4.5. Syn, hørsel og kommunikasjon
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Synsfunksjonen bør vurderes etter hjerneslaget, og pasienter med synsproblemer bør henvises til øyelege, optiker, ortoptist og/eller synspedagog.**
Synsproblemer har blitt rapportert hos opptil 60 % av slagrammede. I årsrapport norsk hjerneslagsregister 2015, har 18% rapportert om nytilkomne synsproblemer etter hjerneslaget. Det vanligste problemet er synsfeltutfall (tap av syn i visse deler av synsfeltet, oftest halvsidig homonym hemianopsi). Andre synsproblemer rapporteres også hyppig etter hjerneslag, som dobbeltsyn pga. øyemuskelparese, ustabil fokusering, lysømfintlighet med mer.
Det finnes ikke tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne anbefale gjenopptrening av synsfeltet ved spesielle stimuleringstiltak eller forskjellige former for hjelpemidler. Kompensatorisk synstrening i form av visuelle skanningsteknikker kan forsøkes. Se også anbefaling om «Synsforbedrende tiltak hos pasienter med synsfeltutfall etter hjerneslag".
I tillegg til øyelege kan det være aktuelt å benytte synspedagoger som har kompetanse innenfor disse områdene. Enkelte ergoterapeuter med spesiell kompetanse i synstrening gir også opplæring i visuelle skanningsteknikker. Synskontakt er opprettet i mange kommuner med tanke på enkel rådgivning og oppfølging i bruk av synstekniske hjelpemidler i samarbeid med hjelpemiddelsentralen, og ved pasienter med synsvansker etter hjerneslag bør det tas kontakt med synskontakt tidlig.
Pasienter bør få vurdert synsfunksjonen etter hjerneslaget. Ved nyoppstått reduksjon i visus, dobbeltsyn eller synsfeltsutfall bør henvisning til øyelege vurderes. Hvor mange som også bør tilbys synstrening ved synspedagog er usikkert. Synspedagoger har til nå vært en lite tilgjengelig yrkesgruppe, men mye taler for at synspedagoger bør være tilgjengelige i en spesialisert rehabiliteringstjeneste og også gi oppfølging av synstrening etter utskrivelse.
Synstrening kan ivaretas av andre (f.eks. ergoterapeuter) med nødvendig kompetanse.
468. GB Wilhelmsen. Å se er ikke alltid nok. Oslo: unipub forlag. 2003.
Svak anbefaling brukes når ulike valg vil kunne være riktig, avhengig av pasient og situasjon. Uttrykk som brukes er "kan" og "forslår".
Hos slagrammede med synsfeltsutfall foreslås det behandling med kompensatoriske tiltak.
Alle slagrammede bør få vurdert synsfunksjonen etter hjerneslaget, og hjerneslagrammede med synsvansker bør vurderes for henvisning til øyelege, optiker, ortoptist og/eller synspedagog. Se anbefaling om vurdering av synsfunksjon hos pasienter med hjerneslag, eventuell henvisning til øyelege, optiker, ortoptis og/eller synspedagog.
Spesifikke kompensatoriske tiltak kan være trening i visuelle søkestrategier, trene øyebevegelser for lesing, bruk av blinklys eller fargetegn, trening i å utføre daglige aktiviteter.
For noen av tiltakene kan det være nødvendig med samarbeid mellom spesialist- og helse- og- omsorgstjenestene i kommunen og utdanningssektoren, for eksempel at tiltak starter i spesialist- og følges opp i helse- og- omsorgstjenestene i kommunen. Andre tiltak, som ADL-trening, kan være rent kommunale.
Tiltakene blir ofte gjennomført ved synspedagog eller ergoterapeut. Disse faggruppene kan også være veiledere for andre yrkesgrupper.
Variasjonen i tidspunktet etter hjerneslaget for når de kompensatoriske tiltakene er studert, er så stor at det ikke kan gis klare anbefalinger. Den erfaringsbaserte kunnskapen er at synsfeltutfall i noen grad spontanbedres. Det kan være grunnlag for å forsøke kompensatoriske tiltak opptil flere år etter hjerneslaget.
Anbefalingen er basert på oppsummert forskning samt arbeidsgruppens samlede erfaring og kunnskap.
Synsproblemer er et stort problem for mange slagprammede, en prevalens på 20-60 % er rapportert.I årsrapport norsk hjerneslagsregister 2015, har 18% rapportert om nytilkomne synsproblemer etter hjerneslaget. I retningslinjen fra i 2010 står det at «alle slagpasienter bør få vurdert synsfunksjon etter hjerneslaget». Man fant da ikke tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne anbefale behandlings/rehabiliteringstiltak. Det var derfor behov for å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag som kunne danne grunnlag for en nasjonal anbefaling på området. Kunnskapsgrunnlaget inkluderer også pasienter med både synsfeltutfall og visuelt neglekt.
Rehabiliterende tiltak som har blitt forsøkt ved synsfeltutfall er å
- gjenvinne hele eller deler av synsfeltet (restitusjon)
- kompensere for synsutfallet ved å endre atferd og aktiviteter (kompensasjon)
- finne erstatninger for synsdefekten ved å bruke hjelpemidler (substitusjon)
Studiene som beskriver substitusjons- og restitusjonsstrategier er av svært lav kvalitet, og effektene er usikre.
Det er ikke funnet studier som omhandler effekter av utredning og screening.
Kompensasjonsstrategier (trening på øyebevegelser, lesing og utforsking av synsfeltet) kan muligens gi en bedring i
- visuell søkefunksjon (SMD: 1,04, 95% KI fra 0,48 til 1,60)
- leseferdighet (SMD: 0,91, 95% KI fra 0,49 til 1,33)
- evnen til å utføre dagliglivets aktiviteter (ADL) (SMD: 0,69, 95% KI fra 0,17 til 1,21)
Litteratursøket gir ikke grunnlag for å anbefale i hvilken tidsperiode etter hjerneslaget tiltakene bør iverksettes. Tidsangivelsen varierer i studiene fra 5 dager til 7,5 år.
Fordeler og ulemper
Fordeler: Det er en tendens til at tiltaket har en positiv effekt, men det er en usikkerhet rundt effektestimatene.
Ulemper: Det er ikke erfaring med eller rapportert noen ulemper/bivirkninger med tiltaket.
Konklusjon: Fordelene veier antagelig opp for ulempene.
Kvalitet på dokumentasjonen
Tiltroen er lav til effektestimatene for kompensasjonstiltak. Derfor kan det ikke trekkes konklusjoner basert på dokumentasjonen om effekt av tiltaket.
Verdier og preferanser
Utfallsmålene synsfunksjon og ADL- funksjon anses som viktige.
Akseptabilitet
Tiltaket ble vurdert til å være akseptabelt både for brukere, klinikere og tjenestene.
Ressurshensyn
Utstyr til tiltaket er lite ressurskrevende. Det mest ressurskrevende med tiltaket er arbeidstiden for kvalifisert personell. En utfordring er å vurdere hvor mye tid den enkelte pasienten skal bruke på tiltaket til fordel for annen rehabilitering.
Da tiltaket er lite ressurskrevende, antas at anbefalingen ikke fører til ulikhet i helsetilbudet.
Gjennomførbarhet
Tiltaket ble vurdert til å være gjennomførbart med noe reservasjon. Det forutsetter tilgang til kompetanse innenfor diagnostikk og kunnskap om tiltaket og indikasjonen for det. Samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten kan også være en forutsetning for gjennomførbarhet.
SoF-tabell (PDF)
Flytskjema (PDF)
Søkestrategi (PDF)
Bestilling av en kunnskapsoppsummering til Kunnskapssenteret våren 2016. PICO ble spisset til å gjelde intervensjon av synsfeltsutfall og ikke alle synsvansker relatert til slaget:
«Hva er effekten av behandling rettet mot synsfeltsutfall hos personer som har hatt hjerneslag?»
Avgrenset oppdrag: oppdatert kunnskapsgrunnlag ut fra følgende systematiske oversikt (fra 2011): Pollock, A: Interventions for visual field defects in patients with stroke. Avgrenset søk med søkeord for synsfeltproblemer (visual field, hemianopsia, scotoma osv.)
Kunnskapssenteret har søkt i syv elektroniske databaser etter randomiserte kontrollerte studier av tiltak gitt til personer med synsfeltsutfall etter hjerneslag eller andre årsaker til synsfeltutfall. Det er blitt inkludert 21 studier (7 om kompensasjon, 7 om substitusjon, 6 om restitusjon, og 1 som sammenliknet kompensasjon og substitusjon).
Kompensasjonsstrategier (trening på øyebevegelser, lesing og utforsking av synsfeltet) kan muligens gi en bedring i visuell skanningfunksjon (Standardisert gjennomsnittlig forskjell [SMD]: 1,04 med 95 prosent konfidensintervall [KI] fra 0,48 til 1,60).
Kompensasjonsstrategier kan også muligens forbedre leseferdighet (SMD: 0,91, 95% KI fra 0,49 til 1,33) og evnen til å utføre dagliglivets aktiviteter (ADL, SMD: 0,69, 95% KI fra 0,17 til 1,21).
For substitusjons- og restitusjonsstrategier er dokumentasjonen av svært lav kvalitet, og effektene er usikre.
Vi har ikke funnet studier som omhandler effekter av utredning og screening.
486. G. Smedslund,, HT. Myrhaug. Tiltak ved synsfeltutfall etter hjerneslag: en systematisk oversikt. Folkehelseinstituttet, 2017.. 2017. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/synsfeltutfall-ved-slag-rapport-2017.pdf.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Pasienter med funksjonshemmende hørselstap etter hjerneslag bør vurderes av øre-/nese-/halslege.**
Redusert hørsel er sjelden en direkte følge av hjerneslag, men er hyppig forekommende i den eldre del av befolkningen og kan i stor grad komplisere rehabiliteringsprosessen. Undersøkelse av hørselsfunksjonen bør være en del av den kliniske undersøkelsen/kartleggingen. Utredning i samarbeid med øre-/nese-/halslege kan være nyttig.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Alle pasienter med slag i dominant hemisfære bør screenes med tanke på språkvansker, og pasienter med språk- og kommunikasjonsvansker bør henvises til kartlegging av språk- og talefunksjon hos logoped. **
Kommunikasjonsvansker som skyldes språk- og talevansker, pragmatiske vansker og andre relaterte kognitive svekkelser opptrer hos om lag 40 % av slagrammede [457]. Tidlig diagnostisering kan identifisere vanskene og tidlig intervensjon kan fremme bedring [313].
Diagnostisering og behandling av språk- og kommunikasjonsvansker er logopeders arbeidsfelt. Afasi og taleapraksi diagnostiseres ved screeningprøver og formell testing med Norsk grunntest for afasi. PALPA (Psycholinguistic Assessment of Language Processing in Aphasia) er et nyttig redskap for findiagnostisering av vansker innen språkprosessene.
457. Pamela W Duncan, Richard Zorowitz, Barbara Bates, John Y Choi, Jonathan J Glasberg, Glenn D Graham, Richard C Katz, Kerri Lamberty, Dean Reker. Management of adult stroke rehabilitation care. Stroke. 2005. 36. e100-e143.
313. Randall R Robey. A meta-analysis of clinical outcomes in the treatment of aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1998. 41. 172-187.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Språktrening ved afasi og/eller taleapraksi etter hjerneslag bør være spesifikk, igangsettes i akuttfasen og være av tilstrekkelig mengde og hyppighet.
SIGN: B1a.
Taleapraksi forekommer oftest i forbindelse med afasi, og tiltak rettet mot disse vanskene blir oftest et ledd i den psykolingvistiske tilnærmingen til språk- og talevanskene.
Metaanalyser som inneholder informasjon om både randomiserte og ikke randomiserte studier tyder på at språkterapi kan ha en positiv effekt i alle stadier i rehabiliteringen [469] [313] (SIGN: B1a/2b). Effekten er imidlertid størst hvis terapien starter i akutt fase [313] (SIGN: B1a/2b). Klinisk erfaring tilsier også at språkterapi bør gis så tidlig som mulig.
I en analyse av 8 studier for å undersøke effekten av intensitet, var signifikant positiv effekt bare til stede i de 4 studiene som hadde språktrening mer enn 5 t per uke [469]. Den gjennomsnittlige mengde terapi i de positive studiene var 8,8 t per uke i 11,2 uker (total mengde terapi 98,4 t). De fire negative studiene ga i gjennomsnitt 2 t per uke i 22,9 uker (total mengde terapi 43.6 t) [469] (SIGN: B1b/2a). Oversikten inneholdt også ikke-randomiserte studier og studier av lav metodisk kvalitet så sikre konklusjoner kan ikke trekkes. Studiene indikerer imidlertid en sammenheng mellom intensitet, treningsmengde og effekt, og at språktrening over 5 t per uke bør tilstrebes.
Single case-studier indikerer også at tiltak for afasirammede kan gi bedring i kronisk fase, også hos de som har hatt afasi i mer enn et år [477]. Klinisk erfaring tyder på at mange afasirammede kan ha nytte av logopedi over lengre tid (i mange tilfeller flere år) for å oppnå optimal språkfunksjon og for å vedlikeholde funksjonsnivå, men vitenskapelig dokumentasjon mangler.
Studier har vist at noen kan ha nytte av computer-baserte treningsprogram i kronisk fase [476] (SIGN: 2a).
Det er noe evidens til støtte for kognitiv-lingvistisk terapi for personer med afasi [472] (SIGN: 1b) [463] (SIGN: 2a) [471] (SIGN: 2b) [478] (SIGN: 3). Dette innebærer språkterapi rettet mot spesifikke utfall i språkprosesseringen på bakgrunn av psykololingvistisk diagnostisering.
Studier har også vist at deltagelse i kommunikasjonsgruppe forbedrer kommunikasjonsevnen sammenlignet med deltagelse i annen gruppeaktivitet [473] (SIGN: 2b).
Få studier har undersøkt intervensjon direkte rettet mot taleapraktiske vansker, og metodologiske svakheter gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner [481]. Single case-studier tyder på noe effekt av terapi som benytter teknikker for å fasilitere korrekt taleproduksjon [470];[474]; [480] (SIGN: 3).
456. Keith D Cicerone, Cynthia Dahlberg, James F Malec, Donna M Langenbahn, Thomas Felicetti, Sally Kneipp, Wendy Ellmo, Kathleen Kalmar, Joseph T Giacino, J Preston Harley. Evidence-based cognitive rehabilitation: updated review of the literature from 1998 through 2002. Archives of physical medicine and rehabilitation. 2005. 86. 1681-1692.
469. Sanjit K Bhogal, Robert Teasell, Mark Speechley. Intensity of aphasia therapy, impact on recovery. Stroke. 2003. 34. 987-993.
470. Arpita Bose, Paula A Square, Ralf Schlosser, Pascal van Lieshout. Effects of PROMPT therapy on speech motor function in a person with aphasia and apraxia of speech. Aphasiology. 2001. 15. 767-785.
471. SK Daniels, CB Stach, LM Maher. Evidence-based treatment outcomes in aphasia. Veterans Affairs Field Advisory Council. 2001.
472. Suzanne JC Doesborgh, Mieke WE van de Sandt-Koenderman, Diederik WJ Dippel, Frans van Harskamp, Peter J Koudstaal, Evy G Visch-Brink. Effects of semantic treatment on verbal communication and linguistic processing in aphasia after stroke. Stroke. 2004. 35. 141-146.
473. Roberta J Elman, Ellen Bernstein-Ellis. The efficacy of group communication treatment in adults with chronic aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1999. 42. 411-419.
474. DB Freed, RC Marshall, KE Frazier. Long-term effectiveness of PROMPT treatment in a severely apractic-aphasic speaker. Aphasiology. 1997. 11. 365-372.
313. Randall R Robey. A meta-analysis of clinical outcomes in the treatment of aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1998. 41. 172-187.
475. Aura Kagan, Sandra E Black, Judith Felson Duchan, Nina Simmons-Mackie, Paula Square. Training volunteers as conversation partners using supported conversation for adults with aphasia (SCA) a controlled trial. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 2001. 44. 624-638.
476. Richard C Katz, Robert T Wertz. The efficacy of computer-provided reading treatment for chronic aphasic adults. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1997. 40. 493-507.
477. Aviva Moss, Marjorie Nicholas. Language rehabilitation in chronic aphasia and time postonset. Stroke. 2006. 37. 3043-3051.
478. Julie Nettleton, Ruth Lesser. Therapy for naming difficulties in aphasia: Application of a cognitive neuropsychological model. Journal of Neurolinguistics. 1991. 6. 139-157.
479. Julie L Wambaugh, Patrick J Doyle. Treatment for acquired apraxia of speech: A review of efficacy reports. Clinical Aphasiology. 1994. 22. 231-243.
480. Julie L Wambaugh, Michelene M Kalinyak-Fliszar, Joan E West, Patrick J Doyle. Effects of treatment for sound errors in apraxia of speech and aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1998. 41. 725-743.
481. Carolyn West, Anne Hesketh, Andy Vail, Audrey Bowen. Interventions for apraxia of speech following stroke. The Cochrane Library. 2005.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Pasienter med store kommunikasjonsvansker bør få opplæring i individuelt tilpassede kommunikasjonsstrategier, og det bør vurderes om de kan ha nytte av kommunikasjonshjelpemidler.
SIGN: D4.
Muligheter for å gjenvinne språk- og kommunikasjonsferdigheter er primært avhengig av skadens omfang, men også en rekke individuelle faktorer kan ha betydning for prognosen. De fleste vil oppleve bedring av språk- og kommunikasjonsferdigheter, men ikke alle har mulighet for å gjenvinne et talespråk. Overordnet mål for rehabilitering på dette området er at den enkelte skal oppnå optimale språk- og kommunikasjonsferdigheter for å kunne delta på ønskede arenaer. Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) kan være en del av en individuelt tilpasset kommunikasjonsstrategi. Opplæring i kommunikasjonsstrategier bør også inkludere opplæring av pårørende /samtalepartner, f.eks. i støttet samtalestrategier. Se også anbefaling om Informasjon til personer som omgås slagrammede med afasi.
De fleste afasirammede kan ikke nyttiggjøre seg høyteknologiske kommunikasjonshjelpemidler. Klinisk erfaring har imidlertid vist at noen personer med afasi kan ha nytte av enkle, spesialtilpassede, papirbaserte løsninger eller alminnelig teknologi (f.eks. http://afasi.no/Aktuelt/Siste-nyheter/App-for-personer-med-afasi)
Svak anbefaling brukes når ulike valg vil kunne være riktig, avhengig av pasient og situasjon. Uttrykk som brukes er "kan" og "forslår".
Hos slagrammede i kronisk fase med språkvansker (afasi) foreslås intensiv språktrening i en tidsbegrenset periode.
Intensiv språktrening i kronisk fase (>3 mnd) gjennomføres fortrinnsvis i gruppe, gjerne 2 til 4 pasienter per terapeut 5 timer eller mer per uke. Tiltaket kan også gjennomføres individuelt. Tiltaket kan organiseres slik at språktreningen kun utføres av logoped eller i samarbeid med andre under veiledning av logoped.
Den intensive språktreningen bør inneholde «pugging» (gjentatt muntlig produksjon av ord og fraser); dette først og fremst relatert til benevning av bilder, ev. gjenstander. Treningen kan også inkludere språktrening på aktivitets- og deltakelsesnivået.
Evidensgrunnlaget inkluderer studier med ulik intensitet (som regel en til flere timer daglig) og av ulik lengde (som regel 2 til 4 uker).
I de opprinnelige studiene er det brukt såkalte «constraints» (begrensninger), dvs. at pasienten under treningen ikke får lov å peke, bruke gester o.l. Evidensen er uklar på hvor vesentlig dette er, mens høy treningsintensitet synes å være en avgjørende faktor.
Dokumentasjonen viser en effekt av intensiv språktrening sammenlignet med lavintensiv språktrening. Forskningsoppsummeringen finner ingen forskjell i effekt når man sammenligner intensiv språktrening versus ingen språktrening. Kvaliteten på dokumentasjonen er vurdert til lav ved GRADE.
Anbefalingen tar utgangspunkt i en oppdatert kortversjon av Cochrane-oppsummeringen fra 2012 «Speech and language therapy for aphasia following stroke» som ble bestilt av Helsedirektoratet i desember 2015 («targeted update»). Dokumentasjonsgrunnlaget ble vurdert til lav kvalitet, og anbefalingen baserer seg derfor også i stor grad på arbeidsgruppens kliniske erfaring og kunnskap. Kort tid etter at arbeidsgruppa diskuterte anbefalingen ble det utgitt en fullrevidert Cochrane-oppsummering «Speech and language therapy for aphasia following stroke» (2016).
Anbefalingen er basert på «oppsummert forskning»/vurdering av kunnskapsgrunnlaget og arbeidsgruppens samlede erfaring og kunnskap.
Fordeler og ulemper
Fordeler: Intensiv språktrening kan gi en positiv effekt på språkfunksjon (språkforståelse, benevning og flytende tale) i dagliglivet.
Ulemper: Det er ingen negative utfall med tiltaket. Den fullreviderte Cochrane-oppsummeringen fra 2016 viser større frafall i gruppen med intensiv språktrening.
Fordelene med tiltaket vurderes å veie opp for ulempene.
Verdier og preferanser
Høyere frafall ved treningstilbud av høy intensitet sammenlignet med lavere intensitet indikerer at ikke alle pasienter ønsker denne treningsformen. Enkelte pasienter kan ha nytte av å oppleve mestring med sosiale aktiviteter som også kan gi språklig stimulering/trening. Tilbudet vil variere i kommuner og sykehus avhengig av ressurstilgangen (logopedkompetanse). Tilbudet vurderes akseptabelt for pasienter, pårørende og helsepersonell.
Ressurshensyn
Tiltaket vil kunne gjennomføres på sykehus eller i kommunene, først og fremst avhengig av tilgjengelighet på logopedressurser. Tiltaket kan også delvis gjennomføres av andre i samarbeid med og under veiledning av logoped. Gjennomførbarheten vil først og fremst variere avhengig av ressurstilgangen (logopedkompetanse).
Helsedirektoratet bestilte en oppdatert Cochrane Review («targeted update») av Brady et al. 2012, Speech and language therapy for aphasia following stroke (PDF).
Supplementary information Intensive SLT (PDF)
Oversikten inkluderte 9 studier og 399 deltagere med gjennomgått hjerneslag med afasi, i kronisk fase. Dokumentasjonsgrunnlaget viser at intensiv språktrening trolig bedrer språkfunksjon sammenlignet med språktrening av lav intensitet. Dokumentasjonsgrunnlaget er vurdert til moderat kvalitet. Når det gjelder intensiv språktrening sammenlignet med ingen språktrening, er det liten eller ingen effekt. Denne dokumentasjonen er vurdert til lav kvalitet, og det er liten tillit til resultatet.
Kunnskapselementer som klinisk erfaring og brukerkunnskap er også trukket inn i utarbeidelse av anbefalingen.
482. Marian C Brady, Helen Kelly, Jon Godwin, Pam Enderby. Speech and language therapy for aphasia following stroke. The Cochrane Library. 2012.
483. Marian C Brady, Helen Kelly, Jon Godwin, Pam Enderby, Pauline Campbell. Speech and language therapy for aphasia following stroke. The Cochrane Library. 2016.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Behandling ved dysartri kan bestå i muskeltrening, direkte artikulasjonstrening og bevisstgjøring i forhold til talekvalitet, selvkorrigering og/eller innlæring i kompensatoriske strategier, samt ved alvorlig dysartri vurdere kommunikasjonshjelpemidler.
SIGN: C3.
Dysartri er en fellesbetegnelse for talevansker som skyldes lammelser, svakhet eller manglende koordinering av muskulatur involvert i taleproduksjon, som er betinget av en skade i det sentrale eller perifere nervesystemet. Dysartri er en talevanske og ikke en språkvanske. Dysartri forekommer ofte hos slagrammede og er ofte kombinert med svelgevansker.
Målet med dysartribehandling er at den enkelte skal oppnå best mulige kommunikasjonsferdigheter.
En Cochrane-studie fant ingen kvalitetsstudier i forhold til behandling av dysartri hos pasienter med hjerneslag eller andre ikke-progressive hjerneskader, men fant evidens for effekt av behandling av dysartri hos pasienter med andre nevrologiske lidelser [484] (SIGN: 1a).
Studier uten kontrollgrupper tyder på at taletrening rettet mot svikt i taleprosessen og opplæring i kompensatoriske strategier kan være til nytte [487];[488]:[485] (SIGN: 3).
Personer med svær dysartri kan ha nytte av både enkle og høyteknologiske kommunikasjons hjelpemidler [489] (SIGN: 3). Spesialløsninger, med lyd og tastatur på små bærbare maskiner, gir god hjelp for mange.
484. Cameron Sellars, Thomas Hughes, Peter Langhorne. Speech and language therapy for dysarthria due to non‐progressive brain damage. The Cochrane Library. 2005.
485. Marianne B Simpson, James A Till, Anne M Goff. Long-Term Treatment of Severe DysarthriaA Case Study. Journal of Speech and Hearing Disorders. 1988. 53. 433-440.
487. P. McCaffrey,, CA. Chico,. The Neuroscience on the Web Series: CMSD 642 Neuropathologies of Swallowing and Speech.. 2008. 2009. www.csuchico.edu/~pmccaffrey/syllabi/SPPA342/index.html.
488. N. Helm-Estabrooks, KM. Yorkston, KA. Spencer, JR. Duffy. Behavioral management of respiratory/phonatory dysfunction from dysarthria: a systematic review of the evidence. 2003. goliath.ecnext.com/coms2/summary_0199-2858315_ITM.
489. Ronald L Koretz, Alison Avenell, Timothy O Lipman, Carol L Braunschweig, Anne C Milne. Does enteral nutrition affect clinical outcome? A systematic review of the randomized trials. The American journal of gastroenterology. 2007. 102. 412-429.
490. ML. Lukasik. AAC for Persons with Dysarthria and Apraxia.. 2005.
Sist faglig oppdatert: 21. desember 2017