Hopp til hovedinnholdet

KAPITTEL 19.1
Mikrobiologisk diagnostikk

God og relevant informasjon fra rekvirenten er helt essensielt for riktig valg av undersøkelsesmetode og for vurderingene av funn. Manglende eller mangelfulle kliniske opplysninger kan medføre direkte feilaktig eller forsinket håndtering i laboratoriet, eller at prøven ikke blir analysert.

Diagnostisk verdi av ulike mikrobiologiske undersøkelser er avhengig av mange forhold. Et negativt prøvesvar utelukker ikke nødvendigvis at mikroben er, eller har vært, til stede hos pasienten. Og påvisning av et agens er ikke nødvendigvis ensbetydende med at dette agens er "fasit" i forhold til den kliniske situasjonen. Klinisk respons på antibiotikabehandling ved sterk mistanke om infeksjon bør være veiledende i forhold til videre antibiotikabehandling ved negative prøvesvar, eller ved prøvesvar som ikke passer med klinikken eller med respons på antibiotikabehandling.

Generelle prinsipper

Prinsipielt er det alltid ønskelig med påvisning av etiologisk agens. Det vil si at man påviser av sykdomsfremkallende mikrobe ved dyrkning eller ved genteknologisk metodikk utført direkte på prøvematerialet, som ved polymerase kjede reaksjonen (PCR). Disse metodene bør foretrekkes framfor antistoffanalyser, som er indirekte metoder hvis resultatene kan være vanskelige å tolke i relasjon til aktuell klinikk (se under infeksjonsserologi).

Det anbefales at man setter seg inn tilbudet ved det lokale laboratoriet. Hvert laboratorium utgir informasjon om hvilke undersøkelser som utføres, hvordan remissen ønskes utfylt og hvordan prøvetaking og forsendelse skal gjøres. Laboratoriene har metodebøker eller analyseveiledere, både papirutgave og nettbasert. Personalet ved laboratoriene vil være behjelpelig med råd og veiledning. Kommunikasjon er vesentlig for optimal utnyttelse av tilbudene og kompetansen ved det mikrobiologiske laboratoriet.

Diagnostisk verdi av ulike mikrobiologiske undersøkelser er avhengig av flere forhold. Noen infeksjoner kommer til uttrykk først i etterkant av mikrobens tilstedeværelse, andre gir systemiske symptomer uten at mikroben nødvendigvis er til stede i blodbanen. Enkelte infeksjoner gjemmer seg midlertidig intracellulært og er ikke umiddelbart tilgjengelige for analyse. For noen mikrober har man ikke utviklet påvisningemetoder og dette medfører at ikke alle infeksjoner lar seg påvise. Men selv når mikroben faktisk er til stede i et prøvemateriale og det fins påvisningsmetoder for denne mikroben, er det ikke gitt at den lar seg påvise. Dette handler om teknisk sensitivitet av en mikrobiologisk undersøkelse.

Den tekniske sensitiviteten er avhengig av:

  • konsentrasjonen av mikrobematerialet
  • faktorer som fremmer vekst (spesialskåler nødvendig for vekst av for eksempel Legionella, Corynebacterium diphteria)
  • faktorer som kan svekke påvisning (hemmere i prøvematerialer kan påvirke PCR-resultat tilstedeværelse av antibiotika i selektive medier kan selektere bort agens man ønsker å påvise)
  • hvor godt påvisningsmålet "dekker" det agens som er i prøven (gensekvens ved PCR, eller aminosyresekvens ved antigentester).

Et negativt prøvesvar utelukker altså ikke nødvendigvis at mikroben er, eller har vært, til stede hos pasienten. Og påvisning av et agens er ikke nødvendigvis ensbetydende med at dette agens er "fasit" i forhold til den kliniske situasjonen.

Klinisk respons på antibiotikabehandling må derfor alltid være retningsgivende i forhold til videre antibiotikabehandling. Det må alltid gjøres en totalvurdering av kliniske symptomer, respons på antibiotikabehandling og resultater fra diagnostikk før man konkluderer på årsak til pasientens tilstand.

Hvorfor mikrobiologisk diagnostikk?

Det er flere grunner til å utføre mikrobiologisk diagnostikk ved mistanke om infeksjoner som krever behandling med antibiotika:

  • alvorlige infeksjoner hvor korrekt behandling er helt vesentlig for prognosen
  • differensialdiagnostiske avklaring for å skille mellom bakterielle og virale infeksjoner og for å skille mellom infeksjon og inflammasjon
  • mistanke om uvanlig etiologisk agens
  • mistanke om antibiotikaresistente bakterier
  • epidemiologisk agens- og resistensovervåkning som grunnlag for empirisk behandling.

Rekvisisjonen

Rekvisisjonen er laboratoriets arbeidsdokument. Opplysningene på rekvisisjonen bestemmer hvilke medier og teknikker som skal benyttes og bestemmer dersom også hva laboratoriet er i stand til å påvise.

Rekvisisjonen må derfor inneholde følgende opplysninger:

  • pasientens navn, personnummer, kjønn, postnummer og hjemstedskommune
  • rekvirerende leges navn, adresse og helsepersonellnummer (for on-line besvarelse)
  • prøvetakingsdato
  • prøvematerialets art, lokalisasjon
  • opplysninger om tidligere innsendte prøver (når relevant)
  • korte kliniske opplysninger inkludert sykdomsvarighet og evt. antibiotika behandling

Selv om laboratoriet behandler alle prøver som potensielt smittefarlige, skal prøver med kjent smittefare merkes.

Oppbevaring og forsendelse

Det bør tilstrebes rask transport av alle bakteriologiske prøver. Dette fordi enkelte mikrober ikke overlever lang transporttid. Før forsendelse oppbevares prøvene i kjøleskap med unntak av spinalvæske, blodkultur og prøver til dyrkning av gonokokker. Alle prøver som sendes i posten skal pakkes etter retningslinjer som gjelder for transport av biologisk materiale. Se "Forsendelse av smittefarlig biologisk materiale", utgitt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (2008). ISBN 978-82-7768-121-4. Dette innebærer at alle ferdige prøver (i innerbeholder) skal plasseres i ytterbeholder (transportcontainer) før prøven legges i konvolutten. Transportmedier uten flytende innhold kan sendes uten ytterbeholder.

Dyrkningsteknikker

Dyrkning med hensyn på bakterier og/eller sopp kan ikke erstatte direkte påvisning med for eksempel PCR. For det første fordi dyrkningsmetoder er mindre målrettet enn genteknologiske undersøkelser og derfor åpner for påvisning av ikke forventede agens. For det andre kreves et isolat for resistenstesting og annen mikrobekarakterisering. Men også dyrkningsteknikker har sine klare svakheter. Nye sekvenseringsmetoder viser at det fins en rekke bakteriearter for eksempel i munnhulen, bakteriearter som ikke lar seg dyrke ved tradisjonelle metoder. Man må derfor kunne anta at dette til en viss grad også gjelder for andre typer prøvelokalisasjoner/-materialer.

Et negativt dyrkningssvar utelukker ikke nødvendigvis all bakterielinfeksjon eller infeksjon med sopp. Derimot er utsagnsverdien av et negativt dyrkningssvar ganske god med hensyn på de mikrobene som vanligvis lar seg dyrke med den angitte metoden. Ved et positivt dyrkningssvar er påviste agens ikke nødvendigvis forklaringen på pasientens klinikk.

Klinisk respons på antibiotikabehandling tidlig i et klinisk forløp bør være "fasit" i forhold til videre antibiotikabehandling ved negative dyrkningssvar.

Blodkultur

Blodkultur skal tas med steril teknikk for å unngå forurensning med hudflora. Aspirering fra SVK eller veneflon for blodkultur bør unngås grunnet høy risiko for forurensning med hudflora. Tilstrekkelig volum er viktig. Anbefalt mengde ved hver tapping er 20-30 mL hos voksne, 1-2 mL hos barn. Det anbefales at det på hvert prøvetakingstidspunkt tas to prøvesett på ulike innstikksteder; hvert sett består av en aerob og en anaerob flaske. Dette for å sikre gyldigheten av de funn man gjør særlig når det gjelder vurdering av mulig klinisk relevans av funn av agens som inngår i hudflora. Unntak er barn hvor det kun unntaksvis er aktuelt med anaerob dyrkning av blodkulturer. Soppkulturflaske bør vurderes lagt til hos immunsupprimerte, hos eldre pasienter, hos pasienter med abdominale re-operasjoner, hos pasienter med soppisolater fra flere lokalisasjoner. Se norsk Strategirapport nr. 16, 2002, Blodkulturer, ISSN 0804-8444.

Sårprøver, abscesser, aerobe prøver

Det er viktig at aktuelt prøvested er angitt på rekvisisjonen da overflateprøver fra ulike lokalisasjoner vurderes ulikt. Likeså vil prøver tatt fra normalt sterile områder vurderes annerledes enn prøver tatt fra områder med normalflora. Laboratoriet finner ikke "alt" i alle prøver. Noen ganger er analysene målrettet som for eksempel halsprøver som normalt kun analyseres på forekomst av beta-hemolytiske streptokokker.

Sårprøver bør vaskes med saltvann før prøvetaking for å fjerne puss med innvekst av hudflora og andre mikrober som trives i puss uten å være årsak til infeksjonen. Prøver bør også tas fra kanten av en lesjon da det er her bakteriene formerer seg og sprer infeksjonen videre ut i vevet.
Fra abscesser bør også tas prøve fra de ytterste områdene; biopsier fra abcessveggen gir det mest representative prøvematerialet.

Prøver fra leddprotese/omgivende vev er en utfordring. Med forbehold om endringer anbefales ca. 5 prøver analysert. Se Strategirapport om mikrobiologisk diagnostikk av fremmedlegeme-relaterte infeksjoner.

Anaerobe infeksjoner. Ved mistanke om anaerobe infeksjoner må prøvematerialet beskyttes mot oksygen under transport. Dette gjøres enklest ved å bruke et egnet transportmedium. Aspirasjonssprøyte eller steril container kan benyttes men må fylles helt opp for å unngå luft i prøven. En norsk Strategirapport om mikrobiologisk diagnostikk av anaerobe bakterierer utgitt.

Direkte agenspåvisning

Direkte påvisning medfører påvisning av gener eller proteiner (antigener) direkte i et prøvemateriale. Forutsatt at mikroben faktisk er til stede i prøvematerialet, er det varierende sensitivitet og spesifisitet av slike undersøkelser.

Molekylærbiologiske metoder

Molekylærbiologiske metoder skal foretrekkes framfor serologi der slike metoder er tilgjengelige. Slike metoder er imidlertid svært målrettede, og små endringer i gensekvenser hos en mikrobe kan gi falskt negativt svar. Sensitivitet av direktepåvisning av mikrober er varierende, og er blant annet avhengig av konsentrasjon at et agens i prøvematerialet.

Eksempler på direkte-påvisning ved molekylærbiologisk metodikk:

  • Spinalvæske (ved meningitt/encefalitt): Noen laboratorier har etablert PCR for direktepåvisning av et utvalg av bakterielle agens til bruk ved dyrkningsnegativ bakteriell meningitt. (Dette i tillegg til PCR med hensyn på ulike virus).
  • Blod: Det er utviklet enkelte systemer for påvisning av mikrobe-DNA direkte i blod ved PCR eller andre tekninkker (bl.a. Septifast). Disse har imidlertid vist seg å være arbeidskrevende i tillegg til å være svært kostbare uten å gi en høyere sensitivitet enn tradisjonell dyrkning av blodkultur slik at ingen norske medisinsk mikrobiologiske laboratorier har funnet det hensiksmessig å ta disse i bruk rutinemessig. Imidlertid foregår utviklingen raskt og det kan godt hende at slike tester om kort tid vil være en del av rutinediagnostikken.
  • Luftveisprøver: Ved atypisk nedre luftveisinfeksjon er PCR viktig for forpåvisning av Mycoplasma pneumoniae, Chlamydophila pneumoniae, Bordetella pertussis og evt. Legionella. I tillegg kan en rekke virus påvises vha PCR (vanligste virus er RS-virus og humant metapneumovirus).
  • MRSA-screening: Metoden er tilgjengelig ved noen laboratorier. Mulighet for både falsk positive og falsk negative prøver må has in mente. Ca. 15% av prøvene er inkonklusive.
  • EHEC-undersøkelse: undersøkelse av gener for shigatoksiner i feces ved hemolytisk uremisk syndrom (HUS), blodig diaré, og ved "vanlig" diaré hos barn og eventuelt sykehjemspasienter. Krever påfølgende dyrkning for å bekrefte at genene befinner seg på E. coli, og for videre karakterisering.
  • Direkte16S rRNA-gen-sekvensering: har særlig nytte når antibiotiakbehandling allerede er gitt, men har foreløpig dårligere sensitivitet enn vanlig PCR, og de samme problemene med forurensning av prøven.
  • Andre: produsenter av kits for direkte påvisning i andre prøvematerialer enn blod, basert på PCR eller mikromatrise (eks. Mobidiag, Genexpert).

Direkte-PCR fra sår og vesikler, luftveisprøver

Prøvene må tas på egne transportmedier som kan være tilsatt antibiotika, eventuelt også soppmidler. Dette medfører at prøven kan være uegnet til dyrkning av bakterier. Når prøvene tas fra vesikler eller andre lesjoner må prøvepinnen gnis mot bunnen av lesjonen for å få med infiserte celler i prøven. Det er størst sjanse for å påvise virus hvis prøven tas tidlig i sykdomsforløpet. Prøver tatt mer enn 1 uke etter sykdomsstart anses ikke egnet til viruspåvisning. Utstyr til prøvetaking kan variere mellom de ulike laboratorier. Kontakt ditt lokale laboratorium for veiledning.

Hurtigtester (ELISA-baserte) for direktepåvisning av proteiner

Hurtigtester til påvisning av beta-hemolytiske streptokokker gruppe A i hals kan være en god diagnostisk hjelp for klinikeren. Sensitivitet og spesifisitet er på et akseptabelt nivå. Ved mistanke om streptokokktonsillitt, men negativ hurtigtest, bør det tas bakteriologisk prøve til dyrkning pga vesentlig bedre sensitivitet. Legionella antigen i urin har høy sensitivitet ved alvorlig infeksjon og bør alltid overveies ved nedre luftveisinfeksjon uten effekt av konvensjonell terapi. Undersøkelsen påviser imidlertid kun serogruppe 1 av L. pneumophilia. Selv om dette er den hyppigst forekommende serogruppen bør man ved klinisk mistanke gjøre spesialdyrkning i tillegg til antigentesten.

Pneumokokk antigen kan analyseres i urin og spinalvæske. Sensitivitet i urin er ca 50 % slik at en negativ antigentest utelukker ikke pneumokkinfeksjon. Sensitiviteten i spinalvæske ved pneumokokkmeningitt er meget god.

For øvrig finnes det hurtigtester til påvisning av en rekke andre agens; Clostridium difficile toksiner, EHEC-toksiner, plasmodier (malaria), samt tester for påvining av enkelte virus (nephropathia epidemica, Denguevirus, influensa A + B og RSV).

Infeksjonsserologi

Serologi handler om påvisning av B-cellers spesifikke immunrespons overfor ulike antigener. Responsen tar noe tid, og serologi egner seg derfor i liten grad til diagnostikk ved akutte infeksjoner. Dessuten reagerer ulike personer imidlertid reagerer immunologisk ulikt, og hvilke antistoff-nivåer som kan forventes etter en gitt tid kan derfor variere. Også spesifisiteten i undersøkelsen kan variere. Dette gjelder særlig for IgM-antistoffer, hvor uspesifikk B-celleaktivering kan gjøre seg gjeldende (se under). Spesifisiteten er ikke absolutt for IgG-antistoffer heller, hvor forhøyede nivå egentlig kan tyde på infeksjon med flere species innenfor samme genus, eller det kan være vanskelig å skille primærinfeksjon fra persisterende antistoffer fra gjennomgått infeksjon og vaksinasjon. Tross sine klare svakheter er imidlertid serologi i praksis det eneste mikrobiologi-diagnostiske tilbudet ved flere typer infeksjoner.

Prøvematerialet består av minst 5 mL serum (uten tilsetninger). Det er viktig å ta tilstrekkelig mengde serum til de rekvirerte analyser og at man tar høyde for eventuell re-testing og utvidede prøver.

Det tar normalt 1-2 uker fra sykdomsstart til det kan påvises antistoffer ved infeksjoner. Antistoffmengden øker deretter til et maksimum i løpet av 2-4 uker. Det er av særlig verdi å kunne påvise IgM-antistoffer, fordi disse dannes først. Ved flere infeksjoner forsvinner IgM-antistoffene etter noen måneder, og påvisning av spesifikke IgM-antistoffer kan bety at pasienten har eller nylig har gjennomgått en infeksjon med den aktuelle mikro-organismen. Imidlertid kan IgM som sagt bety en reaktiv reaksjon på en annen prosess, men det er også tilfeller der IgM-nivået kan persistere selv lang tid etter at sykdommen er forbi.

IgG-antistoffer kommer senere, men kan holde seg i måneder og år, noen ganger resten av livet. En titerstigning med spesifikt IgG er den sikreste serologiske markørene på en nylig infeksjon med det aktuelle agens. Dette fordrer imidlertid to par-sera tatt med enkelte ukers mellomrom (ca 2). Den diagnostiske verdien av IgA-antistoffer er ofte mer usikker, og eventuelle positive verdier må sees i sammenheng med øvrige funn. IgA kinetikken følger oftest IgM.

Antistoffdynamikken varierer sterkt mellom ulike bakterier, virus og parasitter, og det er stor individuell variasjon. Ut fra gode kliniske opplysninger vil laboratoriet ofte kunne gi råd om hvordan prøvesvarene skal tolkes.

Serologisk diagnostikk av infeksjon baserer seg på ett eller flere av følgende kriterier:

  • Påvisning av spesifikt IgM-antistoff. Spesifikt IgM kan som regel påvises i en begrenset periode etter sykdomsdebut, og påvisning av slike antistoffer kan derfor være forenlig med aktuell eller nylig gjennomgått infeksjon. Mange IgM-tester er imidlertid lite spesifikke slik at bl.a. svangerskap, inflammatoriske tilstander og infeksjoner med andre agens kan gi falskt positive svar (som oftest svakt forhøyede antistoff-mengder, og gjerne mot flere agens samtidig).
  • Signifikant økning av mengde IgG antistoff, vanligvis firedobling eller omslag fra ikke påvisbart til positivt nivå av antistoff mot aktuelle agens ved to antistoffprøver tatt med minst en ukes intervall.
  • Et høyt IgG-nivå er ofte forenlig med, men ikke sikkert bevis for, aktuell infeksjon.

Hurtigguide, mikrobiologiske undersøkelser (bakterier og sopp)

Listen av agens er ikke fullstendig, men gir en oversikt over vanlig forekommende mikroorganismer

Luftveisinfeksjoner

Otitis media og otitis externa (malign)

  • Agens (otitis media): Haemophilus influenzae, pneumokokker, beta-hemolytiske streptokokker gruppe A, C, G, Moraxella catarrhalis
  • Agens (otitis externa (malign)): Pseudomonas aeruginosa
  • Prøvemateriale: Øresekret etter perforasjon, eller prøve fra nasofarynx (tynnpensel)
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i transportmedium
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Tonsillitt

  • Agens: β-hemolytiske streptokokker gr. A,C,G, gonokokker, Corynebacterium diphteriae
  • Prøvemateriale: Sekret fra tonsiller(ikke fra pussproppene, men fra rød randsone på tonsiller og fra bakre svelgvegg).
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i transportmedium
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning, utvidet dyrkning, dyrkning på spesialmedium

Pneumoni

  • Agens: Pneumokokker, Haemophilus influenzae, beta-hemolytiske streptokokker gruppe A, C, G, gramnegative stavbakterier, sopp
  • Prøvemateriale: Prøve fra nasopharynx (tynn pinne), BAL, indusert sputum, evt ekspektorat.
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i transportmedium, eller BAL/ekspektorat i sterilt prøveglass hvis rask transport
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Atypisk pneumoni

Agens: Mycoplasma pneumoniae

  • Prøvemateriale: (Serum) Penselprøve fra hals, nasofarynx
  • Prøvetaking og forsendelse: (Serum)
  • Laboratorieundersøkelse: (Serologi), PCR

Agens: Chlamydophila pneumoniae

  • Prøvemateriale: Sekret fra nedre luftveier
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i virus-transportmedium. Sterilt prøveglass.
  • Laboratorieundersøkelse: PCR

Agens: Legionella pneumophila

  • Prøvemateriale: Urin. Sekret fra nedre luftveier.
  • Prøvetaking og forsendelse: Sterilt prøveglass. Pensel i virus-transportmedium.
  • Laboratorieundersøkelse: Antigentest. Dyrkning på spesialmedium. PCR.

Sinusitt

  • Agens: Haemophilus influenzae, pneumokokker, beta-hemolytiske streptokokker gr. A, C og G, Moraxella catarrhalis, Staphylococcus aureus m.fl.
  • Prøvemateriale: Sekret fra sinus. Prøve fra nasopharynx
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i transportmedium
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Kikhoste

  • Agens: Bordetella pertussis
  • Prøvemateriale: Serum (sykdomsvarighet > 4 uker). Penselprøve fra nasopharynx/hals.
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i spesialtransportmedium. Pensel i virustransportmedium.
  • Laboratorieundersøkelse: Serologi, dyrkning, PCR

Konjunktivitt

  • Agens: Staphylococcus aureus, Haemophilus influenzae, pneumokokker, gonokokker, Chlamydia trachomatis
  • Prøvemateriale: Sekret, celleavskrap
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i transportmedium. Klamydia spesialpensel og transportmedium.
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning, PCR

Keratitt

  • Agens: Pseudomonas (linsebrukere), Bacillus cereus (fremmedlegeme), Nocardia (kirurgi), sopp, andre (Mycobacterium tuberculosis)
  • Prøvemateriale: Kornea-avskrap
  • Prøvetaking og forsendelse: Utsæd direkte på brunskål og buljong? (På saltvann?) (tbc-dyrkning)

Endoftalmitt, septiske embolier

  • Agens: Bacillus cereus (traumatisk), Candida-arter (endogen), muggsopp
  • Prøvemateriale: Væske fra Corpus vitreum/forkammer

Sår, overflatiske infeksjoner

  • Agens: Staphylococcus aureus, Streptokokker (A, C, G), Pseudomonas m.fl.
  • Prøvemateriale: Sårsekret. Obs: Vask vekk puss med sterilt saltvann
  • Prøvetaking og forsendelse: Penselprøve i transportmedium
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Dype infeksjoner

Intravasale katetre (SVK-spiss, pacemaker-spiss, VP-shunt)

  • Prøvemateriale: Kateter/shunt-spiss
  • Prøvetaking og forsendelse: På sterilt salvann
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Spinalvæske, leddvæske, pleuravæske, perikardvæske, ascites

  • Prøvemateriale: Aspirat
  • Prøvetaking og forsendelse: På steril beholder
  • Laboratorieundersøkelse: Direkte mikroskopi, dyrkning, eventuelt PCR

Osteomyelitt, infeksjon dypt bløtvev (bein, hjerne, indre organer)

  • Prøvemateriale: Biopsier
  • Prøvetaking og forsendelse: På sterilt saltvann (rask transport)
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Proteseinfeksjon (ortopedisk, kar, hjerteklaffer)

  • Prøvemateriale: Biopsier, selve protesen, eventuelt avskrap fra protesen
  • Prøvetaking og forsendelse: På sterilt salvann (rask transport)
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Abscess, empyem, mm.

  • Agens: Staphylococcus aureus, streptokokker, anaerober m.fl.
  • Prøvemateriale: Aspirat eller penselprøve
  • Prøvetaking og forsendelse: Penselprøve i transportmedium og/eller aspirat i sterilt glass eller sprøyte
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Gastrointestinale infeksjoner

  • Agens: Salmonella spp., Shigella spp., Yersinia spp., Campylobacter spp., tarmpatogene Escherichia coli
  • Prøvemateriale: Fæces
  • Prøvetaking og forsendelse: Glass med øse i Clary-Blair transportmedium
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning, EHEC-PCR (tarmpatogene E. coli)

Agens: Clostridium difficile

  • Prøvemateriale: Fæces
  • Prøvetaking og forsendelse: Sterilt glass uten tilsetning
  • Laboratorieundersøkelse: Toksintest + eventuell dyrkning

Urogenitale infeksjoner

Agens: Chlamydia trachomatis, Mycoplasma genitalum?

  • Prøvemateriale: Penselprøve fra cervix og urethra. Urin.
  • Prøvetaking og forsendelse: Klamydia spesialpensel og transportmedium. Sterilt glass
  • Laboratorieundersøkelse: PCR eller SDA

Agens: Gonokokker

  • Prøvemateriale: Penselprøve fra cervix og urethra
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i transportmedium
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning, eventuelt PCR (ved noen laboratorier)

Infeksjon etter fødsel, abort kirurgisk inngrep

  • Prøvemateriale: Penselprøve fra fokus, alternativt biopsi (peroperativt)
  • Prøvetaking og forsendelse: Pensel i transportmedium, biopsi på sterilt saltvann
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Prostatitt (se også terapikapittel)

  • Prøvemateriale: Eksprimat (sekret etter prostatamassasje)
  • Prøvetaking og forsendelse: Penselprøve på transportmedium
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Spiral-infeksjon

  • Agens: Actinomyces
  • Prøvemateriale: Spiral
  • Prøvetaking og forsendelse: Spiral på sterilt salvann (rask transport)
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Urinveisinfeksjoner

  • Agens: Escherichia coli, andre gramnegative stavbakterier, Staphylococcus saprophyticus, enterokokker m.fl.
  • Prøvemateriale: Urin
  • Prøvetaking og forsendelse: Midtstråleprøve i borsyreglass. Uten tilsetning ved transp.tid < 4t. (eventuelt dyppekultur)
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Prøvemateriale: Nefrostomi-kateter, ureterstent

  • Prøvetaking og forsendelse: På sterilt saltvann
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Prøvemateriale: Nyrebiopsi, blærebiopsi

  • Prøvetaking og forsendelse: På sterilt salvann
  • Laboratorieundersøkelse: Dyrkning

Først publisert: 08. desember 2016 Sist faglig oppdatert: 08. januar 2018