Alle barn bør få målt vekt og lengde/høyde regelmessig.
Målingene gjøres av helsesykepleier ved de faste konsultasjonene på helsestasjonen. Lengde måles først ved 3 måneders alder (se tabell 1 under praktisk). Utover anbefalte måletidspunkt gjøres målingene på indikasjon eller etter foreldrenes ønske, se Helsestasjonsprogrammet.
Ved vurdering av vekt og lengde/høyde anbefales det å benytte vekstkurver basert på Verdens helseorganisasjons (WHOs) vekststandard med syv prosentiler.
Barn med behov for videre utredning henvises til fastlege/spesialisthelsetjenesten.
Det bør alltid brukes faglig skjønn i vurdering av måleresultatene.
Det skal benyttes medisinsk godkjente vekter. Vekter og høydemålere kontrolleres jevnlig.
Hensikt og formål med høyde- og vektmålinger
Formålet med helsestasjonstjenesten er blant annet å fremme psykisk og fysisk helse og forebygge sykdommer og skader, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 1. Videre skal innholdet i helsestasjonstjenesten bestå av helseundersøkelser, rådgivning, oppfølging og henvisning ved behov, opplysningsvirksomhet individuelt eller i grupper og kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, jf. § 5 bokstav a, b og d.
Regelmessige helseundersøkelser med målinger av høyde og vekt gir informasjon om barns vekst, trivsel, helse og ernæringstilstand, og bidrar til å avdekke vekstavvik eller mistanke om sykdom som krever oppfølging eller henvisning.
Individrettede helseundersøkelser: Høyde- og vektmålinger er en enkel metode for å følge hvert barns vekst og trivsel, og gir mulighet for å fange opp avvik og iverksette tiltak på et tidlig tidspunkt.
Helseovervåkning: Sammenstilling av data fra systematiske målinger vil gjøre det mulig å følge utviklingen i vekst blant barnebefolkningen over tid. Det vil kunne gi et godt grunnlag for å utarbeide målrettede, forebyggende tiltak og evaluere effekten av disse lokalt og nasjonalt.
Å gi informasjon til foreldre på helsestasjonen (fireårs konsultasjonen) om gjennomføring av veiing og måling i skolehelsetjenesten, kan bidra til å tydeliggjøre hensikten med å veie og måle. Dette kan igjen bidra å normalisere veiing og måling videre i grunnskolen, fjerne stigma og trygge foreldre på taushetsplikten.
Informasjon og kommunikasjon
Alle barn og deres foreldre har rett til informasjon som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet. Ved behov bør de også få informasjon om andre tilbud i kommunen, jf. pasient og brukerrettighetsloven § 3-2 og § 3-4.
Informasjon skal gis på en hensynsfull måte, og være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn jf. Pasient og brukerrettighetsloven § 3-5.
Informasjonen tilpasses den enkeltes helsekompetanse. Helsekompetanse er personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten. Det skilles mellom individuell og systemrettet helsekompetanse.
Basert på de 23 kvalitative studiene i Kunnskapsoppsummeringen "Kommunikasjon om barns vektstatus til foreldre og barn: Hva er effektivt og hva er barns og foreldres erfaringer og preferanser?" var noen av de interessante funnene at (i) både barn og voksne ønsket mer info om tidspunkt for veiing, selve prosessen og om varslingen av resultater, (ii) foreldre ønsket også mer info om hvordan screeningresultatene kan tolkes, (iii) foreldre opplevde at helsepersonell var en pålitelig kilde til informasjon om barnets vekt og kunne påvirke foreldrenes motivasjon til å ta opp vektproblemer, (iv) foreldre ønsket at helsearbeidere grep inn tidlig, (v) foreldre var bekymret for personvernet og konfidensialiteten i veie- og varslingsprosessen, og (vi) mange syntes at brevet de fikk hjem manglet nødvendig informasjon (Ames et al., 2019).
Oppsummeringen viste videre at foreldre som mottok informasjon om barnets vektstatus sammen med motivasjonssamtaler hadde noe større tilfredshet med måten helsearbeideren støttet dem på sammenlignet med kun å motta informasjon om vektstatus (Ames et al., 2019).
Måling av vekt og lengde/høyde
Første gang barnet veies av helsesykepleier ved helsestasjonen er ved hjemmebesøk 7-10 dager etter fødsel. Måling av lengde gjøres ved fødsel og deretter fra tre måneders alder. Frem til denne alderen er det barnets vekt som er av betydning for å vurdere utviklingen. Måling av lengde frem til tre måneders alder kan bli unøyaktig, og har relativt liten verdi.
Helsesykepleier bør utføre målingene, da målsituasjonen der barnet er avkledd gir mulighet til å vurdere kroppsproporsjon, utviklingsavvik, hudoverflater og andre tegn til skade, se anbefalingen Vold, overgrep og omsorgssvikt. Målingen må gjøres på et skjermet sted slik at taushetsplikten overholdes, jf. helsepersonelloven § 21. En skjermet målesituasjon muliggjør dialog med foreldre og veiledning i større grad.
Måleutstyr
Medisinsk godkjente vekter (klasse III) skal benyttes ved veiing av pasienter med sikte på overvåking, diagnostisering og medisinsk behandling jf. Forskrift om krav til ikke-automatiske vekter § 49 bokstav d.
Sammenlikning av medisinsk godkjente og ikke-medisinsk godkjente vekter ved et utvalg av helsestasjoner i Norge viste at medisinsk godkjente vekter var mer nøyaktige (Håpoldøy et al., 2016). Samme undersøkelse fant at vekter ved flere helsestasjoner viste avvikende vekt, og at det manglet rutiner for å kontrollere vektene. Vekter som ikke kontrolleres jevnlig kan føre til feilvurdering av barns vekt og utregning av KMI.
Kontroll av fastmontert høydemålers avstand fra gulvet er særlig viktig i forbindelse med rehabilitering av bygg. En to-meters tommestokk som er EU-godkjent skal maksimalt ha et avvik på 1,4 mm, noe som er god nok presisjon til å kontrollere høydemålere.
Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR)
For å sikre sammenlignbare data i registrering av vekt og lengde/høyde i KPR, er det en forutsetning at tjenesten følger prosedyre for målemetode og kontroll av måleutstyr beskrevet i anbefalingen. KPR skal gi sentrale og kommunale myndigheter grunnlag for planlegging, styring, finansiering og evaluering av kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. Forskrift om kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) § 1-1. KPR vil utvides med mer data fra helsestasjon og skolehelsetjenesten.
Vurdering av funn, oppfølging og henvisning
Måling av vekt og vurdering av vektutvikling i nyfødtperioden gjenspeiler ernæringssituasjonen og trivsel. De fleste nyfødte går noe ned i vekt etter fødselen grunnet væsketap og fordi det normalt tar noen dager før melkeproduksjonen hos mor kommer i gang. Vektnedgangen stopper vanligvis etter 3-4 dager (NICE, 2017). Rundt 80 % vil ha gjenvunnet fødselsvekten etter 2 uker. Nyfødtes vektutvikling følges de første 2 – 3 ukene for å kunne vurdere om ammingen/flaskematingen fungerer, slik at barnet ikke går for mye ned i vekt og blir dehydrert (Tjora et al., 2010). Et for høyt vekttap kan være tegn på for lite næring eller sykdom. Barn med lav eller høy fødselsvekt kan krysse prosentiler i løpet de første leveårene grunnet at vekten normaliseres. Ved lav fødselsvekt kan barnet i perioder ha relativt hurtig vektøkning, mens barn født med høy vekt kan ha perioder med langsom vektøkning (Çamurdan et al., 2011).
Vekststandard fra WHO
WHO publiserte i 2006 standardiserte vekstkurver for barn 0-5 år over hele verden (WHO Multicentre Growth Reference Study Group, 2006). Barna kom fra seks ulike land; Norge, USA, Ghana, Oman, Brasil og India, og var valgt ut for å avspeile friske ammede barns vekst. Inklusjonskriteriene for å delta i studien var at både mor og barn var friske og levde under gode sosioøkonomiske forhold, at mor ikke røkte og at barnet ble fullammet i minst 4 måneder og deretter ammet frem til minst ett års alder (de Onis et al., 2004). I Norge anbefales det å fullamme til barnet er seks måneder om det fungerer for mor og barn, se Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring.
Det er vist at ammede barn har et annerledes vekstmønster, med en lavere vektøkning fra 3-4 måneders alder og fremover enn barn som har fått morsmelkerstatning (Dewey et al., 1995). Morsmelkernærte barns vekst anses som optimal, og det er derfor hensiktsmessig å benytte vekstkurver basert på fullammede barn ved vurdering av vekst. I Norge besluttet Helsedirektoratet i arbeidet med utarbeidelsen av anbefalingen å bruke WHOs kurver med syv prosentiler og ikke kurver med fem prosentiler. Dette gjør at vekstkurvene for helsestasjon og skolehelsetjenesten har de samme syv prosentilene 3, 10, 25, 50, 75, 90 og 97. Se WHOs nettsider (who.int) for vekststandarder.
WHOs vekststandard for KMI-for-alder (2-5 år) er utarbeidet på grunnlag av data fra barna som var inkludert i WHOs vekststudie (WHO Multicentre Growth Reference Study Group, 2006). Grenseverdiene for grad av undervekt og overvekt er basert på fordeling i denne barnebefolkningen. Derfor benyttes disse kurvene for barn 0-5 år.
KMI-forløp hos barn og tidlig identifisering av overvekt
KMI benyttes for å vurdere vekst fra 2 års alder. KMI synker frem mot 5 – 7 års alderen, for deretter å stige gradvis mot voksne verdier. Tidspunktet når KMI begynner å stige kalles fedmevendepunkt (adiposity rebound) (Rolland-Cachera et al., 1984). Et tidlig fedmevendepunkt kan gi økt risiko for overvekt i voksen alder, og kan brukes som en indikator på behov for tiltak på individuell basis (Brisbois et al., 2012).
Barn har større risiko for å utvikle overvekt dersom foreldre eller søsken har overvekt. Forebyggende tiltak og veiledning av hele familien kan være viktig for å unngå et vektproblem, se Nasjonal faglig retningslinje for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge (PDF).
Overvekt eller undervekt
Kunnskapsoppsummeringen "Høyde- og vektmålinger av barn og unge" fra 2006 fant at høyde- og vektmålinger bidro til å oppdage avvik fra normal vekstkurve og mulighet for å overvåke vekstutvikling blant barnebefolkningen (Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2006). Oppdateringssøk gjort i 2017 og mars 2019 fant ingen nye systematiske oversikter.
Targethøyde
De aller fleste barn vil få en slutthøyde innen targethøyden. Hvis aktuell høyde eller stipulert slutthøyde befinner seg under targethøyden er det økt risiko for en underliggende prosess som påvirker veksten negativt.
Samarbeid med barnehage
Samarbeid med barnehagen kan være relevant ved oppfølging av barn med bl.a. vektavvik og spisevansker. Barnehager skal oppfordre foreldre til å opplyse om forhold ved barnets helse som de ønsker at personalet skal ta særskilt hensyn til, jf. Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. § 16. Barnehagens personale skal kunne hjelpe barna med deres helsemessige problemer i den grad foreldrene ønsker det.
Fordeler og ulemper
Fordeler: Vekststandard fra WHO har vært anbefalt siden retningslinjen sist ble revidert og publisert (2010), og anses som implementert i tjenesten. Det er ikke kommet indikasjoner på at dagens praksis er uhensiktsmessig. Vekststandarden er basert på fullammede barn, og understøtter Helsedirektoratets arbeid for å fremme amming i tråd med Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring. Kurven er basert på data fra et multietnisk utvalg, og er følgelig passende for bruk på barn fra ulike etnisiteter.
Ulemper: Kurven for vekt og lengde ligger noe lavere enn vekstkurve fra Vekststudien i Bergen (Júlíusson et al., 2009). Det kan medføre at henholdsvis undervekt og kortvoksthet oppdages på et senere tidspunkt. Helsedirektoratet har ikke fått tilbakemeldinger på at dette er et reelt problem.