Bestemmelsen regulerer kommunens plikt til samarbeid og samordning. Samarbeid og samordning etter denne bestemmelsen skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Samarbeidsplikten på individnivå – i enkeltsaker

Første ledd gir de kommunale helse- og omsorgstjenestene plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte pasienter eller brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen.

Samarbeidsplikten inntrer når samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at helse- og omsorgstjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli og hvordan samarbeidet i praksis skal organiseres. Dette vil variere ut fra den enkelte pasientens eller brukerens behov.

Begrepet «nødvendig» skal ikke tolkes strengt. Det er den enkelte pasientens eller brukerens helhetlige behov som er avgjørende for om velferdstjenestene har plikt til å samarbeide.  

Det kan være nødvendig å samarbeide selv om behovet for hjelp er kortvarig. Det er derfor ikke et krav at behovet skal være varig eller strekke seg over et bestemt antall måneder eller år.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene har plikt til å vurdere om samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Helse- og omsorgstjenestene må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle sin plikt til samarbeid med andre tjenesteytere. Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for at samarbeidsplikten blir oppfylt.

Samarbeidsplikten må sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Bestemmelsen presiserer at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasienten eller brukeren gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Plikten til samarbeid må også sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter helsepersonelloven § 4 om plikt til henvisning videre og samarbeid med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier dette.

Samarbeidsplikten i andre velferdstjenestelover

Samarbeidsplikten på individnivå står også i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e, tannhelsetjenesteloven § 1-4 a, barnevernsloven § 15-8, familievernkontorloven § 1 a, opplæringsloven § 24-1, privatskoleloven § 3-6 a, barnehageloven § 2 b, NAV-loven § 15 a, krisesenterloven § 4, sosialtjenesteloven § 13 og integreringsloven § 50. 

Samordningsplikten

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til pasienter og brukere som trenger helhetlige og samordnede tjenester.

Samordningsplikten lovfester et ansvar for kommunen til å sørge for at den enkelte tjenestemottakeren får et samordnet tjenestetilbud.   

Samordningsplikten gjelder når tjenestene har plikt til å samarbeide på individnivå. Det vil si i de tilfeller det er nødvendig at tjenestene samarbeider for at pasienten eller brukeren skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Samordningsplikten skal sørge for at en kommunal tjeneste får hovedansvaret for samordningen av tjenestene i et slikt tilfelle.

I mange tilfeller er det klart hvilken velferdstjeneste som bør samordne tjenestetilbudet. Det vil gjerne være den velferdstjenesten som har ansvar for hovedtyngden av tjenestetilbudet, eller som har mest å gjøre med tjenestemottakeren. Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen pasienten eller brukeren får, for eksempel der hun eller han har en individuell plan. I andre ledd siste punktum er det presisert at dersom familien og barnet har fått oppnevnt barnekoordinator etter hol. § 7-2 a, så vil det være barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet blir samordnet.

Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der pasienten eller brukeren trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen.

Kommunen skal samordne både kommunale, private, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidspliktene i egne tjenestelover.

Kommunen kan ikke bestemme at en fylkeskommunal, statlig eller privat tjenesteyter skal samordne tjenestetilbudet. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan imidlertid kommunen avtale med den aktuelle tjenesten at samordningsansvaret skal ligge der.

Kommunen har ikke samordningsplikt hvis tjenestemottakeren ikke har oppfølging fra kommunale tjenester.

Plikten til å samordne samarbeidet mellom velferdstjenestene innebærer ikke beslutningsmyndighet i faglige spørsmål. Samordningen skal skje innenfor den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom de ulike velferdstjenestene, dersom ikke annet avtales. Samordningsansvaret gir heller ikke flere rettigheter til tjenester enn det som følger av sektorlovene.

Samordningsplikten i andre velferdstjenestelover

Samordningsplikten står også i barnevernsloven § 15-8, familievernkontorloven § 1 a, opplæringsloven § 24-1, privatskoleloven § 3-6 a, barnehageloven § 2 b, krisesenterloven § 4, sosialtjenesteloven § 13 og integreringsloven § 50.  

Samarbeidsplikten på systemnivå

Tredje ledd regulerer den kommunale helse- og omsorgstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten at det er knyttet til behandling eller oppfølging av en bestemt pasient eller bruker. Dette kalles samarbeid på systemnivå.

Bestemmelsen innebærer at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har plikt til å

• samarbeide med andre tjenesteytere for at helse- og omsorgstjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift.
• samarbeide med andre tjenesteytere for at disse skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift. 

Formålet med samarbeidsplikten er å legge til rette for samarbeid på individnivå. Samarbeidsplikten på systemnivå er også viktig for at tjenestene skal lykkes med det forebyggende arbeidet.

Samarbeid på systemnivå kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner.

Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Samarbeidsplikten i andre velferdstjenestelover

Samarbeidsplikten på systemnivå står også i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e, tannhelsetjenesteloven § 1-4 a, barnevernsloven § 15-8, familievernkontorloven § 1 a, opplæringsloven § 24-1, privatskoleloven § 3-6 a, barnehageloven § 2 b, NAV-loven § 15 a, krisesenterloven § 4, sosialtjenesteloven § 13 og integreringsloven § 50.  

Definisjonen av tjenesteytere

Fjerde ledd definerer begrepet «tjenesteytere». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier

Reglene om samarbeid og samordning er utdypet i veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Sentrale forarbeider

• Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) (regjeringen.no)