Dette rådet har sin bakgrunn i fag- og erfaringskunnskap, i et juridisk rammeverk og i forskning.
Gjennom arbeidet med de faglige rådene, kom det frem fra praksisfeltet og brukere, at recovery-orientert tilnærming oppleves som å fremme brukermedvirkning og samarbeid. Gjennomgang av den kvalitative litteraturen på forskningsfeltet viser at pasienter, brukere og ansatte i rus- og psykisk helsefeltet har gode erfaringer med recovery-orientert tilnærming (Andvig et al., 2014; Bank et al., 2018; Bjornestad et al., 2019; Borg, et al., 2013a; Hansen, 2020; Leamy et al., 2011; Lofthus et al., 2018; Reed et al., 2018; Sørly et al., 2022). Recovery, eller bedringsprosesser, knyttes til en helhetlig og kontekstuell tilnærming til helse, velvære, personlig og sosial identitet, tilhørighet og deltakelse på forskjellige samfunnsarena (Borg et al., 2013b). Den velkjente modellen CHIME som beskriver kjerne- elementene i en recovery- prosess (Bird et al., 2014); Connectedness, Hope and optimism, Identity, Meaning and purpose, and Empowerment har hatt en stor utbredelse internasjonalt, både i praksis og forskning (Brijnath, 2015; Piat et al., 2017; Vogel et al., 2020).
En kvantitativ studie av Simonsen og kolleger (2024) viser også at recovery som tilnærming, basert på CHIME-modellen, har en positiv effekt på pasienter som opplever psykoselidelser.
En recovery-orientert tilnærming er i tråd med pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om å bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-1, andre ledd (lovdata.no). Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 7 første ledd bokstav b (lovdata.no), fremhever at ledelsen i virksomheter i kommunen og spesialisthelsetjenesten skal sørge for at medarbeidere i virksomheten har nødvendig kunnskap om og kompetanse i det aktuelle fagfeltet, relevant regelverk, retningslinjer, veiledere og styringssystemet.
Den praktiske utøvelsen av brukermedvirkning er imidlertid utfordrende, og bildet er komplekst. Sintefs rapport om brukere, pårørende og fagfolks erfaringer med pakkeforløp for psykisk helse og rus har vist at feedback verktøy og individuell plan brukes for lite, og mange kjenner ikke til innholdet i egen behandlingsplan (Ådnanes et al., 2021). Ifølge Opptrappingsplanen for psykisk helse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023) opplever mange pasienter, brukere og pårørende en fragmentert helse- og omsorgstjeneste. Ifølge lovverket, skal helsepersonell og annet personell som yter helse- og omsorgstjenester utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig, se helsepersonelloven § 4 første ledd (lovdata.no), jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 (lovdata.no). Dette arbeidet er stort og omfattende. Å fremme samarbeid med brukere og pårørende i omfattende prosesser, kan bidra til å bedre tjenestetilbudet.
Mellom de opplevde fragmenterte tjenestene og lovgrunnlaget for utøvelsen av tjenestene innen rus- og psykisk helsefeltet, kan brukermedvirkning og samarbeid åpne et mulighetsrom i praksis. Dette mulighetsrommet må innebære pasientenes og ansatte i tjenestenes felles opplevelse av helhetlige tjenester, basert på individuelt tilpassede møter hvor den enkeltes behov og ønsker danner utgangspunktet for tjenestene som tilbys, i en lokalt forankret kontekst. I en slik sammenheng er målet for samarbeidet nettopp knyttet til tilknytning, håp og optimisme, identitet, mening og hensikt og empowerment for den enkelte bruker (Bird et al., 2014).
I forbindelse med innspillsmøtene har tilbakemeldinger støttet opp under dette utfordringsbildet. Bruker- og pårørendeorganisasjoner, ansatte i tjenestene og andre kompetansemiljø sier at tjenestene må bli bedre, og mange ønsker mer fokus på recovery og lokalmiljø. Som presisert av forskningen, må en recovery-orientert tilnærming sees i sammenheng med arbeid (Bjaarstad et al., 2014; Hansen et al., 2019), bolig (Sletvold, 2017; Vibeto et al., 2019), meningsfulle aktiviteter (Dyrstad et al., 2017; Grønnestad et al., 2013; Nordaunet, 2019; Ogundipe et al., 2020; Sollesnes et al., 2017; Trzebinski, 2020), venner og familie (Berntsen, 2020; Pettersen, 2019; Saelör et al., 2017), selvbestemmelse, tilhørighet, lokalmiljø, håp og identitet (Holm et al., 2018). Dette vitner om behovet for helhetlige tjenester. Praksisfeltet, bruker- og pårørendeorganisasjoner og andre kompetansemiljø var i innspillsmøter opptatt av at veldig mye handler om å få til det gode samarbeidet. Den identifiserte forskningen bekrefter dette behovet for samarbeid mellom fagutøvere og brukere i recovery-orienterte tilnærminger (Ness et al., 2017; Topor et al., 2015; Wangensteen et al., 2021; Wiklund Gustin, 2021).
Dette bakgrunnsbildet støtter opp om et faglig råd om recovery-orienterte tilnærminger innenfor rus- og psykisk helsefeltet. For å få til helhetlige tjenester, bør ansatte ha kunnskap om recovery, og ha et helhetlig perspektiv på den enkeltes levekår og livskvalitet.