I disse retningslinjene har man benyttet følgende graderingsmodell for å vise hvilket vitenskapelig grunnlag kunnskapen er basert på.
Studietype | Evidensnivå | Gradering av evidensnivå |
|---|---|---|
Kunnskap som bygger på systematiske oversikter og meta-analyser av randomiserte kontrollerte studier |
Nivå 1a |
A |
Kunnskap som bygger på minst én randomisert kontrollert studie | Nivå 1b |
|
Kunnskap som bygger på minst én godt utformet kontrollert studie uten randomisering |
Nivå 2a |
B |
Kunnskap som bygger på minst én annen godt utformet kvasi-eksperimentell studie uten randomisering |
Nivå 2b |
|
Kunnskap som bygger på godt utformede ikke eksperimentelle beskrivende studier, som sammen-lignende studier, korrelasjonsstudier og case studier |
Nivå 3 |
C |
Kunnskap som bygger på rapporter eller oppfatninger fra eksperter, komiteer og/eller klinisk ekspertise hos respekterte autoriteter |
Nivå 4 |
D |
Kun kunnskapsgrunnlaget og ikke anbefalingene gradert. Hvis selve anbefalingene skal graderes må man, i tillegg til å ha vurdert kunnskapsgrunnlaget, også legge inn en vurdering av både kost-nytte og andre forhold (klinisk erfaring, skjønn, etikk, osv). Dette er ikke gjort eksplisitt i forbindelse med dette arbeidet, og anbefalingene er derfor ikke gradert.
For å indikere kunnskapsgrunnlaget for anbefalingene, er det brukt gradering A–D. En anbefaling som er anført med D behøver derfor ikke å være en svakere anbefaling enn en som er anført A, B eller C. Det henspeiler kun til kunnskapsgrunnlaget anbefalingen er basert på. I enkelte sammenhenger vil klinisk erfaring og gjeldende praksis være et godt grunnlag for anbefalingen. I andre sammenhenger er det uttrykk for at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for anbefalingen, selv om det hadde vært ønskelig.