4. 8
Pårørende

Hvem som anses som pårørende er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Alle pårørende som henvender seg til helsevesenet skal få:

  • Generell informasjon om rettigheter, vanlig praksis på området, saksbehandling, mulighet for opplæring og faglig informasjon om psykiske lidelser og vanlig behandling.
  • Sykehusene skal gi opplæring til pasienter og pårørende

Nærmeste pårørende har rett til informasjon:

  • Hvis pasienten er over 16 år og har samtykket til at pårørende skal informeres.
  • Hvis forholdene tilsier det.
  • Hvis pasienten er over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser
  • Hvis pasienten er under 16 år skal informasjonen som utgangspunkt formidles til pasienten og til de som har foreldre ansvaret, men ikke hvis pasienten er over 12 år og ikke ønsker det på grunn av årsaker helsepersonellet mener bør respekteres.
  • De som har foreldreansvar for barn under 18 år skal ha opplysninger som er nødvendige for å ivareta dette ansvaret (selvmordsfare o.l.)

Informasjon til pårørende

Pasienten skal ha den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Pasienten skal også få informasjon om mulige risikoer og bivirkninger. Informasjonen må være så god at pasienten får tilstrekkelig grunnlag for å velge mellom tilgjengelige og forsvarlige behandlings- og undersøkelsesmetoder. Helsepersonell har taushetsplikt for alle opplysninger vedrørende en pasient. Dette gjelder også overfor pårørende. Når pasienten er under 16 år, skal imidlertid både pasienten og foreldrene, eller andre som ivaretar foreldreansvaret, ha informasjon om pasientens helsetilstand og behandling.

Når pasienten er mellom 12-16 år, kan helsepersonell unnlate å informere foreldrene dersom pasienten ikke ønsker dette og ønsket er basert på grunner som bør respekteres.

For ungdom mellom 16–18 år er utgangspunktet at foreldrene ikke har rett til informasjon uten at barnet samtykker. Helsepersonell har likevel informasjonsplikt uten barnets samtykke, dersom foreldrene ikke kan utøve foreldreansvaret uten å få informasjonen. Dette kan være informasjon om mer alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading, omgang med ulovlige rusmidler, opplysninger om selvmordsfare og innleggelse i døgnavdeling, samt opplysninger om hvor ungdommen befinner seg. Slik informasjon skal helsepersonell gi foreldrene uavhengig av taushetsplikten.

Helsepersonell har på forespørsel også en viss informasjonsplikt overfor foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, jf. barneloven § 47.

Taushetsplikten kan ofte bringehelsepersonell oppi vanskelige situasjoner, der taushetsplikten blir til hinder for å ha en åpen kommunikasjon med pårørende. I en del situasjoner vil det å kunne ha en åpen dialog med pårørende være i pasientens interesse, slik at alle i støtteapparatet rundt en pasient kan samarbeide.

Pasienten kan selv bestemme om og i hvilken utstrekning informasjon skal gis nærmeste pårørende og andre. Vern om helseopplysninger og andre personlige opplysninger er en grunnleggende pasientrettighet.

Helsepersonell har taushetsplikt om slike opplysninger. Pårørende har bare rett til informasjon om pasienten dersom pasienten samtykker eller det er bestemt i lov at informasjon skal eller kan gis. Det vil i svært mange situasjoner bedre samarbeidet med pårørende vesentlig dersom pasienten samtykker til at pårørende kan informeres om helsetilstanden og den helsehjelp som ytes. Pasienten kan bestemme at pårørende bare skal gis enkelte opplysninger, og har også anledning til å trekke samtykket tilbake. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3.

I slike situasjoner kan det være klokt å be om å bli løst fra taushetsplikten, ved at pasienten tillater at helsepersonellet kan snakke åpent med pårørende om ting som er nødvendige i behandlingen. Det spesifiseres i en slik avtale hva slags temaer som pasienten godkjenner åpenhet rundt. Dette må journalføres.

I situasjoner hvor pasienten ikke kan samtykke, har nærmeste pårørende rett til informasjon i visse situasjoner. Det kan være i situasjoner hvor det ikke er mulig. å få pasientens samtykke på grunn av bevisstløshet eller psykiske forstyrrelser av ulik karakter og av mer eller mindre forbigående art, for eksempel der en bevisstløs eller alvorlig forstyrret person blir innlagt på sykehus.

Dersom det ikke foreligger opplysninger om motsetninger mellom pasientens og nærmeste pårørendes interesser, vil hensynet til både pasienten og nærmeste pårørende tilsi at informasjon blir gitt i slike tilfeller. Det legges til grunn at pasienten ville ha ønsket at informasjon ble formidlet til nærmeste pårørende. Jo mer alvorlig pasientens tilstand er, desto større anstrengelser kan kreves av helsepersonellet for å informere de nærmeste pårørende.

Videre har nærmeste pårørende rett til informasjon om pasientens helsetilstand og om helsehjelpen i situasjoner der pasienten åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemning. Helsepersonell må ta stilling til om pasienten åpenbart mangler eller har nedsatt evne til fullt ut å forstå den informasjon som skal gis. Nærmeste pårørende skal i slike tilfeller ha informasjon i samme utstrekning som pasienten selv ville ha fått, dersom vedkommende hadde hatt full evne til å forstå informasjonen. Dette vil for eksempel være opplysninger om diagnose, behandling, bivirkninger og prognoser, såvel som skader og alvorlige komplikasjoner som følge av helsehjelp.

For eldre pleietrengende og demente må legen utøve skjønn og samarbeide med pårørende i det omfang som vil være i pasientens egen interesse.

For å kunne yte forsvarlig helsehjelp må helsepersonell innhente nødvendig informasjon om pasienten. Pårørende sitter ofte med kunnskap om pasienten som kan være nyttig for helsepersonellet i en behandlingssituasjon. Uansett taushetsplikt er det fullt tillatt å høre på hva pårørende har å si, og dette kan helsepersonell gjøre uten å gå inn i en dialog der taushetsplikten brytes. Helsetjenesten har en veiledningsplikt som innebærer at alle pårørende som henvender seg, skal få generell informasjon om rettigheter, vanlig praksis på området, saksbehandling, mulighet for opplæring og vanlig informasjon.

Helsepersonell har plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Ved behandling av pasienter med skadelig bruk av vanedannende legemidler er det derfor viktig å forsøke å få kartlagt om personen har barn. Helsepersonelloven § 10 a pålegger helsepersonell som yter helsehjelp til pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, plikt til å søke å avklare om pasienten har mindreårige barn, og bidra til at de får informasjon og nødvendig oppfølging.

Se også:

Først publisert: 12. desember 2015 Sist faglig oppdatert: 14. desember 2015