. Rundskriv til folketrygdloven § 5-26 - Stønadsrett

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Sykebehandlingskontoret 01.05.97

Endret 11.2007 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, jf overskriftene:

• Retningslinjer for dispensasjon 
• Tilknytning til Norge 
• Personer som under opphold i utlandet har valgt annen forsikring enn folketrygden 
• Sykdommens art

Hensikten med bestemmelsen i folketrygdloven § 5-26 er å forhindre en urimelig utnyttelse av folketrygdlovens stønadstilbud i kapittel 5 av personer som ikke har deltatt i finansieringen av trygden eller gjennom bosetting vært knyttet til trygdeordningen.

Begrensningen i stønadsplikten gjelder bare for sykdom. Graviditet regnes ikke som sykdom i lovens forstand.

Se punkt 4 for unntak ifølge avtaler med andre land.

[Endret 11/07]

Bestemmelsen i folketrygdloven § 5-26 første punktum kan i enkelte tilfeller føre til urimelige resultater. I slike tilfeller bør unntaksbestemmelsen i annet punktum benyttes.

Hvis forhold taler mot å gi dispensasjon umiddelbart etter ankomst til Norge, kan det ved alvorlige/kroniske sykdommer vurderes å gi dispensasjon fra et senere tidspunkt.

For å avgjøre om det kan gjøres unntak, må det i hvert enkelt tilfelle foretas en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger og omstendighetene for øvrig.

Nedenfor har vi omtalt noen momenter som vanligvis vil ha betydning ved vurdering av saken. Oppregningen er ikke uttømmende.

Hensikten med oppholdet

Det bør legges vekt på om vedkommende har til hensikt å bosette seg i Norge for godt. Ved løsere tilknytning til Norge, f.eks. ved studieopphold, vil ikke de samme hensyn tilsi dispensasjon.

Dersom en person antas å ha kommet til Norge bare for - eller vesentlig i den hensikt - å få behandling for en sykdom, bør det ikke gis unntak.

Forholdene i den enkelte sak kan unntaksvis være av en slik art at rimelighetshensyn likevel tilsier å gi dispensasjon.

Se for øvrig punkt 2.3.

Tilknytning til Norge

[Endret 11/07]

Medlemmets tilknytning til Norge vil i de fleste tilfeller være av betydning for vurdering av om det bør gis unntak.

Når det gjelder norske statsborgere som bare har vært bosatt i utlandet for en kortere tid, f.eks. for å ta midlertidig arbeid,kan det være rimelig å gi dispensasjon, i sær hvis det dreier seg om ungdom med lav inntekt, personer som har utført humanitært arbeid og lignende. Når det gjelder arbeidstakere som kunne opprettholdt medlemskap i folketrygden, men valgte privat forsikring, se nedenfor.

Dersom en norsk statsborger derimot har oppholdt seg så lenge i utlandet at tilknytningen til Norge bare består i et formelt statsborgerskap, kan dette bare tillegges liten vekt. Årsaken til at vedkommende har vært så lenge i utlandet bør imidlertid tas i betraktning. Det samme gjelder tidligere trygdeforhold og tilknytning til Norge under utenlandsoppholdet.

Jo lengre oppholdet i utlandet har vært, jo svakere vil tilknytningen til Norge vanligvis være.

Også når det gjelder utenlandske statsborgere må det tas hensyn til hvilken tilknytning vedkommende har eller vil få til Norge. Det vil f.eks. være rimelig å dispensere dersom en utenlandsk statsborger er gift eller kommer til å gifte seg med en person som er bosatt i Norge. Det vil også kunne tillegges en viss vekt om vedkommende f.eks. har slektninger i Norge eller tidligere har hatt tilknytning til norsk næringsliv eller det norske samfunn.

Personer som under opphold i utlandet har valgt annen forsikring enn folketrygden

[Tilføyd 11/07]

Som nevnt innledningsvis, er hensikten med § 5-26 å forhindre en urimelig utnyttelse av folketrygden. Personer som arbeider i utlandet for norsk arbeidsgiver eller med annen tilknytning til Norge, samt deres familiemedlemmer, kan vanligvis opprettholde medlemskapet i folketrygden. Mange arbeidstakere/arbeidsgivere velger annen forsikring, dvs, private forsikringsordninger. Dette taler mot å gi dispensasjon. Ved alvorlige/kroniske sykdommer kan det være aktuelt å vurdere saken på nytt etter at vedkommende har bodd en periode i Norge.

Fra hvilket tidspunkt det eventuelt kan gis dispensasjon, bør ses i sammenheng med varigheten av oppholdet i utlandet. Hvis en person har arbeidet i utlandet over ett år, bør det vanligvis ikke gis dispensasjon før ett år etter hjemkomst.

Sykdommens art

[Endret 11/07]

Sykdommens art vil kunne ha betydning for avgjørelsen. Dersom søkeren lider av en kronisk sykdom som krever langvarig og muligens livsvarig kostbar behandling, må de hensyn som taler for og i mot dispensasjon avveies spesielt nøye.

Ikke sjelden vil en slik sykdom være årsaken til at en norsk statsborger som har vært bosatt i utlandet, vender hjem til Norge. En alvorlig sykdom vil sammen med andre forhold kunne tale for dispensasjon.

Når det gjelder utenlandske statsborgere som lider av kronisk sykdom, må det spesielt tas hensyn til årsaken til at vedkommende flytter til Norge.

For begge grupper (dvs. både norske og utenlandske statsborgere) bør det undersøkes om søkeren har trygdedekning for sykdommen i sitt tidligere oppholdsland/hjemland eller har privat sykeforsikring som bør/kan dekke utgiftene. Ved kroniske eller alvorlige sykdommer kan det likevel være aktuelt å gi dispensasjon fra et senere tidspunkt hvis det ikke lengre er mulig å opprettholde den andre forsikringen.

Økonomiske forhold

Vanligvis vil søkerens sosiale og økonomiske situasjon ikke kunne tillegges avgjørende vekt for vurderingen av om det skal gis dispensasjon.

Sammen med andre forhold kan det likevel tas hensyn til dårlig økonomi, spesielt dersom sykdommens art betinger langvarig og kostbar behandling.

Flyktninger

For asylsøkere, flyktninger og andre med flyktningliknende status (personer med midlertidig beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag) kan unntak etter folketrygdloven § 5-26 anses gitt.

Så lenge det fortsatt er uvisst om vedkommende får bli i landet, omfatter ikke unntaket fra bestemmelsen i § 5-26 innledning av langvarig behandling, når utsettelse av behandlingen ikke antas å ha vesentlig betydning for vedkommendes helsetilstand.

Adoptivbarn

Det kan gis dispensasjon uten nærmere vurdering for barn fra utlandet som adopteres av personer bosatt i Norge.

EØS-avtalen

For EØS-borgere likestilles trygdetid i et annet EØS-land med norsk trygdetid ved vurdering av rett til stønad til helsetjenester. Dette fremgår av forordning 1408/71 artikkel 18. Folketrygdloven § 5-26 kommer derfor ikke til anvendelse ved sykdom som har oppstått i tidsrom hvor vedkommende var underlagt trygdelovgivningen i et annet EØS-land.

Den nordiske konvensjonen

For Nordens del reguleres spørsmålet delvis av EØS-regler og delvis av trygdeavtale. Den nordiske konvensjonen henviser til sykehjelpsreglene i forordning 1408/71. Det betyr at folketrygdloven § 5-26 ikke kommer til anvendelse i forhold til sykdom som har oppstått i tidsrom hvor vedkommende var underlagt trygdelovgivningen i et annet nordisk land. Bestemmelsen har bare betydning for personer som ikke har tilsvarende rettigheter etter EØS-reglene.

Avtale med Storbritannia

Avtalen med Storbritannia gir et generelt unntak fra folketrygdloven § 5-26 for norske og britiske statsborgere som går inn under gjensidighetsavtale med disse land, se artikkel 4 i Sykehjelpsprotokollen til avtalen med Storbritannia. Bestemmelsen har bare betydning for personer som ikke har tilsvarende rettigheter etter EØS-reglene.

Andre trygdeavtaler

Tilsvarende bestemmelser som nevnt ovenfor i forhold til Nordisk konvensjon og trygdeavtalen med Storbritannia, finner en også i avtaler med følgende land:

• Portugal, se artikkel 12
• Østerrike, se artikkel 10
• Quebec, se artikkel 26
• Nederland, se artikkel 15 nr. 1
• Luxembourg, se artikkel 15 nr. 1
• Ungarn, se artikkel 2 nr. 2