2. Oppstart, gjennomføring, avslutning og evaluering i rusbehandling
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Behandling bør vurderes og starte opp så raskt som mulig etter at pasient/bruker har formidlet et slikt behov.
Anbefalingen er primært rettet mot tverrfaglig spesialisert behandling, men er også aktuell i den kommunale helse- og omsorgtjenesten.
For å opprettholde motivasjon og forhindre forverring, bør behandlingen forsøkes startet når vedkommende selv ber om det.
I en oppstart vil det i mange tilfeller være viktig med behandlingsforberedende tiltak der det arbeides med ambivalens og forberedelse av videre behandlingsforløp. Dette er en fase hvor tett samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste er sentralt og tverretatlig ambulerende tilnærming bør vurderes. For unge er dette spesielt viktig.
I spesialisthelsetjenesten skal behandlingen starte senest etter gitt frist, jf. prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert rusbehandling.
I tilfeller hvor barn og unge mottar helsehjelp kan det komme fram opplysninger eller gjøres vurderinger knyttet til den unges omsorgs- eller livssituasjon som gjør det nødvendig å bringe inn barneverntjenesten i kommunen. Se rundskriv: Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.
Se også: Velg behandlingssted (helsenorge.no).
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
9. Kelly JF, White WL (2011) Addiction Recovery Management – Theory, Research and Practice.
10. Lie T, Nesvåg S (2006) Evaluering av rusreformen. IRIS-rapport 227/2006.
11. Nesvåg S, Aakerholdt A (2012) Forløp og kunnskapsoppsummering: tilgjengelighet, kontinuitet og individualisering. Grunnlagsrapport til Stortingsmelding om den nasjonale rusmiddelpolitikken. https://helse-stavanger.no/seksjon/korfor/documents/rapporter/publrapport%20forl%C3%B8p%20og%20kunnskapsoppsummering_%20tilgjengelighet%2c%20kontinuitet%20og%20individualisering.pdf.
12. West R (2006) Theory of Addiction. London: Blackwell Publishing.
13. Nesvåg S, Aakerholt A (2012). Forløp og kunnskapsoppsummering: tilgjengelighet, kontinuitet og individualisering, Grunnslagsrapport til Stortingsmelding om den nasjonale rusmiddelpolitikken.. https://helse-stavanger.hn.nhn.no/seksjon/korfor/documents/rapporter/publrapport%20forl%C3%B8p%20og%20kunnskapsoppsummering_%20tilgjengelighet,%20kontinuitet%20og%20individualisering.pdf.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Første del av behandling og oppfølging bør fokusere på allianseetablering, kartlegging og utredning.
I startfasen av behandlingen bør hovedfokus være å etablere en behandlingsrelasjon og engasjere pasienten i sin egen endringsprosess.
Behandlingsutbytte er påvirket av en god behandlingsallianse og relasjon. En god relasjon mellom pasient og behandler er ofte en forutsetning for god kartlegging, utredning, behandling og oppfølging. De første samtalene har stor betydning for relasjonen der behandlernes empati, respekt, engasjement og trygghet er sentralt.
Det er i denne første fasen at det dannes grunnlag for utarbeidelse av videre behandlingsplan.
God kvalitet i den terapeutiske relasjonen reduserer risikoen for behandlingsbrudd.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
14. Horvath AO (2006) The alliance in context: Accomplishments, challenges, and future directions. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, Vol 43(3), 258-263. http://dx.doi.org/10.1037/0033-3204.43.3.258.
15. Meier PS, Barrowclough C, Donmall MC (2005) The role of the therapeutic alliance in the treatment of substance misuse: a critical review of the literature. Addiction, 100(3):304-16.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Dersom pasienten/brukeren vurderer at behandlingsalliansen ikke er hensiktsmessig, bør det gis anledning til å bytte behandler.
Mangelfull behandlingsallianse er en risiko for behandlingsavbrudd.
For å få til et konstruktivt og nyttig samarbeid mellom pasient og behandler er det viktig at relasjonen mellom partene er god. Dersom dette ikke er tilfelle, og dårlig allianse vedvarer etter forsøk på forbedring, bør pasienten få anledning til å skifte behandler.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
14. Horvath AO (2006) The alliance in context: Accomplishments, challenges, and future directions. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, Vol 43(3), 258-263. http://dx.doi.org/10.1037/0033-3204.43.3.258.
15. Meier PS, Barrowclough C, Donmall MC (2005) The role of the therapeutic alliance in the treatment of substance misuse: a critical review of the literature. Addiction, 100(3):304-16.
16. Brorson HH, Arnevik EA, Rand-Hendriksen K, Duckert F (2013) Drop-out from addiction treatment: A systematic review of risk factors. Clinical Psychology Review, 33: 1010–1024.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Det bør utarbeides en behandlingsplan sammen med pasienten/brukeren tidlig i behandlingsforløpet.
Innsats og igangsetting av tiltak skal tilpasses pasientens fungering og behov. Med dette som bakgrunn utarbeider pasient og behandler, gjerne sammen med andre involverte, en behandlingsplan.
En behandlingsplan bør inneholde beskrivelse av:
- behandlingsmål
- hvilke tilnærminger og tiltak som skal benyttes
- hvordan arbeidet skal organiseres
- hvem som er involvert
Behandlingsplan bør bygge på innledende kartlegging og utredning. Enkelte pasienter vil ha behov for at planen er så konkret som mulig og at den også kan fungere som et pedagogisk hjelpemiddel til å opprettholde behandlingsmotivasjon og gjennomføring.
Etter noe tid i døgnbehandling vil for eksempel ofte treningsturer/permisjoner øke i hyppighet og inngå som en naturlig del. Behandlingsplanen er et viktig redskap for behandlingen og det er like essensielt, som ved individuell plan (IP), at det er pasientens plan.
Dersom individuell plan foreligger eller er under utarbeidelse bør behandlingsplanen være en del av denne. Behandlingsplanen erstatter ikke individuell plan.
Behandlingsplanen bør evalueres og eventuelt justeres gjennom hele behandlingsforløpet og refereres i pasientens journal (lovdata.no)
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Behandlingsmål bør settes av pasienten/brukeren i samråd med behandlere tidlig i behandling- og oppfølgingsforløpet og evalueres jevnlig.
Den vesentligste premissleverandøren for behandlingsmålene er pasienten selv.
Behandlingsmålene vil variere betydelig mellom ulike pasienter, men behandlingsmål knyttet til selve rusmiddelbruken vil alltid være sentralt. Videre vil behandlingsmål eller delmål knyttet til bakenforliggende problematikk og livssituasjon forøvrig være viktig.
Behandlingsmålene utformes og konkretiseres i samarbeid mellom pasient og behandler. Eksempler på mål tilknyttet rusmiddelbruk kan være:
- totalavhold
- kontrollert bruk
- substitusjonsbehandling
- redusert bruk
I noen tilfeller vil det være behov for hjelp gjennom en krisesituasjon som er behandlingsmålet. Behandlingsmålene kan endres over tid og det er viktig å evaluere slik at nødvendige endringer kan gjøres når vilkårene for pasienten endrer seg. Behandlingsmålene skal konkretiseres i individuell plan og i behandlingsplanen.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
17. Duncan, BL, Scott DM, Bruce EW, Mark AH (red.) (2010) The Heart and Soul of Change: Delivering What Works in Therapy. Second edition. Washington: American Psychological Association.
18. McKay JR (2009) Treating substance use disorders with adaptive continuing care. Washington, D.C.: American Psychological Association.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Behandlingens- og oppfølgingens varighet bør tilpasses den enkeltes behov.
Den samlede behandlingsvarigheten må tilpasses den enkeltes behov og vil kunne være flere år for personer med de mest omfattende avhengighetsproblemene. Det betyr ikke årelange opphold i døgnbehandlingsinstitusjoner, men tilpassede behandlingsformer.
For mange vil en veksling mellom bruk av poliklinikk, bruk av dag- og døgnbehandling samt oppfølging i kommunen være aktuelt.
Avtalte reinnleggelser eller brukerstyrte innleggelser kan være aktuelt ved behov for døgnbehandling.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
9. Kelly JF, White WL (2011) Addiction Recovery Management – Theory, Research and Practice.
10. Lie T, Nesvåg S (2006) Evaluering av rusreformen. IRIS-rapport 227/2006.
11. Nesvåg S, Aakerholdt A (2012) Forløp og kunnskapsoppsummering: tilgjengelighet, kontinuitet og individualisering. Grunnlagsrapport til Stortingsmelding om den nasjonale rusmiddelpolitikken. https://helse-stavanger.no/seksjon/korfor/documents/rapporter/publrapport%20forl%C3%B8p%20og%20kunnskapsoppsummering_%20tilgjengelighet%2c%20kontinuitet%20og%20individualisering.pdf.
12. West R (2006) Theory of Addiction. London: Blackwell Publishing.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Kriseplan bør lages tidlig i behandlingsforløpet i samarbeid mellom pasient/bruker og behandler.
En kriseplan for pasienten bør være en del av behandlingsplanen ved ethvert behandlingsforløp. Pasientens/brukerens egen medvirkning til utarbeidelse av kriseplanen er helt sentral for at den skal bli et effektivt redskap.
Kriseplanen bør settes i verk i situasjoner når risikoen for tiltagende bruk av rusmidler har økt eller når risikoen for ulike typer helseskader er stor.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
19. Bateman A, Krawitz R (2013) Borderline personality disorder: An evidence - based guide for generalist mental health professionals. Oxford, UK: University Press.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Det bør jevnlig fastsettes konkrete bedringsmål som grunnlag for løpende evaluering av behandlingen/oppfølgingen.
Anbefalingen handler om:
- Pasientens progresjon i behandling
- Behandler og tiltak tilbyr individuelt tilpasset og treffsikker behandlingsinnsats
I tillegg til den evalueringen som er foretatt av pasienten selv, bør den enkelte pasients progresjon i behandling evalueres fortløpende av behandler.
I evalueringen skal det alltid fokuseres på behandlingens kvalitet og hvorvidt den er tilpasset pasientens ønsker og behov. Evalueringen skal se på:
- om pasienten oppnår endring i bruk av rusmidler
- mestring av risikosituasjoner uten bruk av rusmidler
- positive endringer i pasientens liv forøvrig
Konklusjonen etter evaluering skal gjenspeiles i opprettholdelse, justering eller avslutning av behandlingsplanen.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
2. Danielsen K, Garratt A, Kornør H (2007) Måling av brukererfaringer med avhengighetsbehandling: En litteraturgjennomgang av validerte måleinstrumenter. Notat, Kunnskapssenteret.
17. Duncan, BL, Scott DM, Bruce EW, Mark AH (red.) (2010) The Heart and Soul of Change: Delivering What Works in Therapy. Second edition. Washington: American Psychological Association.
20. Dahle K, Iversen H (2011) Utvikling av metode for å måle pasienterfaringer med døgnopphold innen spesialisert tverrfaglig rusbehandling. Brukererfaringsundersøkelse, PasOpp-rapport nr. 01 – 2011.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Avslutning av behandling bør være planlagt og skje i samarbeid mellom pasient/bruker, behandler og samarbeidspartnere.
Den optimale behandlingsslutt er planlagt og i enighet mellom pasient/bruker, behandler og samarbeidspartnere og er nedfelt i behandlingsplan.
Behandlingen bør avsluttes fortrinnsvis etter pasientens/brukerens eget ønske med mindre vedkommende mottar behandling med bakgrunn i helse- og omsorgstjenesteloven §§10-2 og 10-3 (tilbakehold).
Hvis partene vurderer en forlengelse av behandlingstiden utover avtalt forløp bør dette tas opp under evaluering av behandlingsplan og i god tid før avtalt avslutning.
Ved avslutning av behandling uten pasientens/brukerens medvirkning eller enighet skal pasienten/brukeren informeres om mulighet for å klage og tilbys bistand til å påklage avgjørelsen. Det bør informeres om Pasient- og brukerombudet (helsenorge.no) i fylket og hva de kan bistå med når pasienten/brukeren ønsker å klage på utskrivningen. Pasienten/brukeren kan be om at avgjørelsen om utskrivning gis oppsettende virkning inntil klagesaken er avsluttet.
Det skal være etablert gode overføringsprosedyrer i tråd med pasient og brukerrettighetsloven (lovdata.no)
Behandlingen bør evalueres av pasienten/brukeren ved avslutning, uavhengig av om den er planlagt eller ikke. Utgangspunktet bør være behandlingsplanen og målene med behandlingen.
Opplysningsplikt til barneverntjenesten:
- For ungdom under 18 år må det ved ikke-planlagt avslutning vurderes om det foreligger opplysningsplikt til barneverntjenesten etter helsepersonelloven § 33 (lovdata.no). Dette er særlig relevant om pasienten/brukeren ikke er kjent for barneverntjenesten fra før.
- Opplysningsplikten må også vurderes for ungdom mellom 18-23 år som mottar barneverntjenester eller mottok dette i forkant av behandlingsstart.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Alle tjenestesteder bør dokumentere og evaluere egne behandlingsresultater.
Pasientene skal være trygge på at behandlingen er effektiv, individuelt tilpasset og ikke skadelig.
Det er avgjørende for et godt pasientforløp å ha et kontinuerlig fokus på hvordan tjenestene virker og betydningen de har for pasientens behov og muligheter. Det er derfor nødvendig at tjenestestedene kan dokumentere resultater og effekt av behandlingen de tilbyr. Dette bør være forankret i virksomhetenes systemer for internkontroll og øvrig oppfølging av tjenestetilbudet.
På systemnivå stiller forskrift av 17 januar 2013 om internkontroll (lovdata.no) i helse- og omsorgstjenestene krav om at virksomheten gjør bruk av erfaringer fra pasienter/tjenestemottakere og pårørende til forbedring av virksomheten.
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er utarbeidet av arbeidsgruppen på bakgrunn av gruppens kliniske kunnskap og brukerkunnskap samt diskusjoner med fagfeltet (inkludert høringsuttalelser). Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
21. Schaub MP, Uchtenhagen A (2013) Building a European Consensus on Minimum Quality Standards for Drug Treatment, Rehabilitation and Harm Reduction. European Addiction Research. Vol. 19, No. 6, 314-324 (DOI:10.1159/000350740).
Sist faglig oppdatert: 24. januar 2017