Første ledd er en presisering og tydeliggjøring av kommunens ansvar for tilbud om opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Etter bestemmelsen skal kommunen tilby slikt opphold dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Plikten gjelder både ved behov for korttids- og langtidsopphold.
Dersom heldøgns tjenester i sykehjem eller annen særskilt tilrettelagt bolig er nødvendig og det eneste forsvarlige tilbudet ut fra pasientens eller brukerens behov, har kommunen plikt til å sørge for dette også etter § 3-1. § 3-2 a første ledd pålegger dermed ikke kommunen noen nye plikter, men presiserer og tydeliggjør kommunens ansvar.
En tilsvarende presisering av pasienters og brukeres rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester er gitt i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd.
Kommunen skal gjøre en samlet konkret helse- og omsorgsfaglig vurdering av pasientens eller brukerens behov sett i sammenheng med kommunens tjenestetilbud. Behandlende leges vurderinger, erklæring, epikrise etc. skal sammen med andre relevante opplysninger vektlegges i kommunens helse- og omsorgsfaglige vurdering og være en del av beslutningsgrunnlaget. I enkelte situasjoner kan imidlertid hjemmetjenesten vurdere at pasienten eller brukeren trenger sykehjemsplass basert på sine observasjoner av vedkommende. Kommunen kan da foreta en innleggelse uten at fastlegen er involvert. Andre relevante kilder til informasjon er pasienten eller brukeren selv, nære pårørende og eventuelt andre deler av helse- og omsorgstjenesten. Hjemmebesøk (vurderingsbesøk) kan også inngå prosessen.
Hvis kommunen kommer til at sykehjemsplass eller opphold i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester er det eneste forsvarlige tilbudet for pasienten eller brukeren allerede på vurderingstidspunktet, skal hun eller han få tildelt plass. Kommunen kan ikke sette pasienten eller brukeren på venteliste i slike tilfeller.
Med «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» menes boliger som er tilpasset for å kunne yte tjenester som dekker beboerens behandlings-, omsorgs- og assistansebehov døgnet rundt. Beboeren må ved hjelp av tilkallingsmuligheter, som for eksempel velferdsteknologiske innretninger, trygghetsalarm, snoralarm eller lignende, kunne få kontakt og bistand fra egnet personell, med tilsvarende responstid som vedkommende ville fått på sykehjem. Tilsyn med pasienten eller brukeren må tilsvare det tilsynet som ville blitt gitt dersom vedkommende hadde vært innlagt på institusjon.
«Tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» er dermed en form for omsorgsbolig. Omsorgsboliger er en fellesbetegnelse på botilbud utenfor institusjon, og anses rettslig sett som beboerens hjem. Sykehjem regnes som helseinstitusjon etter forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon § 2.
Selv om forskjellene på sykehjem og «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester» kan fremstå som små, er det store rettslige ulikheter i tilbudene med hensynene til blant annet egenandel, finansiering, tjenestetildeling, rett til selvbestemmelse og muligheter for tilbakehold.
Bakgrunnen for at bestemmelsen omfatter både sykehjem og tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester er å ta høyde for kommunenes ulike tjeneste- og boligtilbud. Det er stor variasjon i hvordan kommunene organiserer helse- og omsorgstjenestetilbudet sitt, både når det gjelder innholdet i tjenestene og hvor tjenestene ytes. Helsedirektoratets brev om kommunens plikt til å tilby plass i sykehjem (PDF) gir blant annet veiledning om hvilken anledning kommunene har til å velge om de skal tilby plass i sykehjem eller i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester.
Andre ledd gir kommunen plikt til å gi forskrift med kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Formålet er å gi den enkelte innbygger større forutsigbarhet i hva vedkommende kan forvente av tjenester i egen kommune.
Kommunen kan ikke utforme kriteriene på en slik måte at de innsnevrer hva pasienten eller brukeren har rett til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e.
Ved at kriteriene for tildeling av sykehjemsplass og opphold i tilsvarende bolig utarbeides av kommunene, kan den enkelte kommune ta hensyn til lokale forhold og behov, herunder hvilket øvrig tjenestetilbud kommunen har tilgjengelig. Kriteriene kan dermed variere noe mellom kommunene avhengig av hvordan kommunen har innrettet tjenestene sine. For eksempel vil kommuner som har lagt forholdene til rette for at pasientene skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, og hvor hjemmetjenesten har kort responstid og god faglig kvalitet, kunne ha strengere kriterier for rett til innleggelse i sykehjem enn andre kommuner.
Plikten til å utarbeide kommunale kriterier er avgrenset til langtidsopphold. Bakgrunnen er at korttidsplass på sykehjem i mange tilfeller har andre formål og begrunnelser enn langtidsopphold. Med langtidsopphold menes opphold uten sluttdato, det vil si tidsubegrenset opphold. Det omfatter tilfeller der pasientens eller brukerens helsetilstand og behov for helse- og omsorgstjenester gjør at det ikke er sannsynlig at vedkommende vil flytte hjem eller få tilbud om lavere grad av helse- og omsorgstjenestetilbud. Selv om kommunens plikt til å utarbeide lokale kriterier er avgrenset til langtidsopphold, står kommunen fritt til å utforme kriterier også for tildeling av korttidsplasser.
Etter andre ledd andre punktum skal kommunens forskrift også omfatte pasienter og brukere som vil være best tjent med langtidsopphold, men hvor kommunen vurderer at vedkommende med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold.
Kriteriene i forskriften skal også regulere hvordan kommunen skal følge opp pasienter og brukere som er best tjent med langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig, men som settes på venteliste i påvente av plass. Dette følger av andre ledd tredje punktum. Kommunen kan for eksempel vurdere å lage rutiner for at personer som venter på plass skal revurderes med et fast tidsintervall under forutsetning av at dette er forsvarlig i det enkelte tilfellet.
Kommunen skal følge kravene i forvaltningsloven kapittel VII når den fastsetter forskrift om tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, jf. hol. § 2-2. Bestemmelsene i forvaltningsloven har regler om utredningsplikt, forhåndsvarsling og uttalelse fra interesserte, jf. fvl. § 37. Det er formkrav og krav til kunngjøring i fvl. § 38. Lokale forskrifter er bindende regler som gjelder innen kommunen. Endring av lokale forskrifter må også følge reglene i forvaltningsloven kapittel VII.
Tredje ledd har ikke trådt i kraft. Bestemmelsen gir hjemmel for å gi nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem og tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester. Andre ledd om kommunal forskrift blir opphevet når tredje ledd blir satt i kraft.
I fjerde ledd første punktum er det bestemt at kommunens beslutning om hvorvidt pasienten eller brukeren oppfyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, skal treffes ved vedtak.
Vedtaket skal følge forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder både vedtak om umiddelbar tildeling av sykehjemsplass og vedtak om oppføring på venteliste.
I fjerde ledd andre punktum går det frem at kommunen skal føre ventelister over pasienter og brukere som venter på langtidsopphold etter andre ledd. Bestemmelsen tydeliggjør kommunens planleggingsansvar etter § 3-1 tredje ledd.
Ventelister innebærer ikke et køsystem. Kommunen må til enhver tid vurdere tildeling av plass etter den enkeltes konkrete behov og ikke etter plassen vedkommende har på en venteliste. Det betyr at pasientene og brukerne som blir plassert på listen senere vil få plass først hvis de har større behov. Kommunen bør informere pasientene eller brukerne om dette for å unngå eventuelle misforståelser. Det er viktig at behovet for helse- og omsorgstjenester vurderes kontinuerlig for personer som står på venteliste. Kommunen har fortsatt ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester i perioden pasienten eller brukeren står på venteliste, på lik linje med andre som mottar hjemmetjenester.
Les om pasientenes og brukernes rett til å klage i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e og kapittel 7.
Les mer om hol. § 3-2 a og pbrl. § 2-1 e i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF). Se særlig kapittel 3.1.3 om kriterier og venteliste.