3. Status og behov

Gjennom mediebildet og i henvendelser til statlige myndigheter er det etterlyst tilbud og kapasitet på rehabilitering etter covid-19. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i erfaringene fra spesialisthelsetjenesten og kommunene hvor det samlet sett ikke har vært stor etterspørsel etter rehabilitering etter covid-19. Spesialisthelsetjenesten har tilbud både i helseforetak og ved private institusjoner. Flere av de private institusjonene har ytelsesavtaler som er dekkende for disse pasientgruppenes behov for rehabilitering.

Det er imidlertid geografiske forskjeller, og noen institusjoner har vært mer etterspurt enn andre. Det er enighet i tjenestene og fagmiljøene om at det ikke er behov for diagnosespesifikke tilbud om 

rehabilitering til pasienter som har hatt covid-19. Dette understøttes også av forskning. Variasjon i etterspørsel/henvisninger mellom institusjoner - beskrevet som ventetid hos noen og ledig kapasitet hos andre – ser særlig ut til å skyldes mangel på informasjon. Det kan i tillegg være grunn til å stille spørsmål ved om det kan være behov for bedre koordinering av søknader og henvisninger for å sikre optimal utnyttelse av kapasitet. Henvisninger fra fastlegene sendes regional vurderingsenhet (RVE), men helseforetakene henviser direkte til institusjonene. Det er noe variasjon i praksis mellom helseregioner, og det er ingen helhetlig overordnet koordinering av søknader/henvisninger til private institusjoner. Valg av institusjon vil dermed i stor grad påvirkes av søkers/henvisers kjennskap til feltet.

Når det gjelder tilbud og kapasitet på rehabilitering i kommunene, er det stor variasjon mellom kommuner. Dette utfordringsbildet er også kjent fra tidligere, og fremkommer ikke minst også i evalueringen av opptrappingsplanen. Men selv store kommuner melder at det ikke har vært betydelig påtrykk knyttet til pandemien.

Når det gjelder erfaringer med rehabilitering etter covid-19 er det store variasjoner i hvorvidt både kommunene og spesialisthelsetjenesten har erfaring fra dette blant annet på grunn av ulikt smittetrykk.

Statistikk fra FHI pr. 7. juni 2021 viser at i overkant av 4 % av de som har fått påvist covid-19 sykdom har vært innlagt i sykehus. Av disse igjen har 16 % vært innlagt på intensiv avdeling. 

Status pr 07.06.2021:

En omfattende dansk randomisert kontrollert studie, publisert mai 2021, blant personer som har hatt mild/moderat covid-19 uten innleggelse, viser at mild korona sjelden gir alvorlige senskader (Lund et al 2021*). FHI mener at resultatene fra denne studien også er gyldig for Norge.

FHI har også sett på behovet for helsetjenester etter gjennomgått koronainfeksjon, og finner at det er få av de med milde symptomer som har vedvarende plager som trenger oppfølging av helsetjenesten. Det har ikke vært mulig å hente ut registerdata på hvor mange pasienter med covid-19 som har mottatt rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Helse Sør-Øst oppgir imidlertid fra egne data at det pr 02.02.21 var gitt slikt tilbud til 150 pasienter, og tilsvarende for Helse Nord var 13 pasienter. De fleste av oppholdene er gitt ved privat rehabiliteringsinstitusjon, og de fleste var søkt inn fra sykehus.

En kartlegging pr. 14.5.21 fra de regionale helseforetakene og rehabiliteringskoordinatorene, viser at de private rehabiliteringsinstitusjonene har hatt økt pågang i 2021, særlig i Helse Sørøst. Det er også noe økning i rehabilitering etter covid-19 i helseforetakene, mest i Helse Sørøst med også i Helse Vest.  Det meldes om få avslag på henvisinger og god kapasitet på rehabilitering og kun kort ventetid på enkelte spesielle tilbud. Rehabiliteringstelefonen har heller ikke opplevd vesentlig pågang.

Helsedirektoratet har utarbeidet en rapport om rehabiliteringsaktivitet under pandemien. Den viser at nedstengningen i forbindelse med pandemien hadde store konsekvenser for rehabiliteringsvirksomheten i spesialisthelsetjenesten i 2020. Smittevernhensyn og endrede prioriteringer gjorde at aktiviteten på rehabiliteringsområdet ble vesentlig lavere i 2020 sammenlignet med tilsvarende periode i 2019. Variasjonen mellom regionene var stor. Variasjon avspeiltes ikke nødvendigvis i graden av smittetrykk hver enkelt region opplevde i denne perioden. Rapporten viser også at fra 2019 til 2020 var reduksjonen i rehabiliteringsaktivitet større i sykehus enn ved private rehabiliteringsinstitusjoner.

Spesialisthelsetjenesten har tilgang til oversikt over tilbud om rehabiliteringstilbud generelt og om tilbud som passer for pasienter med covid-19, publisert på de regionale koordinerende enhetene (RKE) sine nettsider. RKE i de fire helseregionene betjener også Rehabiliteringstelefonen, 800 300 61, som er et gratis "grønt nummer" som både pasienter, pårørende og tjenestene kan kontakte. Det ligger også informasjon på Helsenorge.no under temaet  "Velg behandlingssted".

Når det gjelder informasjon om kommunale tilbud om rehabilitering finnes ingen tilsvarende enhetlig fremstilling. Det er ofte også manglende beskrivelse av tilbud på kommunenes egne nettsider. Rehabiliteringstelefonen gir imidlertid også veiledning om hvordan pasienter og pårørende kan komme i kontakt med egen kommune. Det legges til grunn at de koordinerende enhetene for habilitering og rehabilitering skal ha slik oversikt.

Til tross for at tilbudet er tilgjengelig både på kommune- og spesialisthelsetjenesten, ble det under høringsrundene meldt inn et betydelig informasjonsbehov fra både pasienter, pårørende og helsepersonell. Flere av tjenestene var ukjent for helsepersonell.

Oppsummerte utfordringer: 

• Pasienter mener at de ikke får nødvendig informasjon og kunnskap om sykdommen og hvilke funksjonsproblemer som kan oppstå i senere faser av forløpet. Dette gjelder også for pasienter som er innlagt eller er utskrevet.
• Pasienter opplever informasjon som lite tilgjengelig og kjenner ikke til kilder hvor de kan finne informasjon på egen hånd, hverken om selvhjelp eller rehabilitering.
• Pasienter er tydelige på at det ikke er nok at informasjonen finnes på nettsider.
• Helsepersonell viser til at det er en del pasienter som har begrenset norskkunnskap, og etterlyser bistand til å kommunisere med denne pasientgruppen.
• Personell i helsetjenestene er ikke kjent med tilgjengelige tilbud og kjenner heller ikke kildene til hvor pasientene kan hente informasjon. Enkelte kommuner har hatt lav smittetrykk og dermed færre henvendelser.
• Fastlegene og annet personell i helse- og omsorgstjenestene er ikke tilstrekkelig kjent med tilgjengelige rehabiliteringstilbud og kjenner heller ikke kildene til hvor pasientene kan hente informasjon. Enkelte kommuner har hatt lav smittetrykk og dermed færre henvendelser.
• Det er generelt manglende kunnskap om rehabilitering – både i befolkningen og i tjenestene

Det har kommet innspill om manglende systematikk i at behov for rehabilitering blir identifisert, avklart og utredet. Dette gjelder i hele kjeden av tjenester – fra akuttavdelinger i sykehus og ut i kommunene. Det beskrives som mer utfordrende å fange opp behov når pasienter ikke har vært innlagt i sykehus, når behovet oppstår gjennom at pasientene "ikke kommer seg" og at funksjonsutfordringer vedvarer selv en god stund etter sykdommen.

Mangelfull systematikk i utredning av behov, herunder at det sikres nødvendig tverrfaglig bredde i utredningen, fremkommer også som erfaringer fra arbeidet med opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering og evalueringen av denne. Helse- og omsorgsdepartementet sitt rundskriv I-5/2017 anbefaler at behov og potensial for rehabilitering skal avklares før innvilgelse av tjenester som kompenserer for tap av funksjon.

Dette situasjonsbildet står i kontrast til spesialisthelsetjenestens og kommunenes plikt til å legge til rette for at behov for rehabilitering oppdages, jamfør forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator §§ 7 og 12.

Nødvendig tverrfaglig bredde bør sikres både i den første avklaringen av pasientens behov for rehabilitering med mål å rute personen til riktig tilbud, og i den konkrete utformingen og gjennomføringen av rehabiliteringsprosessen.

I primærhelsemeldingen sies det at "Personell i helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester må lære å stille spørsmålet: "Trenger denne brukeren habilitering eller rehabilitering?" Spørsmålet må stilles ved utskrivning fra sykehus, ved konsultasjoner hos fastlegen, ved sykemelding og ved alle situasjoner der helse- og omsorgstjenesten møter brukere som har redusert funksjons- og mestringsevne". 

Både fra spesialisthelsetjenesten og kommunene etterlyses det bedre strukturer for dette. Det foreslås sjekklister og felles funksjonskartleggingsverktøy. Det henvises til konkrete anbefalinger om verktøy i de nasjonale faglige rådene for rehabilitering etter covid 19.

Private rehabiliteringsinstitusjoner leverer i dag mer enn halvparten av rehabiliteringsaktiviteten i spesialisthelsetjenesten – målt i antall pasienter. Institusjonene leverer tjenester etter avtaler med regionale helseforetak, og inkluderer også ytelsesavtaler som beskriver krav til faglig innhold.

Samhandling og avklaring av ansvar knyttet til rehabilitering skal beskrives i de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner. De private institusjonene inngår imidlertid ikke i samhandlingsstrukturen mellom helseforetak og kommuner. Det er nedfelt i avtalene med RHF at institusjonene skal samhandle med kommunene om pasientene. Men det er ikke fastlagte enhetlige rutiner eller samarbeidsavtaler som er dekkende for forløp mellom private institusjoner og ut til kommunene, slik det er mellom helseforetak og kommuner. Institusjonene beskriver at de selv finner frem til kontaktpersoner i kommunene, og at dette varierer fra at de kontakter fagpersonell, som eksempelvis en fysioterapeut direkte, eller at de kontakter fastlege eller bestillerkontor/forvaltningskontor. De sier at de ikke har oversikter over de kontaktpunktene for meldingsutvekslinger som HF benytter.

Fra spesialisthelsetjenesten, herunder fra private rehabiliteringsinstitusjoner, etterlyses det også bedre og mer informative henvisninger til rehabilitering. Det er utarbeidet en sjekkliste som fastlegene bes benytte, og Sunnaas lanserte i februar 2021 en informasjonsfilm om henvisninger.

Det er ingen standardiserte skjemaer for henvisninger. Informasjon om dette finnes ikke i Norsk elektronisk legehåndbok (NEL), som er et hyppig brukt verktøy hos fastlegene.

I henvisningen bør det fremgå hvorfor pasienten henvises til spesialisthelsetjenesten.

Kombinasjonen av at det finnes tilgjengelige tilbud, men at pasienter ikke får informasjon om tilbud og at behov/mulig behov ikke blir avklart og utredet, kan gi grunnlag for å anta at det kan være "mørketall" når det gjelder behov for rehabilitering. Situasjonen som beskrives knyttet til covid-19 er sannsynligvis også gjeldende for andre pasientgrupper.

Helsedirektoratet har fått innspill fra pasient- og brukerombud om at rehabilitering fremstår som "de hemmelige tjenestene", og at mangel på informasjon kan være årsak til mangel på etterspørsel.