Kartlegging av synsfunksjon etter et akutt hjerneslag, foreslås utført på en systematisk måte og med validerte kartleggingsverktøy.
Etter individuell vurdering kan kartlegging med validerte verktøy utgå for:
For pasienter med førerkort, se førerkortveileder kap.4 om syn (§§ 9–13)
Det er ønskelig at kartlegging av synsfunksjonen etter hjerneslaget skjer i akutt fase før pasienten skrives ut fra slagenheten, for å kunne sikre at synsforstyrrelser blir identifisert tidlig og at pasienter som har behov for det, blir fulgt opp. Dette gjelder særlig for pasienter som utskrives direkte hjem uten henvisning til videre rehabilitering. Etter eventuell avtale mellom slagenhet og rehabiliteringsavdeling, kan pasienter som skrives ut til rehabilitering, få kartlagt sin synsfunksjon der.
For pasienter med svært lette slagsymptomer hvor det ikke er indikasjoner for synsproblemer tilknyttet hjerneslaget, kan det etter individuell vurdering utføres kun en forenklet vurdering av synsfunksjon basert på NIHSS.
Formålet med kartleggingen er å avdekke områder der den kan ha en terapeutisk konsekvens og en mulig funksjonsforbedring. For pasienter med høy grad av skrøpelighet bør det vurderes om kartleggingen gir noen gevinst.
Kartlegging av synsfunksjon etter et akutt hjerneslag bør skje på en systematisk måte og med validerte kartleggingsverktøy, dette foreslås også av ESO-retningslinjen (Rowe et al 2025). Kartleggingen bør inkludere områdene synsskarphet (visus), øyemotorikk, synsfelt, visuell persepsjon (inkludert neglekt) og lesefunksjon
Det finnes flere egnede kartleggingsverktøy. I kunnskapsgrunnlaget fra ESO (Rowe et al 2025) er Visual Impairment Screening Assessment (VISA) et validert kartleggingsverktøy som er brukt i flere PICO og det omtales som et objektivt verktøy som er gratis tilgjengelig. I Norge er verktøyet Kompetanse om Rehabilitering av Syn etter Slag (KROSS) mye brukt. Dette kartleggingsverktøyet har blitt validert i bruk hos norske slagrammede (Falkenberg et al, 2024) og kan brukes gratis i klinisk sammenheng etter avtale med Norsk nettverk for syn og slag (NorVIS) . For å lette implementering av en strukturert kartlegging, er det hensiktsmessig at det verktøy som velges er enkelt å bruke og egnet for at flere yrkesgrupper kan utføre kartleggingen og både VISA og KROSS kan utføres av flere yrkesgrupper.
Dersom synskartleggingen viser redusert synsfunksjon som fører til at pasienten opplever, eller helsepersonell observerer, funksjonsproblemer i dagliglivets aktiviteter, foreslås det at pasienten henvises til videre synsutredning.
Lenke til verktøy:
Helsedirektoratet fikk i oppdrag fra HOD i 2024 å revidere nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag og anbefalingene om synsvansker. Helsedirektoratet ble bedt om å vurdere forbedringsområder i oppfølgingen av synsvansker, inkludert vurdering av validerte kartleggingsskjemaer som kan legges inn som støtte for en forsvarlig synskartlegging. Anbefalingen er basert på arbeidsgruppens samlede erfaring og kunnskap samt oppsummert forskning i European Stroke Organisation (ESO) sin retningslinje (Rowe et al 2025).
Mange slagrammede får synsproblemer etter et hjerneslag. I litteraturen som synsretningslinjene til ESO bygger på er det anført at opptil 60 % av slagrammede kan få synsproblemer. Denne andelen er framkommet i studier der pasienter med alvorlige slag dominerte og er trolig ikke representativt for slagpopulasjonen i Norge. I Norge hvor halvparten av pasientene har meget lette slagsymptomer (NIHSS 0-2) og fungerer godt i ADL funksjoner (median Barthel indeks 90, mot 50 i studien til Rowe) er nok forekomsten av slagrelaterte synsproblemer mindre. I årsrapporten til Norsk hjerneslagsregister (NHR) (2024), har 17% rapportert om nytilkomne synsproblemer etter hjerneslaget ved kontroll 3 måneder etter hjerneslaget. Det foreligger trolig noe underrapportering til NHR, da en del pasienter som har synsproblemer ikke opplever at de har synsproblemer eller ikke er i stand til å rapportere om problemene (Hepworth et al., 2021).
Det er derfor viktig å ikke utelukkende basere vurdering av synsfunksjon på pasientrapportering. Selv om det ikke foreligger gode estimater på forekomst av synsproblemer etter hjerneslag i Norge i den akutte slagpopulasjonen, er andelen som har problemer med synsfunksjonen så stor at det er grunn til økt oppmerksomhet om synsvansker etter hjerneslag.
Gir rutinemessig bruk av synsscreening, sammenlignet med ingen screening en høyere påvisningsrate?
ESO har gjennomført et omfattende litteratursøk når det gjelder ulike screening verktøy for å oppdage synsvansker etter hjerneslag og for å besvare følgende problemstilling:
"Gir rutinemessig bruk av synsscreening, sammenlignet med ingen screening en høyere påvisningsrate?"
Systematisk synscreeningen med ulike verktøy er gjennomført i ulike faser av pasientforløpet.
VISA: Visual Impairment screening Assessment er det verktøy som ved vurdering i sykehus skårer best i de resultater ESO presenterer når det gjelder å identifisere synsvansker hos pasienter med akutt hjerneslag. Det er også det kartleggingsverktøy som internasjonalt benyttes mest ved kartlegging av synsvansker etter hjerneslag.
KROSS: Competence, rehabilitation of sight after stroke er også et validert kartleggingsverktøy som har mange likheter med VISA, og er det verktøy som er mest brukt i Norge. Valideringen er ikke utført med et så omfattende pasientmateriale som for VISA, men KROSS oppnår i den studien som er gjennomført på norske slagpasienter en sensitivitet på 98 % og spesifisitet på 83 %.
Ref: Falkenberg et al. Validation of interdisciplinary Norwegian Vision assessment tool KROSS in stroke patients admitted to hospital or rehabilitation service ref: Discover Health system 2024; 3: 57).
Tabellen nedenfor som er utarbeidet av ESO, oppsummerer antall studier som danner kunnskapsgrunnlaget og sensitivitet og spesifisitet når det gjelder påvisning av synsfeltutfall, sentralsyn/skarpsyn, øyebevegelser og neglekt, samt deteksjonsrate.
Type synsvansker | Studier | Sensitivitet | Spesifisitet | ||
|---|---|---|---|---|---|
3 | Synsfelt |
| 3 | 83% | 82% |
4 | Sentralsyn |
| 2 | 83% | 88% |
5 | Øyebevegelsesforstyrrelser |
| 3 | 67% | 73% |
6 | Visual percep |
| 1 | 60%/86% | 86%/91% |
Vi krediterer European Stroke Organisation (ESO) for bidrag inn i denne anbefalingen. Dette inkluderer: Summary of Findings (SOF) tabeller, og søkestrategi.
For pasienter med førerkort, se anbefalinger i førerkortveileder kap.4 om syn: Syn (§§ 9–13) - Helsedirektoratet
For å understøtte mestring og videre rehabilitering, bør pasienter med redusert synsfunksjon og deres pårørende motta relevant informasjon om de aktuelle synsvansker, og få informasjon om ressursmateriell samt mulige strategier og hjelpemidler relatert til syn. Det er en fordel at denne informasjonen gis i samarbeid mellom slagenheten og aktuelle samarbeidsaktører og der oppgavene mellom de ulike aktører er godt avklart.
Helsenorge har informasjon om synsproblem etter hjerneslag har in. Se også Pakkeforløp hjerneslag: Overføring/utskrivning fra slagenhet
Det er ofte en spontan bedring når det gjelder skarpsyn, men en god del pasienter får varig redusert skarpsyn særlig ved sentralarterieokklusjon. Erfaring tyder på at tilpassede briller eller andre synshjelpemidler, kan bedre synsfunksjonen slik at problemene med redusert skarpsyn blir mindre hemmende.
Det er også en betydelig spontanbedring ved dobbeltsyn, men tildekking av det ene øyet med øyelapp, kan benyttes ved plagsomt dobbeltsyn. Dette kan lindre plagene med dobbeltsyn. Øyelapp bør brukes med forsiktighet og ikke i for lange perioder da det kan føre til redusert syn av øyet som er tildekket. Bruk av øyelapp mot dobbeltsyn forutsetter at pasienten / pårørende forstår nødvendigheten om å bruke den kortvarig og avvekslende på høyre og på venstre øye for å bevare synsskarpheten. Dersom tegn til bedring ikke oppleves i løpet av 1-2 uker bør pasienten henvises til spesialist for vurdering av andre behandlingsmuligheter.
Ved vedvarende plagsomt dobbeltsyn er videre henvisning til synsutredning aktuelt og scanning trening for bedring av øyemuskelfunksjonen kan være nyttig. I noen tilfeller også prismebehandling, botulinumtoksin-injeksjoner og kirurgi, men indikasjonsstilling og behandling bør skje ved spesialister på dette området (Rowe et al,2025).
Ved synsfeltutfall foreslås behandling med spesifikke kompensatoriske tiltak
Svak GRADE anbefalinger fra 2017.
Spesifikke kompensatoriske tiltak kan være trening i visuelle søkestrategier, trene øyebevegelser for lesing, og trening i å utføre daglige aktiviteter.
For noen av tiltakene kan det være nødvendig med samarbeid mellom spesialist- og helse- og- omsorgstjenestene i kommunen og utdanningssektoren, for eksempel at tiltak starter i spesialist- og følges opp i helse- og- omsorgstjenestene i kommunen.
Tiltakene blir ofte gjennomført ved synspedagog eller ergoterapeut. Disse faggruppene kan også være veiledere for andre yrkesgrupper.
I de studier som danner kunnskapsgrunnlaget, har det vært stor variasjon i tidspunktet for når de kompensatoriske tiltakene er startet, slik at klare starttidspunkt ikke kan gis. Hos pasienter der synsfeltutfall vedvarer, kan det være grunnlag for å forsøke kompensatoriske tiltak opptil flere år etter hjerneslaget.
Ved visuell neglekt, se anbefaling
Det kan være nyttig at slagenheter og rehabiliteringsavdelinger har etablert et samarbeid med øyelege,optiker, ortoptist og/eller synspedagog.
Det kan også være aktuelt å henvise til enkelte helseprofesjoner, for eksempel ergoterapeuter og fysioterapeuter med spesiell kompetanse på synsvansker. Synskontakt er opprettet i mange kommuner med tanke på enkel rådgivning og oppfølging i bruk av synstekniske hjelpemidler i samarbeid med hjelpemiddelsentralen. Hos pasienter med synsvansker etter hjerneslag bør det tas kontakt med synskontakt tidlig. Koordinerende enheter både i spesialisthelsetjenesten og kommunen kan gi veiledning om rehabiliteringstilbud, tjenester og synskontakter i kommunen.
For pasienter hvor det ikke er påvist synsproblemer under opphold i slagenhet, men det oppdages etter utskrivelse, foreslås å henvise til optiker, kommunale ressurser som synskontakt eller øyelege for vurdering, rådgivning og eventuelle tiltak.
NorVIS er et nasjonalt nettverk for syn og slag (Norwegian Vision in Stroke – NorVIS) som har kompetanse om synsproblemer hos slagrammede.
Helsedirektoratet fikk i oppdrag fra HOD i 2024 å revidere nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag og anbefalingene om synsvansker. Helsedirektoratet ble bedt om å vurdere forbedringsområder i oppfølgingen av synsvansker, inkludert vurdering av validerte kartleggingsskjemaer som kan legges inn som støtte for en forsvarlig synskartlegging. Anbefalingen er basert på arbeidsgruppens samlede erfaring og kunnskap samt oppsummert forskning i European Stroke Organisation (ESO) sin retningslinje (Rowe et al., 2025
Generelt er kunnskapsgrunnlaget vedr. synsvansker etter hjerneslag fortsatt svak for de fleste tiltak. Nytten av tiltak for enkeltpasienter bør vurderes individuelt.
Mange slagrammede får synsproblemer etter et hjerneslag. I litteraturen som synsretningslinjene til ESO bygger på er anført at opptil 60 % av slagrammede kan få synsproblemer. Denne andelen er framkommet i studier der pasienter med alvorlige slag dominerte og er trolig ikke representativt for slagpopulasjonen i Norge. I Norge hvor halvparten av pasientene har meget lette slagsymptomer (NIHSS 0-2) og fungerer godt i ADL funksjoner (median Barthel indeks 90 mot 50 i studien til Rowe), er nok forekomsten av slagrelaterte synsproblemer mindre. I årsrapport Norsk hjerneslagsregister (NHR) (2024), har 17% rapportert om nytilkomne synsproblemer ved kontroll 3 mnd. etter hjerneslaget. Det foreligger trolig noe underrapportering til NHR, da en del pasienter som har synsproblemer opplever ikke at de har synsproblemer eller er ikke i stand til å rapportere om problemene. (Hepworth et al., 2021).
Det er derfor viktig å ikke utelukkende basere vurdering av synsfunksjon på pasientrapportering. Selv om det ikke foreligger gode estimater på forekomst av synsproblemer etter hjerneslag i Norge, så er andelen som har problemer med synsfunksjonen så stor at det er grunn til økt oppmerksomhet om synsvansker etter hjerneslag.
Akuttbehandling med trombolyse har per i dag ingen dokumentert nytte når det gjelder å forhindre redusert skarpsyn etter sentralarterie okklusjon/trombose. Korreksjon med briller eller andre synshjelpemidler er derfor det mest aktuelle tiltak og kan kompensere litt for redusert skarpsyn, i tillegg til at det er en spontanbedring når det gjelder skarpsyn (REF 7 Freeman et al 2012).
Ved forstyrrelse av øyemotorikk er det prøvd ut kompenserende tiltak (scanning trening), substitusjon (prisme behandling eller okklusjon (lapp for øyet) og restituerende tiltak (kirurgi på øyemuskler).
I ESO sin omfattende litteraturgjennomgang, er det konkludert med at kompenserende tiltak er best dokumentert og det mest aktuelle for et flertall av pasienter med øyemotoriske forstyrrelser. Det er 2 studier med kompenserende teknikk som utgjør det viktigste forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget (1. Batool et al og 2. Johansson et al).
Det er ut fra disse studier dokumentasjon som indikerer bedring av balanse (vurdert med Berg balanse skala) og ADL funksjon (vurdert med Barthel ADL indeks) ved denne type kompensatorisk intervensjon (scanning trening), men ingen signifikant bedring i øyebevegelser (se tabell X nedenfor).
Når det gjelder substitusjon dvs. prismebehandling og/eller okklusjon (øyelapp) så er det mye erfaringsbasert kunnskap om at dette kan være nyttig ved forstyrrelser i øyemotorikk og føre til mindre plager med dobbeltsyn og også mulig bedring i daglig aktivitet, men det er lite forskning spesifikt på slagrammede. Når det gjelder restituerende tiltak som f.eks. kirurgi på øyemuskler er dette lite benyttet ved forstyrrelser i øyemotorikk etter hjerneslag og et slikt behandlingsalternativ krever grundige vurdering av erfarne øyeteam når det gjelder indikasjonsstilling (ref. 3. Chang My et al 2017).
outcome | N deltagere | Effekt standard behandl | Effekt intervensjon | Signifikant forskjell | GRADE (kvalitet på evidens |
|---|---|---|---|---|---|
Endring i øyemotorikk Konvergens¨Konvergens fasilitet Distanse – vergens reserve Nær - vergens reserve
| Johansson 48 intervensjon 41 standard behandling | Change from baseline to 8 weeks | Change from baseline to 8 weeks | N/A | +ooo |
Batool: | Change from baseline to 4 weeks | Change from baseline to 4 weeks | S: p = 0.0001 | ++++ | |
Endring i livskvalitet | Johansson | Change from baseline to 8 weeks | Change from baseline to 8 weeks |
p < 0.01 | +ooo |
Participants: Stroke survivors with eye movement disorders. Settings: Acute. Intervention: Compensatory. Reference standard: Control, standard or conservative care. Downgraded due to risk of bias and potential publication bias. | |||||
Vi krediterer European Stroke Organisation (ESO) for bidrag inn i denne anbefalingen. Dette inkluderer: Summary of Findings (SOF) tabeller, og søkestrategi.
SoF-tabell (PDF)
Flytskjema (PDF)
Søkestrategi (PDF)
Synsfeltutfall er det vanligste synsproblem etter hjerneslag. Ifølge en audit utført av Australian stroke foundation forekommer synsfeltutfall hos opptil 30-35 % av personer som har hatt hjerneslag. Det er imidlertid noe uklart om denne slagpopulasjonen som er undersøkt er en generell uselektert populasjon eller en populasjon med noe mer alvorlige slag.
Kunnskapsenterer utarbeidet våren 2016 en kunnskapsoppsummering om synsproblemer etter hjerneslag, i forbindelse med revisjon av den nasjonale retningslinjen for slagbehandling.
Grunnlaget for oppsummeringen var et spisset PICO som gjaldt intervensjon i forhold til synsfeltutfall og ikke alle synsvansker relatert til hjerneslaget:
Rehabiliterende tiltak (synsforbedrende tiltak) som har blitt forsøkt ved synsfeltutfall er å
Kunnskapssenteret søkte i syv elektroniske databaser etter randomiserte kontrollerte studier av tiltak gitt til personer med synsfeltsutfall etter hjerneslag eller andre årsaker til synsfeltutfall. Det ble inkludert 21 studier (7 om kompensasjon, 7 om substitusjon, 6 om restitusjon, og 1 som sammenliknet kompensasjon og substitusjon).
Det ble oppsummert med at kompensasjonsstrategier (trening på øyebevegelser, lesing og utforsking av synsfeltet) muligens kunne gi en bedring i visuell skanningfunksjon (Standardisert gjennomsnittlig forskjell [SMD]: 1,04 med 95 prosent konfidensintervall [KI] fra 0,48 til 1,60). Kompensasjonsstrategier kunne også muligens forbedre leseferdighet (SMD: 0,91, 95% KI fra 0,49 til 1,33) og evnen til å utføre dagliglivets aktiviteter (ADL, SMD: 0,69, 95% KI fra 0,17 til 1,21).
Oppsummert:
Litteratursøket ga ikke grunnlag for å anbefale i hvilken tidsperiode etter hjerneslaget tiltakene bør iverksettes. Tidsangivelsen varierer i studiene fra 5 dager til 7,5 år.
For substitusjons- og restitusjonsstrategier ble dokumentasjonen vurdert til å av svært lav kvalitet, og effektene var usikre.
Hovedkonklusjon: Det finnes ikke tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne anbefale gjenopptrening av synsfeltet ved spesielle stimuleringstiltak eller forskjellige former for hjelpemidler. Kompensatorisk synstrening i form av visuelle skanningsteknikker kan forsøkes. (svak anbefaling) (ref 4: Pollock A, 2011). Utfallsmålene synsfunksjon og ADL- funksjon anses som viktige, Det er en tendens til at tiltaket har en positiv effekt, men det er en usikkerhet rundt effektestimatene.
ESO fant i sitt litteratursøk i 2025 i tilknytning til utarbeidelsen av anbefalinger om behandling av synsfeltutfall tilsvarende resultater som det Kunnskapssenteret kom fram til i 2016. Basert på 4 (nye) randomiserte studier (se nedenfor) var det for kompensatoriske tiltak (scanning trening) i en av studiene en signifikant bedring i ADL funksjon og i 3 studier signifikant bedring i livskvalitet basert på Visual Function Questionnaire og i disse studier også en ikke signifikant trend til bedring når det gjelder helserelatert livskvalitet (EQ-5D). Ut fra dette foreslår ESO kompensatorisk trening ved synsfeltutfall (svak anbefaling). En tilsvarende anbefaling har også fått tilslutning ved denne oppdateringen av den nasjonale retningslinjen i Norge. Det ble også funnet studier som undersøkte restituerende tiltak (visuell persepsjon og diskrimineringstrening) og transkranial magnetisk stimulering, men resultatene har vært svært varierende og studiene har hatt metodiske svakheter som gjør at ESO ut fra dagens kunnskapsgrunnlag ikke anbefaler slike tiltak i rutinepraksis. ESO sine funn samsvarer i stor grad med den vurdering som ble gjort av Kunnskapssenteret i 2016 (Ref: 5,6)
Hos slagrammede med synsfeltsutfall foreslås det behandling med kompensatoriske tiltak.
Alle slagrammede bør få vurdert synsfunksjonen etter hjerneslaget, og hjerneslagrammede med synsvansker bør vurderes for henvisning til øyelege, optiker, ortoptist og/eller synspedagog. Se anbefaling om vurdering av synsfunksjon hos pasienter med hjerneslag, eventuell henvisning til øyelege, optiker, ortoptis og/eller synspedagog.
Spesifikke kompensatoriske tiltak kan være trening i visuelle søkestrategier, trene øyebevegelser for lesing, bruk av blinklys eller fargetegn, trening i å utføre daglige aktiviteter.
For noen av tiltakene kan det være nødvendig med samarbeid mellom spesialist- og helse- og- omsorgstjenestene i kommunen og utdanningssektoren, for eksempel at tiltak starter i spesialist- og følges opp i helse- og- omsorgstjenestene i kommunen. Andre tiltak, som ADL-trening, kan være rent kommunale.
Tiltakene blir ofte gjennomført ved synspedagog eller ergoterapeut. Disse faggruppene kan også være veiledere for andre yrkesgrupper.
Variasjonen i tidspunktet etter hjerneslaget for når de kompensatoriske tiltakene er studert, er så stor at det ikke kan gis klare anbefalinger. Den erfaringsbaserte kunnskapen er at synsfeltutfall i noen grad spontanbedres. Det kan være grunnlag for å forsøke kompensatoriske tiltak opptil flere år etter hjerneslaget.
Anbefalingen er basert på oppsummert forskning samt arbeidsgruppens samlede erfaring og kunnskap.
Synsproblemer er et stort problem for mange slagprammede, en prevalens på 20-60 % er rapportert.I årsrapport norsk hjerneslagsregister 2015, har 18% rapportert om nytilkomne synsproblemer etter hjerneslaget. I retningslinjen fra i 2010 står det at «alle slagpasienter bør få vurdert synsfunksjon etter hjerneslaget». Man fant da ikke tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne anbefale behandlings/rehabiliteringstiltak. Det var derfor behov for å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag som kunne danne grunnlag for en nasjonal anbefaling på området. Kunnskapsgrunnlaget inkluderer også pasienter med både synsfeltutfall og visuelt neglekt.
Rehabiliterende tiltak som har blitt forsøkt ved synsfeltutfall er å
Studiene som beskriver substitusjons- og restitusjonsstrategier er av svært lav kvalitet, og effektene er usikre.
Det er ikke funnet studier som omhandler effekter av utredning og screening.
Kompensasjonsstrategier (trening på øyebevegelser, lesing og utforsking av synsfeltet) kan muligens gi en bedring i
Litteratursøket gir ikke grunnlag for å anbefale i hvilken tidsperiode etter hjerneslaget tiltakene bør iverksettes. Tidsangivelsen varierer i studiene fra 5 dager til 7,5 år.
Fordeler: Det er en tendens til at tiltaket har en positiv effekt, men det er en usikkerhet rundt effektestimatene.
Ulemper: Det er ikke erfaring med eller rapportert noen ulemper/bivirkninger med tiltaket.
Konklusjon: Fordelene veier antagelig opp for ulempene.
Tiltroen er lav til effektestimatene for kompensasjonstiltak. Derfor kan det ikke trekkes konklusjoner basert på dokumentasjonen om effekt av tiltaket.
Utfallsmålene synsfunksjon og ADL- funksjon anses som viktige.
Akseptabilitet
Tiltaket ble vurdert til å være akseptabelt både for brukere, klinikere og tjenestene.
SoF-tabell (PDF)
Flytskjema (PDF)
Søkestrategi (PDF)
Bestilling av en kunnskapsoppsummering til Kunnskapssenteret våren 2016. PICO ble spisset til å gjelde intervensjon av synsfeltsutfall og ikke alle synsvansker relatert til slaget:
«Hva er effekten av behandling rettet mot synsfeltsutfall hos personer som har hatt hjerneslag?»
Avgrenset oppdrag: oppdatert kunnskapsgrunnlag ut fra følgende systematiske oversikt (fra 2011): Pollock, A: Interventions for visual field defects in patients with stroke. Avgrenset søk med søkeord for synsfeltproblemer (visual field, hemianopsia, scotoma osv.)
Kunnskapssenteret har søkt i syv elektroniske databaser etter randomiserte kontrollerte studier av tiltak gitt til personer med synsfeltsutfall etter hjerneslag eller andre årsaker til synsfeltutfall. Det er blitt inkludert 21 studier (7 om kompensasjon, 7 om substitusjon, 6 om restitusjon, og 1 som sammenliknet kompensasjon og substitusjon).
Kompensasjonsstrategier (trening på øyebevegelser, lesing og utforsking av synsfeltet) kan muligens gi en bedring i visuell skanningfunksjon (Standardisert gjennomsnittlig forskjell [SMD]: 1,04 med 95 prosent konfidensintervall [KI] fra 0,48 til 1,60).
Kompensasjonsstrategier kan også muligens forbedre leseferdighet (SMD: 0,91, 95% KI fra 0,49 til 1,33) og evnen til å utføre dagliglivets aktiviteter (ADL, SMD: 0,69, 95% KI fra 0,17 til 1,21).
For substitusjons- og restitusjonsstrategier er dokumentasjonen av svært lav kvalitet, og effektene er usikre.
Vi har ikke funnet studier som omhandler effekter av utredning og screening.
486. G. Smedslund,, HT. Myrhaug. Tiltak ved synsfeltutfall etter hjerneslag: en systematisk oversikt. Folkehelseinstituttet, 2017.. 2017. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/synsfeltutfall-ved-slag-rapport-2017.pdf.
Pasienter med funksjonshemmende hørselstap etter hjerneslag bør vurderes av øre-/nese-/halslege.**
Redusert hørsel er sjelden en direkte følge av hjerneslag, men er hyppig forekommende i den eldre del av befolkningen og kan i stor grad komplisere rehabiliteringsprosessen. Undersøkelse av hørselsfunksjonen bør være en del av den kliniske undersøkelsen/kartleggingen. Utredning i samarbeid med øre-/nese-/halslege kan være nyttig.
Alle pasienter med slag i dominant hemisfære bør screenes med tanke på språkvansker, og pasienter med språk- og kommunikasjonsvansker bør henvises til kartlegging av språk- og talefunksjon hos logoped. **
Kommunikasjonsvansker som skyldes språk- og talevansker, pragmatiske vansker og andre relaterte kognitive svekkelser opptrer hos om lag 40 % av slagrammede [457]. Tidlig diagnostisering kan identifisere vanskene og tidlig intervensjon kan fremme bedring [313].
Diagnostisering og behandling av språk- og kommunikasjonsvansker er logopeders arbeidsfelt. Afasi og taleapraksi diagnostiseres ved screeningprøver og formell testing med Norsk grunntest for afasi. PALPA (Psycholinguistic Assessment of Language Processing in Aphasia) er et nyttig redskap for findiagnostisering av vansker innen språkprosessene.
457. Pamela W Duncan, Richard Zorowitz, Barbara Bates, John Y Choi, Jonathan J Glasberg, Glenn D Graham, Richard C Katz, Kerri Lamberty, Dean Reker. Management of adult stroke rehabilitation care. Stroke. 2005. 36. e100-e143.
313. Randall R Robey. A meta-analysis of clinical outcomes in the treatment of aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1998. 41. 172-187.
Språktrening ved afasi og/eller taleapraksi etter hjerneslag bør være spesifikk, igangsettes i akuttfasen og være av tilstrekkelig mengde og hyppighet.
SIGN: B1a.
Metaanalyser som inneholder informasjon om både randomiserte og ikke randomiserte studier tyder på at språkterapi kan ha en positiv effekt i alle stadier i rehabiliteringen [469] [313] (SIGN: B1a/2b). Effekten er imidlertid størst hvis terapien starter i akutt fase [313] (SIGN: B1a/2b). Klinisk erfaring tilsier også at språkterapi bør gis så tidlig som mulig.
I en analyse av 8 studier for å undersøke effekten av intensitet, var signifikant positiv effekt bare til stede i de 4 studiene som hadde språktrening mer enn 5 t per uke [469]. Den gjennomsnittlige mengde terapi i de positive studiene var 8,8 t per uke i 11,2 uker (total mengde terapi 98,4 t). De fire negative studiene ga i gjennomsnitt 2 t per uke i 22,9 uker (total mengde terapi 43.6 t) [469] (SIGN: B1b/2a). Oversikten inneholdt også ikke-randomiserte studier og studier av lav metodisk kvalitet så sikre konklusjoner kan ikke trekkes. Studiene indikerer imidlertid en sammenheng mellom intensitet, treningsmengde og effekt, og at språktrening over 5 t per uke bør tilstrebes.
Single case-studier indikerer også at tiltak for afasirammede kan gi bedring i kronisk fase, også hos de som har hatt afasi i mer enn et år [477]. Klinisk erfaring tyder på at mange afasirammede kan ha nytte av logopedi over lengre tid (i mange tilfeller flere år) for å oppnå optimal språkfunksjon og for å vedlikeholde funksjonsnivå, men vitenskapelig dokumentasjon mangler.
Studier har vist at noen kan ha nytte av computer-baserte treningsprogram i kronisk fase [476] (SIGN: 2a).
Det er noe evidens til støtte for kognitiv-lingvistisk terapi for personer med afasi [472] (SIGN: 1b) [463] (SIGN: 2a) [471] (SIGN: 2b) [478] (SIGN: 3). Dette innebærer språkterapi rettet mot spesifikke utfall i språkprosesseringen på bakgrunn av psykololingvistisk diagnostisering.
Studier har også vist at deltagelse i kommunikasjonsgruppe forbedrer kommunikasjonsevnen sammenlignet med deltagelse i annen gruppeaktivitet [473] (SIGN: 2b).
Få studier har undersøkt intervensjon direkte rettet mot taleapraktiske vansker, og metodologiske svakheter gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner [481]. Single case-studier tyder på noe effekt av terapi som benytter teknikker for å fasilitere korrekt taleproduksjon [470];[474]; [480] (SIGN: 3).
456. Keith D Cicerone, Cynthia Dahlberg, James F Malec, Donna M Langenbahn, Thomas Felicetti, Sally Kneipp, Wendy Ellmo, Kathleen Kalmar, Joseph T Giacino, J Preston Harley. Evidence-based cognitive rehabilitation: updated review of the literature from 1998 through 2002. Archives of physical medicine and rehabilitation. 2005. 86. 1681-1692.
469. Sanjit K Bhogal, Robert Teasell, Mark Speechley. Intensity of aphasia therapy, impact on recovery. Stroke. 2003. 34. 987-993.
470. Arpita Bose, Paula A Square, Ralf Schlosser, Pascal van Lieshout. Effects of PROMPT therapy on speech motor function in a person with aphasia and apraxia of speech. Aphasiology. 2001. 15. 767-785.
471. SK Daniels, CB Stach, LM Maher. Evidence-based treatment outcomes in aphasia. Veterans Affairs Field Advisory Council. 2001.
472. Suzanne JC Doesborgh, Mieke WE van de Sandt-Koenderman, Diederik WJ Dippel, Frans van Harskamp, Peter J Koudstaal, Evy G Visch-Brink. Effects of semantic treatment on verbal communication and linguistic processing in aphasia after stroke. Stroke. 2004. 35. 141-146.
473. Roberta J Elman, Ellen Bernstein-Ellis. The efficacy of group communication treatment in adults with chronic aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1999. 42. 411-419.
474. DB Freed, RC Marshall, KE Frazier. Long-term effectiveness of PROMPT treatment in a severely apractic-aphasic speaker. Aphasiology. 1997. 11. 365-372.
313. Randall R Robey. A meta-analysis of clinical outcomes in the treatment of aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1998. 41. 172-187.
475. Aura Kagan, Sandra E Black, Judith Felson Duchan, Nina Simmons-Mackie, Paula Square. Training volunteers as conversation partners using supported conversation for adults with aphasia (SCA) a controlled trial. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 2001. 44. 624-638.
476. Richard C Katz, Robert T Wertz. The efficacy of computer-provided reading treatment for chronic aphasic adults. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1997. 40. 493-507.
477. Aviva Moss, Marjorie Nicholas. Language rehabilitation in chronic aphasia and time postonset. Stroke. 2006. 37. 3043-3051.
478. Julie Nettleton, Ruth Lesser. Therapy for naming difficulties in aphasia: Application of a cognitive neuropsychological model. Journal of Neurolinguistics. 1991. 6. 139-157.
479. Julie L Wambaugh, Patrick J Doyle. Treatment for acquired apraxia of speech: A review of efficacy reports. Clinical Aphasiology. 1994. 22. 231-243.
480. Julie L Wambaugh, Michelene M Kalinyak-Fliszar, Joan E West, Patrick J Doyle. Effects of treatment for sound errors in apraxia of speech and aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research. 1998. 41. 725-743.
481. Carolyn West, Anne Hesketh, Andy Vail, Audrey Bowen. Interventions for apraxia of speech following stroke. The Cochrane Library. 2005.
Pasienter med store kommunikasjonsvansker bør få opplæring i individuelt tilpassede kommunikasjonsstrategier, og det bør vurderes om de kan ha nytte av kommunikasjonshjelpemidler.
SIGN: D4.
Muligheter for å gjenvinne språk- og kommunikasjonsferdigheter er primært avhengig av skadens omfang, men også en rekke individuelle faktorer kan ha betydning for prognosen. De fleste vil oppleve bedring av språk- og kommunikasjonsferdigheter, men ikke alle har mulighet for å gjenvinne et talespråk. Overordnet mål for rehabilitering på dette området er at den enkelte skal oppnå optimale språk- og kommunikasjonsferdigheter for å kunne delta på ønskede arenaer. Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) kan være en del av en individuelt tilpasset kommunikasjonsstrategi. Opplæring i kommunikasjonsstrategier bør også inkludere opplæring av pårørende /samtalepartner, f.eks. i støttet samtalestrategier. Se også anbefaling om Informasjon til personer som omgås slagrammede med afasi.
De fleste afasirammede kan ikke nyttiggjøre seg høyteknologiske kommunikasjonshjelpemidler. Klinisk erfaring har imidlertid vist at noen personer med afasi kan ha nytte av enkle, spesialtilpassede, papirbaserte løsninger eller alminnelig teknologi.
Hos slagrammede i kronisk fase med språkvansker (afasi) foreslås intensiv språktrening i en tidsbegrenset periode.
Intensiv språktrening i kronisk fase (>3 mnd) gjennomføres fortrinnsvis i gruppe, gjerne 2 til 4 pasienter per terapeut 5 timer eller mer per uke. Tiltaket kan også gjennomføres individuelt. Tiltaket kan organiseres slik at språktreningen kun utføres av logoped eller i samarbeid med andre under veiledning av logoped.
Den intensive språktreningen bør inneholde «pugging» (gjentatt muntlig produksjon av ord og fraser); dette først og fremst relatert til benevning av bilder, ev. gjenstander. Treningen kan også inkludere språktrening på aktivitets- og deltakelsesnivået.
Evidensgrunnlaget inkluderer studier med ulik intensitet (som regel en til flere timer daglig) og av ulik lengde (som regel 2 til 4 uker).
I de opprinnelige studiene er det brukt såkalte «constraints» (begrensninger), dvs. at pasienten under treningen ikke får lov å peke, bruke gester o.l. Evidensen er uklar på hvor vesentlig dette er, mens høy treningsintensitet synes å være en avgjørende faktor.
Dokumentasjonen viser en effekt av intensiv språktrening sammenlignet med lavintensiv språktrening. Forskningsoppsummeringen finner ingen forskjell i effekt når man sammenligner intensiv språktrening versus ingen språktrening. Kvaliteten på dokumentasjonen er vurdert til lav ved GRADE.
Anbefalingen tar utgangspunkt i en oppdatert kortversjon av Cochrane-oppsummeringen fra 2012 «Speech and language therapy for aphasia following stroke» som ble bestilt av Helsedirektoratet i desember 2015 («targeted update»). Dokumentasjonsgrunnlaget ble vurdert til lav kvalitet, og anbefalingen baserer seg derfor også i stor grad på arbeidsgruppens kliniske erfaring og kunnskap. Kort tid etter at arbeidsgruppa diskuterte anbefalingen ble det utgitt en fullrevidert Cochrane-oppsummering «Speech and language therapy for aphasia following stroke» (2016).
Anbefalingen er basert på «oppsummert forskning»/vurdering av kunnskapsgrunnlaget og arbeidsgruppens samlede erfaring og kunnskap.
Fordeler: Intensiv språktrening kan gi en positiv effekt på språkfunksjon (språkforståelse, benevning og flytende tale) i dagliglivet.
Ulemper: Det er ingen negative utfall med tiltaket. Den fullreviderte Cochrane-oppsummeringen fra 2016 viser større frafall i gruppen med intensiv språktrening.
Fordelene med tiltaket vurderes å veie opp for ulempene.
Høyere frafall ved treningstilbud av høy intensitet sammenlignet med lavere intensitet indikerer at ikke alle pasienter ønsker denne treningsformen. Enkelte pasienter kan ha nytte av å oppleve mestring med sosiale aktiviteter som også kan gi språklig stimulering/trening. Tilbudet vil variere i kommuner og sykehus avhengig av ressurstilgangen (logopedkompetanse). Tilbudet vurderes akseptabelt for pasienter, pårørende og helsepersonell.
Tiltaket vil kunne gjennomføres på sykehus eller i kommunene, først og fremst avhengig av tilgjengelighet på logopedressurser. Tiltaket kan også delvis gjennomføres av andre i samarbeid med og under veiledning av logoped. Gjennomførbarheten vil først og fremst variere avhengig av ressurstilgangen (logopedkompetanse).
Helsedirektoratet bestilte en oppdatert Cochrane Review («targeted update») av Brady et al. 2012, Speech and language therapy for aphasia following stroke (PDF).
Supplementary information Intensive SLT (PDF)
Oversikten inkluderte 9 studier og 399 deltagere med gjennomgått hjerneslag med afasi, i kronisk fase. Dokumentasjonsgrunnlaget viser at intensiv språktrening trolig bedrer språkfunksjon sammenlignet med språktrening av lav intensitet. Dokumentasjonsgrunnlaget er vurdert til moderat kvalitet. Når det gjelder intensiv språktrening sammenlignet med ingen språktrening, er det liten eller ingen effekt. Denne dokumentasjonen er vurdert til lav kvalitet, og det er liten tillit til resultatet.
Kunnskapselementer som klinisk erfaring og brukerkunnskap er også trukket inn i utarbeidelse av anbefalingen.
482. Marian C Brady, Helen Kelly, Jon Godwin, Pam Enderby. Speech and language therapy for aphasia following stroke. The Cochrane Library. 2012.
483. Marian C Brady, Helen Kelly, Jon Godwin, Pam Enderby, Pauline Campbell. Speech and language therapy for aphasia following stroke. The Cochrane Library. 2016.
Behandling ved dysartri kan bestå i muskeltrening, direkte artikulasjonstrening og bevisstgjøring i forhold til talekvalitet, selvkorrigering og/eller innlæring i kompensatoriske strategier, samt ved alvorlig dysartri vurdere kommunikasjonshjelpemidler.
SIGN: C3.
Dysartri er en fellesbetegnelse for talevansker som skyldes lammelser, svakhet eller manglende koordinering av muskulatur involvert i taleproduksjon, som er betinget av en skade i det sentrale eller perifere nervesystemet. Dysartri er en talevanske og ikke en språkvanske. Dysartri forekommer ofte hos slagrammede og er ofte kombinert med svelgevansker.
Målet med dysartribehandling er at den enkelte skal oppnå best mulige kommunikasjonsferdigheter.
En Cochrane-studie fant ingen kvalitetsstudier i forhold til behandling av dysartri hos pasienter med hjerneslag eller andre ikke-progressive hjerneskader, men fant evidens for effekt av behandling av dysartri hos pasienter med andre nevrologiske lidelser [484] (SIGN: 1a).
Studier uten kontrollgrupper tyder på at taletrening rettet mot svikt i taleprosessen og opplæring i kompensatoriske strategier kan være til nytte [487];[488]:[485] (SIGN: 3).
Personer med svær dysartri kan ha nytte av både enkle og høyteknologiske kommunikasjons hjelpemidler [489] (SIGN: 3). Spesialløsninger, med lyd og tastatur på små bærbare maskiner, gir god hjelp for mange.
484. Cameron Sellars, Thomas Hughes, Peter Langhorne. Speech and language therapy for dysarthria due to non‐progressive brain damage. The Cochrane Library. 2005.
485. Marianne B Simpson, James A Till, Anne M Goff. Long-Term Treatment of Severe DysarthriaA Case Study. Journal of Speech and Hearing Disorders. 1988. 53. 433-440.
487. P. McCaffrey,, CA. Chico,. The Neuroscience on the Web Series: CMSD 642 Neuropathologies of Swallowing and Speech.. 2008. 2009. www.csuchico.edu/~pmccaffrey/syllabi/SPPA342/index.html.
488. N. Helm-Estabrooks, KM. Yorkston, KA. Spencer, JR. Duffy. Behavioral management of respiratory/phonatory dysfunction from dysarthria: a systematic review of the evidence. 2003. goliath.ecnext.com/coms2/summary_0199-2858315_ITM.
489. Ronald L Koretz, Alison Avenell, Timothy O Lipman, Carol L Braunschweig, Anne C Milne. Does enteral nutrition affect clinical outcome? A systematic review of the randomized trials. The American journal of gastroenterology. 2007. 102. 412-429.
490. ML. Lukasik. AAC for Persons with Dysarthria and Apraxia.. 2005.
Siste faglige endring: 26. juni 2026