3.4. Pasientens samtykke - konsekvenser for involvering av pårørende

Pasientens/brukerens åpenhet overfor pårørende er nøkkelen til involvering av pårørende. Helsepersonell skal som utgangspunkt be om pasientens eller brukerens samtykke før de gir pårørende opplysninger om pasientens/brukerens helsetilstand, helsehjelp og andre personlige opplysninger. Vern om helseopplysninger og andre personlige opplysninger er en grunnleggende pasient- og brukerrettighet, og helsepersonell har taushetsplikt om slike opplysninger.

Et gyldig samtykke til å videreformidle taushetsbelagt informasjon om pasienten/brukeren forutsetter at:

• Pasienten/brukeren forstår hvilke opplysninger som skal gis videre, til hvem og i hvilken periode.
• Informasjonen er tilpasset pasientens/brukerens individuelle forutsetninger og situasjonen for øvrig.
• Pasienten/brukeren forstår formålet, rekkevidden og konsekvensene av at opplysninger gis videre.
• Samtykke må være frivillig og kan trekkes tilbake når som helst.

Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke er når pasientens/brukerens handlemåte og omstendighetene for øvrig tilsier at han eller hun godtar videreformidling av informasjon.

Ønske om å dele informasjon om sykdom og helsehjelp med pårørende kan endre seg over tid. Helsepersonell bør derfor se pasientens/brukerens åpenhet og innhenting av samtykke som en prosess.

I et pasient- eller brukerforløp der åpenheten ikke er en selvfølge, bør helsepersonell med jevne mellomrom snakke med pasienten/brukeren om å dele informasjon. Jo mer alvorlig situasjonen er for pasienten eller brukeren, jo mer bør han eller hun motiveres til å være åpen overfor pårørende.

Helsepersonell bør bruke tid på å:

• lytte til og forstå pasientens/ brukerens grunner til ikke å dele sykdomsinformasjon
• fortelle om mulighetene til å dele enkelte opplysninger uten å dele alt
• oppfordre pasienten/brukeren til selv å informere sine pårørende
• tilby felles samtale med pasient/bruker og pårørende eller å informere på vegne av pasienten/brukeren

Eksempler på spørsmål som kan bidra til refleksjon hos pasient/bruker:

• Hvordan er familien din påvirket av sykdommen din?
• Hvordan tror du situasjonen er for barna dine/ foreldrene dine/ andre nære pårørende?
• Hvilke konsekvenser har det for deg og dine pårørende å dele informasjon?
• Hva gjør det med dine nærmeste ikke å vite?
• Hva gjør at du ikke ønsker å dele informasjon med noen?
• Ser du muligheter for å dele noe informasjon, uten å dele alt, for eksempel om hvor du oppholder deg?
• Hvordan kan en samtale med dine pårørende foregå?
• Hva vil du at dine pårørende skal vite, helt konkret?
• Kan vi hjelpe deg med å formidle noe til dine nærmeste?

Nærmeste pårørende har rett til informasjon uavhengig av samtykke fra pasienten i den utstrekning «forholdene tilsier det».

Eksempler på slike forhold er:

• bevisstløshet hos pasienten
• forbigående psykiske forstyrrelser hos pasienten
• øyeblikkelig hjelp-situasjoner der det er nødvendig å informere pårørende for å kunne innhente nødvendig informasjon fra dem

Hvis det ikke foreligger opplysninger om motsetninger mellom pasientens og nærmeste pårørendes interesser, tilsier hensynet til både pasienten og nærmeste pårørende at informasjon blir gitt. Jo mer alvorlig pasientens tilstand er, desto større anstrengelser kan kreves av helsepersonellet for å informere de nærmeste pårørende, om pasientens helsetilstand og helsehjelpen som ytes.

Beslutningskompetente pasienters adgang til å nekte nærmeste pårørende informasjon om helsehjelpen er begrenset i følgende to tilfeller. For det første når pasienten har en alvorlig sinnslidelse og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. For det andre når hensynet til barn pasienten har omsorgsansvar for taler for at pårørende skal få informasjon. I slike situasjoner vil nærmeste pårørende ha samme rett til informasjon som pasienten.

Helsepersonell kan også unntaksvis sette taushetsplikten til side når «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». Pårørende har ikke krav på informasjon på dette grunnlaget. Helsepersonell må foreta en interesseavveining som likner de vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner. Hensynet for å sette taushetsplikten til side, veies mot hensynet for å bevare taushet. Grunner til å sette taushetsplikten til side kan være:

• fare for menneskeliv og helse
• fare for skade på andre interesser som store materielle skader

Hensynet for å sette taushetsplikten til side må veie vesentlig tyngre og må baseres på en konkret vurdering av sannsynligheten for at handlingen skal skje, alvorlighetsgraden av fare og potensielt skadeomfang.

Dersom en pasient med en tilstand som krever særlig årvåkenhet, for eksempel alvorlige spiseforstyrrelser, selvskading/selvmordsrisiko, overdose eller risiko for voldsutøvelse mot pårørende, skriver seg ut fra døgnopphold til hjemmet, kan nærmeste pårørende ha rett til informasjon selv om pasienten ikke samtykker.

Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen hvis dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

Se for øvrig også kap. 4.1 som blant annet omhandler nærmeste pårørendes rett til informasjon når pasient eller bruker mangler beslutningskompetanse.