Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

3.3. Miljøfaktorer og meningeomer

Ioniserende stråling

Eksponering for ioniserende stråling er den viktigste eksogene risikofaktor for utvikling av meningeom (14). Stråle-induserte meningeomer har en høyere forekomst av patohistologisk heterogenitet og atypi sammenlignet med sporadiske meningeomer. Den absolutte risikoen for meningeom etter strålebehandling er ikke kjent, men det er en latenstid på mange år. Epidemiologiske studier har observert at forekomsten fortsetter å stige selv etter flere tiår og risikoen synes høyest blant pasienter behandlet i ung alder (6;14-16).

Strålebehandling

Terapeutisk stråling medfører eksponering av sentralnervesystemet, enten som en direkte konsekvens av behandlingen eller ved tilfeldig eksponering. Kliniske situasjoner hvor dette er spesielt viktig omfatter:

  • Strålebehandling for primær sykdom i sentralnervesystemet
  • Strålebehandling for svulster i hode- og nakkeregionen
  • Profylaktisk kraniospinal bestråling for behandling av ulike maligniteter

Tilfeldig stråling

En forbindelse mellom stråling og etterfølgende utvikling av meningeom er observert i en rekke andre sammenhenger:

  • Frem til 1950-tallet ble lave stråledoser brukt til å behandle tinea capitis. En analyse av over 11 000 barn behandlet for tinea capitis på denne måten viste syv ganger økning i forekomsten av meningeom, med en gjennomsnittlig latenstid på 36 år (17).
  • Flere studier har rapportert økt risiko for meningeom forbundet med hyppige røntgen­undersøkelser av tenner (18-20), særlig etter høy eksponering i barndommen og først og fremst i en tid da stråledosen ved dental røntgendiagnostikk var høyere enn med dagens teknologi.
  • Hyppig bruk av diagnostisk CT caput kan også være forbundet med en økt risiko for hjernesvulst, inkludert meningeomer (21).
  • For kontroll av sveisesømmer i industri benyttes røntgenstråling til å detektere defekter i materialet. Økt røntgenstråleeksponering i denne forbindelse kan være forbundet med økt risiko for meningeomer (22).

Hormonelle faktorer

Hormonelle faktorer kan ha en rolle i utviklingen av meningeomer. Kvinner har en høyere forekomst av meningeomer sammenlignet med menn og ratioen mellom kvinne og mann er høyest gjennom de beste reproduktive årene og synker hos eldre voksne. Progesteron- og androgenreseptorer finnes i omtrent to tredjedeler av svulstene, mens østrogenreseptorer har blitt identifisert i cirka 10 % av tilfellene (23-25). Flere observasjonsstudier har lett etter en mulig sammenheng mellom enten hormonbehandling eller p-pillebruk og risiko for meningeom, men resultatene har ikke vært entydige (2;26-32). En meta-analyse av studier som inkluderte over 1600 meningeompasienter fant at langvarig bruk av hormonbehandling var assosiert med en liten, men signifikant økning i risikoen for meningeom (relativ risiko [RR] 1,35; 95 % KI: 1,2–1,5) (32). I studier som skilte mellom østrogen alene versus kombinerte østrogen-gestagen hormonpreparater fant man at østrogenpreparater, men ikke kombina­sjons­preparater, var assosiert med økt risiko for meningeom (RR 1,31). Dette tilsvarer en absolutt risikoøkning på tilnærmet 2 per 10 000 brukere i løpet av fem år. Noen, men ikke alle, studier har antydet en beskyttende effekt av røyking mens høy kroppsmasse-indeks (BMI) gir økt risiko. Dette kan skyldes deres effekter på det endogene østrogennivået (26;29-31). Man har derfor spekulert i om kvinnelige hormoner har patogenetisk betydning, men kliniske forsøk med antihormonell behandling ved meningeomer har vært uten sikker effekt.

Brystkreft

En moderat økt risiko for meningeom har blitt rapportert hos kvinner med brystkreft, og en tilsvarende økning i forekomsten av brystkreft har blitt observert hos kvinner med meningeom (33). Hvorvidt dette forholdet skyldes delte hormonelle risikofaktorer, andre risikofaktorer som forårsaker begge svulstsykdommene, eller en underliggende genetisk predisposisjon er uklart (2).

Fedme

En positiv sammenheng mellom BMI og meningeom har blitt rapportert i flere store observasjonsstudier, med odds ratio mellom 1,4 og 2,1 (29;34-38). Dette forholdet kan være relatert til endogene hormonelle faktorer, ettersom fedme er assosiert med høyere nivåer av østrogen og andre vekstfaktorer. Høy BMI er en velkjent risikofaktor for en rekke andre neoplasmer, inkludert øsofaguskarsinom, livmorkreft, tykktarmskreft, og brystkreft (39).

Andre 

Flere studier har vurdert hvorvidt hodeskade er en etiologisk faktor for meningeomer, men resultatene har vært tvetydige (40;41). I de fleste studiene har tidligere hodeskade vært selvrapportert og trolig foreligger det betydelige skjevheter i slike studier. Skader øker dessuten sannsynlighet for at bildediagnostikk blir utført, noe som øker forekomst av tilfeldig påviste meningeomer.

Andre studier har sett på en mulig sammenheng mellom mobiltelefonbruk og påfølgende utvikling av hjernesvulster. I dag er det ingen bevis som understøtter en årsakssammenheng (2), men den svært lange latenstiden man kan se etter ioniserende stråling tyder på at lengre oppfølgingstid er nødvendig før man sikkert kan konkludere.

Bakgrunn

  • Den eneste sikre miljøfaktor som gir risiko for meningeomer er ioniserende stråling

Sist faglig oppdatert: 31. desember 2020