Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

Kapittel 5Avventende oppfølging i ettertid

En uønsket hendelse kan påvirke pasienter, brukere eller pårørende negativt i lang tid etter hendelsen [1, 2]. Det kan føre til både psykososiale, fysiske og økonomiske senvirkninger [3, 4]. God ivaretakelse som beskrevet i denne rapporten, har til hensikt blant annet å forebygge slike senvirkninger, men det kan allikevel være behov for tiltak i ettertid, eksempelvis psykologisk bistand.

Normale reaksjoner

Det er normalt å reagere på uventede og uønskede hendelser. Normale reaksjoner på unormale hendelser spenner over et bredt register: følelsesmessige reaksjoner, konsentrasjonsvansker, søvnvansker, motorisk uro og sosial tilbaketrekning. De fleste reaksjoner vil gå over av seg selv. Uformell støtte fra nærmeste nettverk har vist seg å være det mest nyttige i dagene og ukene etter en hendelse (ref). De aller fleste vil mestre kriser, ulykker og katastrofer uten behov for hjelp av lege, psykolog eller andre fagfolk. Men en mindre andel kan utvikle psykiske plager som blir vedvarende. Et viktig prinsipp er derfor avventende oppfølging. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress forklarer det slik:

"Man behøver altså ikke å gå ut fra at alle rammes, samfunnet kan i stedet rette støttetiltakene mot dem som trenger det mest over tid. Det innebærer imidlertid at man også bør holde kontakten med og følge opp dem som ikke ser ut til å ha noen uttalte akutte behov". Moderne krisestøtte (nkvts.no)

Senvirkninger kan være plager og funksjonsnedsettelser, påført av selve den uønskede hendelsen, som vedvarer.  Det kan også være en skade eller plage, fysisk eller psykisk, som viser seg en stund etter den uønskede hendelsen. Pårørende kan også ha blitt sterkt berørte og kan ha behov for oppfølging.

Monitorering og oppfølging må tilpasses hendelsens art og alvorlighetsgrad, og de berørtes individuelle forhold og behov, som ellers ved ivaretakelse etter uønskede hendelser. Ofte er det utilstrekkelig å si "bare ta kontakt". Dialog med de berørte kan vise at det er nødvendig med en nærmere behovskartlegging, forventningsavklaring og en plan for videre oppfølging.

I noen tilfeller vil pasient eller bruker og eventuelt pårørende vise psykiske plager etter en uønsket hendelse ganske umiddelbart.  De kan ha rett til psykisk helsehjelp, og bør få henvisning og bistand til å få et behandlingstilbud. Ved alvorligere hendelser og/eller spesielle behov, bør pasienter, brukere og pårørende få informasjon om hvor de kan henvende seg for psykologisk bistand hvis det oppstår behov.

Dokumentasjon 

Man bør være spesielt oppmerksom på overganger mellom tjenestenivåer og -instanser, og sørge for god dokumentasjon og god kommunikasjon om oppfølgingen mellom disse og med de berørte. Samarbeidsavtalene mellom kommune og spesialisthelsetjeneste bør tydeliggjøre ansvaret for oppfølging av pasienter og pårørende etter alvorlige uønskede hendelser.

Dokumentasjon i forbindelse med uønskede hendelser kan være mangelfull og påvirke den videre oppfølgingen, også i Norge. Dette har deltakere i prosjektet bemerket og Hågensen [6] skriver:

"Informantene (pasienter utsatt for uønsket hendelse) beskrev hvordan feil og mangler I journaler gjorde forløpet for videre behandling vanskelig. Sykehusleger, andre helsepersonell og fastleger hadde ikke kjennskap til tidligere hendelser eller komplikasjoner på grunn av mangel på skriftlig dokumentasjon i pasientjournalene. Noen av disse oppfattet problemene og støttet pasienten, mens andre var mer opptatt av at det måtte være dokumentasjon før de henviste pasientene til nye undersøkelser, kontroller og rehabilitering. Gjennomgang av epikrisene bekreftet mangelen på beskrivelser av hendelsene og komplikasjonene."

Konkrete virkemidler og verktøy 

Etter at en pasient som har vært utsatt for en uønsket hendelse er skrevet ut fra spesialisthelsetjenesten, eller hvis hendelsen skjer en bruker i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, har de og deres pårørende rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen[1]. Det er fastlegen, kriseteamet i kommunen og eventuell koordinator, som i første rekke har roller i oppfølgingen.

  • Fastlegen har et medisinskfaglig koordineringsansvar for den enkelte pasient og er derfor aktuell å involvere for oppfølging i ettertid, for avdekking av senskader og etterreaksjoner, behov for videre henvisning mv. Elektronisk meldingsutveksling (f.eks henvisning, epikrise, o l) er aktuelt å bruke for å varsle fastlege, henvisende instans og andre aktuelle samarbeidspartnere om oppfølgingsbehov etter en uønsket hendelse.
  • Det psykososiale kriseteamet har som rolle å være en ressurs ved traumatiserende hendelser av større eller mindre omfang [7]. Diagnostikk og behandling av langvarige reaksjoner og lidelser er vanligvis oppgaver for den ordinære helsetjenesten, men det psykososiale kriseteamet kan ha en viktig rolle i å fange opp dem som trenger hjelp, og sikre at de blir henvist videre.
  • Koordinator eller koordinerende enhet vil ha en viktig rolle for pasienter som hadde koordinator fra før – eller som på bakgrunn av den uønskede hendelsen har fått komplekse behov som gir rett til koordinator. Dersom en person har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har de også rett til å få utarbeidet en individuell plan. [2]

Om man har en etablert kontakt i kommunen eller man får behov for koordinator, er det mest hensiktsmessig at det er disse som følger opp videre oppfølging fremfor personer fra psykososialt kriseteam. 

Alvorlige problemer og lidelser som kan oppstå etter kriser, ulykker og katastrofer, som også er relevant for alvorlige pasient- eller brukerhendelser er: akutt stressreaksjon, depresjon, angst og fobier, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), komplisert sorg, vedvarende skyld og sinne, rusavhengighet, selvskading m.m.

En studie av pasienters opplevelse av oppfølging etter uønskede hendelser har anbefaling: Å ta kontakt med pasienter på årsdagen for å gi de berørte en oppdatering om hva sykehus har gjort for å bedre pasientsikkerhet og for å forsikre dem om at de ikke er blitt glemt [5]. Dette kan samtidig være en måte å avdekke om det er oppstått ettervirkninger.

En uønsket hendelse kan som nevnt ha store konsekvenser helsemessig, både fysisk og psykisk, økonomisk og på annen måte[2]. Avhengig av situasjonen og individuelle behov kan det være aktuelt å samarbeide med eller få tjenester fra en rekke andre instanser, for eksempel tannhelsetjeneste, pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT), familievernkontor, skole, barnehage, helsestasjon, skolehelsetjeneste, NAV eller boligsosiale tjenester.

Selv om oppfølgingsoppgaver er overlatt til andre instanser, bør tjenestestedet ved alvorligere tilfeller likevel selv ta kontakt etter en tid for å forsikre seg om at pasient, bruker eller pårørende har blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte.

Referanser: 

1.  Kirkehei, I. and M. Tinnå, Kommunikasjon med pasienter og pårørende i etterkant av uønskede hendelser. 2012, Folkehelseinstituttet.

2.  Mira, J.J., et al., Lessons learned for reducing the negative impact of adverse events on patients, health professionals and healthcare organizations. International Journal for Quality in Health Care, 2017. 29(4): p. 450-460.

3.  Ottosen, M.J., et al., Long-Term Impacts Faced by Patients and Families After Harmful Healthcare Events. Journal of patient safety, 2021. 17(8): p. e1145-e1151.

4.  Liukka, M., et al., Action after Adverse Events in Healthcare: An Integrative Literature Review. Int J Environ Res Public Health, 2020. 17(13).

5.  Moore, J., M. Bismark, and M.M. Mello, Patients' Experiences With Communication-and-Resolution Programs After Medical Injury. JAMA Intern Med, 2017. 177(11): p. 1595-1603.

6.  Hågensen, G., et al., The struggle against perceived negligence. A qualitative study of patients’ experiences of adverse events in Norwegian hospitals. BMC Health Services Research, 2018. 18(1): p. 302.

7.  Helsedirektoratet. Psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer - Mestring, samhørighet og håp.  Nasjonal veileder. 2016.

Siste faglige endring: 22. mai 2024