Definisjonen av privat praksis er i denne sammenhengen helsepersonell som ikke har et ansettelsesforhold. Praksisene fungerer med en betydelig grad av autonomi. Den er basert på et avtaleforhold med offentlig helsemyndigheter, det vil si regionalt helseforetak eller kommune.
Finansieringen skjer gjennom en kombinasjon av driftstilskudd, (per capita-tilskudd for fastlegene), refusjonstakster og egenbetaling fra pasientene.
De viktigste privatpraktiserende er:
Avtalespesialistene innen de ulike fagene
- Psykologer
- Allmennleger
- Fysioterapeuter
- Jordmødre
I tillegg kommer kiropraktorene, som i har en noe mer begrenset refusjon fra det offentlige, og hvor det ikke er satt en fast øvre grense på egenbetalingen. Fra 1.januar 2006 er det ikke lenger krav om henvisning fra lege for å få stønad til behandling hos kiropraktor og fysioterapeut med videreutdannelse i manuellterapi, manuellterapeut. Kiropraktor og manuellterapeuter kan fra samme dato sykmelde inntil åtte uker, henvise til legespesialist og poliklinikk og rekvirere radiologiske undersøkelser.
Folketrygden dekker også utgifter til behandling hos privatpraktiserende logoped og audiopedagog når det foreligger henvisning fra lege.
Egenandeler
Egenbetalingen er regulert av Stortinget gjennom de årlige budsjettvedtak.
Den privatpraktiserende lege, psykolog osv. har plikt til å opplyse om prisen på egenandelen av helsetjenesten på sitt kontor.