8. Selvmords- og dødelighetsrisiko i rusbehandling

Personer med skadelig bruk og rusmiddelavhengighet har forhøyet risiko for selvmord. Forekomsten av selvmordsforsøk er 2–3 ganger høyere enn livstidsforekomsten i befolkningsstudier. Statistisk er det fare for mørketall da det er vanskelig å vite om dødsfall direkte relatert til inntak av rusmidler er intensjonelt eller ikke. De ulike konsekvensene av skadelig bruk av rusmidler og avhengighet kan oppleves så belastende at det kan medføre total maktesløshet og ønske om ta sitt eget liv.

Tidlig oppdagelse av selvmordstanker og eventuelle planer er viktig for å iverksette forebyggende tiltak. Kartlegging av selvmordsrisiko bør gjøres så tidlig som mulig og nedfelles i journal. Pasienter /brukere bør spørres om de har eller har hatt selvmordstanker eller planer, og om de noen gang har gjort selvmordsforsøk. Ved positivt svar på noen av kartleggingsspørsmålene, bør det foretas en grundig og systematisk vurdering av selvmordsrisiko. Vurderingen bør gjentas ved endringer i pasientens/brukerens tilstand, behandlingsopplegg eller livssituasjon.

Vurdering av selvmordsrisiko skal gjennomføres på forsvarlig måte av kvalifisert personell, jf. det generelle forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no). Dersom det avdekkes selvmordsrisiko bør det utarbeides en plan med adekvate tiltak (for eksempel tettere oppfølging eller innleggelse). Risikovurdering bør gjentas ved nye rusepisoder og/eller forverret psykisk tilstand/livskrise.
Vurdering av fare for selvmord gjøres på bakgrunn av kjennskap til personen og omstendigheter i dennes livssituasjon, samt generell kunnskap om risikofaktorer for selvmord. For øvrig følges nasjonal retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern.

104. Hawton K (2005) Psychosocial treatments following attempted suicide: evidence to inform clinical practice. I K. Hawton. (ed), Prevention and treatment of suicidal behaviour. New York: Oxford University press, kap. 12, s. 197-215 (18 s). http://www.crisis.org.cn/UploadFile/ReadParty/13-Psychosocial%20treatments%20following%20attempted%20suicide.pdf.

Behandling og oppfølging av personer som er rusmiddelavhengige bør ta opp dødelighets- og overdosefaren på en slik måte at pasienten gis bistand til å endre risikoatferd. De fleste overdosedødsfall er knyttet til bruk av opioider, men det er viktig å være klar over faren også hos de som ikke har et opioiddominert misbruk.

Seraf (senter for rus- og avhengighetsforskning) og NFH (Nasjonalt folkehelseinstitutt) gjorde i 2015 på oppdrag av Helsedirektoratet en oppsummering av kunnskap om overdosedødsfall som kan tilskrives andre rusmidler enn opioider. Rapporten kan leses her (med.uio.no).

Mange overdosedødsfall skjer i forbindelse med løslatelse, behandlingsavbrudd eller utskrivelse fra institusjon:

• Det er viktig å være klar over at pasientens toleranse for rusmidler er redusert etter opphold i institusjon.
• Risikoen for dødsfall er størst for opioidavhengige.
• Bruk av benzodiazepiner og/eller alkohol sammen med opioider øker faren ytterligere.
• I tillegg øker risikoen dersom pasienten for eksempel er uten egen bolig, har alvorlig psykisk eller somatisk sykdom eller er suicidal.

Behandling, oppfølging og forebyggende tiltak bør følge Det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammets råd for å forebygge overdoser.

Se også Nasjonal overdosestrategi 2019–2022 og oppfølging etter opioidoverdoser i Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.

105. Gjersing L, Biong S, Ravndal E, Waal H, Bramnes J, Clausen T (2011) Dødelige overdoser i Oslo 2006 til 2008. En helhetlig gjennomgang. Senter for rus-og avhengighetsforskning (SERAF), Oslo, Rapport, 2.

67. Biong S, Ytrehus S (red.) (2012) Helsehjelp til personer med rusproblemer. Oslo: Cappelen Damm.