Bestemmelsens første ledd presiserer og utdyper forsvarlighetskravet, og tydeliggjør kommunenes virksomhetsansvar for å tilby og yte forsvarlig helse- og omsorgstjenester.
Forsvarlighetskravet for helse- og omsorgstjenesten er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet bestemmes av normer utenfor loven. Forsvarlighetskravet er forankret i anerkjent fagkunnskap, faglige retningslinjer og allmenngyldige samfunnsetiske normer. Innholdet i forsvarlighetskravet endrer seg dermed også i takt med utviklingen av fagkunnskap og endringer i verdioppfatninger.
Forsvarlighetskravet har en dobbel funksjon. Det er en rettesnor for tjenesten og viser til normer som beskriver hvordan tjenestene bør være. Disse normene utgjør kjernen i forsvarlighetskravet og kan betegnes som god praksis. Samtidig danner normene utgangspunkt for å fastlegge hvor grensen mot det uforsvarlige går. Det vil si de konkrete vurderingene av hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres før avviket medfører at tjenesten blir uforsvarlig.
Mellom god praksis, og forsvarlighetskravets nedre grense, vil det være rom for at kommunen kan utøve skjønn. Det følger imidlertid av forsvarlighetskravet at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang.
Plikten til å sørge for forsvarlige tjenester stiller krav om at virksomheten planlegger og iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at de ulike tjenestene som ytes til enhver tid er forsvarlige. Virksomheten skal også påse at tiltakene fungerer og er tilstrekkelige. Helsedirektoratets utgir faglige retningslinjer og andre publikasjoner som beskriver god praksis på ulike tjenesteområder, basert på anerkjent fagkunnskap. Disse er ment som hjelpemidler i arbeidet med å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten.
Kommunen må videre innrette sin virksomhet slik at samarbeidet mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten om å yte helse- og omsorgstjenester til den enkelte pasient og bruker også er forsvarlig. Det er derfor viktig at kommunen har forsvarlige rutiner for hvordan pasientene og brukerne henvises videre til andre tilbud eller følges opp etter kontakt med spesialisthelsetjenesten eller andre kommuner.
Forsvarlig virksomhetsstyring fordrer at det arbeides systematisk med å avdekke situasjoner der det har oppstått eller kan oppstå svikt, mangler eller uønskede hendelser for så å iverksette tiltak for å forebygge at de samme situasjonene oppstår igjen. Det er i stor grad sammenfall mellom kravene til forsvarlig virksomhetsstyring og kravene til internkontroll, se forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, og at øvrige krav i helse- og omsorgslovgivningen etterleves. Gjennom tydelige tjenestetilpassede krav skal forskriften bidra til å gi den som har det overordnede ansvaret for virksomheten et godt verktøy for systematisk styring og ledelse, samt kontinuerlig forbedring. Les mer i veilederen om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
§ 4-1 første ledd må ses i sammenheng med helsepersonelloven § 4 som stiller krav til det enkelte helsepersonells utførelse av arbeidet.
Forsvarlighetskravet innebærer ikke bare at deltjenestene hver for seg skal være forsvarlige. Mange pasienter og brukere har behov for flere tjenester fra kommunen, og da skal det samlede tilbudet være helhetlig og koordinert. Dette er presisert i første ledd bokstav a. Det er innført flere virkemidler i lovverket som skal bidra til bedre koordinerte tjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 7 pålegger kommunene en plikt til å ha en koordinerende enhet, samt utarbeide individuell plan og tilby koordinator (herunder barnekoordinator) til pasienter og brukere som har rett til dette. Pliktene er utdypet i forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator og forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester. Se også veilederen om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator og veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.
I tillegg til kravet om at det enkelte tjenestetilbud skal være forsvarlig, innebærer forsvarlighetskravet også at en ønsket eller planlagt endring av et tjenestetilbud må være forsvarlig. I vurderingen av om det er forsvarlig å gjøre en konkret endring i et tjenestetilbud, for eksempel si opp eller på annen måte avslutte en avtale om kjøp av et kombinert bo- og tjenestetilbud, må kommunen derfor kartlegge eventuelle negative konsekvenser en flytting kan ha for den konkrete pasienten eller brukeren. Herunder vil det være relevant å se hen til hvilken tilknytning pasienten eller brukeren har etablert til stedet, personellet og ev. andre pasienter eller brukere i samme bolig. Videre vil det ha betydning om den konkrete pasienten eller brukeren er særlig sårbar for endringer.
Pasienten eller brukeren, eventuelt sammen med nærmeste pårørende, skal medvirke til vurderingen. Etter pbrl. § 3-1 andre ledd skal tjenestetilbudet så langt som mulig utformes i samarbeid med pasienten eller brukeren. Ved utforming av tjenestetilbud etter hol. §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8 skal det legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener
For å oppfylle kravene til et forsvarlig tjenestetilbud må tilbudet også oppfylle grunnleggende verdighetskrav, og i første ledd bokstav b er det presisert at kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud. Kommunens politiske og administrative ledelse er der pålagt et ansvar for å legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten skal kunne ivareta den enkeltes verdighet.
Sentralt i verdighetskravet er at tjenestene skal innrettes med respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett og egenverd. Reell medvirkning i utforming av tjenestetilbudet er viktig i arbeidet med å sikre et verdig tjenestetilbud. Verdighetsgarantiforskriften gir et nærmere innhold i begrepet «verdig tjenestetilbud», ved å angi en rekke hensyn som tjenestetilbudet må legge til rette for.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 tredje ledd om den enkeltes rett til et verdig tjenestetilbud.
Første ledd bokstav c presiserer at forsvarlighetskravet innebærer at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at helse- og omsorgstjenesten og personellet som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.
Uklarhet og usikkerhet om organisering og fordeling av ansvar og oppgaver mellom ulike enheter og enkeltpersoner er en hyppig årsak til svikt i tjenestene. En viktig del av kommunens arbeid med å tilrettelegge tjenestene slik at personellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter vil derfor være å etablere nødvendige rutiner for utførelse av forskjellige arbeidsoppgaver, samarbeid, informasjonsflyt og dokumentasjon. I en del sammenhenger vil tilgang på nødvendig utstyr og egnede bygningsmessige forhold være viktige forutsetninger for å kunne yte forsvarlige tjenester.
En annen avgjørende faktor i dette arbeidet er tjenestene har tilstrekkelig bemanning til å utføre de ulike oppgavene, og at personellet har nødvendige kvalifikasjoner.
Tilsvarende krav følger også av helsepersonelloven § 16 første ledd.
Første ledd bokstav c henger tett sammen med første ledd bokstav d, hvor det presiseres at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene. Å sørge for tilstrekkelig kompetanse i tjenesten omfatter både at det er tilstrekkelig antall ansatte med relevant utdanning og at andre ansatte gis nødvendig grunnopplæring og brukerrettet opplæring på det enkelte tjenestestedet. Kommunen må legge til rette for kompetanseheving, som kurs, videreutdanning og etterutdanning.
Kommunen bør jobbe systematisk med kompetanse, gjennom kompetanseplanlegging både for den enkelte deltjeneste og på et overordnet nivå. Kommunen bør involvere pasienter, brukere, pårørende, ansatte og fagforeninger i arbeidet med kompetanseplanlegging. Se forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og veilederen om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
Etter andre ledd kan Kongen i statsråd gi forskrift med nærmere bestemmelser om kommunens plikt etter første ledd bokstav d. Per 21. januar 2026 er det ikke gitt noen forskrift med hjemmel i denne bestemmelsen.