Når en forelder eller søsken dør kan det føre til en krise for familien. Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at en forelder eller et søsken dør.
Barn, søsken og foreldre tolkes vidt. Se kapittel 3.2 avklar om pasienten har barn eller søsken under 18 år om forståelsen av barn, søsken og foreldre.
Hvis foreldre eller søsken dør brått og uventet utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus oppstår vanligvis en krise for de pårørende. I slike tilfeller har kommunen ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester, f.eks. gjennom et kriseteam i kommunen, fastlegen, helsestasjon eller skolehelsetjeneste. Det helsepersonellet som kommer i kontakt med barnet etter at det har vært utsatt for en slik krise skal bidra til å ivareta barnets behov for informasjon og oppfølging.
De fleste dødsfall skjer på pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus. Derfor vil det å ta vare på barn som etterlatte i de fleste tilfeller være en naturlig videreføring av barn som pårørende-arbeid i forkant av dødsfallet, slik det er beskrevet i kapittel 5. I tilfeller foreldre eller søsken dør utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, kan forelderen eller søskenet være fulgt opp poliklinisk. Det kan for eksempel gjelde for pasienter som dør som følge av rusmiddelmisbruk. I slike tilfeller vil helsepersonellet som følger opp poliklinisk, ha hatt ansvar for barn som pårørende i forkant av dødsfallet. Da vil det å ta vare på barnet også i tilknytning til dødsfallet være en naturlig videreføring av dette ansvaret.
Eksempler på situasjoner der helsepersonell skal bidra:
- Når foreldrene ikke er i stand til, eller ikke ser seg i stand til å møte barnas behov
- Når foreldre søker råd om hvordan de skal ta vare på barnet
- Når helsepersonellet vurderer at foreldrene vil ha nytte av råd
I etterkant av et dødsfall må helsepersonell søke å avklare barnets informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Hva som skal til for å dekke barnets behov, må vurderes individuelt.
Informasjonen skal gis i en form som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger. Opplysninger om avdøde skal gis innenfor rammene av helsepersonelloven § 24. Ifølge denne bestemmelsen kan helsepersonell gi opplysninger om en avdød person videre dersom vektige grunner taler for dette. Når en vurderer å gi opplysninger eller ikke, skal det tas hensyn til det en tror avdøde hadde ønsket, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.
Når barnet får tilstrekkelig oppfølging fra foreldrene kan det være nok å gi generell informasjon om tilbud, blant annet tilbud om bistand til å kontakte barnehage, skole, helsestasjon, eller skolehelsetjeneste. Helsepersonell kan også gi generelle råd om barn og sorg:
- Inkluder barn og unge i sorgen, ikke utelukk dem fra sorgen.
- La mindre barn gå ut og inn av sorgen, de kan ofte veksle mellom å være triste og gråte i korte perioder for så å involvere seg i lek og latter.
- La barna få snakke om tanker og følelser, og for eksempel bruke tegning som en del av sorgbearbeidingen.
- Hjelp barna med å skille fantasi og virkelighet; lytt til barna og snakk med dem.
- La barna få ta del i det de selv ønsker, for eksempel å se den døde i kisten, eller å være med i begravelsen.
- Gjør det klart for barn og unge at de ikke har ansvar å gjøre mamma eller pappa glade igjen.
Dersom barnet har behov for oppfølging over tid, bør helsepersonellet innhente nødvendig samtykke og sørge for at barnet blir henvist videre. Beslutninger om oppfølging bør så langt det er mulig, gjøres i samråd med foreldre eller andre med omsorgen for barnet.
Fastlegen kan spille en viktig rolle i oppfølging av barn som etterlatte over tid.
Se også kapittelet Støtte til pårørende ved livets slutt