Selvmordsrisiko (rusbehandling)
Alle pasienter/brukere bør kartlegges for selvmordsrisiko. Hvis det foreligger en slik risiko, bør det gjøres en selvmordsvurdering tidlig og underveis i behandlingsforløpet.
Personer med skadelig bruk og rusmiddelavhengighet har forhøyet risiko for selvmord. Forekomsten av selvmordsforsøk er 2–3 ganger høyere enn livstidsforekomsten i befolkningsstudier. Statistisk er det fare for mørketall da det er vanskelig å vite om dødsfall direkte relatert til inntak av rusmidler er intensjonelt eller ikke. De ulike konsekvensene av skadelig bruk av rusmidler og avhengighet kan oppleves så belastende at det kan medføre total maktesløshet og ønske om ta sitt eget liv.
Tidlig oppdagelse av selvmordstanker og eventuelle planer er viktig for å iverksette forebyggende tiltak. Kartlegging av selvmordsrisiko bør gjøres så tidlig som mulig og nedfelles i journal. Pasienter /brukere bør spørres om de har eller har hatt selvmordstanker eller planer, og om de noen gang har gjort selvmordsforsøk. Ved positivt svar på noen av kartleggingsspørsmålene, bør det foretas en grundig og systematisk vurdering av selvmordsrisiko. Vurderingen bør gjentas ved endringer i pasientens/brukerens tilstand, behandlingsopplegg eller livssituasjon.
Vurdering av selvmordsrisiko skal gjennomføres på forsvarlig måte av kvalifisert personell, jf. det generelle forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no). Dersom det avdekkes selvmordsrisiko bør det utarbeides en plan med adekvate tiltak (for eksempel tettere oppfølging eller innleggelse). Risikovurdering bør gjentas ved nye rusepisoder og/eller forverret psykisk tilstand/livskrise.
Vurdering av fare for selvmord gjøres på bakgrunn av kjennskap til personen og omstendigheter i dennes livssituasjon, samt generell kunnskap om risikofaktorer for selvmord. For øvrig følges nasjonal retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern.
Beskrivelse av inkluderte studier
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
104. Hawton K (2005) Psychosocial treatments following attempted suicide: evidence to inform clinical practice. I K. Hawton. (ed), Prevention and treatment of suicidal behaviour. New York: Oxford University press, kap. 12, s. 197-215 (18 s). http://www.crisis.org.cn/UploadFile/ReadParty/13-Psychosocial%20treatments%20following%20attempted%20suicide.pdf.
Sist faglig oppdatert: 24. januar 2017 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2016). Selvmordsrisiko (rusbehandling) [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 24. januar 2017, lest 24. mars 2023). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/behandling-og-rehabilitering-av-rusmiddelproblemer-og-avhengighet/selvmords-og-dodelighetsrisiko-i-rusbehandling/selvmordsrisiko-rusbehandling