5. Barnekoordinator

Familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, har rett til barnekoordinator etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 c. 

Kommunen har plikt til å oppnevne barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a.   

Andre velferdstjenester har plikt til å samarbeide med barnekoordinator når samarbeidsplikten på individnivå er utløst. Dersom det er oppnevnt barnekoordinator, skal barnekoordinatoren sørge for samordning av tjenestetilbudet. Se kapitler: Samarbeid på individnivå og samordningsplikten. 

Vilkår: Familien venter barn eller har barn under 18 år     

Retten til barnekoordinator kan inntre allerede under svangerskapet eller når foreldre er tildelt et adoptivbarn.    

Barnet eller ungdommen må være under 18 år for at familien skal ha rett til barnekoordinator.    

Selv om retten opphører ved fylte 18 år kan kommunen velge å tilby barnekoordinator også etter 18 år, for eksempel frem til barnet eller ungdommen fyller 25 år.    

Vilkår: Barnet har alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne     

Barnets eller ungdommens sykdom, skade eller nedsatte funksjonsevne kan være av somatisk, psykisk, fysisk, sosial, kognitiv eller sensorisk art.  

Det er ikke et vilkår at barnet har fått en diagnose.      

Med «sykdom» menes både tilstander som kan diagnostiseres som en spesifikk sykdom og syndromer. Sykdom er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller psykiske og kognitive funksjoner og som forandrer dem på en skadelig måte. Med syndromer menes grovt sett tilstander der det er flere symptomer, tegn og funn som til sammen peker mot eller danner en klinisk enhet, og som karakteriserer en sykdom eller tilstand.     

Med «skade» siktes det særlig til tilstander hvor uventede hendelser påvirker helsetilstanden på en negativ måte, for eksempel ulykker eller påført skade gjennom vold. En skade behøver likevel ikke være resultat av en brå eller uventet hendelse. Det kan også være belastningsskader som følge av langvarig uheldig eksponering, for eksempel omsorgssvikt. Slike skader kan igjen føre til nedsatt funksjonsevne.     

Med «nedsatt funksjonsevne» menes funksjonsnedsettelse av både fysisk, psykisk, sosial, sansemessig og kognitiv art. Funksjonsnedsettelse innebærer tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske, kognitive eller biologiske funksjoner. Noen er født med nedsatt funksjonsevne, mens andre får funksjonsnedsettelser på grunn av sykdom eller skade senere i livet.    

At et barn eller ungdom er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, mobbing, utestengning eller andre store belastninger kan føre til alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Tilsvarende kan barn eller ungdom som utsetter andre for vold eller seksuelt skadelig atferd ha underliggende alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne som kan gi rett til barnekoordinator. Disse sammenhengene bør derfor kartlegges der de er aktuelle. 

Begrepene sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne er vanskelig å definere helt klart eller entydig. For det første kan grensen mellom sykdom og skade i seg selv være flytende eller overlappende. For det andre kjennetegnes en rekke sykdommer eller skader av at de fører med seg ulike former for nedsatt funksjonsevne. I noen tilfeller kan det derfor være usikkert om det er mest riktig å klassifisere en tilstand som en sykdom, skade eller en funksjonsnedsettelse. I praksis vil det imidlertid ikke være nødvendig å alltid skille entydig her, fordi alle tre alternativene gir rett til barnekoordinator. 

Det er ofte sammenhenger mellom sykdom, skade og nedsatt funksjonsevne, og noen ganger er de gjensidig forsterkende. For eksempel kan skader påført ved andres maktmisbruk, ofte av nærpersoner, føre til traumer som gir mer langvarige og komplekse behov enn selve skaden.  

Alvorlig    

Barnets eller ungdommens sykdom, skade eller nedsatte funksjonsevne skal være «alvorlig», men kravet skal ikke tolkes strengt.    

Alvorlighetsgraden for en og samme sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse kan variere mye fra barn til barn. Det sentrale er hvilken negativ betydning sykdommen, skaden eller den nedsatte funksjonsevnen har for barnets eller ungdommens helsetilstand og hjelpebehov, basert på en individuell og konkret faglig vurdering.     

Det må gjøres en helhetsvurdering av om tilstanden til barnet eller ungdommen er alvorlig. Vurderingstema er hva tilstanden kan føre til av nedsatt funksjons- og mestringsevne, invaliditet, sykdomsutvikling, smerte eller nedsatt livsutfoldelse. Om tilstanden vil føre til tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser er blant sentrale temaer. Tilgjengelig kunnskap om den aktuelle tilstanden bør inngå i helhetsvurderingen.  

Fysiske hindringer i livsutfoldelse kan føre til konsekvenser både psykisk og sosialt. Psykisk sykdom kan også føre til sosial isolasjon og reduksjon i fysisk aktivitet. Kombinasjoner av sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne kan føre til at tilstanden samlet sett anses mer alvorlig.     

I vurderingen kan det også sees hen til hvor komplisert tilstanden er å behandle eller hvilken helse- og sosialfaglig kompetanse som kreves for å behandle tilstanden eller følgene av den.    

Vilkår: Barnet har behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester      

Med behov for «helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester» menes at barnet eller ungdommen har behov for både helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Andre velferdstjenester kan for eksempel være NAV-ytelser eller tilrettelagte tilbud i barnehage eller skole. 

Barnets eller ungdommens behov for tjenester omfatter både tjenestebehov som det allerede er innvilget tjenester for, og tjenestebehov som fremdeles er udekket. Det er altså ikke et krav at barnet eller ungdommen allerede er tildelt både helse- og omsorgstjenester og en annen velferdstjeneste.  

Med «langvarig» menes at barnets eller ungdommens behov for helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester må være av en viss varighet. Vilkåret skal ikke tolkes strengt. Vilkåret kan for eksempel være oppfylt selv om behovet for tjenester bare strekker seg over noen få måneder. Situasjoner hvor det åpenbart handler om et kortvarig behov vil kunne falle utenfor. 

Vilkåret bør ses i tett sammenheng med behovet for koordinering. Barnets, ungdommens og familiens opplevelse av uforutsigbarhet kan være en viktig faktor i vurderingen av behov for koordinering.  

En familie vil for eksempel kunne ha nytte av målrettet og koordinert oppfølging i en kritisk, men forholdsvis kortvarig periode. Eksempelvis kan dette gjelde krevende livsfaser som siste del av et utfordrende svangerskap. I sårbare overganger kan det for noen barn og unge være behov for koordinering av tjenestetilbudet i en kortere periode. Dette gjelder eksempelvis i overgangen fra barneskole til ungdomsskole eller fra mindreårig til myndig. 

Med behov for «sammensatte eller koordinerte» menes at det er behov for at tjenestene til barnet eller ungdommen ses i sammenheng og virker sammen. Sentralt i vurderingen av vilkåret er om barnet eller ungdommen har behov for at tjenestene ytes i en helhetlig sammenheng. Dette vil for eksempel gjelde når det er avhengigheter mellom tjenestene. 

Momenter som familiesituasjon, sosioøkonomiske forhold eller språklig og kulturell bakgrunn kan være viktige i en helhetsvurdering av barnets behov for sammensatte eller koordinerte tjenester. Barnets behov kan også vurderes i kontekst av familiens samlede omsorgsplikt og omsorgsoppgaver. Der det er tvil om vilkåret er oppfylt, men familiens situasjon er svært vanskelig, kan det være riktig å vektlegge familiens helhetlige situasjon i vurderingen. Barnet kan også oppfylle vilkåret uavhengig av familiens situasjon.   

Barnekoordinator og alminnelig koordinator – likheter og forskjeller 

For å ha rett til barnekoordinator må barnet eller ungdommen ha alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Det er ikke et tilsvarende vilkår om psykisk og/eller fysisk tilstand for å ha rett til alminnelig koordinator. Videre er det et vilkår for å ha rett til barnekoordinator at barnet eller ungdommen har behov for både helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. For å ha rett til alminnelig koordinator er det nok at barnet eller ungdommen har behov for helse- og omsorgstjenester. Retten til barnekoordinator gjelder der barnet eller ungdommen er under 18 år. Det er ingen øvre aldersgrense for alminnelig koordinator. En annen forskjell er at barnekoordinator kan oppnevnes før fødsel.   

Vilkårene for å ha rett til barnekoordinator er samlet sett noe strengere enn for alminnelig koordinator. Til gjengjeld innebærer barnekoordinator en utvidet koordinatorordning når den innvilges, fordi familien er rettighetssubjektet, ikke bare pasienten eller brukeren. Familieperspektivet er imidlertid viktig også for alminnelig koordinator. 

Se også: Koordinator i kommunen og spesialisthelsetjenesten (Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator)

Tilfeller der både retten til barnekoordinator og koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven er oppfylt  

Tjenestene må i samråd med barnet, ungdommen og familien vurdere hva som er den foretrukne koordinatorordningen hvis både retten til barnekoordinator og koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven er oppfylt. Det er ikke meningen at et barn eller en ungdom/en familie skal ha to koordinatorer med ansvar for den helhetlige oppfølgingen.  

Tilfeller der både retten til koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven er oppfylt

Barnet/ungdommen eller familien kan ha rett til koordinator både fra kommunens helse- og omsorgstjeneste (barnekoordinator eller alminnelig koordinator) og spesialisthelsetjenesten (alminnelig koordinator) samtidig.  

Koordinator i spesialisthelsetjenesten har ansvar for den institusjonsinterne koordineringen i forbindelse med eksempelvis innleggelse i sykehus. Spesialisthelsetjenesten har ikke plikt til å tilby barnekoordinator. 

Barnekoordinator er lovfestet som en kommunal plikt og kan ikke koordinere nivåinternt/institusjonsintern tjenesteytelse som skjer innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde. For å sikre nødvendig samarbeid mellom koordinator oppnevnt etter spesialisthelsetjenesteloven og barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven, er det presisert at disse skal samarbeide i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a andre ledd.   

Rett til å klage 

Pasient, bruker eller dennes representant som mener at retten til barnekoordinator er brutt, kan klage til statsforvalteren etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.   

Klagen kan gjelde   

• avslag på ønske om barnekoordinator   
• endring eller opphør av barnekoordinator   
• manglende oppfyllelse av rett til barnekoordinator  

Pasient, bruker eller dennes representant kan også klage på avgjørelser om ikke å innvilge alminnelig koordinator etter fylte 18 år.      

Se Rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 for mer informasjon om klagereglene. Se også Veileder for saksbehandling etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 4 om behandling av klagesaker.

Plikten til å tilby barnekoordinator er lagt til kommunen etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a. 

Koordinerende enhet i kommunen har overordnet ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator.      

Gjennom oppnevningen av barnekoordinator utpekes hvem som har ansvaret for samordningen av tjenestene til barnet.  

Involvering av barnet, ungdommen og familien 

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Videre har barn rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Les om hvordan barnets rett til å bli hørt og barnets beste kan ivaretas i kapittel 3. 

Barnet, ungdommen og familien skal få gi uttrykk for sine behov, ønsker og synspunkter ved vurdering av rett til barnekoordinator og ved gjennomføringen av retten. Viktige spørsmål er: Hva er viktig for deg og dere som familie? 

Barnekoordinator har en sentral rolle i å bidra til å sikre at barnet, ungdommen og familien får medvirke og får informasjon ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.  

Se også: Barneombudets ekspertgruppe sine råd til tjenestene om godt samarbeid og barns medvirkning. Rapporten inneholder råd som kan være relevante for barnekoordinators arbeid med å sikre barnets eller ungdommens medvirkning. 

Samtykke til tildeling av barnekoordinator   

Det er foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet som skal samtykke til oppnevning av barnekoordinator. Det innebærer at ungdom mellom 16 og 18 år ikke kan samtykke til barnekoordinator. I slike tilfeller må det imidlertid legges stor vekt på ungdommens ønske. I mange situasjoner vil være mindre hensiktsmessig å opprette barnekoordinator dersom ungdommen motsetter seg dette. 

Barnekoordinator tildeles familien   

Det er familien som har rett til barnekoordinator. «Familien» omfatter de som har omsorgsansvaret for barnet. Hvis barnevernet har overtatt omsorgen, er barneverntjenesten rettighetssubjekt. Fosterforeldre har rett til barnekoordinator på vegne av barneverntjenesten etter vedtak om omsorgsovertakelse.   

Ved frivillig plassering i fosterhjem etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd kan biologiske foreldre samtykke til at fosterforeldrene tildeles barnekoordinatoren.   

I den grad det er praktisk mulig bør det legges vekt på barnets, ungdommens og familiens ønske ved valg av barnekoordinator. Dette gjelder også i situasjoner hvor det er aktuelt å bytte koordinator. Koordinerende enhet har det overordnede ansvaret for oppnevning av koordinator. Enhetene bør etablere god praksis for oppnevning av koordinator, i samarbeid med de tjenesteytende enhetene, og nedfelle dette i rutiner i kommunens kvalitetssystem.   

Ikke krav til enkeltvedtak om barnekoordinator     

Reglene i forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og forvaltningslovens kapittel V om vedtaket gjelder ikke for kommunens avgjørelser om barnekoordinator, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 første ledd.  

Et ønske om barnekoordinator kan fremmes både skriftlig og muntlig.    

Når kommunen har kjennskap til behov som kan gi rett til barnekoordinator, skal kommunen på eget initiativ veilede familien om rettigheten, og ta initiativ til en rettighetsvurdering der familien ønsker det.    

Kommunen skal skriftliggjøre avgjørelsen om barnekoordinator sammen med en begrunnelse og informasjon om klageadgang. Avgjørelsen skal dokumenteres i egnet saksbehandlingssystem.      

Se Veileder for saksbehandling etter helse- og omsorgstjenesteloven for mer informasjon om saksbehandlingsreglene. 

Barnekoordinators oppgaver følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a andre ledd bokstav a–e.

Barnekoordinatoren skal sørge for   

a.     koordinering av det samlede tjenestetilbudet,   

b.     å ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester,   

c.    at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet,   

d.    at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, at familien og barnet gis veiledning i deres kontakt med disse, og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner og   

e.    fremdrift i arbeidet med individuell plan.   

Barnekoordinators oppgaver henger tett sammen og uttrykker kjerneelementer i strukturert, målrettet og personsentrert oppfølging som også inkluderer familieperspektivet.  

Barnekoordinatoren må gjennomføre oppgavene sine i samsvar med reglene om taushetsplikt og informert samtykke.    

Barnekoordinator skal sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan 

At barnekoordinatoren skal sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet som familien, barnet og ungdommen mottar, innebærer blant annet at barnekoordinatoren skal sørge for nødvendig samarbeid i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og samarbeid med spesialisthelsetjenesten og andre velferdstjenester, der dette er nødvendig for å tilby et koordinert tjenestetilbud. Å sørge for et koordinert tjenestetilbud innebærer blant annet at barnekoordinatoren skal følge med på at tjenesteyterne samarbeider og at det er avklart hvem som er ansvarlig for å yte hvilke tjenester.     

Barnets, ungdommens og familiens tjenestebehov vil i praksis i stor grad kunne sammenfalle og utgjøre en helhet. Kommunen må ta utgangspunkt i barnets eller ungdommens tjenestebehov, og deretter vurdere hvilket behov familien har for koordinering av tjenester som følge av dette behovet. Tjenester til enkeltstående medlemmer av familien som ikke har sammenheng med at familien har et alvorlig sykt barn, faller som hovedregel utenfor barnekoordinators oppgaver.    

Hensikten er at barnekoordinator skal koordinere familiens, barnets og ungdommens tjenestebehov, der dette har en sammenheng med barnets eller ungdommens helsetilstand og behov for koordinerte tjenester, inkludert merbelastninger i familien som følge av barnets eller ungdommens situasjon.  

Barnekoordinator skal sørge for fremdrift i arbeidet med individuell plan. Individuell plan er et viktig verktøy for å sikre koordinering av det samlede tjenestetilbudet. Barnekoordinatoren skal påse at alle tjenestene er kjent med hva planen krever av dem, og følge opp at familien og barnet får oppfølging i tråd med planen. Videre skal barnekoordinatoren sørge for at den individuelle planen blir evaluert og oppdatert. Tjenesteyterne deltar aktivt i planarbeidet sammen med barnet, ungdommen og familien og inngår i det tverrfaglige teamet i tråd med samtykke knyttet til planarbeidet. Se kapittel: Individuell plan. 

Barnekoordinators myndighet til å koordinere

Barnekoordinators oppgaver etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a forutsetter myndighet til å beslutte i forhold som gjelder koordineringen av de kommunale velferdstjenestene til barnet, ungdommen og familien.  

Hvilken myndighet barnekoordinator har, og hvordan dette i praksis gjennomføres i den enkelte kommune, vil følge av delegeringsvedtak som gjøres innenfor kommunedirektørens rammer. Delegering av myndighet skal gjøres i alle kommuner og vil være en forutsetning for at barnekoordinator kan ivareta de lovfestede oppgavene sine. Det er ikke valgfritt å delegere slik myndighet. 

Myndigheten som fremgår av delegasjonsvedtaket skal være knyttet til barnekoordinatorens oppgaver etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a andre ledd. Barnekoordinatoren skal bidra til styrket koordinering mellom velferdstjenestene og kan bestemme i forhold som gjelder koordinering av velferdstjenestene. Barnekoordinatoren kan altså bestemme hva den enkelte velferdstjeneste skal gjøre for at tjenestetilbudet til familien og barnet skal bli helhetlig og koordinert. Barnekoordinatoren kan for eksempel avklare hvilken informasjon de enkelte velferdstjenestene skal gi til hverandre, hvilke møter de skal delta på, og når de skal gjennomføre tjenestene for at de skal bli best mulig samkjørt med andre velferdstjenester. Når det gjelder slike aktiviteter, har barnekoordinatoren myndighet til å bestemme over de andre velferdstjenestene.  

Det er kommunen, og ikke barnekoordinatoren, som har det rettslige ansvaret for at familien og barnet/ungdommen får tjenestene de skal ha. Barnekoordinatoren kan ikke instruere andre velferdstjenester om hvilke tjenester og hvilken oppfølging de skal gi barnet, ungdommen og familien eller hvordan ulike tjenester skal ytes.  

Barnekoordinator har ikke myndighet til å pålegge statlige eller fylkeskommunale velferdstjenester å samarbeide eller koordinere det samlede tjenestetilbudet bedre. Manglende samarbeid kan imidlertid være et brudd på disse velferdstjenestenes samarbeidsplikt. 

Barnekoordinator har en viktig rolle i å fremme et godt og forpliktende samarbeidsklima preget av gjensidig respekt og felles ansvar i det tverrfaglige teamet rundt barnet og familien. Å påpeke behov for forbedringer gjøres best innen rammen av et godt og tillitsfullt kollegafellesskap i teamet. Dersom dette ikke når frem, og kvaliteten på oppfølgingen av barnet, ungdommen og familien ikke er god nok, kan det være nødvendig å løfte problemstillinger i linje til relevant ledernivå. Praksis for dette bør nedtegnes i rutiner.   

Barnekoordinator skal sørge for å ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester   

Oppgaven kan blant annet innebære at barnekoordinatoren får en plikt til å aktivt arbeide for at barnet, ungdommen og familien får nødvendig oppfølging fra de ulike velferdstjenestene, og veilede barnet, ungdommen og familien i kontakten sin mot ulike deler av det hjelpeapparatet.   

Dette innebærer at barnekoordinator er oppmerksom på endringer i behov, enten det er behov for endring av tjenester, å etablere samarbeid mellom aktører eller ta initiativ til at kommunen oppfyller ansvaret sitt for å tilby og yte tjenester. Det gjelder både i helse- og omsorgstjenesten og overfor andre velferdstjenester som barnekoordinator har grunn til å tro at barnet, ungdommen og familien kan ha krav på.  

Oppgaven innebærer et spesielt ansvar for å følge opp overfor tjenestene for å sikre at barnet, ungdommen og familien får tjenestene de har krav på, og at tjenestene er tilstrekkelig koordinerte. Dette kan for eksempel innebære at barnekoordinatoren på vegne av barnet, ungdommen og familien kontakter velferdstjenestene for å avklare om de tilstrekkelig har vurdert hvilke tjenester som kan være aktuelle å tilby. Det kan også være aktuelt å følge opp pågående saksbehandlingsprosesser om vurderinger av tjenestebehov/-tilbud, eller om det trengs mer dokumentasjon eller opplysninger for å kunne gjøre nødvendige vurderinger. Barnekoordinator er, sammen med resten av teamet, i en sentral posisjon til å følge med på endringer i behov og å være en pådriver for nødvendige revurderinger.      

Barnekoordinator skal sørge for informasjon og veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbud, andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner     

Barnekoordinator skal sørge for at barnet, ungdommen og familien får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet og andre velferdstjenester. Dette gjelder alle nivåer og sektorer som barnekoordinator har grunn til å tro at de kan ha krav på. Informasjonsplikten omfatter også informasjon om relevante pasient- og brukerorganisasjoner.     

Barnekoordinatoren skal sørge for at det er dialog med barnet, ungdommen og familien om innholdet og utformingen av tjenestene. Familien, barnet og ungdommen skal være kjent med innholdet i tjenestene de mottar, og få veiledning om tilbud og løsninger de kan velge eller søke om. Dette bidrar til at barnet, familien og ungdommen får medvirke og ha innflytelse på tjenestetilbudet.      

Barnekoordinator skal også sørge for at barnet, ungdommen og familien får veiledning i kontakt med andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner dersom det samtykkes til dette. Dette kan blant annet innebære å bistå barnet, ungdommen og familien med søknadsskjemaer eller dokumentasjon som er nødvendig for å motta ulike tjenester.    

Det forutsettes ikke at barnekoordinator selv har sektorspesifikk kunnskap om kriterier og innhold i mangfoldet av tjenester og tilbud. Det er imidlertid viktig at koordinator har oversikt over aktuelle velferdstjenester og hvem som kan gi nødvendig veiledning. Barnekoordinator kan innhente informasjon selv eller bistå familien i å komme i kontakt med riktig fagkompetanse i for eksempel skolen, NAV, barneverntjenesten eller helse- og omsorgstjenesten. Velferdstjenestene har veiledningsplikt.

Forventningsavklaring til rollen som barnekoordinator er viktig fra oppstart    

Roller defineres av normer og forventninger til en bestemt oppgave, stilling eller relasjon. Felles forståelse av barnekoordinatorens rolle, er et viktig utgangspunkt for samarbeidet med barnet, ungdommen og familien. Både formål og oppgaver kan imidlertid forstås vidt. Avklaring av forventninger er derfor hensiktsmessig i kontinuerlig og åpen dialog allerede fra oppstartsamtalen mellom barnekoordinator og barnet, ungdommen og familien. Koordinerende enhet eller barnekoordinators nærmeste leder kan gjerne delta i slike samtaler, særlig ved oppstart. Les mer om koordinerende enhets ansvar (Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator).    

Tydelighet overfor barnet, ungdommen og familien om hvilke oppgaver som ligger til rollen som barnekoordinator er sentralt. Familiemedlemmene kan også ha ulike forventinger til hva koordinator skal bidra med. Å skape trygghet og forutsigbarhet for både barnekoordinator, barnet, ungdommen og familien, er et viktig formål med rolleavklaringen. En viktig tilnærming er rolleavgrensninger som fremmer det naturlige samspillet i familien. Barnekoordinators primære mandat er forankret i barnets situasjon. Det er dermed naturlig at rollen avgrenses med utgangspunkt i merbelastningen barnets eller ungdommens situasjon innebærer for familiens samlede omsorgssituasjon. For å forstå situasjonen er det viktig å lytte til barnet, ungdommen og familiens egen beskrivelse. Sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne hos ett familiemedlem påvirker roller og arbeidsfordeling i familien. Familieperspektivet må alltid inkluderes i vurderingen av hva barnekoordinator bør bistå med.    

Avklaring av forventninger til rollen som barnekoordinator er også viktig overfor tjenesteyterne i det tverrfaglige teamet. Tjenesteyterne har selvstendig ansvar for egen fagutøvelse. Samtidig må de se bidragene sine i sammenheng med andre tjenester slik at det samlede tilbudet blir helhetlig og samordnet. Barnekoordinator skal ikke overta oppgaver som ligger til tjenesteyterne og skal ikke overprøve tjenesteyternes faglige vurderinger.     

Kontinuitet i sårbare overganger 

En viktig oppgave for barnekoordinator er å sikre planlegging i god tid for å skape trygghet, forutsigbarhet og kontinuitet i sårbare overganger både for de som mottar og yter tjenester. Barnekoordinator bør sikre at barnet, ungdommen og familien blir kjent med og trygg på nye tjenester som skal hjelpe. Hva som er tilstrekkelig tid, er individuelt og avhengig av hva slags overganger det dreier seg om.   

Overgang fra barnekoordinator til alminnelig koordinator ved fylte 18 år er eksempel på en fase der tidlig planlegging er viktig. Ved bytte av koordinator kan det være hensiktsmessig med overlapping slik at koordinatoren og ungdommen og eventuelt familien blir kjent med hverandre. Individuell plan er nyttig verktøy. 

Dokumentasjon av barnekoordinators koordineringsoppgaver

Ved gjennomføring av koordineringsoppgavene må barnekoordinator dokumentere arbeidet sitt. Dette innebærer at barnekoordinator fortløpende må dokumentere opplysninger som etter en skjønnsmessig vurdering vil inngå i en nødvendig og forsvarlig dokumentasjon av koordineringsoppgavene.  

Hva som anses nødvendig må ses i sammenheng med formålet med barnekoordinators oppgaver og barnets og familiens interesser og samarbeidet med tjenestene. Dokumentasjonen er videre viktig for å ivareta retten til barnekoordinator og retten til å klage, samt kommunens ansvar for evaluering og systematisk kvalitetsarbeid, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.   

Dokumentasjon av barnekoordinators oppgaver vil innebære behandling av personopplysninger som krever et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6. Fordi dokumentasjon også vil innebære behandling av særlig kategorier av personopplysninger, kreves i tillegg behandlingsgrunnlag etter artikkel 9.     

Gyldig behandlingsgrunnlag for dokumentasjon av personopplysninger i forbindelse med barnekoordinators oppgaver, vil være helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, i tråd med kravene i artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 bokstav h. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a plikter kommunen å oppnevne en barnekoordinator, dersom foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet, ønsker dette. Bestemmelsen angir hva som skal være barnekoordinators oppgaver. For at barnekoordinator skal kunne utføre oppgavene etter bestemmelsen vil det være nødvendig å dokumentere personopplysninger. 

Det er et ledelsesansvar å påse at virksomheten har rutiner for nødvendig dokumentasjon og systemer for dette, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 tredje ledd og 5-10 og helsepersonelloven § 16. Dokumentasjonen vil inngå i kommunens arkiv, jf. arkivloven § 6. 

Kompetanse i barnekoordinatorrollen

Helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes etter helse- og omsorgstjenesteloven skal være forsvarlige, jf. hol. § 4-1. Dette innebærer blant annet at kommunen skal sikre tilstrekkelig fagkompetanse i tjenestene.   

Barnekoordinator bør ha god kjennskap til helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Det handler både om å få opplæring før en trer inn i rollen, og veiledning og oppfølging i videre læringsprosess.     

Rollen som barnekoordinator kan ivaretas uavhengig av fag- og profesjonskompetanse, og det bør legges vekt på den enkeltes reelle kompetanse og forutsetning for å kunne ivareta barnekoordinators lovpålagte oppgaver. En faktor som er mer fremtredende for barnekoordinator enn andre koordinatorfunksjoner er at de skal ivareta både barnet og familien. En kombinasjon av relevant fag- og profesjonskompetanse, erfaring og personlig egnethet er et sentralt utgangspunkt. Å kunne håndtere kompleksitet, ha evne til å arbeide strukturert og ha gode ferdigheter i å bygge relasjoner, er viktige egenskaper i vurderingen av egnethet.     

Koordinerende enhet har ansvaret for opplæring og veiledning av barnekoordinator. Sentrale temaer i opplæringen er de samme som for alminnelig koordinator. En mer spisset kompetanse inn mot målgruppene barn, ungdom og familie er imidlertid mer fremtredende for barnekoordinator.    

Sentrale kompetanseområder for barnekoordinator:      

• oppfølging av barn, ungdom og familier   
• barn og unges rettigheter   
• individuell plan og koordinator – rettigheter og plikter     
• brukermedvirkning – herunder om samarbeid i et familieperspektiv     
• tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid og ledelse av teamarbeid     
• samhandling og kommunikasjon – veiledningsmetodikk     
• møteledelse     
• offentlig forvaltning og tjenesteyting     
• rutiner og verktøy     

Oppnevning av barnekoordinator

Det er ikke et krav at barnekoordinator skal oppnevnes fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunen kan oppnevne barnekoordinator fra andre kommunale velferdstjenester.  

Koordinering av helse- og omsorgstjenester inngår alltid i barnekoordinators oppgaver. Kjennskap til helse- og omsorgstjenesten, hvordan denne er organisert og hvilke konkrete tjenester som kan ytes er derfor sentralt. I mange tilfeller er det derfor hensiktsmessig at barnekoordinator oppnevnes fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten.   

I de fleste tilfeller er det naturlig at barnekoordinator velges blant en av de som yter tjenester til barnet. Kommunen kan også velge å opprette egne stillinger til denne rollen.    

At barnekoordinator velges blant en av tjenesteyterne kan gi god fleksibilitet og utnyttelse av ressurser og kompetanse. Det kan også gi økt kunnskap og erfaring som er nyttig i rollen som tjenesteyter. Målrettet arbeid med koordinering kan påvirke fagrollen og evnen til å se egen tjenesteyting i en større kontekst. Det bidrar også til økt kunnskap og innsikt i andre tjenester.     

Egne stillinger kan gjøre det mulig å spesialisere kompetansen som barnekoordinator og muliggjøre kompetanse som er mer tilpasset målgruppene. En ulempe med egne stillinger for barnekoordinator kan være at barnet, ungdommen og familien kan oppleve økt kompleksitet ved at de må forholde seg til flere tjenesteutøvere. Å tilstrebe at barnekoordinator arbeider godt integrert med de øvrige tjenesteyterne er sentralt.     

Kommunestørrelse kan være en sentral faktor i vurderingen av hva som er en hensiktsmessig organisering av barnekoordinatorrollen. I noen kommuner kan det være en god løsning med en kombinasjon hvor barnekoordinatorer i faste stillinger går inn i de mest krevende prosessene. Disse kan ha en veilederrolle overfor barnekoordinatorer i stillinger som er kombinert med tjenesteyting.    

Kommunen må sikre gode rammer for arbeidet

Det er et lederansvar å sikre at barnekoordinator har rammer for å ivareta ansvaret sitt. Sentrale forutsetninger for trygghet i rollen er at barnekoordinator har lederforankring og at rollen verdsettes og legitimeres i det daglige arbeidet i virksomheten. For eksempel er det viktig at ledere anerkjenner at barnekoordinator bruker tid på å utvikle gode relasjoner og kompetanse i rollen.     

Antall barn/familier per barnekoordinator  

En barnekoordinator bør ikke ha ansvar for et for stort antall barn og familier. Antallet kan variere avhengig av bistandsbehovet til de enkelte familiene og barna. Hvis familien har flere barn med behov for barnekoordinator kan det være hensiktsmessig at barnekoordinatorene utgjør et team.