4. 3
Meldeplikt og taushetsplikt

Helsepersonell har taushetsplikt om opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. hovedregel om taushetsplikt i helsepersonelloven § 21.

Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å bidra til å verne om pasientens integritet, sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten og sikre kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. Taushetspliktbestemmelsene skal hindre at hjelpetrengende unnlater å oppsøke helse- og omsorgstjenesten ved behov for helsehjelp av frykt for uønsket spredning av opplysninger. Videre skal taushetsplikten bidra til at pasienter vil gi fra seg de opplysninger om seg selv og sin helsetilstand som er nødvendig for at helse- og omsorgstjenesten/helsepersonellet blir i stand til å yte forsvarlig helsehjelp. Pasienter skal føle seg trygge på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til uvedkommende (Helsedirektoratet, 2012).

Det er gitt flere unntak fra hovedregelen om taushetsplikt i helsepersonelloven ved at helsepersonell både har opplysningsplikt og opplysningsrett. Helsepersonelloven § 17 og §§ 30-34 inneholder bestemmelser om opplysningsplikt for helsepersonell. Eksempel på opplysningsrett er helsepersonelloven § 23 nr. 4 hvor helseopplysninger kan utleveres tross pasientens motstand «når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». I de tilfellene hvor helsepersonellet er gitt opplysningsrett må helsepersonellet foreta en konkret vurdering av den aktuelle situasjon.

Meldeplikt og taushetsplikt

Pasienten har krav på at opplysninger om helsetilstand og personlige forhold behandles med varsomhet og respekt for hans/hennes integritet. Helsepersonell har derfor taushetsplikt om pasientens legems- og sykdomsforhold og andre personlige forhold, jf. helsepersonelloven § 21. Taushetsplikten gjelder også overfor annet helsepersonell, dersom det ikke foreligger et medisinskfaglig samarbeid om pasienten. Pasienten, eller foreldre på vegne av barn under 16 år, kan samtykke i at opplysningene gjøres kjent for andre jf. helsepersonelloven § 22. Slikt samtykke er nødvendig å innhente for at helsepersonell skal få tilgang til pasientens individuelle plan i de tilfeller pasienten har det, eller for å gi informasjon til foreldre i de tilfeller hvor pasienten er over 16 år. Samtykkets innhold og omfang er bestemmende for hvilke opplysninger som kan utveksles. I en samtykkeerklæring bør det likevel presiseres at det ikke skal utveksles flere opplysninger enn det som er nødvendig. Pasienten kan nekte at opplysninger om spesielle forhold utveksles eller at spesielle fagmiljø eller enkeltpersoner får bestemte opplysninger.

Helsepersonell kan gi opplysninger videre til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp til pasienten, jf. helsepersonelloven § 25. Denne bestemmelsen gjelder bare der det samarbeides om helsehjelpen i en konkret helsesituasjon. Samarbeidene personell kan for eksempel være helsepersonell i andre avdelinger, i andre sykehus eller helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. Også andre enn helsepersonell kan være samarbeidende personell i den grad de samarbeider med det helsepersonell som yter behandling til pasienten. Samarbeidende personell får da tilsvarende taushetsplikt som helsepersonellet. Opplysningen kan gis både ved skriftlig og muntlig kommunikasjon, og både internt i virksomheten og mellom virksomheter


Helsepersonell har videre plikt til å gi helseopplysninger til annet helsepersonell utenfor en samarbeidssituasjon, for eksempel der forsvarlig diagnostikk eller behandling av en lidelse er avhengig av at helsepersonell kjenner til pasientens tidligere sykehistorie og /eller medisinering for andre lidelser. Dette følger av helsepersonelloven § 45. Bestemmelsen gir helsepersonell adgang til å få utlevert nødvendige og relevante helseopplysninger nedtegnet i journal, i den grad opplysningene er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen gjelder både i virksomheten og mellom virksomheter.

Det er ikke nødvendig med et eksplisitt samtykke fra pasienten før opplysningene etter helsepersonelloven § 25 og § 45 utleveres. Pasienten har likevel rett til å motsette seg at opplysninger gis videre. Pasientens antatte samtykke vil være derfor stå sentralt, og ved tvil bør pasienten forespørres. Dette kan for eksempel gjelde ved spesielt følsomme opplysninger eller hvor det av andre grunner er tvilsomt om pasienten ville gitt sitt samtykke.

Det forekommer også tilfeller hvor opplysninger bør utleveres eller det bør gis tilgang selv om pasienten motsetter seg dette. Det vil være aktuelt der det er fare for liv eller alvorlig helseskade. Helseopplysninger kan utleveres tross pasientens motstand «når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre» jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4.Dette må i så fall besluttes av det helsepersonell som har ansvaret for helsehjelpen, da disse er nærmest til å vurdere om det foreligger tilstrekkelig vektige grunner til at opplysningene kan videreformidles. Unntaket fra taushetsplikt vil også kunne komme til anvendelse dersom helsepersonell, i kraft av å yte helsehjelp til annet helsepersonell blir kjent med forhold hos helsepersonellet, som representerer en fare for pasienters sikkerhet. Det kan for eksempel gjelde en fastlege som blir oppmerksom på at en av pasientene, som er anestesisykepleier ved et sykehus, har et rusmisbruksproblem i et slikt omfang at det er fare for pasientsikkerheten. I slike tilfeller er det ev. helsepersonelloven § 23 nr. 4 som etter en konkret vurdering kan gi legen adgang til å melde fra om helsepersonells rusmisbruk til virksomheten der vedkommende er ansatt eller til helsemyndighetene.

Helsepersonell skal videre på eget initiativ gi tilsynsmyndighetene opplysninger om forhold som kan sette pasienters helse og liv i fare, jf. helsepersonelloven § 17. Det er tilstrekkelig at forholdet representerer en fare. Skade behøver ikke å ha inntrådt, men plikten inntrer først når forholdet må være av en slik art at det er påregnelig/sannsynlig at pasienters helsetilstand kan forverres eller at pasienter påføres skade, smitte o l. Med «forhold» menes tiltak, rutiner, teknisk utstyr, svikt og mangler i organiseringen av tjenesten, herunder manglende helsepersonell. Det kan også være enkeltpersoner som på bakgrunn av manglende personlige eller faglige kvalifikasjoner representerer en alvorlig fare for pasientens sikkerhet, for eksempel på bakgrunn av psykiske lidelser, rusmiddelmisbruk, manglende oppdatering av faglige kvalifikasjoner eller vilje til å innrette seg etter egne kvalifikasjoner. Slike meldinger kan også gis anonymt.

Konkrete hendelser som har eller kunne ha medført betydelig personskade, er meldepliktige til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (meldeordningen) etter reglene i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3. Plikten til å melde etter denne bestemmelsen ligger på helseinstitusjonen, ikke det enkelte helsepersonell. Institusjonen må ha rutiner for å overholde denne meldeplikten.

Leger har plikt til å melde fra om at innehaveren av flysertifikat eller førerkort ikke lenger fyller helsemessige krav for å inneha flysertifikat eller førerkort, jf. forskrift 13. juli 1984 nr. 1467 om leges melding om at innehaveren av flysertifikat eller førerkort ikke fyller helsemessige krav (meldeforskriften) jf. helsepersonelloven § 34. Meldeplikten går foran taushetsplikten, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 5 jf. § 34. Daglig bruk av høye doser vanedannende legemidler rekvirert av lege og på medisinsk indikasjon, kan være uforenlig med bilkjøring og føring av fly.

For mer informasjon om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, se Helsepersonelloven med kommentarer (IS-8/2012).

Først publisert: 12. desember 2015 Sist faglig oppdatert: 13. april 2016