2. Fellesdel: Samhandling og samarbeid

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal samarbeide med relevante kommunale tjenester, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 4 bokstav b.[5]

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom møter nesten alle sped- og småbarn, mange barn, ungdommer og deres foreldre, og har dermed en viktig rolle i å avdekke behov for langvarige og koordinerte tjenester på et tidlig tidspunkt.

Koordinerende enhet skal bidra til å sikre helhetlige og koordinerte tilbud til pasienter og brukere med behov for tjenester fra flere sektorer og nivåer. Å avdekke og utrede behov for tjenester og koordineringstiltak på et tidlig tidspunkt er viktig for å sikre tidlig intervensjon.

Barn og ungdommer med behov for habilitering er en mangfoldig gruppe. Noen av barna er født med nedsatt funksjonsevne, andre har kommet til skade, eller har fått kroniske sykdommer i løpet av barne- og ungdomsårene. Samhandling på tvers av fag, nivåer og sektorer er viktig for å ivareta og sikre barn og unge med nedsatt funksjonsevne helhetlige tilbud.

Individuell plan

Pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5.[9] Om de ikke ønsker en slik plan skal de likevel tilbys en koordinator. Melding om behov skal gis til koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering. Helsepersonell tilknyttet helsestasjon, skolehelsetjenesten eller helsestasjon for ungdom kan, i likhet med annet helsepersonell, inneha rollen som koordinator. Den som er koordinator skal sørge for at det utarbeides en individuell plan dersom barnet, ungdommen og/eller foreldrene ønsker det. For barn og ungdommer som har nedsatt funksjonsevne eller av andre grunner har behov for langvarige, koordinerte tjenester anbefales det å lage en individuell plan så tidlig som mulig

Innholdet i anbefalingen bygger på lov, forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal samarbeide med relevante kommunale og statlige tjenester, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 4 bokstav b og e.[5] Helsepersonell har plikt til å melde fra til barnevernet når det foreligger alvorlig bekymring for barnet/ungdommen, se kapittelet Fellesdel: Opplysningsplikt.

Gjennom regelmessig konsultasjoner får personellet i helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom kunnskap om barn, ungdommer og deres familier og kan bidra til å avdekke barn og ungdommer i risiko. Et samarbeid med barnevernet vil bidra til at barn og ungdommer som virksomheten er bekymret for, eller som lever under forhold som kan være skadelig for deres helse og utvikling, får hjelp og omsorg til rett tid.

Barn og ungdommer som er under omsorg av barnevernet kan ha særlige utfordringer, som krever at tjenestene samarbeider med blant annet fastleger, kommunepsykologer, koordinerende enhet, andre helsetjenester, ansatte i skolen med særlig ansvar for å følge opp elever og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).

Barnevernet og helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom må være gjensidig kjent med hverandres roller og ansvar. Samarbeidet med barnevernet på system- og individnivå er viktig for å ivareta helhetlig helse og utvikling hos barn og ungdommer.

Innholdet i anbefalingen bygger på lov, forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Kommunen har ansvar for folkehelsearbeidet i kommunen, og skal ha løpende oversikt over folkehelsen, jf. folkehelseloven § 4 og § 5, samt forskrift om oversikt over folkehelsen § 4.[26] [27] Oversiktsarbeidet, som er en del av kommunens folkehelsearbeid, kan delegeres og løses på den måten kommunen finner mest hensiktsmessig. Folkehelsearbeidet må ha en tilstrekkelig forankring inn mot sentral ledelse og de instanser som arbeider med planarbeid i kommunen.[28]

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal bidra til kommunens tverrsektorielle folkehelsearbeid, herunder bidra med oversikt over helsetilstanden og de faktorer som kan virke inn på helsen til barn og ungdom, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 9.[5]

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom har gjennom sine møter og regelmessige konsultasjoner med barn og ungdommer gode forutsetninger for å skaffe oversikt over faktorer som kan fremme eller hemme helse i denne befolkningsgruppen.

Kunnskap fra skolehelsetjenesten kan være nødvendig for å forstå særskilte utfordringer som kan knyttes til forholdene ved en enkelt skole, eller som kan henge sammen med levekår eller sosiale forhold utenfor skolen. Arbeidet i helsestasjonen kan bidra til å identifisere spesielle utfordringer i områder, knyttet til enkelte grupper.[29]

Innholdet i anbefalingen bygger på lov, forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal samarbeide med relevante kommunale tjenester, herunder fastleger, jf. forskrift om helsestasjon og skolehelsetjenesten § 4 bokstav b.[5]

Det er kommunenes ansvar å tilrettelegge for samarbeid med fastleger, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 og § 4-1 og fastlegeforskriften § 8.[7] [32]Kommunen må sikre nødvendige samarbeidsrutiner som etterleves av fastlege og helsestasjon, skolehelsetjenesten eller helsestasjon for ungdom.

Hvis fastlege og helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom samarbeider, øker sannsynligheten for å oppdage barn og ungdommer med behov for ekstra oppfølging. Fastlegen har i utgangspunktet ansvar for alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for innbyggerne på sin liste, jf. fastlegeforskriften § 10. Det er fastlegen som bør sørge for medisinske utredninger og andre oppfølginger når det er behov for det. Ved behov for utredning skal helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom henvise barnet/ungdommen til fastlegen.

Både fastlege, helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom har viktig informasjon om brukerne. Ved å samhandle vil helsetjenestene kunne gi et godt, målrettet og helhetlig tilbud til barn og ungdom. Dette vil også øke sannsynligheten for å avdekke risiko hos barn og ungdom.

Innholdet i anbefalingen bygger på lov og konsensus i arbeidsgruppa.

Kommunelegen er medisinskfaglige rådgiver for helsestasjonen, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 5-5, og smittevernloven § 7-2.[7] [33] Kommunelegens oppgaver kan blant annet være å gi råd knyttet til planlegging og styring av kommunens samlede legeressurser og gi råd knyttet til kommunal planlegging, styring og evaluering av helse- og omsorgstjenestene i kommunen samt kommunal forvaltning for øvrig. Videre vil kommunelegen kunne bidra til utvikling av systemer og rutiner for samhandling og samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste.[11]

Kommunelegens oppgaver kan variere fra kommune til kommune. Det er viktig at tjenestene orienterer seg om hvilke oppgaver med betydning for tjenestene som er tillagt kommunelegen i deres kommune.

Kommunelegen har samfunnsmedisinsk kompetanse som er viktig i det helsefremmende og forebyggende arbeidet som foregår i tjenestene. Samfunnsmedisinsk legearbeid kan defineres som grupperettet legearbeid for å:

• Kartlegge sykdom og helse i en befolkning og de samfunnsfaktorer som påvirker helsetilstanden.
• Tilrå, iverksette og administrere helsetiltak og helsetjenester.
• Tilrå fordeling av helseressurser.[34]

Kommunelegen bør involveres i planlegging for å sikre kvaliteten på det medisinskfaglige arbeidet i alle deltjenestene, samt bistå med rådgivning til helsepersonell som har oppgaver i arbeidet med vaksinasjoner og vern mot smittsomme sykdommer. Virksomhetens leder er ansvarlig for å involvere kommunelegen i tjenestenes planverk, prioriteringer og rapporter.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal samarbeide med relevante kommunale tjenester, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 4 bokstav b.[5] Der kommunen har tilsatt psykolog eller har tilbud om andre psykiske helsetjenester, skal helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom samarbeide med disse tjenestene.

Psykiske plager er ofte forbigående, men til enhver tid har 15-20 % av barn og ungdom mellom 3 og 18 år nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjon og atferdsproblemer. Omtrent 8 % har så alvorlige problemer at de oppfyller kriterier for en psykisk lidelse.[42]

Psykisk helsearbeid med barn og unge innebærer å rette fokus mot forhold som påvirker den psykiske helsen - både mot faktorer som virker helsefremmende og faktorer som hemmer. Mange kommuner har ansatt psykolog, og mange kommuner har et lavterskeltilbud for psykisk helsearbeid, som tilbyr hjelp og oppfølging til barn og unge og til familier med psykiske vansker.[39]

Et sentralt virkemiddel for å møte utfordringene innen psykisk helse og rus, samt på vold- og traumefeltet er å styrke kvalitet og kompetanse i kommunene.[38] [39] [40] [36]En av flere satsinger for å oppnå dette har vært å stimulere til å ansette flere psykologer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det har vært en markant økning i antall psykologstillinger de siste tre årene. Samtidig er det fortsatt mange kommuner som oppgir at de ikke har psykologkompetanse. Kommunene har de siste årene i økende grad ansatt psykologer ved helsestasjon, skolehelsetjenesten, i Familiens hus og i kommunens øvrige tjenester innenfor psykisk helse og rus. Psykologene skal bidra til å styrke kommunenes helhetlige arbeid innen psykisk helse, rus og på vold- og traumefeltet, og psykologen kan i tillegg bidra med kompetanseutvikling og veiledning.[39] Det er vedtatt at kommunene skal ha knyttet til seg psykolog for å oppfylle ansvaret for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til de som oppholder seg i kommunen fra 2020, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, jf. § 3-2 andre ledd. 

Veiledning fra spesialisthelsetjenesten

Dersom kommunen ikke har tilsatt psykolog, bør helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom ha et systematisk samarbeid med spesialisthelsetjenesten, særlig barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Spesialisthelsetjenesten har plikt til å gi de kommunale helse- og omsorgstjenestene faglig veiledning, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-2.[37] Se mer i Rundskriv I-3/2013 Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha rutiner for samarbeid med blant annet relevante kommunale og statlige tjenester, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 4 bokstav b og e.[5] Det anbefales at helsestasjonen samarbeider med NAV i kommunen på systemnivå, eventuelt på individnivå ved særlig behov. Det er kommunens ansvar å legge til rette for at slikt samarbeid kan gjennomføres, se kapittelet Fellesdel: Ledelse, styring og brukermedvirkning.

Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdoms samhandling med NAV bør styrkes, særlig på systemnivå, men også på individnivå der det er hensiktsmessig. Rutiner som sikrer et helhetlig tilbud til barn og unge i kommunen bør tilstrebes.

Barnefattigdom og sosiale ulikheter

Barnefattigdommen i Norge øker. I følge SSB var andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende fattigdom 8,6 prosent i 2013.[44] Disse barna og deres foreldre er brukere av helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom. Vi vet i dag at fattige barn i større grad enn andre barn er utsatt for helseproblemer.[46]

Barn og unge skal ha en levestandard som er tilstrekkelig for god fysisk, psykisk og sosial utvikling. Barn og unge er spesielt sårbare når familien er i en vanskelig økonomisk situasjon. Kommunen skal sikre at barn med særskilte behov blir vurdert ved behandling av søknad om økonomisk stønad.

Tidlig innsats er vesentlig for forebygging av sosiale og helsemessige problemer. Dette gjelder særlig overfor barn og ungdom i vanskeligstilte familier. Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom kan besitte viktig kunnskap om helsemessige forhold hos barn og ungdommer, som NAV ikke nødvendigvis har oversikt over.[43]

Frafall i videregående skole

Andelen elever som fullfører videregående opplæring med oppnådd studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år har de siste årene ligget stabilt på rundt 70 %.[45] I femårsperioden 2010-2015 fullførte kun 59 % av elevene i videregående skole på normert tid (tre år for studieforberedende utdanningsprogram, fire år for yrkesfaglige utdanningsprogram). Det har de siste årene vært stor politisk innsats for å få ned frafallet i videregående skole, og det er satt i gang samarbeid om frafallsproblematikken mellom fire departementer og fem direktorater (0-24 samarbeidet).

For å redusere frafallet i videregående opplæring kreves helhetlig perspektiv, systematisk arbeid og tidlig innsats. Helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom er viktige aktører i arbeidet med å redusere frafallet.

Litteraturgjennomgang fra OECD viser at vellykkede tiltak for å forebygge frafall tar tak i flere risikofaktorer på en gang, og involverer implementering av innsats både innenfor skolen, utenfor skolen og på systemnivå.[47] Gjennomgangen viser også at tiltak utenfor skolen er mer vellykkede enn tiltak innenfor skolen. Forskningen viser at det er viktig med tverrsektorielt samarbeid for å forebygge frafall. Helsestasjon, skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom og NAV kan være sentrale aktører i et slikt samarbeid.

Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha rutiner for samarbeid med den offentlige tannhelsetjenesten jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 4 bokstav c.[5]

Et godt og strukturert samarbeid mellom den offentlige tannhelsetjenesten og helsestasjon er blant annet en forutsetning for at helsestasjonen kan foreta munnundersøkelser på barn ved 6 uker, ½ år, 1 år og 2 år. Se anbefalingen Munnundersøkelser.

Videre er tann- og munnhelse en viktig del av den fysiske og psykiske helsen, og et samarbeid med tannhelsetjenesten er derfor nødvendig for at helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal oppfylle formålet om å bidra til å fremme psykisk og fysisk helse, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 1 bokstav a.