Kommunenes plikt til å motta og vurdere pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp

Etter første ledd skal kommunen straks tilby eller yte helse- og omsorgstjenester til den enkelte når det må antas at hjelpen kommunen kan gi er påtrengende nødvendig. Ansvaret gjelder undersøkelse, behandling eller annen hjelp som det er forsvarlig at kommunen yter.

Bestemmelsen gir kommunen plikt til å tilby eller yte øyeblikkelig hjelp til den enkelte. Plikten omfatter både helsetjenester og omsorgstjenester. At kommunen har et ansvar for øyeblikkelig hjelp følger også forutsetningsvis av at kommunen skal tilby hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner for å oppfylle ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. § 3-2 første ledd nr. 3.

Pasientene og brukerne har en korresponderende rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første ledd. Det enkelte helse- og omsorgspersonellet har plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7 jf. hol. § 2-1.

Hva som regnes som øyeblikkelig hjelp må avgjøres ut fra forsvarlig medisinsk- eller helsefaglig/sosialfaglig skjønn i hvert enkelt tilfelle. Som et alminnelig utgangspunkt omfatter øyeblikkelig hjelp situasjoner der det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling blant annet for å gjenopprette eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom, eller for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig art. Omsorgsbehov som oppstår akutt, kan for eksempel være akutt endring av brukerens behov eller endring av omsorgsbehov ved pårørendes plutselige sykdom. Øyeblikkelig hjelp benyttes som begrep for å skille hjelpebehov som krever rask hjelp fra helse- og omsorgshjelp som kan planlegges noen dager, uker eller måneder i forveien.

Kommunens plikt gjelder for pasienter og brukere som kommunen selv har mulighet til å utrede, behandle eller yte omsorg til. Dersom det ikke er forsvarlig at kommunen yter hjelpen pasienten eller brukeren har behov for, må vedkommende henvises videre til den eller de som kan gi hjelpen som er nødvendig. Når det gjelder helsehjelp vil det være en medisinskfaglig vurdering som må ligge til grunn for om kommunen kan yte hjelpen selv eller om pasienten må henvises videre. I sistnevnte tilfeller vil pasienten normalt måtte henvises videre til spesialisthelsetjenesten.

Kommunens plikt til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer ikke hvis kommunen vet at nødvendig hjelp vil bli gitt av andre som etter forholdene er nærmere til å gi den i tide. Dette følger av andre ledd. Bestemmelsen speiler spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 tredje ledd. Kravet om at kommunen skal vite at den alternative hjelpen vil bli ytt, innebærer at den ansvarlige i kommunen må ha fått forsikring om at andre vil yte hjelpen. Det er ikke tilstrekkelig at den ansvarlige antar, tror eller håper at annen hjelp vil bli ytt. Vedkommende i kommunen som er eller har vært i kontakt med pasienten eller brukeren, må subjektivt sett være overbevist om at vedkommende vil motta øyeblikkelig hjelp av andre. «Andre» sikter særlig til spesialisthelsetjenesten, men kan også være andre tjenesteytere som for eksempel tannlege.

Døgnopphold til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp

Etter tredje ledd har kommunen plikt til å sørge for tilbud om døgnopphold til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Plikten til å tilby døgnopphold gjelder kun for pasientene og brukerne som kommunen selv har muligheten til å utrede, behandle eller yte omsorg til. Dette følger allerede av første ledd, men er gjentatt i tredje ledd av pedagogiske årsaker. Plikten innebærer altså at pasienter og brukere som kommunen etter første ledd har et ansvar for å tilby øyeblikkelig hjelp, får hjelp også når det er behov for døgnopphold. Det er opp til kommunen selv å bestemme omfanget og innholdet av tjenestene. Hvordan tilbudet er innrettet og omfanget av tilbudet vil være avgjørende i vurderingen av om pasienten eller brukeren kan få en forsvarlig behandling i kommunen eller må henvises videre til andre.

Kommunens plikt til å sørge for øyeblikkelig hjelp-døgntilbud gjelder både pasienter og brukere med somatisk sykdom og sykdom innenfor psykisk helse- og rusområdet, jf. forskrift om øyeblikkelig hjelp døgntilbud § 2. Tidligere fulgte det av forskriften at kommunens plikt kun gjaldt pasienter med somatisk sykdom.

Samarbeidsavtalene mellom kommunene og de regionale helseforetakene skal inneholde et eget punkt som beskriver kommunens tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. Dette følger av hol. § 6-2 første ledd nr. 4. Les mer i veilederen om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

Helsedirektoratet har laget veiledningsmateriell om kommunens plikt til øyeblikkelig hjelp døgnopphold (PDF).

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd

Fjerde ledd gir Kongen i statsråd hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om innholdet i plikten etter første til tredje ledd, herunder hvilke pasient- og brukergrupper som skal omfattes av tilbudet. Forskrift om øyeblikkelig hjelp døgntilbud er gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Sentrale forskrifter med hjemmel i § 3-5

• Forskrift om øyeblikkelig hjelp døgntilbud

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)