Bestemmelsen regulerer pasient eller brukers nærmeste pårørendes rett til informasjon.

Det følger av første ledd at dersom pasienten eller brukeren gir sitt samtykke til at informasjon gis til de pårørende, skal de som hovedregel ha informasjon om pasientens eller brukerens helsetilstand, herunder diagnose og behandlingsutsikter, og om helsehjelpen. Pasienten eller brukeren kan bestemme at bare visse opplysninger skal gis.

Bestemmelsen gir bare «nærmeste pårørende» rett til informasjon. Helsepersonell trenger derfor ikke informere alle pårørende som oppregnes i § 1-3 bokstav b.

Uavhengig av samtykke har nærmeste pårørende rett på informasjon i den utstrekning «forholdene tilsier det». Dette vil være tilfelle i situasjoner hvor det ikke er mulig å få pasientens eller brukerens samtykke på grunn av bevisstløshet eller psykiske forstyrrelser av ulike karakter, og av mer eller mindre forbigående art. Helsedirektoratet har i en tolkningsuttalelse kommet til at dagens lovgivning, i gitte situasjoner, ikke er til hinder for å gi opplysninger til politiet for at disse skal finne fram til og informere en pasients pårørende. Se også Rundskriv IS-9/2015 Helsepersonellets taushetsplikt - Rett og plikt til å utlevere opplysninger til politiet (PDF).

Dersom det ikke foreligger opplysninger om motsetninger mellom pasientens eller brukerens og nærmeste pårørendes interesser vil både hensynet til pasient eller bruker og hensynet til pårørende tilsi at informasjon i slike tilfeller blir gitt. Det legges til grunn at pasienten eller brukeren ville ha ønsket at informasjon ble formidlet til nærmeste pårørende. Jo mer alvorlig pasientens tilstand er, desto større anstrengelser kan kreves av helsepersonellet for å informere de pårørende.

For mer praktisk informasjon om hvordan pårørende kan involveres, se pårørendeveilederen. 

Særlig om mindreårige barn som pårørende

Dersom en pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade har mindreårige barn eller søsken, har helsepersonell en plikt til å bidra til å dekke det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging barnet kan ha som følge av pasientens tilstand. Med mindreårige barn menes barn under 18 år. Dette følger av helsepersonelloven § 10 a, som må ses i sammenheng med spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 a som pålegger helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten å ha barneansvarlig personell med nødvendig kompetanse til å fremme og koordinere oppfølging av denne gruppen barn. For mer informasjon se pårørendeveilederen kapittel 5

Andre ledd regulerer informasjon til nærmeste pårørende til pasienter eller brukere over 16 år som på grunn av manglende beslutningskompetanse ikke kan ivareta sine interesser knyttet til den aktuelle hjelpen. Hvem som kan være nærmeste pårørende er regulert i § 1-3 bokstav b. Bestemmelsen må ses i sammenheng med reglene om beslutningskompetanse og representasjon i lovens kapittel 4. For at de pårørende skal kunne ivareta pasientens rettigheter med hensyn til medvirkning til helsehjelp og kunne gi uttrykk for hva pasienten er best tjent med, se § 4-6 andre ledd, må de ha tilfredsstillende informasjon. Retten til informasjon er i disse tilfellene sidestilt mellom pasienten eller brukeren selv og dennes nærmeste pårørende. Det betyr at nærmeste pårørende skal informeres på tilsvarende måte som pasienten eller brukeren selv etter bestemmelsen i § 3-2.

Informasjon til pasienten eller brukeren selv kan ikke utelates selv om pasienten eller brukeren er ute av stand til å ivareta egne interesser. Informasjonen må imidlertid tilpasses den enkeltes individuelle forutsetninger, se rundskrivet til § 3-5.

Beslutningskompetanse skal vurderes i forhold til den aktuelle hjelpen. Nærmeste pårørendes rett til informasjon gjelder den hjelpen som pasienten eller brukeren vurderes å mangle beslutningskompetanse til. En pasient kan for eksempel vurderes å ha beslutningskompetanse knyttet til innleggelse i helseinstitusjon, og samtidig mangle beslutningskompetanse når det gjelder den medikamentelle behandlingen. I en slik situasjon kan pasienten motsette seg at nærmeste pårørende informeres om forhold knyttet til innleggelsen, men ikke om forhold knyttet til den medikamentelle behandlingen. 

Tredje ledd begrenser beslutningskompetente pasienters og brukeres adgang til å nekte nærmeste pårørende informasjon i to tilfeller. Begrensningen er gitt av hensyn til nærmeste pårørende, barn som vil kunne bli berørt av pasientens beslutninger og samfunnsvernet.

I bokstav a begrenses adgangen til å nekte pårørendeinvolvering når pasienten har en alvorlig sinnslidelse og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Se nærmere om alvorlig sinnslidelse og farevilkåret i rundskrivet til psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3. Nærmeste pårørende har her egne interesser i saken. Involvering fra nærmeste pårørende vil både kunne være viktig for de pårørende selv, men også for å bidra til sakens opplysning slik at hensynet til andre kan ivaretas.

I bokstav b begrenses adgangen til å nekte pårørendeinvolvering når hensynet til barn pasienten eller brukeren har omsorgsansvar for, taler for pårørendeinvolvering. Det innebærer at det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Regelen får anvendelse ved alle typer helse- og omsorgstjenester. Negative følger for barn vil ofte være forårsaket av pasientens psykiske lidelser, slik at begge unntakene (i bokstav a og b) hovedsakelig får anvendelse ved alvorlige psykiske lidelser.

Et eksempel kan være en pasient/mor med en bipolar lidelse, som ikke ønsker pårørendeinvolvering, men hvor helsepersonell vurderer at hennes fungering er slik at pårørendeinvolvering er det beste for barnet. Da skal pasientens nærmeste pårørende, for eksempel barnets far, gis informasjon om mors helsetilstand og om helsehjelpen, av hensyn til ivaretakelsen av barnet. Dette kan være aktuelt for psykisk helsehjelp som gis mor for den bipolare lidelsen.

I slike situasjoner vil nærmeste pårørende i utgangspunktet ha samme rett til informasjon som pasienten eller brukeren, men formålet vil likevel gi føringer for hvilken informasjon som skal gis. En beslutningskompetent pasient eller bruker kan ivareta sine egne interesser knyttet til den aktuelle helse- og omsorgstjenesten. Formålet med disse styrkede rettighetene til pårørendeinvolvering er derfor ikke å ivareta pasienten eller brukeren, men å beskytte pårørende, samfunnsvernet og barn pasienten eller brukeren har omsorgsansvar for. Dette får betydning for hvilken informasjon nærmeste pårørende har rett på etter bestemmelsen. Det skal gis informasjon som er relevant og nødvendig opp mot formålet om å beskytte mot fare og å ivareta omsorgen for barn. 

Se mer om pårørendes rettigheter i pårørendeveilederen og i veilederen Pårørendes rettigheter i psykisk helsevern.

Fjerde ledd i bestemmelsen slår fast at ved pasients eller brukers død og hvor utfallet er uventet ut fra påregnelig risiko, har nærmeste pårørende rett til informasjon etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 fjerde til og med sjette ledd, dersom taushetsplikten ikke er til hinder for dette (se Prop. 100 L (2012-2013)). Ved dødsfall som følge av alvorlige hendelser skal også nærmeste pårørende tilbys møter med virksomheten. Ved vurdering av hvilke opplysninger som kan gis pårørende i den forbindelse må helsepersonellet blant annet vurdere om det foreligger «særlige grunner» som tilsier at nærmeste pårørende ikke skal gis innsyn i opplysningene, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 og helsepersonelloven § 24.

Nærmeste pårørendes rett til informasjon etter fjerde ledd innebærer i praksis at nærmeste pårørende i slike tilfelle i utgangspunktet skal ha informasjon om retten til å søke erstatning hos Norsk pasientskadeerstatning, om adgangen til å henvende seg til pasient- og brukerombudet og til å anmode tilsynsmyndigheten (statsforvalteren) om å vurdere mulig pliktbrudd. Videre har nærmeste pårørende rett til informasjon om hvilke tiltak helse- og omsorgstjenesten vil iverksette for at lignende hendelse ikke skal skje igjen.

Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens eller brukerens journal, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 siste ledd. Se rundskrivet til pbrl. § 3-5. Se også pasientjournalforskriften § 7 bokstav a der det går frem at opplysninger om det er gitt råd og informasjon til nærmeste pårørende, og hovedinnholdet i rådene og informasjonen skal fremgå av pasientens journal når det er relevant og nødvendig.