2. Virksomhetens ansvar og oppgaver innen forebygging av selvmord

Bibliotek for helseforvaltningen (Folkehelseinstituttet) utførte systematisk litteratursøk etter forskningsartikler som svarte til problemstillingen overfor.

• Personlige eiendeler: Det ble ikke funnet noen studier som svarte til problemstillingen.
• Fysiske lokaler: Helsedirektoratet identifiserte seks studier som ble kvalitetsvurdert. Etter kvalitetsvurdering gjensto tre studier som besvarte problemstillingen på en tilfredsstillende måte. Resultatene presenteres under.

Se søkestrategi (PDF) og dokumentasjonsark 2020 (PDF)

Det ble gjort et oppdatert søk i desember 2023, men det resulterte ikke i inklusjon av flere studier. Se dokumentasjonsark 2023 (PDF)

Kapur et al. (2016) er en retrospektiv kohortstudie av pasienter i England som tok sitt eget liv innenfor 12 måneder etter kontakt med helsevesenet i perioden 1/1997 til 12/2012. Behandlende/relevante klinikere ble identifisert gjennom registeret National Confidential Inquiry into Suicide and Homicide by People with Mental Illness (NCISH), og spørreskjema ble sendt til disse for detaljert informasjon om hendelsene. Artikkelen beskriver selvmordsraten før og etter implementeringen. Fjerning av ligaturpunkter/mulige hengningspunkter på sengeposter var ett av tiltakene.

Watts et al. (2012) er en observasjonsstudie med data fra VHA (Veterans Health Administration) i USA. Alle selvmord i tidsrommet 1/1999 til 3/2011 ble identifisert og inkludert gjennom rapporter for alvorlige hendelser. Hensikten med studiet var å evaluere selvmordsraten før og etter implementeringen av en sjekkliste over fysisk miljø på psykiatriske sengeposter. Sjekklisten inneholdt 114 punkter og ble implementert i 2008.

Watts et el. (2017) er en oppfølging av studien fra 2012, og inkluderer data opptil syv år (frem til 2015) etter implementering av sjekklisten. Hensikten var å vurdere om den lavere forekomsten av selvmord etter implementering av sjekklisten for det fysiske miljøet vedvarte over tid.

Resultater per utfall

Selvmord: Kapur et al. (2016) fant en signifikant reduksjon i selvmordsrate etter fjerning av ligaturpunkter med en insidensrate per 10 000 på 12 (KI 11,75-12,25) før implementering sammenliknet med 9,31 (KI 9,11-9,51) etter implementering. Watts et al. (2012) identifiserte 22 selvmord før implementert sjekkliste sammenliknet med 3 etter, som resulterte i en signifikant forskjell i selvmordsrate per 100 000 før (2,64) og etter (0,87) implementeringen. Oppfølgingsstudien (Watts et al. 2017) fant ingen endring av selvmordsrate over tid (0,74 per 100 000), og konkluderte med en vedvarende lavere forekomst av selvmord etter implementert sjekkliste.

Selvmordsforsøk: ingen av de ovennevnte studiene rapporterer på selvmordsforsøk. Ingen studier med effekt av metoderestriksjon på selvmordsforsøk ble identifisert.

Bibliotek for helseforvaltningen (Folkehelseinstituttet) utførte systematisk litteratursøk etter systematiske oversikter basert på problemstillingen overfor. Helsedirektoratet identifiserte én systematisk oversikt. Resultatene presenteres under.

Se søkestrategi (PDF) og dokumentasjonsark 2022 (PDF).

Andriessen et al. (2019) undersøkte effekt av intervensjonsbehandling hos etterlatte etter selvmord. De inkluderte 11 kontrollerte studier, publisert mellom 1984 og 2018, som sammenliknet etterlatte som fikk systematiske informasjons- og støttetiltak med etterlatte som ikke fikk systematisk oppfølging. De rapporterte på sorg, psykososiale og selvmordsrelaterte utfall. Blant de 11 studiene var det seks randomiserte og kontrollerte studier og en case-kontroll-studie med totalt 553 deltakere som omtalte problemstillingen og fire av utfallene i dette søket.

Ifølge forfatterne var kvaliteten på studiene samlet sett svak, og de påpeker behovet for flere metodisk bedre utførte studier. Grunnet stor variasjon mellom studiene både mht. type intervensjon, studiepopulasjon og kontrollgruppe, samt hvordan sorg, psykososiale og selvmordsrelaterte utfall ble målt, er resultatene presentert deskriptivt.

Majoriteten av studiene var utført i USA. Studiene inkluderte etterlatte ektefeller, søsken og barn der en av foreldrene hadde utført selvmord. Deltakerne var mellom 14 og 70 år. Tiden etter selvmordet varierte fra åtte dager til 11 år.

Resultater:

Sorg

En studie som med et åtte ukers støttegruppe-program ledet av helsepersonell og trenede frivillige, fant større reduksjon av sorgopplevelsen hos intervensjonsgruppen enn hos den passive kontrollgruppen. Seks studier med aktiv kontrollgruppe eller kontroller som fikk ikke-systematisk oppfølging (de fikk vanlig oppfølging) rapporterte sprikende funn. En studie som sammenliknet psykoterapi utført av helsepersonell med et sosialt støtteprogram for enker som hadde opplevd selvmord, fant reduksjon i sorgsymptomer hos intervensjonsgruppen. En større påfølgende studie klarte imidlertid ikke å vise effekt.

Komplisert sorg

I en studie ble det utført familiebasert psykoterapi for etterlatte fire ganger, og forekomst av komplisert sorg ble sammenliknet med kontroller som ikke fikk systematisk oppfølging. Det ble ikke funnet forskjell i komplisert sorgopplevelse mellom gruppene, men det var tendens til reduksjon i skamfullhet når det gjaldt selvmordet. I en annen studie der det ble benyttet kognitiv atferdsterapi og psykologisk opplæring, ble det funnet reduksjon av sorgopplevelse i intervensjonsgruppen, men ingen effekt mot komplisert sorg åtte måneder etter intervensjonen.

Psykososiale effekter

Deltakere som ukentlig deltok i et støttegruppeprogram med en opplæringsdel som varte i fire måneder, rapporterte at plagsomme følelser ble redusert, og at de hadde mer positive følelser, innsikt og var bedre til å løse problemer sammenliknet med de som hadde opplevd selvmord uten å søke hjelp. En annen studie viste at 10 uker i gruppeterapi hos psykologspesialist for barn reduserte forekomst av angst og depresjon, men ikke posttraumatisk stress eller sosial tilpasning 12 uker etter avsluttet terapi.

Selvmordstanker og -atferd

Ingen studier rapporterte om ikke-fatal selvmordsatferd eller selvmord hos etterlatte, men tre studier rapporterte om selvmordstanker. En av studiene fant ikke statistisk signifikante forskjeller mellom intervensjonsgruppe og kontroll gruppe når det gjaldt selvmordstanker rett etter fullført intervensjon eller åtte måneder etterpå. En annen studie som sammenlignet familiebasert psykoterapi med usystematisk oppfølging, fant ingen forskjell når det gjaldt selvmordstanker hos de etterlatte.

Bibliotek for helseforvaltningen (Folkehelseinstituttet) utførte et systematisk søk etter forskningsartikler basert på problemstillingen fra 2020. Helsedirektoratet identifiserte fire studier som ble kvalitetsvurdert. Etter kvalitetsvurdering gjensto to studier som besvarte problemstillingen på en tilfredsstillende måte. Disse to inkluderte også resultater om opplæring.

Se søkestrategi (PDF) og dokumentasjonsark 2020 (PDF). Det ble gjort et oppdatert søk i desember 2023, men det resulterte ikke i inklusjon av flere studier. Se dokumentasjonsark 2023 (PDF).

Resultatene presenteres under.  

Leaune et al. (2019) er en systematisk oversikt med hensikt å evaluere hvilke konsekvenser en pasients selvmord kan få for leger under spesialisering. Oversikten inkluderer til sammen 22 kvalitative og kvantitative studier (13 tverrsnittsstudier, seks kasuistikker og tre intervensjonsstudier).

Sandford et al. (2021) er en systematisk oversikt der 54 studier er inkludert (21 kvantitative, 16 kvalitative og 17 blandet metodikk). Hensikten var å studere konsekvenser for helsearbeideren og opplevd støtte i forbindelse med en pasients selvmord, men også å studere faktorer som kan begrense skadevirkningene.

Resultater oppsummert per utfall

Sykefravær/slutter i jobben: Ingen av studiene rapporterer direkte på disse utfallene.

Livskvalitet: Skyld, sjokk, tristhet og sinne er de vanlige personlige reaksjonene, men et pasientselvmord kan også få konsekvenser for helsepersonells videre faglige praksis (Leaune et al., 2019). Mange rapporterer større grad av tvil knyttet til egen vurderingsevne og beslutningskompetanse, noe som kan gi utslag i en forsiktighet i klinisk praksis (Sandford et al., 2021). Henvisning til behandling skjer oftere, og forskrivning av antidepressiva øker etter opplevd pasientselvmord. Det å ha kjent pasienten lenge, eller ha sterkt positive eller negative følelser knyttet til pasienten, kan medføre sterkere reaksjon på pasientens selvmord. Selvmord hos yngre pasienter og pasienter med barn medførte også sterkere reaksjoner hos helsepersonell. Konsekvensene av et selvmord var større for helsepersonell som hadde en opplevelse av at de i en eller annen utstrekning var ansvarlige for at pasienten tok sitt liv.

Opplevelser av faktorer som kan bidra til å begrense konsekvenser hos ansatte:

Forberedende opplæring av helsepersonell rapporteres som vesentlig for hvordan den ansatte opplever hendelsen og konsekvensene av denne (Leaune et al., 2019 og Sandford et al., 2021). Helsepersonell som har fått forutgående opplæring og kompetanse knyttet til håndtering av alvorlige hendelser, og forberedelse av at dette kan skje, og med gode støttefunksjoner rundt seg, rapporterte i mindre grad at selvmord får negative konsekvenser for personlig eller faglig fungering. Ca. 50 % av leger i spesialisering opplever selvmord hos pasient (Leaune et al., 2019). Disse rapporterer å være opplært i prosedyrer for risikovurdering, men kun et fåtall fikk opplæring i prosedyrer for håndtering av alvorlige hendelser. Mange synes ikke å være godt nok forberedt på at selvmord kan skje, verken praktisk eller emosjonelt (Leaune et al., 2019)

Oppfølging etter selvmord og rutiner for dette oppleves som en viktig faktor. Utilfredsstillende oppfølging gir en generell økning av de negative konsekvensene av en pasients selvmord (Leaune et al., 2019). Uformell støtte fra kollegaer, familie og venner ble rapportert som mest betydningsfullt, men strukturert oppfølging viste mer blandede resultater. Gjennomgang av hendelsen med søkelys på felles læring (ikke individuelt ansvar) som blir gjennomført med sensitivitet overfor de mest berørte av helsepersonell, ble rapportert som hensiktsmessig (Leaune et al., 2019; Sandford et al., 2021).