Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

Forsiden Retningslinjer Helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom

6. Helsestasjon for ungdom (HFU)

Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.

Alle kommuner skal ha et helsestasjonstilbud for ungdom opp til 20 år, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 3 første ledd bokstav b.

Helsestasjonstilbudet til ungdom bør organiseres slik at det:

Er tilpasset ungdommenes behov
Gis på ungdommenes premisser
Oppleves tilgjengelig for ungdommene, også for dem som ikke går på skole

Helsestasjon for ungdom (HFU) skal være et supplement til og ikke komme i stedet for skolehelsetjenesten.

I mindre kommuner og bydeler kan det være et alternativ å etablere HFU på tvers av kommune- og bydelsgrenser for å få en hensiktsmessig drift og et større faglig miljø.

Tilgjengelighet

Helsestasjon for ungdom bør oppleves tilgjengelig og attraktivt for ungdommer i nærmiljøet. Dette innebærer blant annet at HFU:

Har drop-in-tilbud, slik at ungdommene ikke behøver å bestille time
Har åpningstider som gjør at ungdom ikke trenger å være borte fra skole eller arbeid for å oppsøke tjenesten, for eksempel på ettermiddager
Sikrer ungdommens behov for anonymitet
Har ansatte som har kunnskap om ungdomshelse og hvordan man kommuniserer med ungdom
Gir informasjon som når alle, både gutter og jenter og ungdom med spesielle behov
Har oversikt over aktuelle tilbud og tjenester for ungdom. Se anbefalingen Oversikt over tilbud
Er tilgjengelig for ungdom som av ulike grunner ikke går på skolen

I noen kommuner er HFU etablert gjennom interkommunalt samarbeid. Ved etablering av interkommunale løsninger bør det gjøres en konkret vurdering av tilgjengelighet for målgruppene.

En styrke ved HFU er at den kan være en «døråpner» til andre hjelpetjenester og nettsteder. Se anbefalingen Oversikt over tilbud.

Innholdet i tjenesten

Helsestasjon for ungdom skal ha særlig fokus på å:

Fremme trivsel og mestring
Forebygge uønskede svangerskap
Forebygge og behandle seksuelt overførbare infeksjoner
Forebygge og avdekke psykiske plager og lidelser

Tjenesten bør utvikles i tråd med brukernes behov og ønsker, se anbefalingen Brukermedvirkning, og forhold i ungdomspopulasjonen, se anbefalingen Oversikt over helsetilstand.

HFU bør samarbeide med skolehelsetjenesten og svangerskapsomsorgen, og vektlegge et tverrfaglig samarbeid med ulike instanser for å kvalitetssikre og sikre helhetlige tilbud på hjelpen som ungdommene tilbys. Se kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid.

Alder

Helsestasjon for ungdom bør selv vurdere om det er behov for en nedre aldersgrense for bruk av tjenesten.

Helsestasjonstilbudet skal gjelde for ungdom opp til 20 år. I noen kommuner kan det være ønskelig å utvide tilbudet til å omfatte ungdom opp til 25 år. Dette kan for eksempel gjelde i:

større byer
kommuner med høgskoler, folkehøgskoler eller andre studiesteder
kommuner som av andre grunner har mange tilflyttende unge

Det er opp til kommunen selv å vurdere om de vil utvide tilbudet til ungdom utover 20 år.

Samtykkekompetanse

Ungdommer over 16 år kan som hovedregel samtykke til helsehjelp selv, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b.

Ungdom mellom 12 og 16 år kan samtykke til helsehjelp når foreldrene ikke er informert eller når det følger av tiltakets art, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav c. Dersom ungdommen er mellom 12 og 16 år skal det ikke gis opplysninger til foreldrene når ungdommen ikke ønsker det av grunner som bør respekteres, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Kommunen skal tilby helsestasjons- og skolehelsetjeneste til barn og ungdom 0-20 år, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 3 første ledd bokstav b. Alle ungdommer opp til 20 år skal ha et tilbud i helsestasjonstjenesten. Tilbudet til ungdom bør organiseres som en helsestasjon for ungdom, som innebærer åpningstider etter skoletid, mulighet for drop-in-konsultasjoner og ansatte med gode kommunikasjonsferdigheter og god kunnskap om ungdomshelse.

De siste årene har det vært økende internasjonalt fokus på om helsetjenestene er godt nok tilrettelagt til å håndtere ungdoms helsebehov. WHO har utarbeidet kriterier for ungdomsvennlige helsetjenester (WHO, 2012). Helsetjenestene må i følge WHO være:

Tilgjengelige og til å stole på
Akseptable slik at ungdommen er villig til å bruke tjenesten
Rettferdige og gi et tilbud til alle – ikke bare til utvalgte grupper
Passende til ungdommenes behov
Effektive slik at tjenesten blir gitt på riktig måte

En undersøkelse fra TNS Gallup fra 2009 viste at 79,3 % av landets kommuner hadde tilbud om helsestasjon for ungdom (Helsedirektoratet, 2010). Tilbudet er ofte organisert med egen lokalisering, åpningstider etter skoletid og mulighet til å kontakte helsepersonell på SMS eller e-post (Helsedirektoratet, 2012). Undersøkelser fra to ulike kommuner i Norge har vist at ungdom henvender seg til helsestasjon for ungdom med spørsmål innenfor et bredt spekter av temaer. Mange henvender seg til tjenesten med spørsmål knyttet til seksuell helse, prevensjon og seksuelt overførbare infeksjoner, men tjenesten benyttes også av ungdom som har behov for å snakke med en voksen om eksempelvis kjærlighetssorg, spiseforstyrrelser, selvbilde, mobbing samt tobakk, alkohol og andre rusmidler (Helsedirektoratet, 2012).

En organisering av helsestasjonstilbudet til ungdom i tråd med dette vil være viktig for å sikre et godt tilbud som appellerer til ungdom.

Ungdata-undersøkelsen fra 2015 viste at det er små sosioøkonomiske forskjeller i bruk av helsetjenester blant ungdom (Bakken et al., 2016). Besøk hos helsestasjon for ungdom, skolehelsetjenesten og psykolog/psykiater er derimot vanligst blant ungdom i familier med lav sosioøkonomisk status, og da særlig blant jenter. Helsestasjon for ungdom kan derfor oppfattes som et viktig tiltak for å redusere sosiale ulikheter i helse blant ungdom.

Enkelte helseproblemer rammer ungdom i særlig grad: spiseforstyrrelser, psykiske helseplager, stress og press, selvskading og selvmordsatferd, ulykker, seksuelt overførbare sykdommer og uønskede graviditeter (FHI, 2022). I et folkehelseperspektiv kan derfor helsestasjon for ungdom bli en bidragsyter og pådriver i arbeidet for å nå nasjonale mål for prioriterte innsatsområder overfor ungdom.

Bakken, A., Frøyland, L. R., Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? (NOVA-rapport 3/16). Oslo Metropolitan University - OsloMet: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5103

Folkehelseinstituttet (21. februar 2022). Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 17. mars 2023 fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/

Helsedirektoratet (2010). Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (IS-1798). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utviklingsstrategi-for-helsestasjons-og-skolehelsetjenesten/Utviklingsstrategi%20for%20helsestasjons-%20og%20skolehelsetjenesten.pdf/

Helsedirektoratet (2012). Helsetilbud til ungdom og unge voksne (IS-2044). Oslo: Rambøll Management på oppdrag fra Helsedirektoratet.

World Health Organization (WHO) (2012). Making health services adolescent friendly. Developing national quality standards for adolescent friendly health services Geneva: WHO. Hentet fra https://apps.who.int/iris/rest/bitstreams/104198/retrieve

Sist faglig oppdatert: 11. november 2019 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør skaffe seg oversikt over ungdoms helsetilstand gjennom:

kontakt med ungdom
bruk av tilgjengelige kilder og verktøy til informasjon

Å ha oversikt over helsetilstanden innebærer også å ha kunnskap om helsetilstand og årsaker til sykdom (merknader til forskrift om oversikt over folkehelsen) (lovdata.no).

Oversikt over helsetilstand kan blant annet omfatte:

forekomst av psykiske plager og lidelser
helserelatert atferd og risikoatferd knyttet til blant annet fysisk aktivitet, ernæring, bruk av tobakk, alkohol og andre rusmidler, seksuell helse, bruk av prevensjon og uønskede svangerskap

Oversikt gjennom kontakt med ungdom

Samtaler med ungdom som oppsøker helsestasjon for ungdom kan bidra til å gi en oversikt over trender i populasjonen og gi et bilde av hvilke utfordringer som finnes i lokalmiljøet.

Opplysningene kan gi helsestasjon for ungdom grunnlag for å iverksette nødvendige og målrettede tiltak, for eksempel justering av åpningstider for å nå ungdommer i større grad eller tiltak for å redusere forekomsten av kjønnssykdommer, uønskede svangerskap eller psykiske plager.

Helsestasjon for ungdom kan, ved behov, samarbeide med aktuelle aktører for å skaffe seg oversikt over trender i populasjonen og utfordringer i lokalmiljøet. Slike aktører kan være:

skolen og skolehelsetjenesten
fastlegen
psykolog og psykisk helsetjeneste
kommuneoverlegen
barnevernet
politiet
utekontakten / miljøarbeidere i kommunen

Helsestasjon for ungdom må ta hensyn til at ungdom med minoritetsbakgrunn og urbefolkning kan ha særskilte utfordringer som det er viktig å kjenne til for å forstå og møte dem på en god måte. Se anbefalingen Tilpasset tilbud.

Verktøy og kilder som gir oversikt

Helsestasjon for ungdom bør ha kjennskap til og kunne bruke aktuelle kilder og verktøy som gir oversikt over elevenes helsetilstand, herunder:

Ungdata (ungdata.no)
Kommunale folkehelseprofiler (fhi.no)
SSBs Kommune-Stat-Rapportering – KOSTRA (ssb.no)
FHIs statistikk om seksuelt overførbare infeksjoner (fhi.no)
Kvalitetskartlegginger gjennom Bedrekommune (bedrekommune.no)
Utdanningsdirektoratets brukerundersøkelser blant elever, lærere og foreldre (udir.no)
Annen lokal statistikk, for eksempel statistikk utarbeidet av HFU

HFU kan samarbeide med kvalifisert personell for å tolke ulike datakilder. Se anbefalingen Folkehelsearbeid.

For mer informasjon om oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, se Veileder i systematisk folkehelsearbeid..

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjon for ungdom skal, sammen med de øvrige kommunale helse- og omsorgstjenestene, bidra til oversikten over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorene som virker inn på denne, som kommunen skal ha etter folkehelseloven § 5, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 9 og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3. Se anbefalingen Folkehelsearbeid. Formålet med oversikter over folkehelsen er å ha kunnskap om helsetilstand og årsaker til sykdom på populasjonsnivå til bruk i folkehelsearbeidet. For å oppnå det, er det ikke relevant eller nødvendig for kommunen å ha opplysninger som kan knyttes til enkeltpersoner i sitt samlede oversiktsdokument.

En rekke av de oppgavene helsestasjonstjenesten er tillagt gjennom forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5, forutsetter at helsestasjon for ungdom har oversikt over helsetilstanden til ungdom i kommunen og over faktorer som virker inn på ungdoms helse. Gjennom kontakt med ungdommene vil HFU få innsikt i forhold som påvirker helsen og helseutfordringer i den lokale ungdomspopulasjonen. I tillegg bør HFU ha kjennskap til og kunne bruke eksisterende kilder til oversikt over populasjonen på skole- og lokalnivå.

Oversikt over ungdoms helsetilstand og de faktorer som kan virke inn på helsen til ungdom er viktig for å kunne utarbeide planer og utforme tiltak som kan bidra til å fremme ungdoms fysiske, psykiske og seksuelle helse og forebygge sykdom og skader, herunder psykiske plager og lidelser, rusproblemer, selvmord, frafall, vold og overgrep.

Ved å ha oversikt vil HFU

kunne planlegge målrettete helsefremmende og forebyggende tiltak
være bedre forberedt på å møte behovene til brukerne
måle utvikling over tid, fastsette mål for utvikling av tiltak og måle effekt av tiltak (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011).

Helse- og omsorgsdepartementet (2011). Prop. 90 L (2010–2011). Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak). Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet,. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-90-l-20102011/id638503/

Sist faglig oppdatert: 11. november 2019 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør ha oversikt over:

aktuelle tjenester i kommunen/lokalmiljøet
nettsider, hjelpetelefoner og liknende
fritidstilbud i lokalmiljøet
andre tilbud som kan være aktuelle for ungdom

HFU bør tilpasse seg brukernes behov. Se anbefalingen Brukermedvirkning og anbefalingen Tilpasset tilbud.

Helsestasjon for ungdom bør ha oversikt over tjenester, møteplasser og tiltak for ungdom i kommunen, og kjennskap til aktuelle nettsider, fritidstilbud og annet som er relevante for ungdom i deres lokalmiljø.

Aktuelle tjenester

skolehelsetjenesten og skolen
fastleger
jordmortjenesten i kommunen
tannhelsetjenesten
spesialisthelsetjenesten
oppfølgingstjenesten (OT)
uteteamet/utekontakt
politiet
samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT)
barneverntjenesten
NAV
apotekutsalg
eksisterende lavterskeltilbud, tiltak og møteplasser for ungdom
lokale idrettslag og andre fritidstilbud, herunder dans, speidergrupper etc.

Aktuelle nettsider og hjelpetelefoner

Generelle nettsider for ungdom:

Ung.no (ung.no)
Barneombudet (barneombudet.no)
Unginfo (unginfo.no)
Kors på halsen (korspåhalsen.no)

Nettsider og tjenester med seksuell helse som tema:

Sex og samfunn (sexogsamfunn.no)
Amathea (amathea.no)
Helseutvalget (youchat.no)
Skeiv ungdom (ungdomstelefonen.no)
Sex og politikk (sexogpolitikk.no)

Nettsider om psykisk helse:

SnakkOmMobbing (Blå Kors) (snakkommobbing.no)
Kirkens SOS i Norge (kirkens-sos.no)
Sidetmedord (Mental helse) (sidetmedord.no)
Nasjonalt kompetansesenter for selvorganisert selvhjelp (selvhjelp.no)

Vold og overgrep

Alarmtelefonen for barn og unge 116 111 (116111.no) (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet)
Landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte 800 57 000 (hfsm.no) (Incestsenteret i Vestfold)
Telefonen for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse 815 55 201 (rodekors.no) (Røde Kors)

Rus

Rustelefonen 08588 (rustelefonen.no) (Helsedirektoratet/Oslo Kommune)
Chat (barnavrus.no) (Barn av rusmisbrukere)

Tobakk

Slutta-appen (helsenorge.no) (Helsedirektoratet)
FRI-stedet (fristedet.no) (Helsedirektoratet)

Organisasjoner og samarbeid

HFU bør ha kjennskap til aktuelle organisasjoner som eksempelvis sorggrupper og organisasjoner som hjelper barn og ungdom som for eksempel har psykisk syke foreldre, foreldre med ruslidelser eller foreldre som sitter i fengsel.

HFU bør vurdere å samarbeide med kommunens tilbud om psykiske helse, rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (for eksempel SLT-koordinator. SLT er forkortelse for Samordningsmodell for Lokale, forebyggende Tiltak mot rus og kriminalitet), frivillige organisasjoner (for eksempel Røde Kors, Redd Barna, Landsforeningen for fangers pårørende) og andre aktører. Helsestasjon for ungdom kan også delta i samarbeidsmøter innad i kommunen og i møter med spesialisthelsetjenesten. Se også kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid.

Innholdet i anbefalingen bygger på konsensus i arbeidsgruppa.

HFU bør ha oversikt over aktuelle tjenester og tilbud for å kunne:

Gi råd og veilede ungdom om eksisterende tilbud og tjenester i lokalmiljøet og i kommunen. Ungdom som er innflyttere til kommunen eller ikke går på skole kan særlig ha nytte av råd og hjelp til å få oversikt over fritidsaktiviteter og hvem de kan kontakte videre. Ungdom som ikke finner relevante tilbud eller organisasjoner i lokalmiljøet, kan ha nytte av å kjenne til andre typer organisasjoner, som for eksempel Skeiv Ungdom, Unge funksjonshemmede og ulike minoritetsorganisasjoner
Vurdere hvilke tjenester og instanser HFU bør samarbeide med, både relatert til grupper av ungdom og enkeltindivider
Vurdere hvor ungdom kan vises videre ved behov

HFU bør også ha oversikt over hvem som kan kontaktes i kommunen og spesialisthelsetjenesten når tjenesten har behov for veiledning.

Gode resultater forutsetter at tjenesten tilpasser seg brukerne. Flerfaglig samarbeid er ofte nødvendig for å gi brukerne gode tjenester (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015). Selv om hver enkelt deltjeneste opplever å oppfylle sine lovpålagte krav til forsvarlighet, sikrer ikke dette alene oppfyllelse av kommunens overordnede ansvar for å sikre forsvarlige og koordinerte tjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Forutsetninger for godt samarbeid er at samarbeidende aktører har:

kunnskap og bevissthet om egen og andre aktørers rolle og kompetanse
klar forståelse av hvilket ansvar som følger rollene
ledelse som legger til rette for flerfaglighet og har kjennskap til hva de enkelte aktørene kan bidra med i samarbeidet

Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Meld. St. 26 (2014-2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet Oslo: Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/d30685b2829b41bf99edf3e3a7e95d97/no/pdfs/stm201420150026000dddpdfs.pdf

Sist faglig oppdatert: 11. november 2019 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Ungdom kan ha vansker med å sette ord på utfordringer. Fysiske og psykiske plager henger ofte sammen og psykiske plager kan ofte komme til uttrykk som kroppslige plager.

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør være spesielt oppmerksom på mulige bakenforliggende årsaker ved henvendelser fra ungdom:

Når årsaken til kontakten virker uklar
Når det er indikasjoner på at det er andre årsaker til henvendelsen enn det som formidles
Ved mistanke om at ungdommen ønsker eller forsøker å formidle noe annet enn det som kommuniseres direkte

Helsestasjon for ungdom bør være et lett tilgjengelig lavterskeltilbud for ungdom. Se anbefalingen Helsestasjon for ungdom og anbefalingen Lavterskeltilbud. HFU bør gi informasjon til ungdom om hva tjenesten kan hjelpe med.

Ungdom kan ha vanskeligheter med å fortelle om sine problemer eller følelser, spesielt på tabubelagte områder. Oppmuntring og anerkjennelse fra helsesykepleier, lege eller annet personell kan virke bekreftende og støttende, og bidra til å redusere eventuell angst, usikkerhet og uro (Sex og samfunn, 2023). Tabubelagte emner har lett for å bli usynlige hvis ikke personellet i HFU er oppmerksom eller ikke vil åpne opp for problematikken.

HFU bør være spesielt oppmerksomme på ungdommer som gjentatte ganger oppsøker tjenesten med ulike symptomer og kroppslige plager. Det kan være et tegn på at ungdommen tester ut et tillitsforhold før han/hun åpner seg for å ta opp vanskelige spørsmål og forhold.

Ved henvendelser der årsaken til kontakten virker uklar eller det er indikasjoner på at ungdommen har andre underliggende årsaker til henvendelsen enn det som formidles innledningsvis, bør helsepersonell være spesielt oppmerksom på og utforske og spørre ungdommen om et bredt spekter av mulige årsaker, som:

Trivsel, familie og venneforhold
Om ungdommen er pårørende
Mobbing
Fravær og frafall fra skole
Stress og press. Se anbefalingen Oppdage psykiske plager og lidelser
Søvnvaner og vansker
Spørsmål og utfordringer knyttet til kjønnsidentitet, seksualitet, samliv
Seksuelle dysfunksjoner, som lystproblematikk, ereksjonssvikt, tørr skjede mv.
Utfordringer knyttet til kosthold og måltider. Se Nasjonal faglig retningslinje for forebyggelse og behandling av spiseforstyrrelser
Bruk av tobakk, alkohol og rusmidler
Vold, overgrep og omsorgssvikt
Negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap, se anbefaling Oppdage psykiske plager og lidelser
Somatiske symptomer

HFU kan bidra til å forebygge psykiske og fysiske vansker, inkludert rusproblemer og selvmord gjennom å foreta en kartlegging etter indikasjon av ungdommens helse og faktorer som har sammenheng med helsen. En kartlegging kan inkludere hva slags støtte ungdommen har rundt seg og andre beskyttelsesfaktorer, ressurser og utfordringer den enkelte opplever i sitt miljø. Spesielt bør HFU være oppmerksom på ungdom som verken er i skole eller jobb og på enslige mindreårige asylsøkere.

HFU kan vurdere samarbeid med skolehelsetjenesten om oppfølging av ungdommer med stort skolefravær eller ungdommer som har falt fra skolen. Se anbefalingen Bekymringsfullt fravær.

Ved behov, bør ungdommen vurderes av fysioterapeut eller henvises til fastlege, psykolog eller psykisk helsetjeneste i kommunen, tannlege eller andre relevante instanser. Se kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Tilbudet til ungdom på helsestasjonen skal blant annet omfatte omfatte kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og råd og veiledning i forhold til fysisk, psykisk og seksuell helse tilpasset ungdoms behov, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav d og k. I dette inngår en tilgjengelig tjeneste som ungdommene kan oppsøke uten å bestille time, såkalt drop in. Muligheter for drop in er et viktig premiss for å kunne hjelpe ungdom med utfordringer og oppdage mulige bakenforliggende årsaker ved henvendelser. Se anbefalingen Tilpasset tilbud og anbefalingen Helsestasjon for ungdom.

Klinisk erfaring tilsier at mange oppsøker HFU på grunn av behov for hjelp og veiledning i forbindelse med prevensjon, men i en del tilfeller er dette kun én av flere grunner til at ungdom tar kontakt.

Det kan ta tid for ungdom å etablere et tillitsforhold til tjenesten, og det kan ta tid før ungdommen åpner seg og tør å ta opp eventuelle «vanskelige» problemstillinger og årsaker til at de oppsøker HFU. Ungdom kan også ha vanskeligheter med å uttrykke grunner til at de tar kontakt.

Ved henvendelser fra den enkelte ungdom bør HFU være særlig oppmerksom på dem som uttrykker diffuse årsaker til henvendelsen (psykiske og/eller fysiske). Undersøkelser tyder blant annet på at enkelte innvandrere i større grad bruker mer konkrete symptomer som for eksempel uro i magen på emosjonelle vansker (Lien, 2011). Særlig psykisk plager/lidelser kan være ulikt forstått i ulike kulturer (Norwegian Institute of Public Health, 2019).

Årsaker til henvendelser som kan oppleves skambelagte (f. eks. ensomhet, mobbing, en vanskelig familiesituasjon, rusproblemer, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep), kan være vanskelig for ungdom å ta opp og sette ord på og forutsetter ofte at det er etablert et tillitsforhold til tjenesten.

Det kan være grunn til å være spesielt oppmerksom på lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt). De er ofte «usynlige» for tjenesteapparatet med hensyn til sin orientering eller identitet. Ungdom som kommer ut tidlig har større risiko for alvorlig diskriminering, mobbing, trusler og vold. Det er sammenheng mellom manglende aksept for ulike seksuelle orienteringer og kjønnsuttrykk - og forekomsten av psykiske plager og rusmisbruk blant lhbt. Denne gruppa er også særlig utsatt for psykiske plager og selvmordsforsøk. Lhbt-ungdom med innvandrerbakgrunn ser ut til å ha flere tilleggsutfordringer, som trusler, tvangsekteskap og utstøting fra familiefellesskap. I enkelte religiøse miljøer kan lhbt-ungdommer bli utsatt for sosial utstøting hvis de står fram. Se anbefalingen Kjønns- og legningsnøytralt språk.

Psykisk helse og sosial ulikhet

Psykiske lidelser og plager utvikles i et komplekst samspill mellom genetiske, biologiske og miljømessige faktorer. Grovt sett kan en si at psykisk helse er resultatet av samspillet mellom individuelle egenskaper og beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer i miljøet (Helsedirektoratet, 2015; Helse- og omsorgsdepartementet, 2009).

Noen barn og unge lever under så belastende oppvekstkår og knapphet på sosiale og materielle ressurser at man allerede fra før fødselen vet at de har økt sannsynlighet for å utvikle emosjonelle lidelser og atferdsforstyrrelser (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009).

Beskyttelsesfaktorer mot og risikofaktorer for å utvikle psykiske plager og lidelser kan være både miljømessige og individuelle. Blant faktorer som påvirker den psykiske helsen er sosioøkonomisk status, foreldres psykiske helse og rusmisbruk, forhold til foreldre, foreldreferdigheter, om familien utsettes for mange belastninger, negative livshendelser, traumer og grad av sosial støtte, mestringsstrategier, vold i nære relasjoner, flyktningstatus, tap av viktige nære, integrering og tilhørighet i nabolaget og på skolen, deltakelse i arbeidslivet, arbeidsmiljø, ensomhet, bomiljø, overgrep, mishandling, feilernæring, kosthold, fysisk aktivitet, skilsmisse, somatisk sykdom og smertetilstander og søvn.

Helse- og omsorgsdepartementet (2009). NOU 2011: 11. Innovasjon i omsorg Oslo: Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/5fd24706b4474177bec0938582e3964a/no/pdfs/nou201120110011000dddpdfs.pdf

Helsedirektoratet (2015). Internasjonalt perspektiv på psykisk helse og helsetjenester til mennesker med psykiske lidelser (IS-2314). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/internasjonalt-perspektiv-pa-psykisk-helse-og-helsetjenester-til-mennesker-med-psykiske-lidelser

Lien, L. (2011). Trenger noen som lytter. Sykepleien, 99(7), 72-73.

Norwegian Institute of Public Health (16. september 2019). Youth Studies 2000-2009. [nettdokument]. Oslo: NIPH. Hentet 19. juni 2023 fra https://www.fhi.no/en/more/health-studies/landsomfattende-helseundersokelser-lhu/helseundersokelser/youth-studies-2000-2009/

Sex og samfunn (2023). eMetodebok for seksuell helse. [nettdokument]. Oslo: Sex og samfunn, senter for ung seksualitet. Hentet 19. juni 2023 fra https://emetodebok.no/

Sist faglig oppdatert: 11. november 2019 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør bruke et kjønns- og legningsnøytralt språk for å:

bygge en åpen og inkluderende kultur der mangfold av kjønn og seksualiteter anerkjennes
forebygge diskriminering basert på kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og/eller seksuell orientering
skape en trygg ramme for at den enkelte ungdom selv kan definere hvem hun eller han identifiserer seg som eller tiltrekkes av

Et eksempel på anvendelse av kjønnsnøytralt språk er å snakke om forelskelse og kjærester uten en forventning om at det er mellom gutt og jente.

I undervisning, veiledning og samtaler bør alle ungdommer kunne kjenne seg igjen og forholde seg til det som blir sagt, uavhengig av seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

I konsultasjoner og samtaler med ungdommer, må helsestasjon for ungdom ha et bevisst forhold til at:

noen av ungdommene ikke har en heterofil orientering
noen har en kjønnsidentitet som er annerledes enn den kjønnskategorien de fikk tildelt ved fødselen
noen lever i andre familiekonstellasjoner enn majoriteten

I enkeltkonsultasjoner kan særlig innledende bruk av personlig pronomen «han» og «hun» føre til misforståelser og manglende tillit mellom personellet ved helsestasjon for ungdom og ungdommen. Å ta for gitt at ungdommen er eller føler på den ene eller andre måten, kan bidra til å vanskeliggjøre den gode samtalen i konsultasjonen. Dette kan unngås ved å:

bruke nøytrale pronomen, «den du er forelsket i» eller «den du har sex med»
bruke substantiv, for eksempel «kjæresten» i stedet for personlige pronomen «han» og «hun»

Hvis det ikke er åpenbart om ungdommen identifiserer seg som «han» eller «hun», bør helsestasjon for ungdom spørre hvordan personen ønsker å bli tiltalt og omtalt og ta hensyn til det i videre kommunikasjonen.

Prosjektet Rosa kompetanse

Helsedirektoratet finansierer prosjektet Rosa kompetanse (foreningenfri.no), et tilbud om opplæring og kompetanseheving for ansatte i skole-, helse- og sosialtjenesten og barnehager. Målet er at fagpersoner skal få økt kompetanse til å gi homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (lhbt) likeverdige tjenester.

Innholdet i anbefalingen bygger på konsensus i arbeidsgruppa.

En universelt utformet og likeverdig helsetjeneste innebærer at alle brukergrupper føler seg trygge og kan være seg selv i møte med helsetjenesten, uavhengig av etnisitet og nasjonal opprinnelse, livssyn, seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk. En viktig forutsetning for god helse er at alle innbyggeres seksuelle rettigheter er respektert og oppfylt. Dette innebærer at den enkelte skal få leve ut sin seksuelle orientering, sin kjønnsidentitet og sitt kjønnsuttrykk uten å oppleve skam og uten å bli utsatt for tabuer og stigmatisering. Den enkelte skal vernes fra seksuell trakassering.

Ifølge brukerorganisasjonen Skeiv Ungdom, er den største utfordringen blant unge som ikke har en heterofil seksuell legning, psykisk stress knyttet til egen identitet og møte med fordommer i samfunnet (skeivungdom.no). Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er særlig utsatt for mobbing og trakassering i skolen. Dette kan delvis tilskrives at skolen og samfunnet generelt tar for gitt at alle er heterofile (Djupedal et al., 2015).

Ved bevisst å bruke et kjønnsnøytralt språk, kan ansatte ved HFU bidra til at all ungdom opplever undervisning, veiledning og samtaler er relevante, og at de føler seg inkludert uten nødvendigvis å måtte identifisere sin seksuelle orientering eller sin kjønnsidentitet.

Samarbeid med skolehelsetjenesten om felles praksis på dette området kan bidra til å skape et godt oppvekstmiljø og psykososialt miljø for ungdom uavhengig av kjønnsidentitet og seksuell legning. Se anbefalingen Kjønns- og legningsnøytralt språk i retningslinjen for Skolehelsetjenesten.

Djupedal, Ø., & Norge, K. (2015). Å høre til: Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø: Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. august 2013: Avgitt til Kunnskapsdepartementet 18. mars 2015 (Vol. NOU 2015: 2). Oslo: Departementenes sikkerhets-og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning,

Skeiv ungdom Identitet, kjønn og seksualitet. [nettdokument]. Oslo: Skeiv ungdom. Hentet 26. juni 2023 fra https://skeivungdom.no/app/uploads/2021/11/Identitet-kjonn-og-seksualitet-nettversjon-komprimert-fil.pdf

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2023 | Se tidligere versjoner

Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.

Legen skal ha en sentral rolle ved Helsestasjon for ungdom. Det er nødvendig for at HFU skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en faglig forsvarlig måte.

Oppgaver bør fordeles mellom lege og de øvrige ansatte på HFU etter oppgavens art og ungdommenes behov.

Legens oppgaver må avgrenses mot fastlegen, som har det overordnede ansvaret for diagnostisering og behandling av det enkelte ungdom, se anbefalingen Fastlege.

For å kunne gjennomføre flere av de pålagte oppgavene i tjenesten, må helsestasjon for ungdom ha en tilgjengelig lege.

Legen skal:

bidra i diagnostisering og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) – se anbefalingen Testing og behandling for SOI
være en drøftingspartner for helsesykepleier og de øvrige ansatte i HFU
samarbeide med det tverrfaglige teamet i HFU om ungdom som det er bekymring rundt
medvirke til at ungdom med behov oppdages tidlig og får nødvendig oppfølging

Innholdet i anbefalingen bygger på lov og konsensus i arbeidsgruppa.

Det er kommunens ansvar å legge til rette for at de kommunale helse- og omsorgstjenestene kan drives forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, og dette innebærer blant annet å sikre at tjenestene bemannes med riktig kompetanse.

Den type medisinsk kompetanse som en lege innehar er vesentlig for en rekke av oppgavene i helsestasjon for ungdom, både i systemrettede og individrettete oppgaver, og kan i en rekke tilfeller være nødvendig for at oppgavene i helsestasjon for ungdom gjøres forsvarlig. Flere av oppgavene i HFU knyttet til seksuell helse, krever at HFU har lege i bemanningen. Det gjelder blant annet rekvirering av prevensjon til jenter under 16 år og diagnostisering og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner. Se anbefalingen Prevensjon og anbefalingen Testing og behandling for SOI.

Legens kompetanse om diagnostikk og behandling er viktig for å:

Bidra til å normalisere utfordringer og bekymringer hos ungdom og utelukke sykdom
Bidra med rådgivning og som drøftingspartner for helsesykepleier, og andre fagpersoner som møter mange ungdommer
Bidra til å sikre systemer som gjør at de riktige ungdommene blir henvist til fastlege og evt. andre instanser til rett tid
Sikre at ungdom får et helhetlig tilbud i HFU

Legen er svært relevant i tverrfaglig vurdering av tiltak for og oppfølgning av enkeltindivider som har komplekse utfordringer, for eksempel knyttet til identitet, psykiske vansker, en vanskelig hjemmesituasjon, samt oppfølging av elever som har en utfordrende skolesituasjon og har høyt fravær/fare for frafall, se anbefalingen Bekymringsfullt fravær i retningslinjen for skolehelsetjenesten. Legen og det tverrfaglige teamet i HFU bør også være oppmerksomme på ungdommer som bor på hybel og enslige mindreårige asylsøkere.

Samarbeid mellom lege på HFU og fastlege er viktig når det er behov for oppfølging og diagnostisering, se anbefalingen Fastlege.

Sist faglig oppdatert: 09. mai 2022 | Se tidligere versjoner

Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.

Helsestasjon for ungdom skal kunne tilby samtaler og veiledning om:

spørsmål om kroppslig utvikling, følelser, forelskelse og seksualitet
problemer med seksuell trakassering og seksuelle overgrep
spørsmål knyttet til kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering

Alle brukere av helsestasjonen skal møtes på en åpen, lyttende og støttende måte. Når det gjelder konsultasjoner om seksuell helse, prevensjon og seksuelt overførbare infeksjoner er det særlig viktig å ta utgangspunkt i den enkeltes eget kunnskapsnivå, tanker, følelser og eventuelle seksuelle erfaringer.

Å snakke om seksualitet og seksuelle følelser kan være utfordrende for begge parter i en konsultasjon. Det er derfor særlig viktig at helsesykepleier, lege eller annet personell er bevisste på egne holdninger, erfaringer og begrensinger, og hvordan disse kan påvirke møtet med ungdommen.

For å kunne gi god og riktig veiledning er det i mange tilfeller avgjørende å stille åpne og direkte spørsmål som for eksempel:

Blir du forelsket i gutter, jenter eller begge deler?
Har du (hatt) sex med gutter, jenter eller begge deler?
Hva slags sex hadde dere?

Både helsesykepleier eller lege og ungdommen kan ha forventninger som sjelden blir satt ord på. Et kort spørsmål om hva ungdommen mener at helsepersonell kan hjelpe med kan bidra til å bekrefte eller avkrefte misforståelser.

Dersom ungdommen ønsker å endre risikoatferd, selvdestruktiv adferd, negativ seksuell atferd eller overgrepsatferd er det særlig viktig å bygge på ungdommens egne ressurser og forslag til endringer.

Begrepet interseksjonalitet viser til hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers helse- og levekår. Det kan være nyttig å reflektere over hvordan for eksempel lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelle personer (lhbt-personer), med bakgrunn i for eksempel alder, kjønn, funksjonsevne eller etnisitet, kan ha behov for særskilt informasjon og veiledning.

Sex og samfunns Metodebok for seksuell helse

Helsestasjon for ungdom bør benytte Sex og samfunns Metodebok for seksuell helse (Sex og samfunn, 2023) som støtte i veiledningen om seksuell helse. Boken gir blant annet veiledning om kommunikasjon, seksualanamnese, undersøkelser og behandling. Metodeboken finnes elektronisk (emetodebok.no).

Relevante emner i en konsultasjon om seksuell helse:

Kroppslig utvikling, følelser, forelskelse og seksualitet
Seksuell lyst
Onani alene og sammen
Seksuell praksis og erfaring
Seksuelle problemer og dysfunksjoner
Seksuelle overgrep, seksuell trakassering og press
Seksuelt overførbare infeksjoner. Se anbefalingen Testing og behandling for SOI
Svangerskap og svangerskapsavbrudd
Prevensjonsmidler. Se anbefalingen Prevensjon

Personell på helsestasjon for ungdom bør ha god oversikt over lokale hjelpeinstanser og behandlingstilbud det kan være aktuelt å henvise til dersom pasienten har behov for ytterligere hjelp, se anbefalingen Oversikt over tilbud.

Zanzu

Zanzu (zanzu.no) er et nettsted utviklet av Helsedirektoratet med enkel og klarspråklig informasjon om temaer tilknyttet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Innholdet på nettstedet er oversatt til flere forskjellige språk.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Tilbudet i helsestasjonstjenesten skal blant annet omfatte råd og veiledning i forhold til fysisk, psykisk og seksuell helse tilpasset ungdoms behov, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav k.

For mange ungdommer vil helsestasjon for ungdom være det naturlige stedet å oppsøke for å søke råd og hjelp knyttet til seksuell helse, og helsestasjon for ungdom skal kunne gi ungdommer veiledning knyttet til disse temaene.

God handlingskompetanse og et positivt forhold til egen kropp og seksualitet er avgjørende for seksuell glede, for å utvikle en trygg seksuell identitet og for sikrere seksuelle handlingsmønstre. Nøkkelbegreper er autonomi, mestring og råderett over kropp og seksualitet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016).

Nasjonale data fra Ungdata 2017 viser at rundt halvparten av elevene i videregående skole har hatt samleie med noen (Bakken, 2017). Andelen er noe høyere blant jenter enn blant gutter. Det er en tydelig økning gjennom årene på videregående i hvor mange som har hatt samleie.

Blant 1. klassingene i videregående oppgir 42 % av guttene og 44 % av jentene å ha samleiedebutert (Bakken, 2017). Blant 3. klassingene oppgir 67 % av guttene og 73 % av jentene det samme. 20 % av guttene og 25 % av jentene svarer i Ungdata 2017 at de hadde hatt sitt første samleie før de fylte 16 år. Svært få har debutert før de var fylt 14 år (3 % gutter og jenter).

Ungdata 2017 har også kartlagt hvor mange som har blitt utsatt for ulike typer av seksuell trakassering (Bakken, 2017). Resultatene viser at dette er nokså utbredt, og mer utbredt blant jenter enn blant gutter. De fleste har opplevd dette én gang. Samtidig er det en del som flere ganger har opplevd å bli utsatt for seksuell ryktespredning, verbal trakassering og beføling.

Bakken, A. (2017). Ungdata 2017. Nasjonale resultater (NOVA rapport 10/17). Oslo: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5117

Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022) Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf

Sex og samfunn (2023). eMetodebok for seksuell helse. [nettdokument]. Oslo: Sex og samfunn, senter for ung seksualitet. Hentet 19. juni 2023 fra https://emetodebok.no/

Sist faglig oppdatert: 22. juni 2023 | Se tidligere versjoner

Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.

Helsestasjon for ungdom skal

ha lett tilgang til kondomer og glidemiddel
tilby veiledning om bruk av prevensjon tilpasset målgruppene
tilby resept på prevensjonsmidler

Helsestasjon for ungdom bør være tilrettelagt for å administrerere langtidsvirkende, reversibel prevensjon (Long-Acting Reversible Contraception – LARC).

Tilgang til kondomer og glidemiddel

Helsestasjon for ungdom kan rekvirere gratis kondomer og glidemiddel fra Helsedirektoratet via "Gratis kondomer" (gratiskondomer.no).

Gratis kondomer og porsjonspakninger med glidemiddel bør stå framme lett tilgjengelig slik at alle brukere av helsestasjonen kan ta med seg.

Individuell prevensjonsveiledning

Helsestasjon for ungdom skal veilede og informere ungdommer til å finne den prevensjonsmetoden som passer best for den enkelte. Helsesykepleier, lege og annet personell på HFU må ha god og oppdatert kunnskap om hvilke prevensjonsmetoder og prevensjonsmidler som er tilgjengelige og i samarbeid med ungdommen komme fram til hvilket som passer best.

I vurderingen av hvilket prevensjonsmiddel som passer best, er følgende faktorer viktige:

beskyttelse mot seksuelt overførbare infeksjoner og/eller uønsket svangerskap
alder
kjønn
seksuell praksis – hvor ofte har ungdommen sex, med hvem og hva slags sex?
daglig dosering eller langtidsvirkende prevensjon?
toleranse for eventuelle bivirkninger
pris
eventuelle kontraindikasjoner

Rekvirering av prevensjonsmidler

Helsestasjon for ungdom skal rekvirere prevensjonsmidler ved behov til ungdom over og under 16 år. Helsesykepleiere og jordmødre med relevant kompetanse kan rekvirere alle typer prevensjonsmidler, også til unge under 16 år.

I konsultasjoner der jordmor eller helsesykepleier rekvirerer hormonell prevensjon til unge under 16 år anbefales det å tilby en årlig oppfølgingssamtale. Se nasjonale faglige råd for rekvirering av hormonell prevensjon til personer under 16 år.

Dersom foreldre/verge ikke skal ha innsyn i at den unge mellom 12 og 16 år har fått resept på hormonell prevensjon, kan dette løses via vergeinnsynsreservasjon, se råd om informasjon og samtykke.

Sjekkliste for forskrivere

Helsestasjon for ungdom bør benytte Statens legemiddelverks «Sjekkliste for forskrivere» (legemiddelverket.no) og særskilte temasider om hormonell prevensjon (legemiddelverket.no) for å finne oppdatert kunnskap.

En annen relevant kilde til oppdatert kunnskap og prosedyrer for prevensjonsveiledning og -rekvirering er Sex og samfunns «Metodebok for seksuell helse» (sexogsamfunn.no).

Bidragssats og stønad for prevensjon

Den offentlige stønadsordningen dekker hele eller deler av kostnaden til prevensjonsmidler til ungdommer som kan bli gravide. Hvor mye stønadsordningen vil dekke avhenger av prevensjonsmiddel og ungdommens alder. Apoteket kan utlevere prevensjonsmidler som dekkes av folketrygden.

For mer informasjon, se Helfos informasjon om stønad til prevensjonsmidler (helfo.no).

Informasjon til fastlegen

Helsesykepleier, lege eller annet personell på HFU bør opplyse ungdommen om at fastlegen automatisk får melding fra apoteket om hvilke legemidler som blir utlevert. I noen tilfeller kan det foreligge et berettiget ønske om at fastlege ikke får informasjon om at annet helsepersonell har rekvirert hormonell prevensjon til den unge. Ungdommen bør få informasjon om at apoteket kan unnlate å sende utleveringsrapport til fastlegen. Fastlegen vil da ikke få melding om utlevering på resepten. Se mer i rådet Unge under 16 år kan få prevensjon uten at foreldrene samtykker eller orienteres.

Ungdommen bør oppfordres til å si ifra om at de bruker hormonelle prevensjonsmidler eller andre legemidler dersom de oppsøker helsepersonell eller søker helsehjelp i andre sammenhenger.

Henvisning til lege

Ved mistanke om sykdomstilstander, infeksjoner, risiko for sykdom som ved for eksempel arvelige risikofaktorer eller trombosetendens, og ved eventuelle alvorlige bivirkninger skal ungdommen alltid henvises til lege. Dersom lege vurderer at det er medisinsk forsvarlig at ungdommen kan bruke den aktuelle prevensjonsmetoden, kan helsesykepleier eller jordmor fortsatt rekvirere, administrere og følge opp prevensjonsbruken. Se anbefalingene om lege i HFU og fastlege.

Langtidsvirkende, reversibel prevensjon (LARC)

Helsestasjon for ungdom bør ha ansatte som har kompetanse til å legge inn og ta ut langtidsvirkende, reversibel prevensjon (LARC), for eksempel p-stav og spiral. Det bør også være lagt til rette for at dette kan gjøres på HFU.

Se Helsedirektoratets rundskriv om rekvireringsrett og LARC IS-13/2015 (PDF) for mer detaljert informasjon om helsesykepleieres og jordmødres rekvireringsrett til LARC.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Tilbudet i helsestasjonstjenesten skal blant annet omfatte prevensjonsveiledning, samt rekvirering av prevensjonsmidler, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav g.

Regjeringens strategi for seksuell helse (2017-2023) «Snakk om det!» legger opp til ytterligere styrking av helsesykepleiers og jordmors rolle i prevensjonsveiledning og administrering av prevensjon, samt videreføring av ordningen med subsidiert hormonell prevensjon og distribusjon av gratis kondomer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016).

Strategien legger vekt på at lett tilgjengelig prevensjon, god veiledning og tilgang til flere sikre prevensjonsmetoder har vært viktige tiltak i innsatsen for å forebygge uønskede svangerskap og abort (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016). Abortraten blant norske kvinner har falt siden 2008 og har falt raskest blant kvinner i aldersgruppen 16–24 år.

Forutsetningen understrekes også av helsesykepleieres og jordmødres rett til å rekvirere prevensjonsmidler, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-5 andre og tredje ledd. Da rekvireringsretten ble innført i 2002, var det helsesykepleiere og jordmødre i helsestasjons- og skolehelsetjenesten som fikk rett til å rekvirere prevensjonsmidler til jenter mellom 16 og 19 år. Rekvireringsretten var dermed knyttet direkte opp mot helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og intensjonen var å gi sikre ungdom lett tilgang til prevensjonsmidler i denne tjenesten (Helsedepartementet, 2002; Helse- og omsorgsdepartementet, 2006).

Kombinasjonen av lett tilgjengelig prevensjon og lett tilgjengelige tjenester med tilbud om helhetlig prevensjonskonsultasjon er et viktig virkemiddel for å styrke kvinners seksuelle autonomi, øke bruken av sikker prevensjon og å forebygge uønskede svangerskap og abort. Rundskriv I-3/2002 (Helsedepartementet, 2002) viser til en studie gjennomført av SINTEF i Trondheim kommune i perioden 1997-2000 (Skjeldestad, 2001). Resultatene fra forsøket viser at dersom ansatte ved helsestasjonene får nødvendig kompetanse og ressurser til å gjennomføre prevensjonsveiledning, herunder også rekvirering av prevensjon, så når de frem til en gruppe yngre kvinner som i liten grad søker legetjenesten for prevensjon. Målgruppen for studien var unge kvinner 16-24 år, og gjennomsnittsalderen for deltakerne var 18 år. At helsestasjonstjenesten, og i særlig grad helsestasjon for ungdom, rekvirerer prevensjon kan dermed sies å ha særlig god effekt på reduksjon av uønskede svangerskap og abort.

Seksuell debut og prevensjonsbruk

Nasjonale data fra Ungdata 2017 (Bakken, 2017) viser at rundt halvparten av elevene i videregående skole har hatt samleie med noen, noen flere jenter enn gutter. Seks av ti gutter og sju av ti jenter sier de brukte prevensjon første gang de hadde samleie. Noen er usikre, og rundt hver fjerde sier de ikke brukte prevensjon. De fleste brukte kondom som prevensjonsmetode. Mot slutten av tenårene er det en del som bruker andre prevensjonsmidler.

Kombinasjonen av lett tilgjengelig prevensjon og lett tilgjengelige tjenester med tilbud om helhetlig prevensjonskonsultasjon er et viktig virkemiddel for å styrke kvinners seksuelle autonomi, øke bruken av sikker prevensjon og å forebygge uønskede svangerskap og aborter.

Kondombruk hos gutter

En meta-analyse av studier fra USA og internasjonalt om effekten av systematisk distribusjon av kondomer på et sturkurert nivå fant signifikante effekter av intervensjonen når det gjaldt kondombruk, å ha kondomet der når man trenger den, seksuell debut og redusert insidens av seksuelt overførbare infeksjoner (Charania et al., 2011).

Prevensjon til kvinner

For å undersøke om gratis hormonell prevensjon endrer prevensjonsvaner og abortrate hos unge kvinner gjennomførte Sintef, på oppdrag fra Helsedirektoratet, et forsøksprosjekt der kvinner i aldersgruppen 20-24 år i to utvalgte kommuner fikk tilbud om gratis hormonell prevensjon i ett år (Øren et al., 2010). Basert på antall kvinner i målgruppen, studietilbud og tilstedeværelse av studenthelsetjeneste/utvidet ungdomshelsetjeneste ble to andre kommuner valgt ut som kontrollkommuner. I kontrollkommunene fikk ikke kvinnene i denne aldersgruppen gratis prevensjon. I forsøkskommunene hvor kvinnene fikk tilbud om gratis hormonell prevensjon, økte kontinuiteten i bruk av prevensjon og antall brukere av langtidsvirkende, reversibel prevensjon (LARC) signifikant. Videre ble det observert en signifikant nedgang i abortraten i forsøkskommunene, men ikke i kontrollkommunene.

Langtidsvirkende, reversibel prevensjon (LARC)

Helsedirektoratet lener seg på WHO sin anbefaling om at flere kvinner som trenger prevensjon gis mulighet til å velge p-stav og spiral, også kalt langtidsvirkende, reversible prevensjonsmetoder (LARC) (Helsedirektoratet, 2015). LARC gir økt grad av sikkerhet mot uønsket graviditet, har få eller ingen brukerfeil og god kontinuitet i bruk. Undersøkelser viser blant annet at LARC gir stor tilfredshet blant brukerne, færre bivirkninger, samt beskyttelse mot svangerskap utenfor livmoren og visse kreftformer.

Helsesykepleiere og jordmødre med relevant utdanning kan rekvirere alle prevensjonsmidler i ATC kodegruppene G02B (Antikonseptiva, lokale) og G03A (Antikonseptiva, hormoner, systemiske) til friske ungdommer, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler (lovdata.no) § 7-1 annet og tredje ledd. Det samme gjelder for legemidler til bruk i praksis som er nødvendig for administrering av prevensjonsmidler, eksempelvis lokalanestesi og adrenalin.

Det å inneha rekvireringsrett for p-stav og hormonspiral er ikke alene tilstrekkelig for å kunne administrere de nevnte legemidlene. For helsesykepleiere og jordmødre er det fastsatt minimumskrav til gjennomført veiledet praksis i å administrere LARC som er nødvendig for å oppfylle krav om faglig forsvarlig yrkesutøvelse, jf. helsepersonelloven § 4.

Bakken, A. (2017). Ungdata 2017. Nasjonale resultater (NOVA rapport 10/17). Oslo: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5117

Charania, M. R., Crepaz, N., Guenther-Gray, C., Henny, K., Liau, A., Willis, L. A., & Lyles, C. M. (2011). Efficacy of structural-level condom distribution interventions: a meta-analysis of U.S. and international studies, 1998-2007. AIDS and Behavior, 15(7), 1283-97.

Helse- og omsorgsdepartementet (2006). Forebygging av uønsket svangerskap og abort blant tenåringer - Innføring av fast bidragssats for dekning av utgifter til hormonell prevensjon til unge kvinner i alderen 16 til og med 19 år. Rundskriv I-1/2006 Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet,. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/hod/rus/2006/0004/ddd/pdfv/274267-rundskriv.pdf

Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022) Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf

Helsedepartementet (2002). Retningslinjer for helsesøstres og jordmødres rett til å rekvirere prevensjonsmidler til unge kvinner i alderen 16 til og med 19 år. Rundskriv nr. I - 3/2002 Oslo: Helsedepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/hd/rus/2002/0011/ddd/pdfv/158164-innmat.pdf

Helsedirektoratet (2015). Rundskriv – Utvidet rekvireringsrett til helsesøstre og jordmødre for prevensjonsmidler – Helsesøstre og jordmødres administrering av langtidsvirkende, reversibel prevensjon (LARC) (S-13/2015). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/utvidet-rekvireringsrett-til-helsesostre-og-jordmodre-for-prevensjonsmidler/Utvidet%20rekvireringsrett%20til%20helses%C3%B8stre%20og%20jordm%C3%B8dre%20for%20prevensjonsmidler%20%E2%80%93%20Helses%C3%B8stre%20og%20jordm%C3%B8dres%20administrering%20av%20langtidsvirkende,%20reversibel%20prevensjon%20(LARC)%20%E2%80%93%20Rundskriv.pdf/

Skjeldestad, F. E. (2001). Forsøk med samlivs- og prevensjonsveiledning i kommuner 1997-2000. Hovedrapport (rapport; A15291). Trondheim: SINTEF. Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/2461587

Øren, A., Leistad, L., Haugan, T. (2010). Endres prevensjonsvaner og abortrate hos kvinner 20-24 år ved tilbud om gratis hormonell prevensjon? (SINTEF A14751). Trondheim: SINTEF. Hentet fra https://www.sintef.no/globalassets/upload/samfunn/a14751-gratis-p-pille.pdf

Sist faglig oppdatert: 18. januar 2023 | Se tidligere versjoner

Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.

Helsestasjon for ungdom skal være tilrettelagt for å:

teste for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)
behandle SOI
gjennomføre eller bidra til smitteoppsporing ved SOI

Testing for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)

Når ungdom oppsøker HFU med mistanke om eller spørsmål om seksuelt overførbare infeksjoner (SOI), må helsesykepleier eller lege foreta en anamnese som kartlegger:

hvilken seksualpraksis ungdommen har (seksualanamnese)
om ungdommen har symptomer, eventuelt hvilke symptomer (symptomanamnese)
om ungdommen har vært eksponert for smitte (smitteanamnese)

En grundig anamnese vil avgjøre hvilke prøver som må tas i hvert enkelt tilfelle.

Helsestasjon for ungdom bør benytte Sex og samfunns «Metodebok» som veileder og oppslagsverk i forbindelse med konsultasjoner om seksuell helse, prevensjon og seksualt overførbare infeksjoner (Sex og samfunn, 2023).

Metodeboken gir god veiledning om anamnese og undersøkelse, samt behandling av seksuelt overførbare infeksjoner.

Seksualanamnese

Det er viktig å avklare seksuell aktivitet det siste halvåret.

Hva slags seksuell praksis (vaginalt samleie, analt samleie, oralsex, oral-analsex)?
Hvilket kjønn?
Kjøp og salg/bytte av sex?
Kondombruk?

Symptomanamnese

Symptomanamnese skal avdekke sykdomstegn. Dette kan omfatte:

avklaring av symptomer hos ungdommen
undersøkelse av ungdommen, for eksempel undersøkelse av anus, munnhule eller gynekologisk undersøkelse
laboratorieprøver

For å sikre adekvat testing for SOI, bør HFU kunne tilby alle ungdommer ulike typer prøver ved behov. Følgende typer prøver bør tilbys:

urinprøve
vaginalprøve
anusprøve
halsprøve
blodprøve

Smitteanamnese

Dersom pasienten har hatt sex med en sannsynlig smittekilde må dette kartlegges.

Når skjedde dette?
Når var siste test for smitte og resultat av denne?

I Sex og samfunns (2023) elektroniske metodebok gis det spesifiserte indikasjoner for prøvetaking og prøvetakingsmetoder. I metodeboka gis det også råd om pliktig smitteoppsporing, samt maler for pasientinformasjon.

Behandling for SOI og smitteoppsporing

Helsestasjon for ungdom skal tilby behandling til ungdommer som får påvist seksuelt overførbare infeksjoner.

Behandling innebærer i de fleste tilfeller rekvirering av ulike legemidler. Dette må gjøres av en lege. Se anbefalingen Lege i HFU.

Dersom ungdommen har en seksuelt overførbar infeksjon som regnes som en allmennfarlig smittsomme sykdom, skal legen som behandler ungdommen gjennomføre smitteoppsporing.

Følgende seksuelt overførbare infeksjoner anses som allmennfarlige smittsomme sykdommer:

HIV-infeksjon
Gonoré
Syfilis
Genital Klamydiainfeksjon
Hepatitt A
Hepatitt B
Hepatitt C

Se Folkehelseinstituttets Smittevernveileder kapittel 16 (fhi.no) og Sex og samfunns eMetodebok (emetodebok.no) for seksuell helse for mer informasjon om smitteoppsporing.

Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS)

Enhver lege som oppdager eller får mistanke om smittsom sykdom i gruppe A (fhi.no) skal uten hensyn til taushetsplikt skriftlig melde tilfellet. Melding skal sendes til MSIS ved Folkehelseinstituttet og til kommuneoverlegen i den kommunen der den smittede bor, se FHIs smittevernveileder (fhi.no).

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Tilbudet i helsestasjonstjenesten skal blant annet omfatte råd og veiledning i forhold til fysisk, psykisk og seksuell helse tilpasset ungdoms behov og kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav d og k. En sentral oppgave for helsestasjon for ungdom er derfor å tilby ungdom veiledning knyttet til et vidt spekter av tema innen seksuell helse, herunder veiledning om diagnostisering, behandling og forebygging av seksuelt overførbare infeksjoner (SOI).

Selv om det ikke tydelig fremgår av forskriften at råd, veiledning og kartlegging skal omfatte diagnostisering og behandling for seksuelt overførbare infeksjoner, mener Helsedirektoratet at det i HFU er helt naturlig å knytte disse oppgavene til veiledning, diagnostisering og behandling knyttet til seksuell helse. Dette må anses som så sentrale deler av tjenesten at oppgavene må anses som pålagte. Dette understøttes av handlingsplaner og strategidokumenter knyttet til forebygging av seksuelt overførbare infeksjoner og reduksjon av uønskede svangerskap og abort siden begynnelsen av 2000-tallet, og senest av Regjeringens strategi for seksuell helse «Snakk om det!» (regjeringen.no). Dokumentene påpeker at intensjonen med helsestasjon for ungdom er å sikre ungdom et tilgjengelig og tilrettelagt tilbud der de kan få kunnskapsbasert og kvalitetssikret veiledning om seksuell helse, samt lett tilgang til prevensjon og mulighet for behandling for seksuelt overførbare infeksjoner.

Dette understøttes videre ved at tilbud om diagnostisering og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner lenge har vært en sentral del av tilbudet i HFU i en rekke kommuner i Norge. Erfaringer fra HFU viser at seksuell helse er det viktigste temaområdet i tjenesten, etterfulgt av psykisk helse, somatisk helse og livsstilsutfordringer.

Tilbud om testing, veiledning og behandling i forbindelse med seksuelt overførbare infeksjoner i en tjeneste som helsestasjon for ungdom, er et viktig tiltak for å forebygge, kartlegge og behandle SOI (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016).

Folkehelseinstituttet anbefaler at alle under 25 år tester seg for seksuelt overførbare infeksjoner ved hvert partnerbytte (Folkehelseinstituttet, 2023). For å bidra til at ungdom og unge voksne følger denne anbefalingen, er det avgjørende å tilby de et lett tilgjengelig lavterskeltilbud der de kan teste seg uten timebestilling.

Utbredelse av seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)

Seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) og andre infeksjoner i kjønnsorgan og urinveier, kan gi helseskader og plager for den enkelte som er smittet. De fleste seksuelt overførbare infeksjonene er enkle å påvise og kan behandles, andre kan være vanskelig å oppdage og noen kan gi en kronisk tilstand. Ved å oppdage infeksjoner på et tidlig stadium, vil det være lettere å behandle de som kan behandles. Dette vil også bidra til å forebygge følgetilstander av infeksjoner eller bidra til god helse for personer med kroniske infeksjoner. I et samfunnsperspektiv vil innsatsen som gjøres på dette området bidra til bekjempelse av seksuelt overførbare infeksjoner i samfunnet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har beregnet at det globalt i aldersgruppen 15-49 år årlig er 131 millioner nye tilfeller av genital klamydia (Folkehelseinstituttet, 2019). Klamydia er i dag den mest vanlige seksuelt overførbare bakterielle infeksjonen i Norge. Rapporterte infeksjoner er vanligst hos seksuelt aktive under 25 år, spesielt hos kvinner. Europeiske befolkningsbaserte studier av chlamydiainfeksjon har funnet prevalenser på mellom 3 % og 7 % (Folkehelseinstituttet, 2023).

Allmennfarlige smittsomme sykdommer og smitteoppsporing

Smittevernloven stiller krav til både pasienten og helsepersonellet vedrørende smitteoppsporing når en infeksjon som er definert som allmennfarlig smittsom sykdom blir avdekket.

Pasienten plikter blant annet til å gi nødvendige opplysninger til legen om hvem smitten kan være overført fra og hvem han/hun kan ha overført smitten til, samt til å ta imot smittevernveiledning for å motvirke at sykdommen overføres til andre, jf. smittevernloven § 5-1.

Den legen som behandler pasienten har plikt til å foreta smitteoppsporing, ved å spørre pasienten om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og hvem pasienten kan ha overført smitten til, hvis hensynet til smittevernet krever det, jf. smittevernloven § 3-6. Legen har videre plikt, dersom hensynet til smittevernet krever det, til å kontakte de som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse, eller underrette kommunelegen om disse, dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging selv, jf. smittevernloven § 3-6.

Flere av sykdommene Folkehelseinstituttet definerer som allmennfarlige smittsomme sykdommer kan overføres seksuelt., men ikke alle seksuelt overførbare infeksjoner anses som allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Folkehelseinstituttet (2019). Chlamydiainfeksjon, genital (klamydia) - veileder for helsepersonell. [nettdokument]. Hentet 26. juni 2023 fra https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/chlamydiainfeksjon-genital-klamydia/

Folkehelseinstituttet (2023). Smittevernveilederen. [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 20. juni 2023 fra https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/

Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022) Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf

Sex og samfunn (2023). eMetodebok for seksuell helse. [nettdokument]. Oslo: Sex og samfunn, senter for ung seksualitet. Hentet 19. juni 2023 fra https://emetodebok.no/

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2023 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør være spesielt oppmerksomme på ungdommer med risikofaktorer for å utvikle psykiske plager og lidelser, inkludert faktorer som kan gi økt selvmordsrisiko og rusproblemer.

Ungdom som har psykiske plager bør få oppfølgende samtaler ved behov.

For at helsestasjon for ungdom skal kunne oppdage psykiske plager og lidelser, må tjenesten være et lett tilgjengelig lavterskeltilbud. Se anbefalingen Lavterskeltilbud. De ansatte på helsestasjon for ungdom bør ha kunnskap om symptomer på psykiske plager og lidelser.

Fysiske og psykiske plager henger ofte sammen (NOVA, 2015). Det ene kan være uttrykk for det andre og omvendt. Samtidig kan ungdom ofte ha vanskeligheter med å sette ord på vanskelige tanker og følelser. Å oppdage skjevutvikling forutsetter at HFU har kunnskap om disse sammenhengene og gode kommunikasjonsferdigheter.

Personell ved HFU bør være særlig oppmerksomme på ungdommer som:

viser tegn på ensomhet eller har lite sosialt nettverk
har en vanskelig familiesituasjon, herunder familier med dårlig økonomi
har svake relasjoner til foreldre, skole og vener (Andersen et al., 2017)
har vansker relatert til mat og kropp
har dårlig tannhelse
har søvnvansker
opplever eller har opplevd mobbing, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep
kan være utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap
bruker medikamenter/rusmidler
har opplevd belastende livshendelser (for eksempel ulykker, vold, sykdom/død i familie)
lever under vanskelige betingelser (for eksempel usikkerhet, trusler om vold, mobbing, rus eller sykdom i hjemmet)
viser endringer i atferd
bor på hybel
er enslige mindreårige asylsøkere
har bekymringsfullt skolefravær eller har falt fra videregående opplæring

Ungdommer med slike utfordringer kan ha psykiske plager eller lidelser, som for eksempel angst, depresjon eller atferdsproblemer.

Se mer om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer i Helsedirektoratets veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord.

Ungdomstiden gir økt ansvar og for noen kan denne tiden være preget av vanskelige valg, stress, krav og forventninger. Helsesykepleier, lege eller annet personell ved HFU bør søke å normalisere vanlige utfordringer og gi ungdom kunnskap og handlingskompetanse. I tillegg bør de hjelpe ungdommen til å sortere hva som er normalt og hva som kan kreve oppfølging og henvisning videre.

Ved psykiske plager eller belastninger er det viktig å kartlegge hvordan plagene arter seg, hvor lenge de har vart og hva ungdommen tenker eller forstår kan være årsakene til problemene. Helsesykepleier, lege eller andre ansatte i HFU bør støtte, vurdere alvorlighetsgrad og motivere ungdommen til å motta videre hjelp.

HFU bør være oppmerksom på at det kan ta tid før ungdom åpner seg og snakker om alle ting de kan ha behov for å ta opp, se anbefalingen Bakenforliggende årsaker. HFU bør tilby ungdom å ta kontakt igjen dersom det virker som det er noe annet de kan ha behov for å ta opp enn det som uttrykkes innledningsvis.

Det er spesielt viktig at HFU er oppmerksomme på at psykiske helseplager hos ungdom kan:

Ha sammenheng med et større, mer problematisk forhold til rusmidler. Dette gjelder både gutter og jenter (Hartberg et al., 2014). Ungdom som sliter med psykiske helseplager har oftere vært beruset enn de som ikke har slike plager. Dette gjelder både gutter og jenter (Hartberg et al., 2014).
Være et symptom på lese- og skrivevansker, lærevansker, nedsatt konsentrasjon eller andre medisinske tilstander.

Ungdom uttrykker selv at følgende er viktig for at de skal ta kontakt med tjenesten (Forandringsfabrikken, 2020):

God kjennskap til tilbudet i tjenesten
At de som jobber der gjør seg synlige og «byr på seg selv»
Åpenhet, ærlighet og tillit
Ydmykhet og omsorg fra de ansatte
Medbestemmelse

Vold og overgrep

Helsestasjon for ungdom bør vurdere å spørre ungdommene om de har vært utsatt for vold eller overgrep. Det kan være aktuelt å spørre om:

Har du erfaring med vold på noen måte, har du selv har vært utsatt for vold eller overgrep?
Har du selv noen gang utøvd vold?
Har du noen gang blitt utsatt for noe ubehagelig som har med sex å gjøre?

Se mer i anbefalingen Vold, overgrep og omsorgssvikt 8. trinn i retningslinjen for skolehelsetjenesten.

Oppfølging

Ungdom som har psykiske plager bør tilbys oppfølgende samtaler ved behov. Sentralt i slike samtaler bør være ungdommens egne ressurser og mestring. På indikasjon kan aktuelle, valide kartleggingsverktøy benyttes i oppfølgende samtaler, forutsatt at tjenesten har kompetanse i bruk av dem.

Fysioterapeuter kan bidra til å undersøke og vurdere sammenheng mellom kroppslige og psykiske plager. Både fysioterapeuter og ergoterapeuter kan være relevante ressurser i oppfølging av ungdom med psykiske plager.

Tjenesten bør ha kjennskap til aktuelle tilbud og tjenester for ungdom, se anbefalingen Oversikt over tilbud.

Ved behov bør ungdommen henvises til videre oppfølging hos fastlege, psykiske helsetjenester i kommunen eller andre lavterskeltilbud. Se kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Tilbud til ungdom i helsestasjonstjenesten skal blant annet omfatte kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp, og råd og veiledning i forhold til fysisk, psykisk og seksuell helse tilpasset ungdoms behov, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav d og k. I dette arbeidet bør tjenesten ha et særlig fokus på å oppdage psykiske plager.

Psykiske plager viser her til tilstander som er plagsomme og som i noen grad går utover normal fungering og læring.

Psykiske lidelser viser her til tilstander som er så intense, varige eller funksjonsnedsettende at de krever tiltak i spesialisthelsetjenesten.

Psykiske plager er som oftest forbigående, men til enhver tid har 15-20 prosent av barn og unge mellom 3 og 18 år nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager. Psykiske plager og lidelser i barne- og ungdomsårene øker risikoen for frafall i skolen, løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, økonomiske vansker og vansker i nære relasjoner, rusmisbruk og dårlig psykisk og fysisk helse senere i livet (Folkehelseinstituttet, 2022).

Ungdom med psykiske plager og lidelser bør fanges opp tidlig for å forebygge og hindre utvikling av langvarige plager eller lidelser, samt sikre at ungdom får nødvendig oppfølging (Sosial- og helsedirektoratet, 2007; Folkehelseinstituttet, 2022). Om tiltak settes inn tidlig, vil det ha betydning for omfang av hjelpebehov og prognose.

Undersøkelser viser at ungdom oppsøker hjelp for psykiske plager og lidelser sjeldnere enn andre (Hartberg et al., 2014). Likevel er «psykisk helse» den tredje mest vanlige grunnen til at ungdom tar kontakt med skolehelsetjenesten, etter «fysisk helse» og «seksuell helse» (Bakken et al., 2016). Det er viktig at skoleelevene også er kjent med tilbudet i HFU og er kjent med hvilken type hjelp de kan få der.

Det er imidlertid en betydelig sammenheng mellom fysiske og psykiske helseplager. Blant ungdom som sliter mest psykisk er det nær fire av ti som har daglige fysiske helseplager (Hartberg et al., 2014). Det er derfor viktig at helsepersonell i HFU har kunnskap om disse sammenhengene.

Utsatte barn og ungdommer

Ungdom utvikler nødvendigvis ikke psykiske plager og lidelser selv om de er utsatt for risikofaktorer, men HFU bør være særlig oppmerksom på ungdommer som for eksempel viser tegn på ensomhet eller har lite sosialt nettverk, har svake relasjoner til foreldre, skole og venner, har en vanskelig familiesituasjon, har vansker relatert til mat og kropp, bruker rusmidler eller er utsatt for eller har opplevd mobbing, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep.

Både akutte og vedvarende negative livshendelser gir økt risiko for utvikling av psykiske plager og lidelser. Akutte livshendelser som traumer og katastrofer, vold og seksuelle overgrep vil ofte være lettere å oppdage ettersom ungdommen eller andre selv kan fortelle om det. Vedvarende negative livshendelser som mobbing, seksuell trakassering eller vanskelige familieforhold er vanskeligere å oppdage blant annet fordi de kan være forbundet med redsel og/eller skam.

Objektive tilstander/funn som dårlig tannhelse, kan også være tegn på psykiske utfordringer og skyldes eksempelvis omsorgssvikt.

Ettersom psykiske vansker og lidelser kan ha forskjellige uttrykk og årsaker fra person til person, mellom de ulike aldere og mellom kjønnene er det vanskelig å oppdage skjevutvikling på bakgrunn av symptombeskrivelser alene.

Ofte er det like mye kunnskapen om den enkelte ungdommen som gjør at man bør være ekstra oppmerksom på om han eller hun har risiko for eller allerede har utviklet psykiske vansker og lidelser, for eksempel at ungdommen:

Har opplevd belastende livshendelser (for eksempel ulykker, vold/voldtekt, sykdom/død i familie)
Lever under vanskelige betingelser (for eksempel usikkerhet, trusler om vold, mobbing, rus eller sykdom i hjemmet)
Kan være utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap

I følge handlingsplanen "Retten til å bestemme over eget liv", er det i Norge gjennom flere år jobbet for å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017). Denne innsatsen har ført til resultater: Stadig flere er i kontakt med og får hjelp gjennom de særskilte tilbudene rettet mot personer som blir utsatt for denne volden.

Definisjoner av æresrelatert vold, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap

Negativ sosial kontroll er ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.

Æresrelatert vold er vold utløst av familiens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Dette kan forekomme i familier med sterke kollektivistiske og patriarkalske verdier. Jenter er særlig utsatt fordi deres seksuelle adferd er uløselig knyttet til familiens ære, og fordi uønsket adferd kan påføre hele familien skam.

Tvangsekteskap er ekteskapsinngåelse der en eller begge ektefellene ikke har mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press. Tvangsekteskap er en form for vold i nære relasjoner, og kan i praksis også innebære at den enkelte ikke har mulighet til å velge seg ut av en forlovelse eller et inngått ekteskap, eller velge en partner på tvers av familiens ønsker, uten å bli utsatt for represalier.

Mer informasjon finnes i Handlingsplanen Retten til å bestemme over eget liv (regjeringen.no).

Et annet forhold er ungdommens atferd i samspill med andre, for eksempel at han/hun trekker seg unna sosial kontakt eller er ukritisk i sin atferd ovenfor jevnaldrende, voksne eller ukjente personer.

Videre vil dramatiske endringer i ungdommens atferd ofte være et tegn på begynnende eller allerede etablerte psykiske plager eller lidelser. Det vil si at det er viktig å se ungdommens atferd i lys av kontekst. Dette krever både kunnskap om ungdommens historie og livssituasjon og kunnskap om psykisk helse.

Samarbeid med andre

Utvikling av lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjenestene og andre aktører for å dele kompetanse, forebygge, oppdage og følge opp ungdom med psykiske plager anbefales i retningslinjer og veiledere fra andre land (NICE, 2022; Socialstyrelsen et al., 2016).

Se også anbefalingen Oversikt over tilbud og kapittelet Fellesdel: Samarbeid og samhandling.

Bakgrunn og forekomst

Det kan være glidende overganger mellom psykiske plager og psykiske lidelser, og samme lidelse kan gi forskjellige symptomer på forskjellig alderstrinn.

For de fleste er psykiske plager forbigående, men hos noen vedvarer de. Omtrent åtte prosent av barn og unge har så alvorlige problemer at det tilfredsstiller kriteriene til en psykisk lidelse (Folkehelseinstituttet, 2022). Omfanget av psykiske plager øker gjennom ungdomsårene, og særlig i løpet av ungdomstrinnet, men langt flere jenter enn gutter har angst og depresjonsplager (Folkehelseinstituttet, 2022).

Ungdom som sliter med psykiske helseplager har oftere vært beruset enn de som ikke har slike plager. Dette gjelder både gutter og jenter (Hartberg et al., 2014).

Nyere forskning viser en sammenheng mellom psykisk helse og læring, og psykiske plager er en viktig årsak til frafall i videregående opplæring (Holen et al., 2014). I tillegg til at psykiske plager kan føre til problemer med læring, kan også lærevansker føre til psykiske plager (Gustafsson et al., 2010). Psykiske plager kan være symptom på lese- og lærevansker, nedsatt konsentrasjon og medisinske diagnoser.

Andersen, P. L., Dæhlen, M. (2017). Sosiale relasjoner i ungdomstida. Identifisering og beskrivelse av ungdom med svake relasjoner til foreldre, skole og venner (NOVA rapport 8/17). Oslo: Oslo Metropolitan University - OsloMet: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5114

Bakken, A., Frøyland, L. R., Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? (NOVA-rapport 3/16). Oslo Metropolitan University - OsloMet: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5103

Folkehelseinstituttet (21. februar 2022). Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 17. mars 2023 fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/

Forandringsfabrikken (2020). Snakke Snilt: 900 barn gir råd til helsesykepleiere Oslo: Forandringsfabrikken Kunnskapssenter. Hentet fra https://forandringsfabrikken.no/wp-content/uploads/2021/03/Snakke_snilt.pdf

Gustafsson, J., Allodi Westling, M., Alin Åkerman, B., Eriksson, C., Eriksson, L., Fischbein, S., Ogden, T. (2010). School, learning and mental health: A systematic review Stockholm: The Royal Swedish Academy of sciences, The Health Committee. Hentet fra https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:317965/FULLTEXT01.pdf

Hartberg, S., Hegna, K. (2014). Hør på meg. Ungdomsundersøkelsen i Stavanger 2013 (NOVA Rapport 2/2014). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). OsloMet – Oslo Metropolitan University. Hentet fra https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/6434/H%c3%b8r-pa%cc%8a-meg-Ungdomsunders%c3%b8kelsen-i-Stavanger-Rapp2-14.pdf?sequence=4&isAllowed=y

Holen, S., Waagene, E. (2014). Psykisk helse i skolen. Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse blant lærere, skoleledere og skoleeiere (rapport 9/2014). Oslo: Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Hentet fra https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/280087/NIFUrapport2014-9.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Justis- og beredskapsdepartementet (2017). Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020) Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/e570201f283d48529d6211db392e4297/handlingsplan_retten-til-a--bestemme-over-eget-liv.pdf

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2022). Social, emotional and mental wellbeing in primary and secondary education (NICE guideline [NG223]). Hentet fra https://www.nice.org.uk/guidance/ng223/resources/social-emotional-and-mental-wellbeing-in-primary-and-secondary-education-pdf-66143833987525

NOVA (2015). Ungdata. Nasjonale resultater 2014 (NOVA rapport 7/15). Oslo: NOVA. Hentet fra https://khrono.no/files/2017/11/15/nova-rapport_7-15_ungdata2014.pdf

Socialstyrelsen og Skolverket (2016). Vägledning för elevhälsan (artikkelnummer 2016-11-4). Stockholm: Socialstyrelsen og Skolverket. Hentet fra https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/vagledning/2016-11-4.pdf

Sosial- og helsedirektoratet (2007). Veileder i psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene (IS-1405). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/hod/is-1405_14898a.pdf

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2023 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør tilby oppfølgende samtaler til ungdom når henvendelser og tidligere konsultasjoner gir grunnlag for det.

HFU bør være spesielt oppmerksomme på ungdom som har indikasjoner på utfordringer relatert til psykisk helse, seksuell helse, rus og voldsproblematikk, og bør tilby oppfølgende samtaler til disse ved behov.

HFU har mulighet til å oppdage begynnende skjevutvikling i møte og dialog med ungdom som tar kontakt. For at HFU skal kunne oppdage begynnende skjevutvikling, må tjenesten være et lett tilgjengelig lavterskeltilbud. Se anbefalingen Lavterskeltilbud.

Ansatte ved HFU bør være spesielt oppmerksomme på at det kan være flere årsaker til en henvendelse enn det som kommer frem ved første kontakt, se anbefalingen Bakenforliggende årsaker.

Helsepersonell bør være spesielt oppmerksomme på ungdom som har eller uttrykker utfordringer knyttet til:

trivsel og psykisk helse, inkludert mobbing
bruk av tobakk, alkohol og rusmidler
vold, overgrep og omsorgssvikt, se anbefalingen Vold, overgrep og omsorgssvikt 8. trinn
gjentatte graviditetstester, tester for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI-tester) og svangerskapsavbrudd, se anbefalingen Testing og behandling for SOI

Ansatte ved HFU bør også være oppmerksomme på ungdom som har utfordringer relatert til:

søvn
kosthold og måltider. Se retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser
kjønnsidentitet, seksualitet og samlivsproblematikk
somatiske symptomer

HFU bør vurdere om ungdom som har slike utfordringer bør tilbys oppfølgingssamtale.

Omfang og innhold i oppfølgingssamtaler

Oppfølgende samtaler og tiltak bør gjennomføres innenfor et kortvarig og rimelig omfang, med utgangspunkt i ungdommens behov.

Med utgangspunkt i ungdommens behov og ønsker bør samtalen ha et fokus på ungdommens egne ressurser og mestring.

Valide kartleggingsverktøy kan benyttes i oppfølgende samtaler forutsatt at tjenesten har kompetanse i bruk av dem.

HFU bør, ved behov og i samråd med ungdommen det gjelder:

Vurdere å involvere foreldre. Dette kan gjøres ved å spørre ungdommen om foreldrene vet at han/hun har det vanskelig, og eventuelt invitere foreldre til samtaler sammen med ungdommen.
Samarbeide med fastlege, psykolog og psykisk helsetilbud i kommunen og BUP/DPS og eventuelle andre tilbud. Se kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid
Henvise til og eventuelt bistå ungdommen i å ta kontakt med aktuelle tjenester og tilbud.

HFU skal informere ungdommene om at de som hovedregel har samtykkekompetanse i helsespørsmål ved 16 år og at foreldreinvolvering etter dette skal være basert på samtykke fra ungdommen selv, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b, jf. helsepersonelloven § 10 og pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Er ungdommen mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når ungdommen av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. I slike tilfeller skal ungdommen anses å ha samtykkekompetanse selv, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav c.

Samarbeid med skolehelsetjenesten

HFU og skolehelsetjenesten bør ha et etablert samarbeid. Det kan være aktuelt å samarbeide om ungdommer som har:

Behov for oppfølging og tilrettelegging i skolehverdagen. Ungdom med psykiske lidelser, som angst og depresjon, har i særlig grad behov for forutsigbarhet og tilrettelegging av skolehverdagen.
Risiko for, eller som har droppet ut av skolen. HFU kan samarbeide med skolehelsetjenesten, som for eksempel kan ta kontakt med oppfølgingstjenesten.

Samarbeid med andre

Ungdommer som dropper ut av behandling i spesialisthelsetjenesten bør motiveres til å gjenoppta nødvendig behandling.

HFU bør i den forbindelse:

Snakke med ungdommen for å avklare situasjonen og eventuelt finne løsninger sammen for å gjenoppta nødvendig behandling
I samarbeid med og etter samtykke fra ungdommen kontakte behandlingsansvarlig for å finne tiltak som kan motivere ungdommen til å gjenoppta behandlingen.

I mange tilfeller henger fysiske og psykiske plager sammen. I slike tilfeller kan HFU samarbeide med fysioterapeut og/eller ergoterapeut for å gi ungdommene nødvendig oppfølging.

For mer informasjon om ungdom som er pårørende, se Helsedirektoratets veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Tilbudet til ungdom i helsestasjonstjenesten skal blant annet omfatte råd og veiledning i forhold til fysisk, psykisk og seksuell helse, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav k. Gjennom å tilby råd, veiledning og mulighet for oppfølgingssamtaler kan HFU bidra til å styrke den unges selvfølelse, mestring, egenomsorg, kunnskap, ansvar og sosiale ferdigheter.

Ved å oppdage utfordringer og plager tidlig, kan HFU forebygge og hindre utvikling av langvarige helsevansker eller lidelser og sikre at ungdom får nødvendig oppfølging (Sosial- og helsedirektoratet, 2007; Folkehelseinstituttet, 2022).

Tidlig innsats gjennom oppfølgende samtaler kan ha betydning for omfang av hjelpebehov og prognose, og bidra til at ungdom:

Får støtte til å mestre hverdagen bedre
Unngår forverring av eksisterende helseplager og vansker
Får hjelp til å sortere og vurdere hva som er normale utfordringer

Flerfaglig samarbeid er nødvendig for å gi brukerne gode og helhetlige tjenester. Se kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid.

Psykisk og fysisk helse har stor betydning for ungdommers skoleprestasjoner, velbefinnende og mulighetene for å fungere i sosiale sammenhenger (Gustafsson et al., 2010). HFU bør ha kunnskap om bakenforliggende faktorer som fremmer og hemmer helse for å forebygge en negativ helseutvikling hos den enkelte og i populasjonen som helhet.

Andre retningslinjer og veiledere understøtter at tiltak må iverksettes på flere nivå for å oppdage, støtte og følge opp barn og ungdom med psykiske plager og lidelser (NICE, 2019; NICE, 2022; NICE, 2013; Socialstyrelsen et al., 2016).

Folkehelseinstituttet (21. februar 2022). Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 17. mars 2023 fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/

Gustafsson, J., Allodi Westling, M., Alin Åkerman, B., Eriksson, C., Eriksson, L., Fischbein, S., Ogden, T. (2010). School, learning and mental health: A systematic review Stockholm: The Royal Swedish Academy of sciences, The Health Committee. Hentet fra https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:317965/FULLTEXT01.pdf

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2013). Social anxiety disorder: recognition, assessment and treatment (CG159). Hentet fra https://www.nice.org.uk/guidance/cg159/resources/social-anxiety-disorder-recognition-assessment-and-treatment-35109639699397

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2019). Depression in children and young people: identification and management (NG134). Hentet fra https://www.nice.org.uk/guidance/ng134/resources/depression-in-children-and-young-people-identification-and-management-pdf-66141719350981

National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (2022). Social, emotional and mental wellbeing in primary and secondary education (NICE guideline [NG223]). Hentet fra https://www.nice.org.uk/guidance/ng223/resources/social-emotional-and-mental-wellbeing-in-primary-and-secondary-education-pdf-66143833987525

Socialstyrelsen og Skolverket (2016). Vägledning för elevhälsan (artikkelnummer 2016-11-4). Stockholm: Socialstyrelsen og Skolverket. Hentet fra https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/vagledning/2016-11-4.pdf

Sosial- og helsedirektoratet (2007). Veileder i psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene (IS-1405). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/hod/is-1405_14898a.pdf

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2023 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Besøket på helsestasjon for ungdom (HFU) bør være et supplement til skolens og skolehelsetjenestens undervisning om seksuell helse ved å:

Gi ungdom konkret kjennskap til helsestasjonens beliggenhet, åpningstider og hvilke tilbud som gis der og i andre deler av helsetjenestene, innenfor fysisk og psykisk helse.
Supplere annen undervisning om seksuelt overførbare infeksjoner (SOI), tilgjengelige prevensjonsmidler og bruk av prevensjon.
Supplere annen undervisning om hvordan testing, undersøkelser og andre prosedyrer foregår i et konkret miljø.

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør samarbeide med skolehelsetjenesten om å tilby ungdomsskoleelever besøk på HFU i løpet av ungdomsskolen. Se anbefalingen Besøk på HFU for mer informasjon om besøket.

Mange elever flytter til ny kommune når de begynner på videregående skole, og kommunen kan selv vurdere om besøk på HFU er aktuelt for å gjøre tilbudet kjent.

Der geografiske avstander gjør det vanskelig å gjennomføre besøk på HFU, bør andre tiltak vurderes, for eksempel at ansatte ved HFU besøker skolen eller at det utarbeides en informasjonsfilm om tilbudet på HFU.

Besøket på HFU bør inkludere omvisning i lokalene og informasjon om

tilbud ved helsestasjon for ungdom
at ungdommene kan få veiledning om seksuell helse. Se anbefalingen Seksuell helse, anbefalingen Testing og behandling for SOI og anbefalingen Prevensjon.
at ungdommene kan få hjelp og veiledning om spørsmål og utfordringer knyttet til psykisk og fysisk helse, eksempelvis kosthold, spiseproblematikk, søvn, tobakk, alkohol, andre rusmidler og medikamentbruk, vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt
de ansatte og deres fagbakgrunn
taushetsplikten og dens begrensninger
at tilbudet er gratis
åpningstider
hvordan ungdommene kan ta kontakt, herunder at tjenesten har drop-in

Besøket bør supplere annen undervisning om seksuelt overførbare infeksjoner (SOI), tilgjengelige prevensjonsmidler og bruk av prevensjon. Elevene bør få konkret informasjon om hvordan testing, undersøkelser og andre prosedyrer foregår. Se anbefalingen Undervisning om seksuell helse.

HFU bør gi skolehelsetjenesten tilbakemeldinger om erfaringer etter besøket

Det er viktig å få informasjon om særskilte observasjoner og annet som kan ha betydning for videre samarbeid og oppfølging av elevgrupper eller klasser.
Skolehelsetjenesten eller HFU bør også gi skolen tilbakemelding om erfaringer fra besøket. Helsepersonell må i denne sammenheng ta hensyn til taushetsplikten.

Ved behov, bør skolehelsetjenesten og HFU evaluere besøket.

Elevene bør involveres i evalueringen, eksempelvis gjennom noen enkle spørsmål som:

Var temaene som ble tatt opp aktuelle for deg?
Kan du selv tenke seg å ta kontakt med HFU ved behov?
Er det nyttig for deg å kjenne til tilbudet i HFU?
Hva husker du best fra besøket?
Savnet du noe på besøket?

Elevene bør få anledning til å svare anonymt.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift, forskningsgrunnlag og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjonstilbudet skal blant annet omfatte råd og veiledning i forhold til fysisk, psykisk og seksuell helse tilpasset ungdoms behov, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav k. Det anbefales at en del av disse lovpålagte oppgavene består i å gi elever på ungdomsskolen et tilbud om besøk på helsestasjon for ungdom (HFU).

Et besøk på HFU vil fungere som et supplement til skolens undervisning og skolehelsetjenestens tilbud i veiledning av ungdom om seksualitet, prevensjon og seksuell helse. Et besøk vil også bidra til at tilbudet i HFU blir mer tilgjengelig for ungdommene, ved at de får kunnskap om lokalisering, åpningstider og innholdet i tjenestetilbudet.

Besøket på HFU kan gjennomføres tidlig på ungdomsskolen, men bør skje på et tidspunkt da det vil være relevant for flertallet av elevene.

Det er et mål med besøket at ungdom får konkret kjennskap til:

helsestasjonens beliggenhet
at tilbudet er gratis
hvilke åpningstider HFU har
hvilke tilbud som gis på HFU og i andre deler av helsetjenestene

Kjennskap til tilbudet i HFU vil kunne bidra til økt bruk, og være et viktig tiltak for elever som faller fra i videregående skole, ungdom som har høy terskel for å oppsøke helsetjenesten og gutter som i mindre grad oppsøker helsetjenesten, se anbefalingen Tiltak for å nå gutter. Tilbakemeldinger fra tjenesten er at mange ungdommer oppsøker HFU for å snakke om prevensjon, graviditet, abort, spisevansker, depresjon, sorg, ensomhet, vanskelige familieforhold, rus, vold, overgrep og mobbing.

Det foreligger lite dokumentasjon på om undervisningsbesøk av elever øker bruk av HFU. I Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort 1999–2003 vises det likevel til en samlet økning i antall besøk hos helsetjenestene for den aktuelle aldersgruppa, blant annet besøk på helsestasjon for ungdom (Helsedepartementet, 2004).

Seksuell helse

God handlingskompetanse og et positivt forhold til egen kropp er avgjørende for seksuell glede, for å utvikle en trygg seksuell identitet og for sikrere seksuelle handlingsmønstre.

Ungdom som får seksualundervisning før de får behov for kunnskapen, debuterer senere, er flinkere til å bruke kondom og annen prevensjon, og utvikler et positivt forhold til egen seksualitet og intimitet. Dette er faktorer som kan forebygge seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) og uønskede svangerskap. WHO anbefaler at undervisning bør være relevant for ungdommens seksuelle utvikling (Hoskins et al., 2015).

Andelen ungdom som oppgir at de har hatt sex øker for hvert klassetrinn gjennom tenårene. Syv prosent har debutert seksuelt i 8. trinn, 14 prosent i 9. trinn og 24 prosent når de går ut av ungdomsskolen (Bakken et al., 2016). Ungdom med lav sosioøkonomisk status eller som har andre sårbarhetsfaktorer, debuterer tidligere, har flere partnere og blir oftere foreldre i tenårene sammenlignet med ungdom flest.

Forskningsdokumentasjon om effekt av tiltak for å redusere uønsket svangerskap

Oppsummert internasjonal forskning viser at undervisning basert på en kombinasjon av undervisning, helseopplysning, ferdighetstrening og motivering for bruk av prevensjon:

trolig kan redusere antall uønsket svangerskap
trolig fører til at flere bruker kondom ved siste samleie og muligens bruker kondom konsistent ved samleie

Se Forskningsgrunnlag (Bergman et al., 2016).

Effekten for andre utfallsmål viser ingen effekt og/eller kvaliteten på dokumentasjonen (GRADE) er så lav at det er vanskelig å trekke noen konklusjoner om effekten.

Forskningsdokumentasjon om effekt av undervisning om seksuelle overgrep mot barn/ungdom

Oppsummert internasjonal forskning viser at undervisning til barn og ungdom om seksuelle overgrep trolig har positiv effekt på flere utfall (ferdigheter i å beskytte seg selv, andel som vil fortelle at de har blitt/blir utsatt for seksuelle overgrep, kunnskap om seksuelle overgrep). Slik undervisning ser heller ikke ut til å skape mer angst og frykt for å bli utsatt for seksuelle overgrep, se Forskningsgrunnlag (Walsh et al., 2015).

Forskningsdokumentasjon om effekt av tiltak for å redusere relasjons- og datingvold blant ungdom

Oppsummert internasjonal forskning viser at programmer og tiltak i skole og nærmiljø (blanding av primærforebyggende og sekundærforebyggende) for å redusere forekomst av relasjons- og datingvold blant ungdom som inneholder en kombinasjon av undervisning og helseopplysningselementer og ferdighetstrening trolig:

har effekt på kunnskap
på det beste trolig kan føre til færre episoder av relasjonsvold/trakassering
på det beste trolig kan føre til bedring av holdninger blant ungdom

Se Forskningsgrunnlag (Fellmeth et al., 2013; De Koker et al., 2014).

Oversiktene viste at variasjonen rundt effektestimatet for utfallene atferd (episoder av relasjonsvold/trakassering) og holdninger var så stor at det er usikkert om man unngår uønsket effekt på disse utfallene. Det er behov for ytterligere forskning relatert til utvikling og evaluering av effektive tiltak (både primær- og sekundærforebyggende) for å redusere relasjonsvold/trakassering blant ungdom.

Vurderinger

Selv om kunnskap i seg selv som oftest ikke er tilstrekkelig for å påvirke atferd, kan kunnskap være en faktor som er med å etablere positive sosiale normer relatert til helseatferd innenfor en populasjon (Langford et al., 2014). Økte kunnskaper og endringer i normer på et område kan være et ledd i et langsiktig arbeid for å påvirke atferdsendring.

Populasjon (P)

Ungdom 12-20 år

Tiltak (I)

Tiltak inkludert undervisning, opplysning og veiledning i primærhelsetjenesten, skolebaserte tiltak eller en kombinasjon

Sammenligning (C)

Ingen tiltak eller standard tilbud

Utfall (O)

Bruk av prevensjon, seksuelt overførbare sykdommer, uønsket svangerskap

Beskrivelse av inkluderte studier

Utfall: For en nærmere redegjørelse av effektene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of findings-tabell på side 4 her.

«A Cochrane targeted update» har oppdatert forskning om effekt av sammensatte tiltak (intervensjon) for å forebygge uønsket svangerskap på flere utfall; uønsket svangerskap, seksuell debut/samleie, bruk av kondom, hormonell prevensjon og forekomst av seksuelt overførbare sykdommer.

Intervensjonen/tiltakene inkluderte en kombinasjon av undervisning /helseopplysning, ferdighetstrening og motivering for bruk av prevensjon. Slike type undervisning/tiltak er vurdert til å kunne være relevant og gjennomførbar i et samarbeid mellom skolehelsetjenesten og skole i Norge.

Oppdateringen inkluderte 35 studier med til sammen 67,743 ungdommer mellom 12-21 år. Flertallet av de inkluderte studiene var gjennomført i USA. Ingen av studiene var gjennomført i Norge. Tiltakene/intervensjonen var av varierende lengde og omfang. Kvaliteten på dokumentasjonen ble gradert til fra «svært lav» til «middels» (moderat) tillit for ulike utfallsmål, se videre forklaring til GRADE under fanen Om retningslinjen.

Resultatene viser at tiltak for å forebygge uønsket svangerskap:

Trolig reduserer antall uønsket svangerskap
Trolig fører til at flere bruker kondom ved siste samleie og muligens bruker kondom konsistent ved samleie
Muligens fører til en liten eller ingen forskjell i seksuell debut (samleie)
Ingen effekt på bruk av hormonell prevensjon (men tilliten til resultatet er svært lav, GRADE)
Muligens fører til en liten eller ingen forskjell i seksuelt overførbare sykdommer

Populasjon (P)

Barn og ungdom 5-13 år

Tiltak (I)

Tiltak, inkludert undervisning om seksuelle overgrep

Sammenligning (C)

Ingen undervisning om seksuelle overgrep

Utfall (O)

Ferdigheter (beskytte seg, si i fra om), kunnskap relatert til seksuelle overgrep

Beskrivelse av inkluderte studier

Utfall: For nærmere redegjørelse av effektene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of Findings-tabeller i Kunnskapssenterets omtale av oversiktsstudien.

En systematisk oversikt ble identifisert. Den inkluderte 24 studier med til sammen 5802 skolebarn og ungdom mellom 5-18 år, og har vurdert effekt av å gi skoleelever undervisning om seksuelle overgrep (Walsh m .fl., 2015). Formålet med undervisningen var å øke kunnskap om og ferdigheter relatert til a) beskyttende atferd og b) evne til å si ifra hvis seksuelle overgrep finner sted. Undervisningen ble sammenlignet med å la barna/ungdommene se på tegnefilm eller stå på venteliste for å få undervisning om seksuelle overgrep. Undervisningen er vurdert til å kunne være relevant og gjennomførbar i et samarbeid mellom skolehelsetjenesten og skole i Norge.

Oppfølgingstiden i de inkluderte studiene var i hovedsak korte, utfallene ble målt rett i etterkant av tiltaket, men enkelte studier hadde oppfølgingsmålinger opp til seks måneder. Flertallet av de inkluderte studiene ble utført i USA og Canada, men de resterende var fra Asia og Europa. Ingen norske studier var inkluderte i oversikten.

Resultatene viser at undervisning på skolen for å forebygge seksuelle overgrep:

Trolig øker barns ferdigheter i å beskytte seg selv
Trolig fører til at flere vil fortelle at de er blitt, eller blir utsatt for seksuelle overgrep
Trolig øker barns kunnskap om seksuelle overgrep
Trolig gir liten eller ingen forskjell i barnas frykt eller angst for å bli utsatt for seksuelle overgrep

Populasjon (P)

Barn og ungdom 10-20 år

Tiltak (I)

Tiltak inkludert undervisning, veiledning eller lignende om dating-, fest- og rusrelatert seksuell trakassering, vold og overgrep

Sammenligning (C)

Ingen tiltak

Utfall (O)

Forekomst av seksuell trakassering, vold og overgrep

Beskrivelse av inkluderte studier

Utfall: For nærmere oversikt over effektestimatene og graderingen av kvaliteten på dokumentasjonen, se Summary of Findings (SOF) – tabellene på side 3 i oversikten.

Litteratursøk identifiserte 3 systematiske oversikter av høy kvalitet som har vurdert forskning om effekt av tiltak for å redusere relasjonsvold blant ungdom mellom 12 og 25 år (knyttet til dating og bli/være kjærester/etablering av kjæresteforhold osv.) (Fellmeth m. fl., 2013, De Koker m.fl., 2014, Langford m.fl., 2014). Oversiktsartikkelen av Langford m.fl., (2014) baserer seg på så omfattende tiltak at den ble vurdert som uaktuell for PICO. De to andre oppsummerer tiltak (undervisning inkludert helseopplysning og ferdighetstrening) som er vurdert til å kunne være gjennomførbare i et samarbeid mellom skole og skolehelsetjenesten i Norge.

Oversikten av Fellmeth m. fl., (2013) rapporterte på effekt av intervensjon for å redusere relasjons- og dating vold blant ungdom og unge mellom 12 og 25 år. Relasjons- og dating vold var nærmere definert til å inkludere verbale trusler/fornærmelser, fysiske og seksuelle trakassering/tilnærminger, og trusler om voldtekt og død. Intervensjonene inneholdt en kombinasjon av undervisning/helseopplysningselementer og ferdighetstrening og var rettet både mot ungdom som aldri hadde opplevd eller utøvd relasjonsvold/trakassering og ungdom som hadde opplevd eller utøvd dette tidligere (primær- og sekundærforebygging).

Trettitre studier, både randomiserte kontrollerte studier og kvasi-randomiserte studier, er inkludert i metaanalysene. Alle studiene var fra USA. Flertallet av intervensjonen ble implementert i utdanningsinstitusjoner (25 i universiteter og 10 ungdomsskoler) mens tre ble gjennomført i andre settinger i lokalmiljøet («community» setting).

Oversikten rapporterer på 4 utfallsmål: 1) episoder av relasjonsvold– og datingvold, 2) holdninger til relasjons- og dating vold, 3) atferd i relasjons og datingvold, 4) kunnskap og ferdigheter.

For utfallsmålene «episoder»» og «holdninger» var det en nær signifikant effekt, og for «kunnskap» relatert til relasjonsvold var det en signifikant effekt (målt med skaler). Ingen av de andre målene viste effekt eller noen trend for effekt, se detaljer under. Kvaliteten i følge GRADE-metodikken for rapporterte utfallsmål var av moderat kvalitet (se videre om GRADE under fanen Om retningslinjen). Ingen av de inkluderte studiene rapporterte effekt på fysisk eller psykososial helsemål eller uønskede effekter.

Åtte av de inkluderte studiene med til sammen 3405 personer rapporterte på effekt på episoder (hendelser) av relasjonsvold, men resultatene på tvers av studiene viste ingen klar effekt. Den nær-signifikante effekten viste en trend for en relativ stor effekt til en liten eller skadelig effekt [RR 0.81 (95 KI: 0.64 til 1.02)] . Det vil si at på det beste kan det oppnås en 46 % reduksjon i episoder av relasjonsvold med en variasjon til ingen eller en liten skadelig effekt. Videre betyr det at gjennomføringen av tiltak i den populasjonen som ikke fikk tiltak (kontroll) vil kunne føre til, i absolutte tall, 59 færre til ingen eller 3 flere episoder ved implementering av tiltak.

22 av de inkluderte studiene med til sammen 5256 personer rapporterte på effekt på holdninger til relasjonsvold. Resultatet på tvers av studien viste en nær-signifikante effekt men gjennomsnittlig 0.12 høyere skår i favør av intervensjonsgruppen (95% KI: -0.02 til 0.27), som indikerer en noe mindre aksepterende holdning til relasjonsvold enn i kontrollgruppen. Det vil si at på det beste kan det oppnås en positiv utvikling for holdninger relatert til relasjonsvold på 0.27 til ingen forbedring eller en negativ utvikling på -0.02 ved implementering av tiltak.

Ti av de inkluderte studier med til sammen 6206 personer rapporterte på effekt på kunnskap relatert til relasjonsvold (målt med ulike type skalaer). Resultatet på tvers av studiene viste en liten signifikant gjennomsnittlig økning (forbedring) i kunnskap i favør av intervensjonsgruppen på 0.43 (95% KI: 0. 25 til 0.61). Det vil si at på det beste kan det oppnås en positiv utvikling for kunnskaper relatert til relasjonsvold og datingvold fra 0.61 som beste effekt til det lavest på 0.25, ved implementering av tiltak.

Bakken, A., Frøyland, L. R., Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? (NOVA-rapport 3/16). Oslo Metropolitan University - OsloMet: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5103

Bergman, H., Livingstone, N. (2016). Targeted update of the Cochrane Review Oringanje C, Meremikwu MM, Eko H, Esu E, Meremikwu A, Ehiri JE. Interventions for preventing unintended pregnancies among adolescents. Cochrane Database of Systematic Reviews 2016, Issue 2. Art. No.: CD005215. DOI: 10.1002/14651858.CD005215.pub3

De Koker, P., Mathews, C., Zuch, M., Bastien, S., & Mason-Jones, A. J. (2014). A systematic review of interventions for preventing adolescent intimate partner violence. Journal of Adolescent Health, 54(1), 3-13.

Fellmeth, G. L., Heffernan, C., Nurse, J., Habibula, S., & Sethi, D. (2013). Educational and skills-based interventions for preventing relationship and dating violence in adolescents and young adults. Cochrane Database of Systematic Reviews, (6), CD004534.

Helsedepartementet (2004). Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort 2004–2008 Hentet fra https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/hd/pla/2004/0001/ddd/pdfv/201350-handlingsplan.pdf

Hoskins, A., & Varney, J. (2015). Taking a life-course approach to sexual and reproductive health. Entre Nous, 82, 4-7.

Langford, R., Bonell, C. P., Jones, H. E., Pouliou, T., Murphy, S. M., Waters, E., ... Campbell, R. (2014). The WHO Health Promoting School framework for improving the health and well-being of students and their academic achievement. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD008958.

Walsh, K., Zwi, K., Woolfenden, S., & Shlonsky, A. (2015). School‐based education programmes for the prevention of child sexual abuse. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD004380.

Sist faglig oppdatert: 11. november 2019 | Se tidligere versjoner

Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Helsestasjon for ungdom (HFU) bør, ved behov, sette i verk tiltak for å nå gutter i større grad, og dermed jevne ut forskjeller i bruk av tjenesten.

For å nå frem til gutter i større grad, er det viktig at guttene opplever god tilgang til skolehelsetjenesten og HFU, og at tilbudet tilpasses gutters behov.

Før eventuelle tiltak settes i gang for å utjevne kjønnsforskjeller i bruk av tjenesten bør HFU:

Ha oversikt over ungdomspopulasjonen. Se anbefalingen Oversikt over helsetilstand
Kartlegge og få oversikt om det er forskjeller i bruk av tjenesten og hva som kan være årsaken til det
Samarbeide med ungdommene i lokalmiljøet, se anbefalingen Brukermedvirkning
Analysere hvorfor og vurdere om det er behov til å sette i gang tiltak

Eksempler på tiltak for å få flere gutter til å oppsøke helsestasjon for ungdom:

Sørge for at gutter kjenner til tilbudet som gis i HFU. Dette kan for eksempel gjøres gjennom aktiv promotering av tjenesten på skoler og gjennom besøk av ungdomsskoleelever, se anbefalingen Besøk for ungdomsskoleelever
Gi særskilt informasjon om tilbud og problemstillinger som er relevant for gutter (f.eks. gratis kondomer, lett tilgjengelig testing for klamydia, faktabrosjyrer som appellerer til gutter).
Skape muligheter for å ta kontakt via digital kommunikasjon (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016)
Ha egne guttekøer eller guttedager, «guttekonferanser» eller temakvelder for gutter
Ansette mannlig helsepersonell
Sørge for at guttene får være med å utvikle tjenesten gjennom brukergrupper og fokusgrupper
Vær bevisst på språk og ordbruk i utadrettet informasjon
Bruke farger og bilder som appellerer til gutter og som viser at det er rom for å snakke om ulike temaer innenfor fysisk, psykisk og seksuell helse

Det kan også være andre grupper som av ulike grunner ikke oppsøker tjenesten. Helsestasjon for ungdom bør arbeide for å nå all ungdom, uavhengig av kjønn, seksualitet eller etnisk opprinnelse, se anbefalingen Tilpasset tilbud.

Innholdet i anbefalingen bygger på lov og konsensus i arbeidsgruppa.

Det er et overordnet politisk mål at alle skal ha likeverdige helse- og omsorgstjenester uavhengig av diagnose, bosted, kjønn, fødeland, etnisitet og livssituasjon. Et av formålene til helse- og omsorgstjenesteloven er å sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tilbud, jf. lovens § 1-1, se a nbefalingen Lavterskeltilbud og anbefalingen Tilpasset tilbud.

Bruken av helsetjenestene varierer med kjønn, alder og sosiale bakgrunnsfaktorer, og ulikhetene vedvarer over tid (Syse et al., 2022). Kjønnsforskjellene i bruk av helsetjenester starter tidlig. Noen undersøkelser viser at gutter har mindre kjennskap til skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom (Rødje et al., 2004), og det er påvist betydelige kjønnsforskjeller i bruken av helsesykepleier eller skolelege. Nær 40 % av jentene har brukt disse tjenestene, mens det tilsvarende tallet var 25 % for guttene (Bakken et al., 2016).

Det er påpekt at initiativ for å utjevne forskjeller i helse og helsetjenestebruk kan medvirke til bedre helse i befolkningen og bedre kvalitet på helse- og omsorgstjenestene (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008).

Sentrale elementer i arbeidet er:

formidling av helseinformasjon som når begge kjønn
en skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom som er like attraktiv for gutter som for jenter
et innarbeidet kjønnsperspektiv i helse- og omsorgstjenestene og i forskning om helse
økt kunnskap om kjønnsforskjeller i bruken av helsetjenester og årsaker til det
målrettete tiltak for å redusere forekomsten av seksuelt overførbare infeksjoner

Det kan være nødvendig å benytte seg av kjønnsspesifikke virkemidler for å utjevne forskjeller. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten kan bidra til å utjevne sosiale og kjønnsmessige forskjeller i bruk av helsetjenester. HFU bør vurdere å iverksette tiltak for å nå flere gutter.

Når eventuelle type tiltak vurderes, bør brukerne involveres gjennom brukermedvirkning.

Bakken, A., Frøyland, L. R., Sletten, M. A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? (NOVA-rapport 3/16). Oslo Metropolitan University - OsloMet: NOVA. Hentet fra https://hdl.handle.net/20.500.12199/5103

Barne- og likestillingsdepartementet (2008). St.meld. nr. 8 (2008-2009). Om menn, mannsroller og likestilling Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/ed3e28fc824c44118c17b63de7362aae/nn-no/pdfs/stm200820090008000dddpdfs.pdf

Helse- og omsorgsdepartementet (2016). #Ungdomshelse - regjeringens strategi for ungdomshelse 2016–2021 Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/838b18a31b0e4b31bbfa61336560f269/ungdomshelsestrategi_2016.pdf

Rødje, K., Clench-Aas, J., van Roy, B., Holmboe, O., Müller, A. M. (2004). Helseprofil for barn og ungdom i Akershus – ungdomsrapport (2/2004). Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2009-og-eldre/rapport_0402_helseprofil_ungdomsrapport.pdf

Syse, A., Grøholt, E. K., Madsen, C., Aarø, L. E., Strand, B. H., Næss, Ø. E. (2022). Sosiale helseforskjeller i Norge. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 27. juni 2023 fra https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/samfunn/sosiale-helseforskjeller/?term=

Sist faglig oppdatert: 28. juni 2023 | Se tidligere versjoner

Sist faglig oppdatert: 18. januar 2023

Om Helsedirektoratet

Om oss

Ledige stillinger

Kontakt oss

Helsedirektoratet
Vitaminveien 4, 0483 Oslo
Pb. 220 Skøyen, 0213 Oslo

Aktuelt

Nyheter

Arrangementer

Høringer

Presse

Om nettstedet

Personvernerklæring

Tilgjengelighetserklæring (uustatus.no)

Besøksstatistikk og informasjonskapsler

Nyhetsvarsel og abonnement

Åpne data (API)

Følg oss:

6. Helsestasjon for ungdom (HFU)

Helsestasjon for ungdom: Alle kommuner skal ha et gratis helsestasjonstilbud til ungdom opp til 20 år

Oversikt over helsetilstand: Helsestasjon for ungdom bør ha oversikt over helsetilstanden og de faktorene som kan virke inn på helsen til ungdom

Oversikt over tilbud: Helsestasjon for ungdom bør ha oversikt over aktuelle tilbud og tjenester for ungdom

Bakenforliggende årsaker: Helsestasjon for ungdom bør være oppmerksomme på mulige bakenforliggende årsaker ved alle henvendelser fra ungdom

Kjønns- og legningsnøytralt språk: Helsestasjon for ungdom bør bruke et kjønns- og legningsnøytralt språk i all formidling og kommunikasjon

Lege i HFU: Helsestasjon for ungdom skal ha en tilgjengelig lege

Seksuell helse: Helsestasjon for ungdom skal kunne gi ungdommer veiledning om seksuell helse

Prevensjon: Helsestasjon for ungdom skal gi prevensjonsveiledning og sikre tilgjengelig og sikker prevensjon

Testing og behandling for SOI: Helsestasjon for ungdom skal tilby testing og behandling for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)

Oppdage psykiske plager og lidelser: Helsestasjon for ungdom bør bidra til å oppdage psykiske plager og lidelser hos ungdom

Oppfølgingssamtaler: Helsestasjon for ungdom bør tilby oppfølgende samtaler til ungdom ved behov

Besøk for ungdomsskoleelever: Helsestasjon for ungdom bør samarbeide med skolehelsetjenesten om å gjennomføre besøk for ungdomsskoleelever

Tiltak for å nå gutter: Helsestasjon for ungdom bør vurdere å iverksette tiltak for å nå gutter i større grad