4. 1. 3
Taushetsplikt i apotek

Helsepersonell har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Helsepersonell er definert som personell med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven, personell i helsetjenesten eller i apotek som yter helsehjelp og elever og studenter som i forbindelse med utdanning utfører helsehjelp.

Bestemmelsen er hovedregelen om helsepersonells yrkesmessige taushetsplikt og korresponderer med pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6.

Helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt, gjelder for kommunikasjonen helsepersonell (og øvrig personell) i apotek har med annet helsepersonell. Apotekansattes taushetsplikt gjelder også overfor lege/rekvirent om enkeltpasienter.

Meldeplikt og taushetsplikt omtales også annet sted i veilederen.

Kontakt apotek – rekvirent

Kommunikasjon mellom apoteket og lege om legemidler rekvirert til en bestemt pasient kan skje uten hinder av taushetsplikt, fordi opplysninger som fra før er kjente for begge parter kan utveksles. Det følger av helsepersonelloven § 23 nr 1:

«Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,»

Dette unntaket fra taushetsplikten begrenser seg til å gjelde konkrete opplysninger som er kjent fra før. Taushetsplikten vil fortsatt gjelde for opplysninger og informasjon som ikke er gjort kjent.

Kontakt apotek – flere rekvirenter

Hvis lege A rekvirerer legemiddel X og lege B rekvirerer legemiddel Y til samme pasient, kan apoteket vanligvis bare ta opp med lege A bruken av legemiddel X og med lege B bruken av legemiddel Y. Utgangspunktet for at apotekansatte ønsker å ta opp bruken av legemidlene med rekvirenten kan være dosering- og/eller interaksjonsproblematikk. Apoteket kan i slike tilfeller overfor både A og B uttrykke tvil om rekvireringen er forsvarlig, uten å overprøve A og Bs medisinskfaglige begrunnelser for rekvireringen.

Helsepersonell kan gi opplysninger til annet personell som deltar i behandlingen av pasient, dersom ikke pasienten motsetter seg dette, jf helsepersonelloven § 25. For å ta opp bruken av legemiddel Y med lege A, må pasienten ikke ha motsatt seg at det deles opplysninger med annet helsepersonell som er involvert i behandlingen. Hvis pasienten ikke har samtykket til at legen får se e-resepter han/hun har fra andre leger, er det grunn til å tro at han/hun vil motsette seg slik deling, og pasientens samtykke må innhentes. Hvis pasienten ikke samtykker, kan bruken av legemiddel Y bare tas opp med lege A hvis det er fare for liv eller helse dersom det ikke gjøres, jf. helsepersonelloven § 23 nr 4 (dersom «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre»).

Hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Begrunnelsen for å videreformidle informasjon vil være at det skal motvirke risiko for skader av et visst omfang, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse.

I alminnelighet vil de vurderinger helsepersonell må foreta langt på vei være sammen-fallende med de vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner.
Om det er fare for menneskeliv og helse vil bero på en konkret og individuell vurdering i hver enkelt situasjon.

Som et generelt råd bør det oppfordres til at rekvirenten innhenter samtykke fra pasienten til å hente ut reseptoversikt fra Reseptformidleren, jf. Reseptformidlerforskriften § 3-3. Dersom pasienten nekter legen innsyn, bør vanedannende legemidler ikke rekvireres. Formålet med utlevering av reseptoversikt etter § 3-3 tredje ledd, er at pasienten skal kunne gi behandlende lege tilgang til sine tilgjengelige resepter. Dette sikrer at behandlende lege har mest mulig oppdatert informasjon om pasientens legemiddelbruk, noe som reduserer risikoen for feilbehandling og gir større pasientsikkerhet. Leger er pålagt å innhente relevant og nødvendig informasjon om pasienten for å fatte riktige beslutninger, og dermed kunne opptre faglig forsvarlig, jf. helsepersonelloven § 4.

Unntak fra taushetsplikten i legemiddelloven

Lovbestemt taushetsplikt er imidlertid ikke til hinder for at opplysninger om mulig skadelig bruk av narkotika gis til Statens helsetilsyn etter legemiddelloven § 25.

Legemiddelloven § 25 omhandler unntak fra taushetsplikten ved melding til Statens helsetilsyn om mulig skadelig bruk av narkotika. Denne bestemmelsen kan benyttes også når det er en konkret mistanke om at legen rekvirerer vanedannende legemidler i et urimelig omfang til seg selv. Slik rekvirering vil kunne føre til administrative reaksjoner mot legen, herunder tilbakekall av legens rekvireringsrett eller tilbakekall av autorisasjon fordi legen kan være til «fare for menneskeliv og helse». Der det foreligger opplysninger om at pasient henter ut vanedannende legemidler av et visst omfang rekvirert av flere leger, kan samme bestemmelse benyttes.

Helsepersonelloven § 30

Etter helsepersonelloven § 30 plikter helsepersonell å utlevere til tilsynsmyndigheten opplysninger som det bes om i forbindelse med tilsyn. Dette gjelder også opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte, og bestemmelsen er derfor et unntak fra taushetsplikten.

Først publisert: 14. desember 2015 Sist faglig oppdatert: 14. desember 2015