Hvordan helsepersonell skal melde fra om bekymringer
Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.
Helsepersonell må selv vurdere hvilke opplysninger det er relevant å gi for at barnevernet skal kunne ivareta sine oppgaver.
Momenter som bør inngå i bekymringsmeldingen:
- bakgrunn for din kjennskap til familien
- hvilken kontakt du har hatt med familien
- beskrivelse av hva som gjør deg bekymret, så konkret og beskrivende som mulig
- hvilke andre instanser familien har kontakt med
- om du har forsøkt/tilbudt veiledning/hjelp, om familien har ønsket dette og hvordan de eventuelt har gjort seg nytte av hjelpen
Huskeliste ved utforming av bekymringsmelding:
- Melding skal sendes umiddelbart etter at det er konstatert funn som gir grunn til bekymring.
- Hvert enkelt helsepersonell har plikt til å melde selv om andre har samme kunnskap eller bekymringsmeldinger er sendt tidligere. Meldeplikten er et selvstendig ansvar.
- Ved usikkerhet, kan du drøfte saken med barneverntjenesten i din kommune uten at barnets/ungdommens navn oppgis.
- Foreldre skal ikke informeres dersom det kan medføre fare eller ulemper for barnet/ungdommen.
- Ring gjerne barnevernet og informér om at du sender melding.
- Opplysninger til barneverntjenesten skal som hovedregel gis skriftlig. Unntaket er dersom det er akutt fare for barnets liv og helse.
Nasjonal portal for bekymringsmeldinger
KS har i samarbeid med Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) utviklet en nasjonal portal for bekymringsmeldinger. Løsningen skal sikre raskere og tryggere innsending av bekymringsmeldinger og bedre kvalitet på innholdet. Portalen kan benyttes av privat og offentlig melder. Det er opp til kommuner/fylkeskommuner selv å benytte portalen.
De som ikke melder digitalt kan velge å benytte skjema for å sende bekymringsmelding fra den offentlige tannhelsetjenesten til barnevernet (DOCX). Skjemaet legges ved journalen.
Når skal barnet eller ungdommen og foresatte informeres?
Når vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, skal opplysninger utleveres til barnevernet uavhengig av barnets, ungdommens, foreldrenes eller andre pårørendes vilje. Så langt det er mulig og ikke i strid med formålet med bestemmelsen – å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade for barnet – bør helsepersonellet informere barnet eller ungdommen, og/eller den eller de med foreldreansvaret, før opplysninger videreformidles.
I alvorlige situasjoner, eller der helsepersonellet er usikre, skal det overlates til barnevernet å vurdere når og på hvilken måte foreldre skal bli informert. Saken skal da drøftes med barnevernet og politiet for å sikre en godt planlagt og koordinert håndtering.
Eksempler på situasjoner der barnevernet bør vurdere hvordan foreldre skal bli informert:
- ved mistanke om at barnet eller ungdommen er utsatt for seksuelle overgrep
- ved mistanke om at barnet/ungdommen eller noen som står barnet/ungdommen nær er utsatt for vold eller overgrep
- dersom det å informere foreldre kan sette noens liv eller helse i fare
- ved bekymring for tvangsekteskap
- ved bekymring for kjønnslemlestelse
I slike tilfeller kan informasjonen til foreldrene gjøre at barnevernet eller politiet ikke får gitt barnet eller andre tilstrekkelig beskyttelse eller at viktig bevismateriale går tapt.
Helsedirektoratet (2018). Hvordan helsepersonell skal melde fra om bekymringer [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 17. februar 2021, lest 11. april 2021). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/tannhelsetjenester-til-barn-og-unge-020-ar/opplysningsplikten-ved-barnemishandling-seksuelle-overgrep-eller-omsorgssvikt/hvordan-helsepersonell-skal-melde-fra-om-bekymringer