6. Barns særlige rettigheter

Første ledd slår fast at barn har rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll i den kommunen barnet bor eller midlertidig oppholder seg. Dette er en rettighet for barnet. At kommunen har en plikt til å tilby dette følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 1.

Kommunens plikt er nærmere regulert i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Helsedirektoratet har i brev uttalt seg om oppfølging av barns rett til helsekontroll ved fastlege (PDF). Barns rett til helsekontroller kan etter avtale mellom fastlege og pasient gjennomføres med oppfølging hos fastlegen, så lenge dette ikke er i strid med fastlegens avtale med kommunen. Fastlegen har imidlertid ingen plikt til å imøtekomme en pasients ønske om at fastlegens skal gjennomføre helsekontroll etter forskriften, så lenge barnets rett ivaretas av kommunens tjenestetilbud og helsekontroller ikke inngår i avtalen mellom fastlegen og kommunen. At helsekontrollen skjer hos fastlegen, kan få økonomisk betydning for pasienten. Se brevet der dette er omtalt nærmere.

Andre ledd fastsetter foreldrenes plikt til å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll. Bestemmelsen skal verne barn og sikre dem nødvendige helsetjenester. Den innebærer at helsetjenesten kan pålegge foreldrene å medvirke til at barnet får helsekontroll. Et slikt pålegg vil være et enkeltvedtak som kan være gjenstand for klage. Helsetjenesten har likevel ingen sanksjonsmuligheter dersom foreldrene ikke følger opp denne bistandsplikten. Helsetjenesten må imidlertid vurdere om barnevernstjenesten skal underrettes dersom det er grunnlag for det, jf. helsepersonelloven § 33 om opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Les mer i Helsedirektoratets brev om foreldrenes plikt til å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll (PDF).

Bestemmelsen fastslår at barn har rett til samvær med foreldrene når barnet er innlagt på helseinstitusjon. Denne bestemmelsen er utdypet i forskrift om barns opphold i helseinstitusjon. Dette er definert i forskriften § 3 og klargjort i Ot. prp. nr. 12 (1998-99). Bestemmelsen er gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-6.

Som barn etter §§ 6-2 til 6-4, regnes personer under 18 år, selv om den helserettslige myndighetsalder er 16 år. En pasient vil være barn etter kapittel 6 fram til fylte 18 år, og reglene i kapittel 6 må følges i tillegg til de øvrige reglene i pasient- og brukerrettighetsloven som også gjelder for barn. Det vil si at barn har rett til medvirkning og informasjon etter reglene i kapittel 3. Barn mellom 16-18 år vil som regel ha en selvstendig kompetanse til å ta imot informasjon, medvirke og samtykke, i tillegg til at de har rettigheter etter kapittel 6, for eksempel ved at en av foreldrene kan være sammen med barnet på sykehus.

Retten til samvær gjelder også for fosterforeldre eller andre som opptrer i foreldres sted, dette er også definert i § 3.

Med helseinstitusjon menes ikke bare sykehus, men også institusjoner innen psykisk helsevern og andre institusjoner der barn har midlertidig opphold. Forskriften gjelder imidlertid bare for helseinstitusjoner som yter spesialisthelsetjenester etter spesialisthelsetjenesteloven, jf. § 1. Dette innebærer at forskriften ikke gjelder for barneboliger, jf. forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1 bokstav a.

Etter forskriften § 6 har barn rett til å ha minst en av foreldrene hos seg under institusjonsoppholdet i den grad det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2. Ved alvorlig/livstruende sykdom skal begge foreldrene få være hos barnet. Det fremgår av merknaden til forskriften at det som oftest bare er aktuelt at én av foreldrene er til stede under oppholdet i institusjonen. Men er det et ønske fra foreldre eller fra barnet, bør begge gis anledning til å være hos barnet. Søsken bør også gis god anledning til samvær. Videre står det at forholdene bør legges til rette slik at barnet kan ha minst en av sine foreldre hos seg ved innsovning og oppvåkning av narkose.

Personalet plikter å avklare med foreldrene hvilke oppgaver foreldrene ønsker og kan utføre mens de er hos barnet, herunder praktiske arbeidsoppgaver, samt spørsmål knyttet til måltider og overnatting.  Foreldre og barn skal få fortløpende informasjon om sykdommen. Foreldre skal ha mulighet til å være til stede under behandlingen hvis barnet ønsker det og det ikke vanskeliggjør behandlingen (§ 6 andre ledd).

Foreldre som er hos barnet under institusjonsoppholdet skal få avlastning etter behov, jf. § 6 tredje ledd. Det følger av fjerde ledd at foreldre skal ha adgang til egnet oppholdsrom. Det er ofte en stor belastning for foreldre å ha barn innlagt i institusjon og å være hos dem under oppholdet. Derfor er det viktig at foreldrene har tilgang på et oppholdsrom hvor de kan være litt alene, hvile ut osv. Helseinstitusjonen skal tilby foreldrene kontakt med sosionom, psykolog og/eller annet støttepersonell mens barnet er innlagt. 

Etter forskriften § 7 kan barn i helseinstitusjon motta besøk utenom vanlig besøkstid. Avdelingens faglig ansvarlige kan nekte besøk dersom medisinske årsaker tilsier det. Eventuelle besøksnekt skal begrunnes. Foreldre og andre besøkende til barn i helseinstitusjon skal rette seg etter avdelingens rutiner og følge personalets anvisninger. Personalet må ta hensyn til at barna trenger besøk og legge opp rutinene deretter.

Retten til å ha en av foreldrene hos seg gjelder ikke dersom dette er utilrådelig av hensyn til barnet. Dette må vurderes ut fra barnets sykdomstilstand og barnets beste. Det kan for eksempel i mishandlingstilfeller være aktuelt å nekte foreldre å være til stede under undersøkelse og behandling. Dersom en av eller begge foreldrene er årsaken til barnets sykdom eller sterkt påvirker barnets helse, vil helsepersonellet måtte vurdere om det er tilrådelig at barnet har foreldrene hos seg under oppholdet.

Videre fremgår det av bestemmelsen at retten til å ha en av foreldrene hos seg heller ikke gjelder dersom samværsretten er bortfalt etter reglene i barneloven eller barnevernsloven. Hvorvidt dette er tilfelle må løses etter reglene i barneloven og barnevernsloven.

Problemstillinger knyttet til samværsrett for foreldre som ikke bor sammen med barnet på grunn av samlivsbrudd og annet må altså løses etter reglene i lov om barn og foreldre (barnelova) kapittel 6 om samværsrett m.m. Utgangspunktet er at begge foreldre (eventuelt etter tur) har rett til å være sammen med barnet i helseinstitusjonen så lenge spørsmålet om samværsrett er løst i samsvar med reglene i barneloven. Har den ene forelderen ikke rett til samvær med barnet vil vedkommende heller ikke ha rett til samvær når barnet befinner seg på et sykehus.

Dersom det er vedtatt omsorgsovertakelse etter barnevernsloven §§ 4-2 eller 5-1, og det er truffet vedtak om at foreldrene bare skal ha begrenset rett til samvær med barnet, er retten til samvær under oppholdet i helseinstitusjon tilsvarende begrenset. Utgangspunktet er imidlertid at barn og foreldre etter barnevernsloven § 7-1 som hovedregel har rett til samvær med hverandre, også når barnet bor utenfor hjemmet som følge av vedtak etter barnevernsloven, med mindre annet er bestemt. Dersom en av eller begge foreldrene ikke har rett til samvær med barnet etter reglene i barnevernsloven, vil vedkommende heller ikke ha rett til samvær selv om barnet befinner seg i helseinstitusjon. Samværsretten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2 vil uansett ikke strekke seg lenger enn den samværsrett som kan utøves utenfor helseinstitusjonen.

Også for barn som er innlagt i institusjoner under det psykiske helsevern vil retten til å ha en av foreldrene hos seg gjelde. Denne rettigheten må imidlertid vurderes ut fra barnets sykdomstilstand. Dersom en av eller begge foreldrene er årsaken til barnets sykdom eller sterkt påvirker barnets helse, vil helsepersonellet måtte vurdere om det er tilrådelig at barnet har foreldrene hos seg under oppholdet.

Det vises også til kommentarene til § 3-1 om medvirkning, hvor problemstillinger knyttet til andre personers deltakelse i behandlingen er omtalt. Det kan være aktuelt for eksempel i mishandlingssaker å nekte foreldrene å være til stede under undersøkelse og behandling. Det er helsepersonellets oppgave å undersøke om deltakelse av andre personer under undersøkelse eller behandling er tilrådelig.

I forskrift om barns opphold i helseinstitusjon § 16 fremgår det at forskriftsteksten skal utleveres til foreldre og barn samtidig med meldingen om innleggelsesdato, og senest ved selve innleggelsen. Det følger videre at helsepersonell på avdelinger som mottar barn skal være godt kjent med forskriftens innhold. Dette for å sikre at både barn, foreldre og ansatte er kjent med de særlige rettigheter barn i helseinstitusjon har.

Bestemmelsen fastslår at barn har rett til aktivisering og stimulering under opphold i helseinstitusjon så langt deres helsetilstand tillater det. Aktivitetene må tilpasse den enkeltes alder og utvikling. Ungdom vil ha et annet behov enn helt små barn.

Dette fremgår også av forskrift 1. desember 2000 om barns opphold i helseinstitusjon § 12. For helseinstitusjonene vil dette stille krav til areal, utstyr og personell. Det innebærer at avdelinger og barnestuer der barn legges inn skal utformes og utstyres etter barns behov. Det stilles krav til egnet areal for barns behov for aktivitet og undervisning. Det fremgår av merknaden til forskriften at verken gangen eller rom hvor det ligger syke personer som trenger ro er egnet areal.

Bestemmelsen angir av informasjonshensyn retten til opplæring og spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven og barnehageloven for barn i helseinstitusjon.

Rettighetene etter bestemmelsen går ikke lenger enn rettighetene etter lovene det er henvist til.

Første og andre ledd gjelder barns og ungdoms rett til opplæring under opphold i helseinstitusjon, jf. opplæringsloven. Opplæringsloven § 2-1, § 5-1, § 11-4, § 11-5 og § 11-6 gir for eksempel rett til henholdsvis grunnskoleopplæring, videregående opplæring og individuell tilrettelegging.

I tredje ledd fremgår det at barn under opplæringspliktig alder har rett til spesialpedagogisk hjelp under opphold i helseinstitusjon i den grad dette følger av barnehageloven. Spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder er regulert i barnehageloven § 31.

Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon

Barns rett til opplæring i helseinstitusjoner er utdypet i forskrift om barns opphold i helseinstitusjon §§ 13 og 14. Se også merknadene til forskriften. Denne forskriften gjelder for helseinstitusjoner som yter spesialisthelsetjenester i henhold til spesialisthelsetjenesteloven, jf. forskriften § 1.

Institusjonen plikter å melde fra til sin vertsfylkeskommune om barn og ungdom som blir innlagt og som har rett til opplæring. Dersom vertsfylkeskommunen ikke er ansvarlig for opplæringen til den innlagte, skal den melde fra til den kommunen eller fylkeskommunen som er ansvarlig. Dette følger av forskriften § 14 andre ledd.

I merknadene til forskriften er det tydeliggjort at opplæringslovens og opplæringsforskriftens bestemmelser om blant annet tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging også gjelder for barn under opphold i institusjon. Det må også tas hensyn til samiske barn og barn fra andre minoriteter sine rettigheter, slik det følger av opplæringsloven og opplæringsforskriften.

Bestemmelsen, som inneholder regler om barns partsrettigheter, kom inn i loven i forbindelse med vedtakelsen av helse- og omsorgstjenesteloven og den samtidige opphevelsen av sosialtjenesteloven (sosialtjenesteloven, nå opphevet, hadde en tilsvarende bestemmelse i § 8-3 andre ledd). Bestemmelsen slår fast at et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom barnet har fylt 12 år og forstår hva saken gjelder.

Andre setning i bestemmelsen fastslår at barnet alltid skal regnes som part dersom saken gjelder tiltak overfor rusmiddelavhengige under 18 år, jf. helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10. Dette innebærer at helse- og omsorgstjenesten uten videre skal behandle barnet som part i saker som nevnt i kapittel 10. Etter at en person har fylt 18 år vil hun eller han alltid være part i en slik sak.