Bestemmelsens første ledd presiserer og utdyper forsvarlighetskravet, og tydeliggjør kommunenes virksomhetsansvar for å tilby og yte forsvarlig helse- og omsorgstjenester.
Forsvarlighetskravet for helse- og omsorgstjenesten er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet bestemmes av normer utenfor loven. Forsvarlighetskravet er forankret i anerkjent fagkunnskap, faglige retningslinjer og allmenngyldige samfunnsetiske normer. Innholdet i forsvarlighetskravet endrer seg dermed også i takt med utviklingen av fagkunnskap og endringer i verdioppfatninger.
Forsvarlighetskravet har en dobbel funksjon. Det er en rettesnor for tjenesten og viser til normer som beskriver hvordan tjenestene bør være. Disse normene utgjør kjernen i forsvarlighetskravet og kan betegnes som god praksis. Samtidig danner normene utgangspunkt for å fastlegge hvor grensen mot det uforsvarlige går. Det vil si de konkrete vurderingene av hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres før avviket medfører at tjenesten blir uforsvarlig.
Mellom god praksis, og forsvarlighetskravets nedre grense, vil det være rom for at kommunen kan utøve skjønn. Det følger imidlertid av forsvarlighetskravet at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang.
Plikten til å sørge for forsvarlige tjenester stiller krav om at virksomheten planlegger og iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at de ulike tjenestene som ytes til enhver tid er forsvarlige. Virksomheten skal også påse at tiltakene fungerer og er tilstrekkelige. Helsedirektoratets utgir faglige retningslinjer og andre publikasjoner som beskriver god praksis på ulike tjenesteområder, basert på anerkjent fagkunnskap. Disse er ment som hjelpemidler i arbeidet med å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten.
Kommunen må videre innrette sin virksomhet slik at samarbeidet mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten om å yte helse- og omsorgstjenester til den enkelte pasient og bruker også er forsvarlig. Det er derfor viktig at kommunen har forsvarlige rutiner for hvordan pasientene og brukerne henvises videre til andre tilbud eller følges opp etter kontakt med spesialisthelsetjenesten eller andre kommuner.
Forsvarlig virksomhetsstyring fordrer at det arbeides systematisk med å avdekke situasjoner der det har oppstått eller kan oppstå svikt, mangler eller uønskede hendelser for så å iverksette tiltak for å forebygge at de samme situasjonene oppstår igjen. Det er i stor grad sammenfall mellom kravene til forsvarlig virksomhetsstyring og kravene til internkontroll, se forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, og at øvrige krav i helse- og omsorgslovgivningen etterleves. Gjennom tydelige tjenestetilpassede krav skal forskriften bidra til å gi den som har det overordnede ansvaret for virksomheten et godt verktøy for systematisk styring og ledelse, samt kontinuerlig forbedring. Les mer i veilederen om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
§ 4-1 første ledd må ses i sammenheng med helsepersonelloven § 4 som stiller krav til det enkelte helsepersonells utførelse av arbeidet.
Forsvarlighetskravet innebærer ikke bare at deltjenestene hver for seg skal være forsvarlige. Mange pasienter og brukere har behov for flere tjenester fra kommunen, og da skal det samlede tilbudet være helhetlig og koordinert. Dette er presisert i første ledd bokstav a. Det er innført flere virkemidler i lovverket som skal bidra til bedre koordinerte tjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 7 pålegger kommunene en plikt til å ha en koordinerende enhet, samt utarbeide individuell plan og tilby koordinator (herunder barnekoordinator) til pasienter og brukere som har rett til dette. Pliktene er utdypet i forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator og forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester. Se også veilederen om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator og veilederen om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.
I tillegg til kravet om at det enkelte tjenestetilbud skal være forsvarlig, innebærer forsvarlighetskravet også at en ønsket eller planlagt endring av et tjenestetilbud må være forsvarlig. I vurderingen av om det er forsvarlig å gjøre en konkret endring i et tjenestetilbud, for eksempel si opp eller på annen måte avslutte en avtale om kjøp av et kombinert bo- og tjenestetilbud, må kommunen derfor kartlegge eventuelle negative konsekvenser en flytting kan ha for den konkrete pasienten eller brukeren. Herunder vil det være relevant å se hen til hvilken tilknytning pasienten eller brukeren har etablert til stedet, personellet og ev. andre pasienter eller brukere i samme bolig. Videre vil det ha betydning om den konkrete pasienten eller brukeren er særlig sårbar for endringer.
Pasienten eller brukeren, eventuelt sammen med nærmeste pårørende, skal medvirke til vurderingen. Etter pbrl. § 3-1 andre ledd skal tjenestetilbudet så langt som mulig utformes i samarbeid med pasienten eller brukeren. Ved utforming av tjenestetilbud etter hol. §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8 skal det legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener
For å oppfylle kravene til et forsvarlig tjenestetilbud må tilbudet også oppfylle grunnleggende verdighetskrav, og i første ledd bokstav b er det presisert at kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud. Kommunens politiske og administrative ledelse er der pålagt et ansvar for å legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten skal kunne ivareta den enkeltes verdighet.
Sentralt i verdighetskravet er at tjenestene skal innrettes med respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett og egenverd. Reell medvirkning i utforming av tjenestetilbudet er viktig i arbeidet med å sikre et verdig tjenestetilbud. Verdighetsgarantiforskriften gir et nærmere innhold i begrepet «verdig tjenestetilbud», ved å angi en rekke hensyn som tjenestetilbudet må legge til rette for.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 tredje ledd om den enkeltes rett til et verdig tjenestetilbud.
Første ledd bokstav c presiserer at forsvarlighetskravet innebærer at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at helse- og omsorgstjenesten og personellet som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.
Uklarhet og usikkerhet om organisering og fordeling av ansvar og oppgaver mellom ulike enheter og enkeltpersoner er en hyppig årsak til svikt i tjenestene. En viktig del av kommunens arbeid med å tilrettelegge tjenestene slik at personellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter vil derfor være å etablere nødvendige rutiner for utførelse av forskjellige arbeidsoppgaver, samarbeid, informasjonsflyt og dokumentasjon. I en del sammenhenger vil tilgang på nødvendig utstyr og egnede bygningsmessige forhold være viktige forutsetninger for å kunne yte forsvarlige tjenester.
En annen avgjørende faktor i dette arbeidet er tjenestene har tilstrekkelig bemanning til å utføre de ulike oppgavene, og at personellet har nødvendige kvalifikasjoner.
Tilsvarende krav følger også av helsepersonelloven § 16 første ledd.
Første ledd bokstav c henger tett sammen med første ledd bokstav d, hvor det presiseres at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene. Å sørge for tilstrekkelig kompetanse i tjenesten omfatter både at det er tilstrekkelig antall ansatte med relevant utdanning og at andre ansatte gis nødvendig grunnopplæring og brukerrettet opplæring på det enkelte tjenestestedet. Kommunen må legge til rette for kompetanseheving, som kurs, videreutdanning og etterutdanning.
Kommunen bør jobbe systematisk med kompetanse, gjennom kompetanseplanlegging både for den enkelte deltjeneste og på et overordnet nivå. Kommunen bør involvere pasienter, brukere, pårørende, ansatte og fagforeninger i arbeidet med kompetanseplanlegging. Se forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og veilederen om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
Etter andre ledd kan Kongen i statsråd gi forskrift med nærmere bestemmelser om kommunens plikt etter første ledd bokstav d. Per 21. januar 2026 er det ikke gitt noen forskrift med hjemmel i denne bestemmelsen.
Første ledd inneholder plikt for enhver som yter helse- og omsorgstjenester til å drive systematisk arbeid for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.
Plikten til systematisk kvalitetsforbedringsarbeid er et prosesskrav, og ikke et krav til et bestemt nivå av kvalitet. Prosesskravet setter først og fremst et krav til systematisk styring og ledelse av den aktuelle tjenesten og tydeliggjør at dette er en viktig virksomhetsoppgave. Kvalitetsforbedring- og pasient- og brukersikkerhetsarbeid skal være en del av virksomhetens internkontroll.
Pliktsubjektet «enhver» tilsvarer pliktsubjektet i helsetilsynsloven § 5. Den som har ansvar for en virksomhet, har også ansvar for internkontrollen. Selv om ansvaret i prinsippet er lagt til øverste leder, for eksempel kommunedirektøren i en kommune eller administrerende direktør ved et helseforetak, vil myndigheten i praksis være delegert til leder av den aktuelle virksomhet når det gjelder den praktiske gjennomføringen av internkontrollen.
Pasient- og brukersikkerhetsbegrepet tar utgangspunkt i å verne pasienter og brukere mot å bli påført skade eller bli utsatt for risiko for skade når de mottar helse- og omsorgstjenester eller søker slike tjenester. Systematisk pasient- og brukersikkerhetsarbeid vil være alle systematiske tiltak for å opprette og vedlikeholde vern mot unødig skade.
Forståelsen av hva som ligger i kvalitetsbegrepet endrer seg over tid, og kvalitetsforbedring er en kontinuerlig prosess. Helsedirektoratet har ansvar for etablering, utvikling og drift av et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem for helse- og omsorgstjenesten, se nasjonale kvalitetsindikatorer.
Det er en tilsvarende bestemmelse om kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet for spesialisthelsetjenesten i spesialisthelsetjenesteloven § 3-4 a.
Plikten til å arbeide systematisk for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet må sees i sammenheng med plikten til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten etter hol. § 3-1 tredje ledd.
Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser blant annet om innholdet i plikten etter første ledd. Bestemmelsen gir også hjemmel for å gi forskrift om politisk behandling av kvalitetskrav, hvor kommunen selv avgjør om saken skal behandles i kommunestyret eller annet folkevalgt organ. Det sentrale er å sikre at de folkevalgte i kommunene deltar både i utarbeidelsen av kvalitetskravene og oppfølgingen av dem.
Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten er gitt med hjemmel i § 4-2 andre ledd. Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, og at øvrige krav i helse- og omsorgslovgivningen etterleves. Les om forskriften i veilederen om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp har hjemmel i § 4-2 andre ledd. Forskriftens formål er å bidra til sikring av riktig og god legemiddelhåndtering. Les om forskriften i rundskrivet om legemiddelhåndtering.
Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene må sees i sammenheng med forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene er prosessuell og gir i utgangspunktet ikke materielle rettskrav. Den stiller imidlertid krav til kommunen om å utarbeide skriftlige nedfelte prosedyrer som har til hensikt å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester får ivaretatt sine grunnleggende behov, slik det er gitt eksempler på i forskriften § 3. Forskriften gjelder ved kommunens gjennomføring av pleie- og omsorgstjenester, uavhengig av hvor tjenesten utføres. Dersom deler av disse tjenestene utføres av private, skal kommunen ved avtale sikre seg at forskriften også blir fulgt i den private partens utførelse av tjenesten. Dette følger av forskriften § 2. Forskriften er videreført med hjemmel i hol. § 13-2 om eldre forskrifter, og gjelder derfor fremdeles selv om den viser til den tidligere kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.
Første ledd tydeliggjør kommunens ansvar på overordnet nivå til å sørge for at det gis slik informasjon som pasientene, brukerne eller de nærmeste pårørende har rett til å motta etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 og 3-3 tredje ledd.
Bestemmelsen kom inn i helse- og omsorgstjenesteloven i forbindelse med endringer i reglene om informasjon ved uønskede hendelser. Den synliggjør informasjonsansvaret på systemnivå i helse- og omsorgstjenesten, og innebærer at kommunen har ansvaret for å sørge for at slik informasjon gis i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det enkelte helsepersonell hadde i stor grad allerede en selvstendig informasjonsplikt til pasienter ved pasientskader. En ytterligere synliggjøring og presisering av ansvaret på systemnivå skulle bidra til at ansvaret for å gi informasjon ikke ble pulverisert hvis flere helsepersonell var involvert i hendelsen. Plikten skulle også bidra til en styrking av pasientsikkerheten, ved at arbeidet med å iverksette tiltak for å forhindre lignende hendelser fikk økt oppmerksomhet fra virksomhetens ledelse.
Det er tilsvarende bestemmelser om informasjonsansvaret på systemnivå i tannhelsetjenesteloven § 1-6 første ledd og spesialisthelsetjenesteloven § 3-11 andre ledd.
Det enkelte personellet som yter helse- og omsorgstjenester, har etter helsepersonelloven § 10 plikt til å gi informasjon til den som har krav på det etter pasient- og brukerrettighetsloven. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. hol. § 2-1.
Departementet kan gi forskrift om det nærmere innholdet i informasjonsplikten etter § 4-2 a første ledd, jf. fjerde ledd. Det er ingen forskrifter med hjemmel i bestemmelsen.
Andre ledd presiserer at kommunen eller andre som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, har plikt til å svare på henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet fra pasienter, brukere og pårørende.
Virksomheter i helse- og omsorgstjenesten hadde allerede i stor grad plikt til å besvare slike henvendelser etter gjeldende rett før plikten ble presisert i loven. Mange av henvendelsene ble imidlertid sendt til statsforvalteren. Formålet med å presisere plikten var å sørge for at henvendelsene ble behandlet på lavest mulig nivå. Ofte er det mest hensiktsmessig at pasienter, brukere og pårørende som mener det er begått lovbrudd først tar dette opp med den som yter tjenesten. Det er viktig at tjenesten og helsepersonell får tilbakemelding fra pasienter, brukere og pårørende for å kunne følge opp uønskede hendelser raskt med korrigerende tiltak. Det er også viktig for å kunne forklare og svare på spørsmål, oppklare eventuelle misforståelser, forbedre kommunikasjon og reetablere tillit. At slike tilbakemeldinger gis direkte til tjenesteyter uten at det sendes via statsforvalteren, bidrar til at uønskede forhold kan rettes opp og til læring så tidlig som mulig, slik at ikke andre pasienter opplever det samme.
Selv om bestemmelsen skal bidra til at henvendelsene blir behandlet på lavest mulig nivå, er det ikke et krav om at pasientene, brukerne og de pårørende må rette henvendelsene til tjenesteyterne før de kan kontakte statsforvalteren. Et slikt krav ville vært uhensiktsmessig i noen tilfeller. Det kan for eksempel være tilfeller der pasienten, brukeren eller den pårørende av ulike grunner ikke ønsker å ta opp saken med tjenesten selv. I en del tilfeller kan det også være viktig at saken kommer direkte eller raskt frem til tilsynsmyndigheten.
Bestemmelsen innebærer at virksomheter i helse- og omsorgstjenesten må legge til rette for at pasientene, brukerne og de pårørende kan rette henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet til virksomheten og at de får svar.
Plikten til å besvare henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet ligger hos virksomheten og ikke det enkelte helsepersonell. I tilfeller der et helsepersonell er selvstendig næringsdrivende, vil imidlertid plikten ligge hos helsepersonellet som eier av enkeltpersonforetaket.
Bestemmelsen gir ingen bestemt frist for når tjenestene senest skal svare på henvendelsene. Dette bidrar til at oppfølgingen kan tilpasses individuelt. Flesteparten av henvendelsene kan svares ut relativt raskt med en telefonsamtale eller et møte med den enkelte. Dersom den som henvender seg til tjenesten opplever manglende svar, vil det være naturlig å henvende seg videre til statsforvalteren. Helse- og omsorgstjenesten har et selvstendig ansvar for pasientsikkerhets- og kvalitetsarbeid, og statsforvalteren kan føre tilsyn med hvorvidt en hendelse eller et forhold følges opp i samsvar med forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. I en situasjon der den enkelte ikke får svar fra tjenesten, kan statsforvalteren videresende henvendelsen til riktig instans med en frist for når den som har henvendt seg skal få svar. Videre kan statsforvalteren vurdere hvorvidt det er nødvendig med videre oppfølging av henvendelsen, for eksempel ved å be om kopi av svaret.
Plikten til å besvare en henvendelse er oppfylt når den som har henvendt seg til tjenesten har fått svar på de delene som gjelder kvalitet og pasientsikkerhet. I dette ligger det en viss terskel for hva henvendelsen skal omhandle for at plikten utløses. Det betyr imidlertid ikke at tjenesten kan unnlate å svare på mindre viktige henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet. Ofte kan disse henvendelsene besvares raskt ved en telefonsamtale.
Etter tredje ledd skal henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet besvares på egnet måte og oppfylle kravene til informasjon i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Det innebærer blant annet at informasjonen skal tilpasses mottakerens individuelle forutsetninger og gis på en hensynsfull måte, jf. pbrl. § 3-5. Utover dette er det ikke bestemte formkrav til svaret. Det gir rom for at formen kan tilpasses hvert enkelt tilfelle både av hensyn til den som klager og tjenesten. Svaret på henvendelsen behøver dermed ikke å være skriftlig. I mange tilfeller vil en telefonsamtale løse mye, eventuelt kan tjenesten avtale et møte med pasienten, brukeren eller pårørende. Helse- og omsorgstjenesten vil selv vurdere hvilke tilfeller som krever et skriftlig svar. Enkelte henvendelser vil for eksempel også kunne kreve møte med pasienten, brukeren eller den pårørende i tillegg til et skriftlig svar. Se også kravet om møte etter svært alvorlig skade mv. etter pbrl. § 3-2 sjette ledd.
Virksomheter som er omfattet av tannhelsetjenesteloven eller spesialisthelsetjenesteloven har også en tilsvarende plikt til å besvare henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-6 andre ledd og spesialisthelsetjenesteloven § 3-11 tredje og fjerde ledd. Det er ikke en tilsvarende pliktbestemmelse i helsepersonelloven. Dette er begrunnet med at plikten til å svare bør ligge på virksomhetsnivå og ikke til det enkelte helsepersonell.
Pasientene, brukerne og de pårørende har rett til å få svar på henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-7. Bestemmelsen speiler helse- og omsorgstjenestens plikt til å svare på slike henvendelser.
Bestemmelsen gjør det klart at kommunen eller andre som yter tjenester på vegne av kommunen, skal sørge for at pasientens rett til å medvirke blir oppfylt, inkludert retten til å ha andre personer til stede når det blir gitt helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.
Plikten til å sørge for at pasientens og brukerens rett til å medvirke blir oppfylt, medregnet retten til å ha andre personer til stede når det blir gitt helse- og omsorgstjenester, ligger på den som yter tjenesten. Hovedansvaret for å oppfylle retten er lagt til virksomheten som yter helse- og omsorgstjenesten.
Det kan gjøres unntak fra retten til å ha andre personer til stede dersom det er nødvendig for å kunne gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det vil vanligvis være det enkelte helsepersonellet som tar stilling til om retten til å ha andre personer til stede må vike for kravet til forsvarlige tjenester, jf. unntaket i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 fjerde ledd andre punktum.
Siste faglige endring: 01. juli 2026