2. Forholdet til andre lover

Helsepersonelloven gjelder for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven

Hovedregelen etter første punktum er at helsepersonelloven gjelder tilsvarende for alt personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Det innebærer at helsepersonelloven også gjelder for personell som yter omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, og som derfor er tjenester som ikke faller inn under begrepet helsehjelp i helsepersonelloven § 3 tredje ledd. Tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp inkluderer personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, og avlastning. Bestemmelsen innebærer blant annet at personellet skal følge reglene om taushetsplikt og forsvarlighet i helsepersonelloven.

Unntak og presisering av helsepersonellovens anvendelse i forskrift

Andre punktum gir departementet forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen. Bestemmelsen gir departementet også myndighet til å gi forskrift om at enkelte bestemmelser i helsepersonelloven ikke skal gjelde for personell som yter bestemte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Forskrift om helsepersonellovens anvendelse presiserer og gjør unntak fra hovedregelen om at helsepersonelloven gjelder for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Helsepersonelloven gjelder ikke for personer som mottar omsorgsstønad

Helsepersonelloven gjelder ikke for personer som mottar omsorgsstønad etter hol. § 3-6 nr. 3. Dette er presisert i forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 1.

Reglene om dokumentasjonsplikt i helsepersonelloven kap. 8 gjelder ikke for personer som yter tjenester som ikke er helsehjelp

Bestemmelsene om dokumentasjonsplikt i helsepersonelloven kapittel 8 gjelder ikke for personer som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse for helsehjelp etter helsepersonelloven § 3 tredje ledd. Reglene om dokumentasjonsplikt gjelder likevel for personell som yter tjenester etter hol. kapittel 9 om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning, jf. hol. § 9-10. Dette følger av forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 2.

Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell. Les om definisjonene av helsehjelp og helsepersonell i rundskrivet til helsepersonelloven § 3. Tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp inkluderer personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, samt støtte til pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver, selv om avlastningstiltak også ofte vil kunne inneholde elementer av helsehjelp til den omsorgstrengende. Grensen mellom helsetjenester og omsorgstjenester er omtalt i rundskrivet til § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b.

Personell som yter tjenester som ikke anses som helsehjelp har dermed ingen direkte lovpålagt plikt til å dokumentere tjenesteytelsen. Imidlertid tilsier blant annet kommunens plikt til å sikre at tjenestene skal være forsvarlige, helhetlige og koordinerte etter hol. § 4-1, og kommunens plikt til å arbeide systematisk for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet etter hol. § 4-2 at det også ved ytelse av omsorgstjenester er nødvendig med en viss skriftliggjøring av informasjon knyttet til tjenesteytingen. Kommunen må derfor utarbeide rutiner for og krav til dokumentasjonen slik at relevante og nødvendige opplysninger om brukeren og tjenesteytingen blir nedfelt på en forsvarlig måte, samt legge til rette for at personellet kan dokumentere i samsvar med dette. Når kommunen utarbeider rutiner og krav til dokumentasjonen, vil det være hensiktsmessig å legge reglene i helsepersonelloven kapittel 8 og pasientjournalforskriften til grunn så langt de passer.

Dokumentasjon av oppgaver vil innebære behandling av personopplysninger som krever et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6. Fordi dokumentasjon også innebærer behandling av særlig kategorier av personopplysninger, er det også krav om at et av unntakene i artikkel 9 kommer til anvendelse. Dataansvarlig må vurdere riktig behandlingsgrunnlag, og hvilket særskilt grunnlag i artikkel 9 som kan legges til grunn for behandlingen av opplysninger. 

Kommunen har plikt til å tilby og yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester, og skal systematisk arbeide for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Kommunen må sikre at omsorgstjenestene de yter dokumenteres i tilstrekkelig grad til at kommunen kan ivareta pliktene sine etter regelverket. Det rettslige behandlingsgrunnlaget for personopplysninger kan da være personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og artikkel 9 nr. 2 bokstav h, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1, 4-1 og 4-2.

Dokumentasjon av tjenesteyting som ikke anses som helsehjelp er også omtalt i veilederen for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 6.1.

Sentrale forskrifter med hjemmel i § 2-1

• Forskrift om helsepersonellovens anvendelse

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)
• Høringsnotat - Samhandlingsreformen - forslag til forskriftsendringer og nye forskrifter som følge av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (regjeringen.no)

Hovedregelen i norsk rett er at tildeling av rettigheter fra det offentlige til private skal følge reglene i forvaltningsloven og skje i form av enkeltvedtak. Forvaltningsloven regulerer saksbehandlingen i forvaltningssaker og inneholder viktige rettssikkerhetsgarantier for den enkelte i møte med den offentlige forvaltningen.

Bestemmelsen regulerer forholdet til forvaltningsloven. Forvaltningsloven gjelder for kommunens virksomhet med de særlige bestemmelsene som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Det innebærer at kommunen må følge reglene i forvaltningsloven, hvis ikke helse- og omsorgstjenesteloven eller pasient- og brukerrettighetsloven regulerer det aktuelle spørsmålet på en annen måte.

Forvaltningsloven har blant annet regler om habilitet, veiledningsplikt, saksbehandlingstid, taushetsplikt, forhåndsvarsling, utredningsplikt, begrunnelse, underretning om vedtak, klage, omgjøring, sakskostnader, forskrifter, virkningen av feil og utsatt iverksettelse.

Pasient- og brukerrettighetsloven har flere regler som gjelder i tillegg til eller i stedet for forvaltningsloven. For eksempel har pasient- og brukerrettighetsloven særlige regler om hvem som er part, informasjon og medvirkning, nærmeste pårørendes rettigheter og innsyn i journal.

Det er også gjort et unntak fra forvaltningsloven i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 tredje ledd av personvernhensyn. Her er det bestemt at flere som samtidig søker en tjeneste det er knapphet på, ikke skal regnes som parter i samme sak. Videre går det frem at en søker som mener seg forbigått, ikke kan klage over at en annen har fått ytelsen.

Det er også gitt særlige bestemmelser om forholdet til forvaltningslovens regler om enkeltvedtak og klage i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-7 første og andre ledd og 7-7. Se omtalen av disse nedenfor.

Videre er det særlige saksbehandlingsregler i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning og kapittel 10 om tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. Se rundskrivet rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming og veilederen om tvangstiltak overfor personer med rusmiddelproblemer (PDF).

Helsedirektoratet har laget en veileder om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) som blant annet omtaler forholdet til forvaltningsloven nærmere. Veilederen gjelder først og fremst saksbehandling av tjenester etter hol. §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8, men gir også veiledning om saksbehandling av andre tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Forholdet til forvaltningslovens regler om enkeltvedtak

Det er gitt særlige regler om forholdet til forvaltningslovens regler om enkeltvedtak i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7. Hvilke tjenester som er omfattet av reglene om enkeltvedtak bestemmes dermed av pbrl. § 2-7.

Hovedregelen etter pbrl. § 2-7 første ledd er at forvaltningsloven kapittel IV og V bare gjelder for vedtak etter pbrl. § 2-6 a om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling, og ikke for andre vedtak etter pbrl. kapittel 2. Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder regler om saksforberedelse ved enkeltvedtak og vedtaket. Det betyr for eksempel at bestemmelsene i forvaltningsloven om forhåndsvarsling, utredningsplikt og begrunnelse som hovedregel ikke gjelder. De øvrige reglene i forvaltningslovens andre kapitler og reglene i pasient- og brukerrettighetsloven om rett til informasjon, medvirkning, klage mv. vil likevel gjelde.

Det er gjort unntak fra denne hovedregelen i pbrl. § 2-7 andre ledd. Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder likevel med de særlige bestemmelsene som følger av pasient- og brukerrettighetsloven for vedtak om tjenester etter hol. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a til c, § 3-6 og § 3-8 som forventes å vare lenger enn to uker. Tilsvarende gjelder for vedtak etter hol. § 3-2 a. Disse bestemmelsene gjelder:

• helsetjenester i hjemmet,
• personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt,
• plass i institusjon, herunder sykehjem
• nødvendig pårørendestøtte, herunder opplæring og veiledning, avlastningstiltak og omsorgsstønad
• brukerstyrt personlig assistanse (BPA)
• kommunens vedtak om hvorvidt pasienten eller brukeren oppfyller kommunens kriterier for langtidsplass etter § 3-2 a. Det gjelder både vedtak om umiddelbar tildeling av plass og vedtak om oppføring på venteliste.

Det betyr for eksempel at kommunen skal fatte enkeltvedtak ved tildeling, endring eller avslag på tjenester som personlig assistanse eller plass i institusjon som er ment å være lenger enn to uker. At reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven gjelder, innebærer blant annet at partene skal varsles, at vedtaket skal være begrunnet og at partene skal underrettes skriftlig om vedtak, begrunnelse og klagemuligheter. Saksbehandlingen når reglene om enkeltvedtak gjelder er nærmere omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF).

Skillet i pbrl. § 2-7 mellom tjenester som krever enkeltvedtak og tjenester som ikke gjør det, skal blant annet sikre at ytelse av helsehjelp ikke byråkratiseres unødig. Les mer om bestemmelsen i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7.

I noen tilfeller kan det oppstå tvil om det er krav om enkeltvedtak for et konkret tjenestetilbud. Veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 3.2.2.1 gir veiledning om slike tilfeller.

Selv om forvaltningslovens regler om enkeltvedtak ikke gjelder, har kommunen plikter og pasientene og brukerne rettigheter som innebærer at det stilles en rekke krav til saksbehandlingen. For eksempel skal alle saker som gjelder spørsmål om helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere utredes betryggende i tråd med ulovfestede prinsipper om forsvarlig saksbehandling og kravet til faglig forsvarlighet i helse- og omsorgstjenestene. Dette gjelder selv om utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 bare gjelder for enkeltvedtak. Saksbehandlingen når reglene om enkeltvedtak ikke gjelder er omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF).

Forholdet til forvaltningslovens klageregler

Forholdet til forvaltningslovens klageregler er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7. Ifølge første punktum gjelder forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak så langt de passer, med de særlige bestemmelser som er gitt i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7. Dette innebærer for eksempel at bestemmelsene i pbrl. § 7-3 om klagens form og innhold og § 7-5 om klagefrist går foran forvaltningslovens generelle bestemmelser.

Utgangspunktet er at klageinstansen kan prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningsloven § 34. Ved prøvingen av det frie skjønn i saker om kommunale helsetjenester skal statsforvalteren imidlertid legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret, jf. pbrl. § 7-7 andre punktum. Ved prøvingen av det frie skjønn i saker som ikke gjelder helsetjenester, skal statsforvalteren legge stor vekt på det kommunale selvstyret, jf. fvl. § 34 andre ledd tredje punktum. Dette går frem av pbrl. § 7-7 tredje punktum. Statsforvalterens behandling av klagesaker er omtalt i veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 4.3.

Les mer i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7. Se ellers rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 om klagereglene. Se også veilederen om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF) kapittel 4 om behandling av klagesaker.

Sentrale forarbeider

• Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven (regjeringen.no)