Forholdet til bestemmelser utenfor folketrygdloven
Det fremgår av folketrygdloven § 5-1 at det ikke ytes stønad etter kapittel 5 i den utstrekning slik stønad ytes etter annen lovgivning. Kapittel 5 har flere berøringspunkter mot annen lovgivning.
Folketrygdloven regulerer medlemmets rettigheter i forhold til dekning av utgifter til enkelte helsetjenester. Mange helsetjenester finansieres imidlertid helt eller delvis etter lov om helsetjenesten i kommunene og lov om spesialisthelsetjenesten. Det medfører at folketrygden for eksempel ikke gir stønad til primærhelsetjenester for beboere i alders- og sykehjem. Folketrygden gir heller ikke stønad til helsetjenester for personer som er innlagt i helseinstitusjon. Institusjonen er ansvarlig for alle utgifter knyttet til behandling av innlagte pasienter.
Når det gjelder tannlegehjelp er fylkeskommunen etter lov av 3. juni 1983 om tannhelsetjeneste forpliktet til å gi tilbud om tannbehandling til følgende grupper:
- Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år
- Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret (behandling til reduserte priser)
- Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon
- Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie
- Andre grupper som det er fattet vedtak om i godkjent tannhelseplan
Dette medfører at folketrygden ikke har plikt til å dekke utgifter til tannbehandling for disse gruppene. Unntak gjelder for nødvendige utgifter til kjeveortopedisk behandling som dekkes av trygden etter fastsatte takster.
Etter skolelovgivningen har henholdsvis kommunen og fylkeskommunen plikt til å gi logopedhjelp til alle aldersgrupper. Dette er regulert i lov av 17. juli 1998 om grunnskolen og den vidaregående opplæringa (opplæringslova). Folketrygden kommer først inn med dekning dersom medlemmet fyller vilkårene for stønad etter folketrygdloven § 5-10, og ikke kan få et tilbud gjennom kommunen/fylkeskommunen.
Etter lover av 13. desember 1946 om krigspensjonering for henholdsvis hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, samt for militærpersoner, med tilleggslov av 22. mars 1968, har krigspensjonister krav på fri sykebehandling for godkjent krigsskade. Ved krigspensjon etter hovedlovene av 1946 dekkes utgifter til behandling av de lidelser som er godkjent som krigsskade. Ved krigspensjon etter tilleggsloven av 1968 godtas de aller fleste lidelser som krigsskade med mindre det er helt utelukket at det kan være sammenheng med krigspåkjenningene.
Krigspensjoneringslovene har en videre dekningsadgang enn folketrygdlovens kapittel 5, da krigspensjonister med enkelte unntak skal ha full godtgjørelse. Krigspensjonister må på vanlig måte betale egenandel og deretter søke om å få utgiftene refundert av NAV lokalt.
Internasjonale avtaler
Norge har med hjemmel i folketrygdloven § 1-3 inngått avtaler om trygd (konvensjoner) med en rekke land. Det fremgår av den enkelte avtale hvorvidt stønad til helsetjenester er omfattet av avtalen og hvilken dekning som eventuelt gis. Dersom avtalen omfatter stønad til helsetjenester, har et medlem av det ene landets trygdeordning, eller den personkrets som etter avtalen er gitt rettigheter, rett til stønad til helsetjenester etter det andre landets regler ved behandling mv. under opphold der.
Medlemmer som har rett til stønad i henhold til avtale om trygd med annet land, har vanligvis ikke rett til stønad etter § 5-24 for behandling m.v. utført i et land Norge har inngått slik avtale med. Dette framgår av § 2 i forskrift om bortfall av rett til dekning av utgifter til helsetjenester m.v. på grunn av gjensidighetsavtale med annet land. Det finnes ulike bestemmelser som gjør at man kan unntas fra bestemmelser om avskjæring, jf. § 2 i nevnte forskrift.
EØS-avtalen
[Endret 2/18]
EØS-avtalen skal på folketrygdens område blant annet sikre at persongruppen som omfattes av avtalen har rett til helsetjenester ved opphold i de andre EØS-landene. Dette reguleres av forordning 883/2004.
Hovedprinsippet er at personer som er medlem av trygdeordninger og statsborger i et EØS-land, skal ha rett til helsetjenester etter oppholdslandets lovgivning ved opphold i andre EØS-land. Ytelsene vil variere noe fra land til land. Målet er likebehandling med borgerne i det land vedkommende oppholder seg, bosetter seg eller arbeider, og ikke likebehandling i forhold til stønadsnivået i hjemlandet.
For å motta helsetjenester i andre EØS-land, må man kunne dokumentere sine rettigheter. Det er innført et europeisk helsetrygdkort som må framvises ved behov for helsetjenester. Kortet ble innført i Norge og 13 andre EØS-land fra 1.6.2004, og ble den 1.1.2006 tatt i bruk i alle EØS-landene.
Se for øvrig rundskriv 45-5 til EØS-avtalens trygdedel.
Den nordiske konvensjonen
EØS-avtalen gjelder også mellom de nordiske land. Den nordiske konvensjonen må betraktes som et supplement til EØS-avtalen. Den gjelder en videre personkrets enn EØS-avtalen og tar dermed hensyn til persongrupper som ikke omfattes av EØS-regelverket. Den nordiske konvensjonen omfatter alle som er bosatt i Norden.
Konvensjonen inneholder enkelte særbestemmelser som får virkning også for de persongrupper som omfattes av EØS-reglene. Det er fastsatt én slik særbestemmelse når det gjelder stønad ved helsetjenester, nemlig dekning av nødvendige merutgifter til hjemreise ved sykdom under midlertidig opphold i et annet nordisk land.
Sist faglig oppdatert: 01. februar 2018 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2018). Forholdet til bestemmelser utenfor folketrygdloven [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 01. februar 2018, lest 03. desember 2023). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/folketrygdloven-kap-5/kapittel-5-generell-del/forholdet-til-bestemmelser-utenfor-folketrygdloven