Lovtekst:

Den som yter helse- og omsorgstjenester, skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til informasjon.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å gi informasjon til den som har krav på det etter pasient- og brukerrettighetsloven. Formålet er å sikre at pasient eller bruker og pårørende får den informasjon som er nødvendig for å kunne samtykke og medvirke til tjenesten.

Første ledd:

Første ledd første punktum legger den som yter helse- og omsorgstjenester plikt til å gi informasjon.

Den som skal informeres er pasient eller bruker, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Dersom pasienten eller bruker er under 16 år, skal også vedkommendes foresatte informeres, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3. Dersom pasienten/brukeren ikke ønsker at foresatte skal ha informasjon, må helsepersonellet vurdere om dette skal respekteres. I vurderingen skal det legges vekt på opplysningenes art og barnets alder og modenhet. Også foresatte til barn mellom 16 og 18 år skal ha informasjon dersom dette er nødvendig for at de skal kunne ivareta foreldreansvaret. Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, er det denne som skal ha informasjonen. Den som yter helsehjelp har også plikt til å informere nærmeste pårørende til pasient som samtykker til dette, og til pasient over 16 år som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser på grunn av demens, psykisk utviklingshemning eller fysiske eller psykiske forstyrrelser, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3.

Hvilken informasjon helsepersonellet plikter å gi, fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Plikten til å gi informasjon henger nær sammen med pasientens rett til å samtykke og til å medvirke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 flg. og § 4-1 flg.

Pasienten skal ha tilstrekkelig med informasjon til at han/hun kan avgi et informert samtykke til helsehjelpen. Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i helsehjelpen, dvs. den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys eller ytes. Det skal også gis informasjon om eventuelle risikoer og bivirkninger av helsehjelpen. Ved behandling som ikke er alminnelig anerkjent (utprøvende) skjerpes informasjonsplikten. Se sak 02/169 fra Statens helsepersonellnemd.

Informasjonsplikten omfatter også tilfeller der helsepersonell har grunn til å tro at pasienten kan få eller ha fått skader som følge av helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 fjerde ledd. Denne informasjonsplikten er knyttet til helsehjelpsituasjonen eller umiddelbar ettertid. Informasjonsplikt om skader som først oppdages etter et lengre tidsrom er et virksomhetsansvar, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-11.

I en konkret sak om erstatning etter pasientskadeloven ble rekkevidden av informasjonsplikten vurdert av Høyesterett. Se Høyesteretts dom HR-2017-687-A.

Brukere av andre helse- og omsorgstjenester enn helsehjelp, skal ha den informasjon som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 femte ledd.

Helsepersonell skal så langt mulig sikre seg at mottakeren av informasjonen har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Det er en forutsetning at informasjonen tilpasses mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette kan innebære at det er nødvendig å bruke tolk eller tekniske hjelpemidler, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5.

Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om rett til informasjon er nærmere kommentert i rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer og veileder IS-2442 Saksbehandling og dokumentasjon for pleie og omsorgstjenester.

Plikten til å gi informasjon er begrenset til eget fagområde der helsepersonellet ut fra sin faglige kompetanse er i stand til å bedømme innholdet i den informasjon som gis. Dersom informasjonen blir gitt av annet helsepersonell, for eksempel der virksomheten har faste rutiner eller instrukser for hvem som skal gi informasjon, faller plikten bort.

Helsepersonellet skal journalføre de råd og den informasjon som er gitt og hovedinnholdet i dette, jf. pasientjournalforskriften § 7 a).

Første ledd andre punktum pålegger helseinstitusjoner å utpeke en person som skal gi informasjon til den enkelte pasient. For definisjon av helseinstitusjon, se helsepersonelloven § 3 fjerde ledd. Virksomheten må vurdere konkret hvordan dette best kan gjennomføres ut i fra interne organisasjonsforhold o.l. Denne personen må foreta en samordning samt en viss styring med hvilken informasjon pasienten får. Hensikten er å forhindre at informasjonen gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand, noe som lett ville kunne bli tilfelle hvis for mange personer gir informasjon.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a som pålegger helseinstitusjoner å utpeke koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. Koordinator bør være lege, men annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig. Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølgning av den enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsoppholdet og overfor andre tjenesteytere samt sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan. Ofte vil det være hensiktsmessig at koordinator også har rollen som informasjonsansvarlig overfor pasienten. Kombinasjonen av rollen som koordinator og informasjonsansvarlig gir koordinator et mer helhetlig ansvar overfor pasienten og minsker faren for ansvarspulverisering, mange kontaktpunkter og uklare ansvarsforhold. For øvrig er det opp til arbeidsgiver å utarbeide adekvate og forsvarlige informasjonsrutiner for virksomheten.

I de tilfellene pasienten har fått oppnevnt kontaktlege etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5c kan det være naturlig at kontaktlegen ivaretar oppgaven med å informere.

Bestemmelsen i andre punktum fritar imidlertid ikke det enkelte helsepersonell for å gi informasjon innenfor sitt ansvarsområde og som de er nærmest til å gi.

Andre ledd:

Andre ledd inneholder hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om informasjonsplikten. Det er ikke gitt særskilt forskrift etter denne bestemmelsen. Se imidlertid forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator om innholdet i koordinatorfunksjonen.