Dette rådet har sin bakgrunn i fag- og erfaringskunnskap, i et juridisk rammeverk og i forskning.
I arbeidet med rådet, om betydningen av kompetanse og bruk av kunnskapsbaserte verktøy, påpekte bruker- og pårørendeorganisasjoner, praksisfeltet, kompetansemiljø, forskere og andre deltakere i innspillsmøtene at brukermedvirkning ute i kommunene må bli bedre. Noe av det som ble løftet frem av deltagerne var forankring, systemer, retningslinjer og rutiner for bruker- og pårørendemedvirkning. Det ble også av mange etterlyst økt kompetanse om bruker- og pårørendemedvirkning på individ-, tjeneste og systemnivå hos fagutøvere.
Helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes skal være forsvarlige, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no) og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 (lovdata.no). Det er et lederansvar å sørge for at medarbeidere i virksomheten har nødvendig kunnskap om og kompetanse i det aktuelle fagfeltet, relevant regelverk, retningslinjer, veiledere og styringssystemet, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 7 første ledd bokstav b (lovdata.no). Samtidig er det et personlig ansvar å innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig, se helsepersonelloven § 4 første og andre ledd, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 første ledd første punktum (lovdata.no). Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse må sees i sammenheng med den plikt helsetjenesten som sådan har til forsvarlig virksomhet, jf. helsepersonelloven § 16 (lovdata.no).
I den identifiserte forskningen peker flere studier på betydningen av pasientsentrerte tilnærminger. Dette er viktig for ungdommer i fosterhjem (Barnett et al., 2019) og i rusbehandling (Barrio et al., 2016). Tilbakemeldingsverktøy for barn og unge pasienter fremheves (Bergman et al., 2018), og det samme gjelder for voksne (Davidson et al., 2015). Bruk av ulike tilnærminger og intervensjoner som har som formål å fremme brukermedvirkning i behandling trekkes frem (Bosch‐Capblanch et al., 2007; Duncan et al., 2010; Farrelly et al., 2013; Gondek et al., 2016; Kendrick et al., 2016; Smeerdijk et al., 2017) og planer i behandling forstås som avgjørende for gode tjenester (Campbell et al., 2009; Molyneaux et al., 2019; Rapp et al., 2014).
Ifølge spesialisthelsetjenesteloven § 3-10 (lovdata.no) skal virksomheter som yter helsetjenester sørge for at ansatt helsepersonell gis opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er nødvendig for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig. Kunnskapsbaserte tilnærminger i møte med pasienter og brukere innebærer at kommuner og helseforetak systematisk skal involvere brukerne med sin kunnskap og sitt perspektiv i arbeidet med å utvikle tjenestetilbudet.
Rapporter og kartlegginger peker imidlertid på at kommuner og spesialisthelsetjenestene ikke er gode nok på brukermedvirkning i tjenesteutvikling. Brukere av tjenestene opplever heller ikke god medvirkning, de får ikke informasjon om rettigheter, og har liten kunnskap om egen behandling. Feedback-verktøy og individuell plan brukes for lite. Mange pasienter kjenner ikke til innholdet i sin egen behandlingsplan. Dette er dokumentert av Riksrevisjonen (2021) og i Sintefs rapport om brukere, pårørende og fagfolks erfaringer med pakkeforløp for psykisk helse og rus (Ose et al., 2021).
Bank et al. (2024) har sett nærmere på et prosjekt hvor mennesker med egenerfaringer leder kurs med fokus på den vanskelige overgangen mellom institusjon og kommune. Deltakerne på kursene er mennesker på vei ut av rusinstitusjon, som skal over i et hverdagsliv. Kursledere snakker ofte om betydningen av en meningsfull hverdag, aktivitet, jobb og ettervern. Studien viser at slike tiltak, hvor erfaringskompetansen er fremtredende, er til stor til hjelp i overgangen til et liv utenfor behandlingsinstitusjonene (Bank et al., 2024).
Den innhentede forskningen understreket behovet for brukermedvirkning og bruk av kunnskapsbaserte verktøy og planer. Studiene støtter opp om tilnærminger, verktøy og planer innenfor rus- og psykisk helsearbeid som styrker brukermedvirkning og større grad av involvering fra pasienters og brukeres side (Fagerlund et al., 2022; Gammon et al., 2014; Hansen, 2014; Rise et al., 2014; Trondsen et al., 2018).