1. Alminnelige bestemmelser

Formålsbestemmelsen forklarer bakgrunnen for den helsepolitikk loven bygger på, og skal virke som en retningslinje for de ideelle mål som oppstilles i loven. Det er de overordnede målsettinger med loven som gjengis. Loven omfatter både pasienter som mottar helsehjelp og brukere som mottar omsorgstjenester. Bestemmelsen har betydning som tolkningsmoment når innholdet i de enkelte bestemmelsene skal tolkes og anvendes i konkrete tilfeller.

Lovens formål er å bidra til fordelingsrettferdighet, både ved å gi rettigheter og ved at disse sikres prosessuelt, og ivareta pasientene og brukerne i møtet med helse- og omsorgstjenesten, med hensyn til tillit og respekt for liv, integritet og menneskeverd.

Med lik tilgang til tjenester menes at befolkningen skal sikres helse- og omsorgstjenester uavhengig av alder, kjønn og bosted, samt økonomisk, kulturell og språklig bakgrunn og sosial status. Dette stiller krav til organisatoriske forhold i helse- og omsorgstjenesten for å hindre ulikhet, samt til profesjonalitet og forsvarlighet fra personellets side.

De helse- og omsorgstjenestene som tilbys skal ha god kvalitet, både med hensyn til innhold og tidspunkt for tjenesten. Kravet om god kvalitet må sees i lys av kravet til forsvarlighet i tjenesten og for helse- og omsorgspersonellet. Kvalitetsvurderinger må foretas med utgangspunkt i pasienten og brukerens ståsted.

Bestemmelsen fremhever forholdet mellom pasient eller bruker og tjenesten og setter fokus på pasienten/brukeren og dennes behov og autonomi. Som en del av dette er det viktig at helse- og omsorgtjenesten informerer pasientene og brukerne om hva slags rettigheter de har.

Det er vesentlig for å etablere et tillitsforhold at det blir tatt hensyn til pasienten eller brukerens individuelle forutsetninger som alder, modenhet, erfaring og kultur og språkbakgrunn. Det er et mål at alle skal ha likeverdige helse- og omsorgstjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, fødeland, etnisitet og den enkeltes livssituasjon. Tilbudet må ta utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og behov. Helse- og omsorgspersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn. Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker.

Bestemmelsen fastslår lovens personelle og stedlige virkeområde, dvs. hvem som omfattes av loven og hvor loven gjelder. Lovens saklige virkeområde, dvs. hvilke handlinger som omfattes, fremkommer av formålsbestemmelsen sammenholdt med definisjonsbestemmelsen i § 1-3.

Første ledd fastslår utgangspunktet om at lovens bestemmelser skal gjelde for enhver som oppholder seg i Norge. I andre setning er det imidlertid gitt hjemmel for å gjøre unntak fra lovens kapittel 2 Rett til helse og omsorgstjenester og transport for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i Norge. 

Regler om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i Norge er nå samlet i forskrift om rett til helse og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket.

Nærmere om forskrift om rett til helse og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket

Forskriften fastsetter at alle personer som oppholder seg i riket har rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten (§ 1). Videre regulerer forskriften hvem som har fulle rettigheter til helsehjelp (§ 2). Dette gjelder alle personer som oppholder seg lovlig i riket, og som enten har fast opphold i riket, er medlemmer av folketrygden med rett til stønad ved helsetjenester, eller har rett til helsehjelp i henhold til gjensidighetsavtale med annen stat.

Forskriften fastsetter også at alle personer som oppholder seg i riket, har rett til øyeblikkelig hjelp (§ 3) og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente (§ 5). Retten omfatter både somatikk og psykiatri. Vurderingen av hvilke tilstander som ikke kan vente, må gjøres på individuelt medisinsk grunnlag. Det er lagt til grunn en tidsramme på tre uker. Dersom det anses nødvendig at tilstanden behandles innen dette tidsrommet, har vedkommende rett til helsehjelp. Forebyggende og rehabiliterende behandling vil normalt falle utenfor retten. Også slik behandling kan imidlertid etter omstendighetene omfattes, dersom behandlingen ikke kan vente.

Alle gravide som oppholder seg i riket, har rett til svangerskaps- og barselomsorg, alternativt abort etter reglene i abortloven. Videre har alle personer som oppholder seg i landet, rett til smittevernhjelp etter smittevernloven § 6-1. Dette omfatter allmennfarlige smittsomme sykdommer. Alle personer som er underlagt frihetsberøvelse, har rett til nødvendig helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er over. Dette følger av § 5.

Alle barn som oppholder seg i riket, har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, med mindre hensynet til barnet selv tilsier at helsehjelp ikke skal ytes. Dette vil være en faglig vurdering, og kan for eksempel være tilfeller der helsepersonellet har sikker kunnskap om at barnet snart skal forlate landet, og det vil være uforsvarlig å starte en behandling som ikke kan sluttføres  (§ 4).

Forskriften (§ 6) fastsetter også at personer som har lovlig, men ikke fast opphold i riket, og som ikke kan dra omsorg for seg selv, har rett til nødvendige omsorgstjenester inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet. Unntak gjelder hvis annet følger av avtale som Norge har inngått med vedkommende persons hjemland eller av multilaterale avtaler eller konvensjoner. Personer som ikke har lovlig opphold i riket, og som ikke kan dra omsorg for seg selv, har rett til nødvendige omsorgstjenester inntil vedkommende etter utlendingsloven og forskrifter gitt i medhold av loven, har plikt til å forlate landet. For asylsøkere som er i statlig mottak, eller personer som har tilbud om opphold i statlig mottak, er nødvendige omsorgstjenester mottakets ansvar. Disse har derfor ikke har krav på omsorgstjenester fra kommunen, med mindre de er bosatt i kommune i henhold til særlig avtale mellom utlendingsmyndighetene og den enkelte kommune. 

Pasienter som blir tildelt behandling i utlandet etter vedtak av norske myndigheter, har rett til informasjon etter bestemmelsene i pasient - og brukerrettighetsloven for å kunne gi samtykke til at slik behandling skal gis. Retten til informasjon om utført behandling og journalinnsyn reguleres av det lands lovgivning hvor behandlingen ytes.

I andre ledd er det gitt en forskriftshjemmel for å regulere lovens geografiske virkeområde ut over fastlandet. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan det for eksempel være aktuelt å regulere helsehjelp til personer som befinner seg på norske fly på vei til utlandet. Det er ikke gitt noen forskrift. Det innebærer at pasient- og brukerrettighetsloven i dag ikke gjelder på fly til utlandet.

Loven med unntak av kapittel 8 om pasient - og brukerombud, gjelder så langt den passer på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Dette følger av forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg § 5.

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 1-2:

• Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket (16. desember 2011 nr. 1255)
• Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og rett til behandling i utlandet (prioriteringsforskriften) (1. desember 2000 nr. 1208)
• Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften) (12. februar 2010 nr. 158) 

Denne bestemmelsen inneholder definisjoner på noen sentrale begreper som anvendes i loven; pasient, pasientens pårørende, helsehjelp, helse- og omsorgstjenesten, helsepersonell og bruker.

Bokstav a: Pasient

Begrepet pasient brukes om personer som gis eller tilbys hjelp fra helsetjenesten eller som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp. Også "friske" personer som har bruk for ytelser fra helsetjenesten, for eksempel helsestasjonsvirksomhet, prevensjonsveiledning o.l., vil være pasienter etter denne loven. Personer som har kroniske lidelser eller funksjonshemninger faller også under definisjonen av pasient når de er brukere av helsetjenesten. 

Dersom helsehjelp ytes uoppfordret, eventuelt mot personens vilje, blir personen også definert som pasient. At også den som anmoder om helsehjelp skal anses som pasient har sammenheng med retten til nødvendig helsehjelp i §§ 2-1 og 2-2. Ettersom de fleste bestemmelser i loven kan klages over, må det også gjelde så sentrale bestemmelser som §§ 2-1 og 2-2. Allerede ved henvendelsen til helse- og omsorgstjenesten må pasienten således defineres som pasient og kommer inn under klageinstituttet i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7. 

Person som tilbys helsehjelp, men som avslår dette, defineres som pasient etter lovteksten, jf. "gis eller tilbys". Retten til å avslå reguleres i lovens kapittel 4. En virkning av at personer som avslår tilbud om helsehjelp anses som pasienter i lovens forstand, er at de dermed får anledning til å klage over at de ikke fikk tilstrekkelig informasjon fra helsetjenesten til å vurdere tilbudet. 

Bokstav b: Pårørende og nærmeste pårørende 

Det skilles mellom pårørende og nærmeste pårørende. En pasient eller bruker kan ha mange pårørende, men ikke alle har samme rettigheter, selv om flere bidrar på ulike måter. Det er nærmeste pårørende som i enkelte tilfeller har en selvstendig rett til å motta informasjon, klage på vedtak mv. Det er altså ikke pårørende generelt, men den som oppgis som nærmeste pårørende, som har rettigheter og oppgaver etter helselovgivningen, og som helsepersonell har rettslige plikter overfor. Den nærmeste pårørende er tillagt rettigheter og oppgaver med hensyn til informasjon, samtykke og journalinnsyn og klage, se pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1, 3-3, 4-3, 4-6, 4-9 og kapitlene 5 og 7. Det er derfor svært viktig å avklare hvem som er pasientens nærmeste pårørende. 

Den nærmeste pårørende er den pasienten eller brukeren selv peker ut som nærmest. Dette vil gjerne være person(er) med familiær tilknytning, men kan også være person(er) utenfor familien, for eksempel en god venn. Pasienten eller brukerens rett til fritt å velge hvem som skal regnes som pårørende er begrunnet med at det kan tenkes tilfeller hvor forholdet mellom pasienten eller brukeren og pasienten eller brukerens nærmeste familie er slik at det ikke er naturlig at disse ivaretar pasienten eller brukerens rettigheter mot hans eller hennes ønske. At det skal legges vekt på pasientens valg er uttrykkelig uttalt i behandlingen av loven i Stortingets sosialkomite (Ot. prp. nr. 12 (1998-99) og Innst. O. nr. 91 (1998-99)). Det innebærer at der pasienten har oppgitt noen andre enn familiemedlemmer, for eksempel en nabo, som nærmeste pårørende så må det respekteres. 

Som regel vil det være én person som er nærmeste pårørende, men pasient eller bruker kan utpeke flere om det er naturlig. Den pasienten eller brukeren oppgir som nærmeste pårørende har ikke plikt til å påta seg oppgaven. Pasienten eller brukeren kan også endre valg av nærmeste pårørende.

I de tilfeller der pasienten eller brukeren ikke er i stand til å oppgi eller ta stilling til spørsmålet om nærmeste pårørende, er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt.

Dette innebærer blant annet at ektefellen skal anses som pasientens nærmeste pårørende med mindre andre i større utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. Et eksempel vil være hvor ektefellen til pasienten er dement og/eller på sykehjem, og hvor et eller flere av barna har nærmest kontakt med pasienten. For at barnet skal anses som nærmeste pårørende må det være over 18 år. Det samme gjelder for søsken. 

Ved vurderingen av om for eksempel foreldre skal anses som pasientens nærmeste pårørende må det ses hen til om disse har varig og løpende kontakt med pasienten eller om andre i større grad har varig og løpende kontakt. Dersom pasientens foreldre, for eksempel på grunn av en konfliktsituasjon, ikke har noe kontakt med pasienten vil det ikke være naturlig at disse ivaretar pasientens rettigheter. 

Vilkåret om at den nærmeste er den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, kan også medføre at verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området (som også omfatter myndighet på helseområdet) anses som nærmeste når pasienten selv ikke har oppgitt andre. (I oppregningen over pasientens pårørende stod tidligere «hjelpeverge», men dette er tatt ut da det er et begrep som ikke videreføres i den nye vergemålsloven som trådte i kraft 1. juli 2013. Det kan ikke lenger oppnevnes hjelpeverge). Om en verge eller en fremtidsfullmektig kan anses som nærmeste pårørende når pasienten selv ikke har oppgitt andre, avhenger av hva som ligger innenfor vergens eller fremtidsfullmektigens mandat (kompetanse). Dersom vergens mandat er begrenset til økonomiske forhold, vil vergen i utgangspunktet ikke være kompetent til å ta avgjørelser i helsespørsmål. Det samme gjelder dersom vergens mandat er begrenset til personlige forhold, men ikke omfatter helsespørsmål. En fremtidsfullmektig som bare har kompetanse på det økonomiske området, vil heller ikke uten videre regnes som pårørende etter bestemmelsen.

Det kan være vanskelig å ta stilling til om en pasient er «ute av stand til å oppgi» nærmeste pårørende.  Det å oppgi hvem som er nærmeste pårørende er et personlig valg basert på følelser og tillit, og når pasienten uttrykker et ønske skal det derfor mye til å fravike dette.

Den pasienten har oppgitt som nærmeste pårørende fortsetter som det selv om pasienten er kommet i en slik tilstand at han eller hun ikke lenger er i stand til å oppgi eller ta stilling til spørsmålet om nærmeste pårørende. Dette gjelder også i de tilfeller hvor nærmeste pårørende verken er familiemedlem eller «først» i opplistingen i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Det er imidlertid en forutsetning at nærmeste pårørende ønsker å fortsette som nærmeste pårørende. 

Vergens oppgaver

Hvilke oppgaver en verge skal ivareta vil fremgå av mandatet til vergen. Mandatet angir rammene for vergeoppdraget, som kan omfatte økonomiske og/eller personlige forhold. Vergemålsloven § 21 tredje ledd sammenholdt med andre ledd, fastslår at det skal tas uttrykkelig stilling til omfanget av vergemålet, dette gjelder både for økonomiske og personlige forhold. Der vergemålet gjelder personlige forhold bør det derfor klart fremgå av mandatet at det også omfatter myndighet på helse – og omsorgstjenesteområdet. Dette er nærmere regulert i vergemålsloven.

Hva er en fremtidsfullmakt?

En fremtidsfullmakt er definert (jf. vergemålsloven § 78) som en fullmakt til én eller flere personer om å representere fullmaktsgiveren etter at fullmaktsgiveren på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser innen de områdene som omfattes av fullmakten. Av forarbeidene (Ot.prp.nr. 110 (2008-2009)) til vergemålsloven fremgår det at uttrykket «sinnslidelse» vil omfatte alle tilstander som etter den rådende medisinske oppfatning til enhver tid regnes som dette. Demens er nevnt særskilt fordi dette anses som svært praktisk. Med «alvorlig svekket helbred» siktes det til alle former for alvorlig helsesvikt som kan medføre at en person ikke selv kan ivareta sine interesser. En slik helsesvikt vil oftest være av fysisk karakter. Det må være årsakssammenheng mellom den medisinske tilstanden og personens manglende evne til å ivareta sine interesser. En fremtidsfullmakt kan omfatte økonomiske og personlige forhold. Den kan begrenses til å gjelde bestemte områder. Personlige forhold kan blant annet omfatte spørsmål om hvor fullmaktsgiveren skal bo, hvilke fritidsaktiviteter han eller hun skal delta i, inngåelse av lege- og tannlegeavtaler og innlevering av klager på ytelser og behandling på fullmaktsgiverens vegne. Fullmakten kan også omfatte myndighet på helse- og sosialområdet, men denne myndigheten kan ikke gå lenger enn den rollen som ellers er tillagt nære pårørende etter annen lovgivning. Reglene om fremtidsfullmakt er nærmere regulert i vergemålsloven kapittel 10. 

For mer informasjon om vergemål og fremtidsfullmakt, se også vergemålsportalen.no

Hovedregelen er at pasienten selv kan oppgi hvem som er pårørende og nærmeste pårørende. I siste punktum i bokstav b er det imidlertid tatt inn en særregulering av pårørendes rettigheter i tilfeller med tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Dersom pasienten velger en annen som sin nærmeste pårørende enn den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med vedkommende, vil begge disse ha rettigheter som nærmeste pårørende dersom ikke særlige grunner tilsier noe annet. Ved vurderingen av om det foreligger slike særlige grunner vil det være viktig å lytte til pasientens begrunnelser for sitt valg. Det kan tenkes konfliktsituasjoner eller handlinger i strid med pasientens beste som innebærer at vedkommende ikke bør ha de rettigheter som etter lovverket tilkommer pasientens nærmeste pårørende. Under enhver omstendighet vil det være av stor betydning at helsepersonell er bevisst på forholdet til pårørende, herunder å få pasientens samtykke til å gi pårørende tilstrekkelig informasjon til at pårørende kan ivareta pasientens og egne interesser (se bl.a. brosjyren: Pårørendes rettigheter - en oversikt for helsepersonell i den psykiske helsetjenesten og rustiltak).

Bokstav c: Helsehjelp

Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som utføres av helsepersonell. Definisjonen har dels et medisinsk element og dels et institusjonelt element. Med det medisinske elementet menes handlingen og formålet med den. 

Denne definisjonen samsvarer med den som er gitt i helsepersonelloven § 3 tredje ledd. Se rundskrivet til helsepersonelloven.

Under begrepet "handling" går undersøkelse, behandling, utredning og vurdering, samt pleie- og omsorgstiltak. 

Med pleie og omsorg menes hjelp til å opprettholde et best mulig liv til tross for sykdom, funksjonssvikt eller alderdom. 

Også abortinngrep, uttak av organer for transplantasjon og blodgivning omfattes. Som en konsekvens av at blodgivning i en blodbank karakteriseres som helsehjelp er blodgiveren å anse som pasient. Se brev av 20. juni 2003 fra Helsedepartementet. Dette medfører at lovens bestemmelser vil komme til anvendelse, herunder reglene om krav til pasientens samtykke. Også reglene i helsepersonelloven om taushetsplikt, informasjon, innsyn og dokumentasjonsplikt må overholdes.

Formålet med handlingen kan være av ulik karakter. Med forebygging menes tiltak som tar sikte på å forebygge at sykdom, skade, lidelse eller funksjonshemning oppstår. Under dette går blant annet bedriftshelsetjeneste, for eksempel slik at ansatte som det tas blodprøver av for å sjekke eventuell smittefare, anses som pasienter som mottar helsehjelp etter loven.

Med diagnostisering menes de tiltak som foretas, basert på pasientens sykehistorie og objektive funn, for å fastslå pasientens sykdom.

Helsehjelp med behandlende mål (terapeutisk) tar sikte på hel eller delvis helbredelse, og således endring i pasientens helsesituasjon, både somatisk og psykisk. Også tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a, omfattes av begrepet helsehjelp.

En del helsehjelp har ikke som siktemål å helbrede, men å holde pasienten "så frisk som mulig" og hindre at tilstanden forverrer seg, eller for å lindre tilstander eller smerter, for eksempel terminalpleie. Dette vil være omfattet av begrepet helsehjelp i lovens forstand. Også tjenester fra helse- og omsorgstjenesten som ikke tar sikte på forandring, for eksempel til personer med fysiske eller psykiske varige funksjonshemninger, er helsehjelp. Dette vil typisk være tilfelle for personer med kroniske lidelser. For disse personene er det viktig at de sikres helsehjelp som kan bidra til å holde lidelsen i sjakk og til å leve så normalt som mulig. Definisjonen har derfor tatt inn at handlinger som har helsebevarende formål skal anses som helsehjelp. Formålet med handlingen kan videre være rehabilitering eller habilitering, det vil si gjenoppretting av tapte funksjoner etter sykdom eller skade og oppbygging av manglende funksjoner hos mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Det er etter hvert blitt mer vanlig at helsepersonell tilbyr helsetjenester i ulike former på internett. Spørsmålet er om dette kan karakteriseres som helsehjelp etter helsepersonelloven § 3, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Se Aslak Syses betenkning om helsetjenester ved bruk av moderne former for telekommunikasjon (2007). For at noe skal framstå som ”helsehjelp” må rådgivningen være individuelt tilpasset, av kvalifisert handlingsrettet karakter og basert på informasjon som personen som henvender seg (pasienten) gir fra seg. Rammene for virksomheten (krav og tilbud om profesjonell hjelp), betalingsordninger og hvilke tjenester som konkret blir tilbudt, vil også være viktige momenter i den helhetsvurderingen som må foretas. Dersom det først ytes helsehjelp, er det et krav at tjenestene som ytes er forsvarlige, og at helsepersonellovens plikter vedrørende informasjon, journalføring mv. overholdes av helsepersonellet.

Ordlyden i bestemmelsen innebærer at handlinger eller ytelser fra helsepersonell eller helsetjenesten som har som formål å inngå i forskning eller utprøvende behandling faller utenfor definisjonen av helsehjelp. Som det fremgår av det som er nevnt ovenfor legges det til grunn en vid definisjon av begrepet helsehjelp.

Sakkyndig virksomhet på oppdrag fra tredjepart, for eksempel domstoler, fylkesnemnder, forsikringsselskap, arbeidsgiver, NAV mv., faller som hovedregel utenfor helsehjelpbegrepet.

Alternativ behandling faller også utenfor helsehjelpsbegrepet. Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell, se lov om alternativ behandling § 2 tredje ledd.

Ytelser fra barnevernstjenesten, PP-tjenesten og sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen faller også utenfor helsehjelpsbegrepet.

Bokstav d: Helse- og omsorgstjenesten

Begrepet «helse- og omsorgstjenesten» omfatter både den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester. Det må med andre ord skilles mellom det mer omfattende begrepet «helse- og omsorgstjeneste» som omfatter hele sektoren, og begrepet «den kommunale helse- og omsorgstjenesten» som omfatter de kommunale tjenestene.

Bokstav e: Helsepersonell

En person som er nevnt i helsepersonelloven § 3 defineres som helsepersonell. For det første omfattes de som har autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven §§ 48 og 49. Dernest omfattes personell i helse- og omsorgstjenesten eller i apotek som yter helsehjelp, og studenter og elever som yter helsehjelp i forbindelse med helsefaglig opplæring.

Medhjelpere til helsepersonell er helsepersonell når de får tildelt oppgaver fra helsepersonell.

Bokstav f: Bruker

Bruker ble tatt inn i en rekke bestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven ved lov 16. juni 2017 nr. 53. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2018. Se Prop. 75 L og Innst.361 L (2016-2017).

Begrepet «bruker» anvendes om en person som ber om eller mottar tjenester som faller inn under helse- og omsorgstjenesteloven, og der tjenestene ikke er å anse som helsehjelp slik dette er definert i bokstav c.

De fleste bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven har en felles regulering av rettighetene til pasient og bruker. Det er noen mindre ulikheter, for eksempel når det gjelder hvilken informasjon vedkommende har krav på, se § 3-2. Klagereglene, og da særlig reglene vedrørende klageinstansens kompetanse, er også ulike, jf. § 7-7.

I helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 første setning er det fastslått at helsepersonelloven «gjelder tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter loven her». I andre setning i nevnte bestemmelse er det gitt en forskriftshjemmel til å kunne gjøre unntak fra eller gjøre særskilte tilpasninger til enkelte bestemmelser i helsepersonelloven for personell som ikke er helsepersonell og som yter helse- og omsorgstjenester. I forskrift om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester er personer som mottar omsorgsstønad etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 unntatt fra helsepersonelloven. Videre er personer som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse som helsehjelp unntatt fra journalføringsplikten. Dette vil typisk være personer som yter praktisk bistand eller er støttekontakter.

Bestemmelsen regulerer pasient- og brukerrettighetslovens forhold til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering. 

Første ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift, slik at avtalene blir en del av norsk rett. Utrykket “trygdekoordinering” er ikke begrenset til koordinering av ytelser etter trygdelovgivningen. Prinsippene for trygdekoordinering ligger også til grunn for bilaterale avtaler som regulerer rettigheter til å motta helsetjenester for personer som er omfattet av en stats trygdeordning under opphold i den andre staten, og dekningen av utgifter til slike tjenester. 

Andre ledd regulerer forholdet mellom pasient- og brukerrettighetsloven og forpliktelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Det innebærer at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av avtaler som er gjennomført i norsk rett, enten i medhold av denne paragrafen eller i folketrygdloven. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige forpliktelsene det er vist til, får anvendelse for tjenester som omfattes av pasient- og brukerrettighetsloven. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige forpliktelsenes anvendelsesområde. Med henvisningen til avtaler og forordninger "som nevnt", menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 1-4 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.