbudet, jf. hol. § 11-1.

Kommunens plikt til å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til innbyggerne i kommunen korresponderer med den enkelte pasients eller brukers rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd. 

Ordlyden «sørge for» skal tydeliggjøre at kommunen innenfor rammene av loven i stor grad kan velge hvordan tjenestene skal organiseres. Dette skal sikre at kommunen har mulighet til å utforme tjenestene på en god og hensiktsmessig måte ut ifra lokale forutsetninger og behov.

For eksempel kan kommunen velge om den vil yte tjenestene selv eller inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere, jf. femte ledd. Kommunens sørge for-ansvar må sees i sammenheng med prinsippet om det kommunale selvstyret. Kommunene utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer, herunder de rettslige rammene for kommunens skjønnsutøvelse. Begrensninger i selvstyret må ha hjemmel i lov, se kommuneloven § 2-1. 

Kommunens sørge for-ansvar etter helse- og omsorgstjenesteloven avgrenses mot statens ansvar for nødvendige spesialisthelsetjenester og fylkeskommunens ansvar for nødvendige tannhelsetjenester. Les om avgrensningen mot spesialisthelsetjenestens ansvar i kommentaren til fjerde ledd nedenfor. Videre avgrenses kommunens ansvar mot ansvaret som er lagt til andre sektorer, og mot den enkeltes ansvar for egen helse og velferd. Tjenestene som er listet opp i hol. § 3-2 kan anses som retningsgivende for hvilke behov den kommunale helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å dekke. Innenfor disse rammene skal den kommunale helse- og omsorgstjenesten gi befolkningen et tilstrekkelig og faglig forsvarlig tilbud med utgangspunkt i lokale behov. 

Vurderingen av hva som er nødvendig hjelp i det enkelte tilfelle må skje på grunnlag av ulike avveininger. Den enkeltes ønsker og behov må avveies mot hensynet til fellesskapets behov og ressurser, og hensynet til en rettferdig fordeling av ressursene mellom mennesker med sammenlignbare hjelpebehov.  

Hva som skal anses som nødvendig hjelp må også ses i sammenheng med kravet til forsvarlige tjenester. Kravet til faglig forsvarlige tjenester er en rettslig standard som består av tre hovedelementer: tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Kommunen kan ikke kunne gå under normen som følger av kravet til forsvarlighet, jf. Rt. 1990 s. 874 Fusa-dommen, som fastslo retten til et forsvarlig minstenivå av nødvendig hjelp fra kommunen og at kommunens økonomi ikke kunne tillegges vekt når lovens minstestandard skulle fastlegges. Les mer om forsvarlighetskravet i rundskrivet til helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Kommunens ansvar må også utøves i tråd med konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Norske myndigheter har vært forpliktet til å følge konvensjonen siden Norge ratifiserte den i 2013, og fra 1. januar 2026 har CRPD vært inkorporert i menneskerettsloven med forrang. Det vil si at konvensjonens bestemmelser går foran annen lov ved eventuell motstrid. I forbindelse med inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven har departementet lagt til grunn at norsk rett oppfyller kravene som følger av CRPD. Les mer om CRPD og inkorporeringen av konvensjonen i prop. 162 L (2024–2025) (regjeringen.no). Se blant annet

• konsekvenser av inkorporeringen av CRPD i kapittel 6, herunder betydningen for kommunene i kapittel 6.5
• artikkel 19 om retten til et selvstendig liv og å være en del av samfunnet i kapittel 7.7
• artikkel 25 om helse i kapittel 7.10
• merknadene til menneskerettsloven § 2 nr. 6 i kapittel 11.1.

Bufdir har utarbeidet veiledning til CRPD (bufdir.no) med kommunene som hovedmålgruppe. Merk at denne veiledningen ble skrevet før CRPD ble inkorporert i menneskerettsloven.

Ved vurdering av hvilke helse- og omsorgstjenester det offentlige skal yte, herunder i hvilket omfang, må det gjøres en prioritering. Helsedirektoratet har laget en veileder for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Veilederen gir anbefalinger om prosesser for beslutninger om prioriteringer, og om bruk av prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet. Der barn er berørt av prioriteringene, må også barnets beste vurderes. Videre gir veilederen anbefalinger om bruk av styringsinformasjon og tilrettelegging for god prioriteringspraksis på politisk, administrativt og klinisk nivå. Se veilederen om prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det finnes en tilskuddsordning for kommuner som yter særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere. Se informasjon om tilskudd på Helsedirektoratets nettsider.

Ansvar for ledsager under opphold i spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har ifølge sphl. § 2-1 a ansvar for pasienter som er innlagt på sykehus. Dette gjelder uavhengig av om den enkelte til vanlig mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen, og medfører at kommunens ansvar etter hol. § 3-1 første ledd midlertidig opphører. Etter hol. § 3-4 har kommunen imidlertid plikt til å samarbeide med spesialisthelsetjenesten når dette er nødvendig for å gi den enkelte et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Det kan i noen tilfeller være nødvendig med en ledsager som kjenner og kan kommunisere med pasienten, og hvis spesialisthelsetjenesten da vurderer at bistand fra kommunens personell er nødvendig for å gi pasienten forsvarlig helsehjelp under et sykehusopphold, må kommunen bistå så langt det er mulig. Det er spesialisthelsetjenesten som bærer det finansielle ansvaret for slik bistand, jf. sphl. § 2-1 a og § 5-2, herunder for å dekke ledsagerens lønn så lenge bistanden er nødvendig. Spesialisthelsetjenestens ansvar for ledsagertjenester etter sphl. § 2-1 a, påvirkes i utgangspunktet ikke av om spesialisthelsetjenesten yter helsehjelpen poliklinisk. Hvis ledsager er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp ved en poliklinisk konsultasjon, har spesialisthelsetjenesten derfor som utgangspunkt ansvar for å dekke kostnadene.

Selv om kravet om forsvarlige spesialisthelsetjenester ikke gjør det påkrevd med en ledsager under selve konsultasjonen, kan det være behov for at noen fra kommunen møter sammen med pasienten for at kommunen skal kunne ivareta sitt eget ansvar etter hol. §§ 3-1 og 4-1. Kommunens personell kan for eksempel ha behov for informasjon som de må være til stede for å få. Om det foreligger et slikt behov vil være en konkret vurdering. I slike tilfeller er det kommunen som må sørge for nødvendig ledsager og dermed dekke eventuelle kostnader til dette.

Les mer om spesialisthelsetjenestens og kommunens ansvar for ledsager for pasient under opphold i spesialisthelsetjenesten, herunder ledsagertjenester for barn under opphold i spesialisthelsetjenesten og ledsager ved reise til og fra spesialisthelsetjenesten.

Kommunens og spesialisthelsetjenestens ansvars- og kostnadsfordeling når det gjelder ledsagertjenester, påvirkes ikke av hvor behandlingsstedet i spesialisthelsetjenesten geografisk befinner seg. Kommunens eventuelle ansvar for å følge pasienter ved opphold i spesialisthelsetjenesten, enten det er i henhold til sørge for-ansvaret etter hol. § 3-1 eller samarbeidsplikten etter hol. § 3-4, begrenses derfor ikke av oppholdsprinsippet.

Frivillige tilbud som supplement til kommunale helse- og omsorgstjenester

Frivilligheten kan med sine tilbud bidra til økt trivsel og livskvalitet for pasienter, brukere og pårørende. Oppholdskommunens sørge for-ansvar, og pasienters og brukeres rettigheter overfor oppholdskommunen, begrenser imidlertid kommunens adgang til å involvere frivillige i tjenesteytingen. Det er viktig å sikre at bistand som kommunen har plikt til å yte ikke overlates til frivillige. Frivillige kan supplere, men de kan ikke erstatte nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Å avgjøre om noe er et supplement som kan gis av frivillige, eller er en nødvendig helse- og omsorgstjeneste som kommunen har plikt til selv å sørge for, vil ofte være en skjønnsmessig vurdering. Formålet med vurderingen er å sikre at tilbudet som gis av kommunen dekker det pasienten, brukeren eller den pårørende har rett til etter loven. Eksempler på oppgaver som kommunen ikke kan overlate til frivillige er ivaretakelse av tjenestemottakerens grunnleggende behov knyttet til nødvendig trygghet, tilsyn og ernæring, ivaretakelse av personlig hygiene, stell og pleie, hjelp til toalettbesøk, håndtering av legemidler og annen helsehjelp, nødvendig avlastning for pårørende mv. Les mer i rundskriv om rettslige rammer for samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og frivilligheten.

Oppholdsprinsippet

Kommunens sørge for-ansvar gjelder overfor personer som oppholder seg i kommunen, jf. første ledd. Dette kalles gjerne oppholdsprinsippet.

At kommunens sørge for-ansvar gjelder overfor personer som oppholder seg i kommunen innebærer at kommunens ansvar også omfatter personer som har midlertidig opphold i kommunen ved at de for eksempel er på gjennomreise, ferieopphold eller besøk, eller har et levesett som gjør at de beveger seg mellom flere kommuner eller flytter ofte. Unntaket er personer som kommer til kommunen kun i den hensikt å motta helse- og omsorgstjenester. I tilfeller hvor en person bestiller timer hos for eksempel fysioterapeut i en annen kommune enn der vedkommende bor eller til vanlig oppholder seg, vil forespørselen kunne avvises dersom personen ikke har noen annen grunn til å oppholde seg i den kommunen hvor tjenesten befinner seg. Det er i utgangspunktet kommunen som avslår et tjenestetilbud som har bevisbyrden for at personen kun er i kommunen for å motta helse- og omsorgstjenester. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om oppholdsprinsippet og fysioterapitjenester.

Det er etter bestemmelsen ikke noe krav om at den enkelte skal ha oppholdt seg en bestemt tid i kommunen, eller skal ha planer om å oppholde seg en bestemt tid i kommunen. Det vil imidlertid være naturlig å se hen til varigheten av oppholdet opp mot hvilken type tjeneste som er aktuell. Hva slags tjenester kommunen er forpliktet til å yte til personer som oppholder seg midlertidig i kommunen, vil også avhenge av hva som anses forsvarlig ut fra lengden på oppholdet. Det vil i mange tilfeller være forsvarlig med et mindre omfang av tjenester i en kort periode, selv om dette nivået ikke vil være forsvarlig over tid. En kommune hvor pasient eller bruker oppholder seg midlertidig er derfor ikke uten videre forpliktet til å yte tjenester i samme omfang som hjemkommunen vil kunne ha plikt til.

Oppholdsprinsippet i saker om omsorgsstønad

I saker der en pårørende utfører særlig tyngende omsorgsoppgaver, og omsorgsgiveren og omsorgsmottakeren ikke bor i samme bolig, men for eksempel bor på hver sin side av en kommunegrense, kan det oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal tilby omsorgsstønad etter § 3-6 nr. 3.

Spørsmålet er ikke omtalt i forarbeidene, da det der er tatt utgangspunkt i at omsorgsgiveren og omsorgsmottakeren bor i samme kommune. Tungtveiende reelle hensyn tilsier imidlertid at det er omsorgsmottakerens oppholdskommune som skal vurdere og eventuelt tilby omsorgsstønad til omsorgsgiveren. I vurderingen er det lagt vesentlig vekt på den nære sammenhengen mellom vurderingen av omsorgsstønad, kjennskap til omsorgsmottakerens hjelpebehov og ansvaret for et samlet forsvarlig tilbud til den omsorgstrengende.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og forholdet til oppholdsprinsippet

En konsekvens av oppholdsprinsippet er at en kommune som hovedregel ikke er forpliktet til å yte helse- og omsorgstjenester til brukere som oppholder seg i andre kommuner. En bruker kan dermed i prinsippet ikke ta med seg innvilgede tjenester på reiser ut av kommunen. Oppholdsprinsippet gjelder i utgangspunktet også der tjenestene er organisert som BPA.

Når det gjelder bruken av de innvilgede timene, ligger det imidlertid i BPA-ordningens natur at brukeren i en viss utstrekning må kunne ta med seg assistenten på kortere reiser ut av kommunen. Dette skyldes at en BPA-bruker kan disponere de tildelte timene relativt fritt med hensyn til når og hvor bistanden skal ytes. Innenfor den tildelte timerammen, og innenfor arbeidsrettslige bestemmelser, må BPA derfor kunne benyttes ved kortere reiser utenfor kommunen. Forutsetningen må være at det ikke påløper økte kostnader for kommunen.

Ved lengre opphold utenfor kommunen, for eksempel i forbindelse med studier, vil hjemkommunens ansvar for tjenester til brukeren opphøre.

Helselovgivningens geografiske virkeområde tilsier at brukeren ikke har rett til å ta med seg tildelte tjenester organisert som BPA til utlandet, men regelverket er ikke til hinder for at kommunen kan legge til rette for dette. Brukerens reiser til utlandet skjer da i utgangspunktet på eget ansvar. Videre må assistentenes arbeidsgiver sikre at assistentene har nødvendige forsikringer, og at arbeidsmiljøet vil være forsvarlig. Lengre utenlandsopphold reiser særskilte spørsmål knyttet til forsvarlighet og kontroll av ordningen som i forkant må avklares med kommunen.

Les mer om BPA på reise i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-9/2015 Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Rett til å flytte og forholdet til oppholdsprinsippet

For at personer med stort og kontinuerlig bistandsbehov skal ha reell mulighet til å flytte, kan det være nødvendig at tilflyttingskommunen utreder behovet og fatter vedtak om nødvendige tjenester før søkeren har tatt opphold i kommunen. I slike tilfeller har tilflyttingskommunen plikt til å gjøre dette. Les om rett til å flytte i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 1.2.2 og Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv om ansvaret for å yte pleie- og omsorgstjenester til sterkt pleietrengende ved flytting mellom kommuner (regjeringen.no).

I tilfeller der kommunen har ventelister på tjenestetilbud til personer som søker om helse- og omsorgstjenester jf. pbrl. § 2-1 e andre ledd, må kommunen gjøre en prioritering ut fra blant annet søkernes behov. Hvis pasienten eller brukeren som ønsker å flytte allerede har et etablert tjenestetilbud i kommunen vedkommende ønsker å flytte fra, kan dette – sammen med andre relevante momenter – inngå i vurderingen av hvordan søkeren skal prioriteres når plasser blir tilgjengelige i kommunen. 

Prioriteringskriterier ved venteliste til sykehjemsplass mv. bør inngå i kommunens forskrift om kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, jf. hol. § 3-2 a andre ledd. 

For nærmere informasjon om prioritering ved avgjørelser om tjenestetilbud se veileder om prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester. 

Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper

Andre ledd presiserer at kommunens ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Formålet er å understreke kommunens generalistansvar og sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten prioriterer ut fra den enkeltes behov og ikke ut fra alder, kjønn, diagnose etc.

Kommunen har plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten

Kommunens ansvar etter helse- og omsorgstjenesteloven innebærer en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift. Dette følger av tredje ledd. Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til internkontroll.

For å kunne sørge for helse- og omsorgstjenester på en forsvarlig måte må kommunene sette i verk systematiske tiltak som sikrer at virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i relevante lover og forskrifter.

Plikten til å planlegge innebærer at kommunen må vurdere behovet for helse- og omsorgstjenester og legge planer for hvordan behovet skal dekkes. Kommunen har ansvaret for å vurdere behovet for personell og kompetanse, og legge planer for rekruttering og kvalitetsutvikling for til enhver tid å kunne tilby nødvendige og forsvarlige tjenester som dekker behovet i kommunen. 

Plikten til å gjennomføre innebærer at kommunen har ansvar for at helse- og omsorgstjenesten blir organisert og gjennomført i tråd med kommunens vedtatte planer, at helse- og omsorgtjenesten som tilbys er forsvarlig og at befolkningens behov for tjenester blir dekket. 

Plikten til å evaluere innebærer at kommunen har ansvar for å evaluere gjennomføringen av tjenestetilbudet systematisk. Innspill til å evaluere tjenestetilbudet kan komme fra flere hold, blant annet gjennom klager fra tjenestemottakere, opplysninger fra helsepersonell, fra tilsynsmyndigheten, brukerundersøkelser og kommunens egen forvaltningsrevisjon. 

Plikten til å korrigere innebærer at kommunen har ansvar for å korrigere uforsvarlige og uønskede forhold. Kommunen må iverksette tiltak dersom evaluering av tjenestetilbudet, tilsyn eller andre forhold viser at kommunens tjenestetilbud ikke er tilstrekkelig eller forsvarlig.

Tredje ledd andre punktum gir Kongen forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om innholdet i plikten til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten. Slike bestemmelser er gitt i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Se også veilederen til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Kommunens plikter etter § 3-1 tredje ledd må ses i sammenheng med den enkelte virksomhets plikter § 4-2 første ledd. Ifølge denne bestemmelsen har enhver som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven plikt til å drive systematisk arbeid for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. 

Se også helsetilsynsloven § 5 som bestemmer at enhver som yter helse- og omsorgstjenester, skal etablere et internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter.

Kommunens ansvar er avgrenset mot statens og fylkeskommunens ansvarsområder

Av fjerde ledd følger at kommunens ansvar omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune, det vil si spesialisthelsetjenester og tannhelsetjenester. Kommunens ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester må dermed forstås i lys av den samlede organisering av helse- og omsorgstjenesten i landet.

Kommunens ansvar omfatter privat drevet helse- og omsorgstjeneste på områder som kommunen har ansvar for etter første ledd når dette skjer etter avtale med kommunen, jf. femte ledd.

Innholdet i begrepet spesialisthelsetjeneste er dermed viktig for avgrensningen mot kommunens sørge for-ansvar. Begrepet spesialisthelsetjeneste svarer imidlertid ikke til et presist medisinsk begrep. Det omfatter i hovedsak helsetjenester som krever tilgang til spesialisert kunnskap og ressurser, og som det ut fra faglige og økonomiske hensyn er hensiktsmessig å ha et samlet ansvar for i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenester kan derfor sies å være et samlebegrep på den type helsetjenester man ikke har funnet det hensiktsmessig å legge ansvaret for på det kommunale nivået.

Hva som er hensiktsmessig i denne sammenheng kan forandre seg over tid på grunn av den medisinske utviklingen og endringer i organiseringen av helse- og omsorgstjenestene. Begrepet må ses i sammenheng med den faktiske oppgavefordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det vil også alltid være noe overlapp mellom helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten for å få til helhetlige og gode pasientforløp. Videre vil det konkrete innholdet i sørge for-ansvaret kunne endres på grunnlag av faglig utvikling og helsepolitiske mål, og endringer i regelverket. Spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a inneholder en ikke-uttømmende liste med oppgaver som inngår i de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar.

Det ovenstående innebærer at det til en viss grad vil være gråsoner mellom tjenestenivåene. Dette medvirker til kommunenes frihet til å organisere tjenestetilbudet ut fra lokale behov og forutsetninger. De lovpålagte samarbeidsavtalene mellom de regionale helseforetakene og kommunene er viktige verktøy for å regulere gråsonene mellom kommunen og statens sørge for-ansvar. I disse avtalene skal blant annet den konkrete oppgavefordelingen reguleres. Se helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 6 og veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.  

Kommunen kan inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere om å yte tjenester

Kommunen kan yte tjenestene etter første ledd selv, eller inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere om å yte tjenestene. Dette er presisert i femte ledd. Den enkelte kommune står dermed fritt til å bestemme om den vil produsere tjenestene selv eller kjøpe tjenester av andre tjenesteytere. Kommunen beholder sitt overordnede ansvar etter loven selv om den inngår avtale med andre tjenesteytere. Den enkelte avtale, sett i sammenheng med eventuelle rammeavtaler, vil måtte gi svar på hvilken del av kommunens ansvar som de private mer konkret skal bidra til å oppfylle.

Kommunens frihet til å inngå avtaler med private ledsages av et ansvar for å følge opp og kontrollere om tjenestene leveres i tråd med avtalen. Kommunene må sørge for gode rutiner knyttet til dette.

Avtaler om å yte tjenester for kommunen kan ikke overdras, jf. andre punktum.

Bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven, herunder kravene til forsvarlighet, pasient- og brukersikkerhet og kvalitet gjelder også for private tjenesteytere, jf. virkeområdebestemmelsen i § 1-2. Generelt skal tjenesteleverandøren være forpliktet til å overholde kravene som lovgivningen stiller til tjenestene, herunder ivaretakelse av de rettighetene pasienter og brukere har etter pasient- og brukerrettighetsloven. Det enkelte helsepersonell, herunder privatpraktiserende leger, fysioterapeuter og jordmødre, er forpliktet av helsepersonellovens krav til forsvarlig yrkesutøvelse. Virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester har en selvstendig plikt etter helsepersonelloven § 16 til å legge til rette for at helsepersonellet oppfyller sine forpliktelser. Helsetilsynslovens krav til internkontroll gjelder også for disse virksomhetene.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om privat helse- og omsorgsvirksomhet i kommunen, jf. hol. § 3-2 fjerde ledd. Per 21. januar 2026 er det ikke gitt slik forskrift.

Forholdet til oppholdsprinsippet ved kjøp av tjenester i en annen kommune

En kommune (hjemkommunen) kan velge å oppfylle sitt sørge for-ansvar overfor en pasient eller bruker ved å kjøpe et kombinert bo- og tjenestetilbud beliggende i en annen kommune (vertskommunen). Personen vil da ta opphold i vertskommunen som følge av dette, og rent språklig vil vertskommunen være personens «oppholdskommune» så lenge personen mottar sine tjenester der. Hjemkommunen beholder likevel sørge for-ansvaret overfor den aktuelle pasienten eller brukeren; dette følger forutsetningsvis av hol. § 3-1 siste ledd som fastslår at kommunen kan velge å yte tjenestene selv eller inngå avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Sørge for-ansvaret vil altså ikke endres som følge av at hjemkommunen kjøper tjenester til en pasient eller bruker utenfor egen kommune.

Hjemkommunens sørge for-ansvar går som utgangspunkt heller ikke ut «på tid». Det opphører heller ikke som følge av at pasienten eller brukeren melder flytting til vertskommunen i henhold til den enkelte innbyggers plikt til å melde flytting etter folkeregisterloven § 6-1.

En kommune som har kjøpt et tjenestetilbud til en pasient eller bruker i en annen kommune, kan på et tidspunkt ønske å avslutte dette avtaleforholdet og heller tilby nødvendige tjenester i hjemkommunen. Hvis pasienten eller brukeren ikke ønsker den aktuelle endringen, kan det oppstå spørsmål om hva som eventuelt skal til for at hjemkommunens sørge for-ansvar går over til vertskommunen. Dette er omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-6/2013 Om kommunenes ansvar ved opphør av avtale med en annen kommune om kjøp av helse- og omsorgstjenester utenfor institusjon.

At pasienten eller brukeren takker nei til et tjenestetilbud i hjemkommunen som isolert sett vurderes å være forsvarlig, og ønsker at tjenestetilbudet i vertskommunen skal videreføres, vil imidlertid ikke i seg selv medføre at hjemkommunens sørge for-ansvar opphører. Også selve flyttingen, med de endringene en flytting vil innebære for pasienten eller brukeren, må vurderes å være forsvarlig. Se nærmere om krav til forsvarlighet ved endring av et tjenestetilbud i rundskrivet til hol. § 4-1 første ledd. I tillegg må avgjørelsen ligge innenfor de lovlige rammene for kommunens skjønn, det vil si at den ikke må være urimelig, ev. åpenbart urimelig der det kun er snakk om tjenester som ikke er helsetjenester, jf. pbrl. § 7-7 siste punktum.

Hvis pasienten, brukeren eller dennes representant mener at en endring av tjenestetilbudet ikke er forsvarlig, eller at kommunens skjønnsutøvelse er (åpenbart) urimelig, kan endringen påklages til statsforvalteren etter pbrl. § 7-2.

En tvist mellom kommuner om hvilken kommune som har sørge for-ansvar etter § 3-1, og derigjennom finansieringsansvar etter hol. § 11-1, kan bringes inn for statsforvalter til avgjørelse etter forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester § 3. Hvis saken gjelder spørsmål om hvorvidt sørge for-ansvaret har gått over på vertskommunen, må statsforvalteren gjøre en selvstendig vurdering av om den aktuelle endringen i tjenestetilbudet som hjemkommunen ønsker å foreta, oppfyller lovens krav til slike endringer. Der de berørte kommunene sokner til to ulike statsforvalterembeter, bør det vurderes å overlate en settestatsforvalter for behandling av saken.

Sentrale forskrifter med hjemmel i § 3-1

• Forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten
• Akuttmedisinforskriften
• Verdighetsgarantiforskriften

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)