Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

§ 2-6a Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling

Helsedirektoratets kommentarer

Bestemmelsen gir pasientreisekontorene adgang til å fatte vedtak om tilbakekreving ved feilutbetalte refusjoner. Bestemmelsen er utformet etter tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven § 22-15, men inneholder likevel ikke en særregel for små beløp, slik som folketrygdloven § 22-15 sjette ledd. Beløpets størrelse skal likevel vektlegges i vurderingen av om det foreligger særlige grunner etter tredje ledd andre punktum. Videre skal beløpets størrelse vektlegges i vurderingen av krav etter fjerde ledd andre punktum.

Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder for vedtak om tilbakekreving etter § 2-6a. I tillegg er vedtak etter § 2-6a omfattet av de samme klagereglene som andre vedtak og avgjørelser etter pasient- og brukerrettighetsloven og kan påklages til statsforvalteren etter lovens kapittel 7.

Første ledd:

Etter § 2-6 kan pasientreiser innhente opplysninger elektronisk og ikke alltid før utbetalingen. Opplysningene vil være basert på pasientens egenerklæring og det vil ikke alltid foreligge registerinformasjon. Dette gjelder blant annet bekreftelse på at pasienten faktisk har møtt til behandling.

Utbetalingene vil i mange tilfeller være basert på stikkprøver og kontroller i etterkant, og en mer effektiv adgang til å kreve tilbake feilutbetalinger er en naturlig del av dette. Av allmennpreventive hensyn er det viktig at tilbakesøkingen gjelder alle beløp som ikke er mottatt i aktsom god tro.

Bestemmelsen er utformet på en måte som gir pasientreisekontorene adgang til å foreta en bred og skjønnsmessig vurdering før de eventuelt vedtar hel eller delvis tilbakekreving.

Annet ledd:

Tilbakebetaling av feilutbetalte refusjoner kan også rettes mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har opptrådt forsettlig eller uaktsomhet, tilsvarende som i folketrygdloven § 22-15 andre ledd.

Tredje ledd:

Krav om tilbakebetaling etter første og andre ledd, kan bare frafalles når det foreligger særlige grunner.  Av allmennpreventive hensyn er det viktig at tilbakesøkingen gjelder alle beløp som ikke er mottatt i aktsom god tro. Har den som kravet retter seg mot opptrådt forsettlig, bør krav aldri kunne frafalles.

Fjerde ledd:

Dersom feilutbetalte beløp er mottatt i aktsom god tro er tilbakekrevingsadgangen begrenset til det beløp som er i behold når mottakeren blir kjent med feilen. Denne bestemmelsen tilsvarer folketrygdloven § 22-15 femte ledd.

Pasientreisekontorene er gitt adgang til å foreta en bred og skjønnsmessig vurdering før de eventuelt vedtar hel eller delvis tilbakekreving. Det skal blant annet legges vekt på beløpets størrelse, hvor lang tid det er gått siden utbetalingen og om feilen helt eller delvis kan tilskrives et regionalt helseforetak eller en underliggende virksomhet.

Femte ledd:

Det er inntatt en bestemmelse om at vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan innkreves ved at trekk i senere dekning av utgifter etter § 2-6 (motregning i senere refusjonsbeløp).

Sjette ledd:

Denne bestemmelsen tilsvarer folketrygdloven § 22-17a første ledd. Ved forsett eller grov uaktsomhet mot den kravet retter seg mot, skal det beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløpet som kreves tilbake.

Siste faglige endring: 01.01.2018 Se tidligere versjoner