9. Abdomen

Spontan bakteriell ("primær") peritonitt ses oftest hos pasienter med levercirrhose og skal behandles med antibiotika. Både primær- og sekundær, peroral antibiotisk profylakse mot spontan bakteriell peritonitt er vist gunstig for overlevelsen.

Sekundær peritonitt er en lokalisert eller diffus inflammasjonstilstand i bukhulen grunnet perforasjon av fordøyelseskanalen eller patologiske prosesser i fordøyelseskanalen som griper over på bukhinnen. Man skiller mellom sykdom ervervet i og utenfor sykehus og mellom høyrisikopasienter og andre. Kirurgisk infeksjonskontroll og antibiotika er de viktigste elementene i behandlingen. De fleste pasienter vil trenge intravenøse, bredspektrede regimer. Cefalosporiner og ciprofloksacin bør ikke brukes rutinemessig. Karbapenemer bør forbeholdes alvorlig syke risikopasienter. Abdominale abscesser dreneres fortrinnsvis perkutant. Antibiotikabehandlingen kan normalt avsluttes etter én uke forutsatt kirurgisk infeksjonskontroll.

Kompliserende peritonitt ved intraperitoneal dialyse er en fryktet, men ikke uvanlig komplikasjon. Den skyldes oftest smitte via kateteret og patogene/apatogene hudbakterier er vanligste årsak. Pasienten viser magesmerter, abdominal ømhet og blakket dialysevæske med > 100 celler/mm3. På mistanke startes behandling så fort som mulig. Lokalbehandling med cefalotin + ceftazidim tilsatt dialysevæsken er standard behandling uten kjent agens, denne korrigeres etter funn av bakterier med resistensmønster. I blant kan det være nødvendig å fjerne kateteret.

Leverabscess er en lokalisert infeksjon i lever forårsaket av bakterier, sopp eller parasitter. Typisk klinikk med uspesifikke allmennsymptomer samt smerter i leverregion. Behandling består i bredspektrede antibiotika, evt kombinert med drenasje.

Ved tidlig kolecystektomi for ukomplisert kolecystitt gis kun preoperativ antibiotikaprofylakse. Immunkompetente pasienter med lette symptomer og temperatur < 38,5°C kan observeres uten antibiotikabehandling. Vurdér overgang til tabletter ved initial intravenøs antibiotikabehandling. Ved mistanke om komplisert sykdom skal kirurgi overveies.

Kolangitt er en potensielt livstruende tilstand med oppadstigende infeksjon i obstruerte galleveier. Bredspektret intravenøs antibiotikabehandling skal iverksettes straks og galleveier saneres ved første anledning. Behandlingslengden avhenger av klinikk og av hvorvidt sanering av galleveiene lykkes.

Pankreatitt er en akutt ikke-infeksiøs inflammasjon i bukspyttkjertelen som vanligvis er forårsaket av gallesten eller alkohol. 15-20% får et alvorlig forløp med organdysfunksjon og nekroseutvikling og trenger intensivmedisinsk behandling og overvåkning. Det bør gjøres UL abdomen med tanke på underliggende sykdom i galleveiene. Det er også aktuelt med CT-abdomen litt ut i forløpet mtp. nekroseutvikling. Antibiotikaprofylakse/tidlig antibiotikabehandling for å forebygge infeksjon i nekrotisk vev har ikke dokumentert effekt og skal ikke brukes rutinemessig. Ved mistanke om infiserte pankreasnekroser anbefales ultralyd/CT-veiledet prøvetakning før oppstart av empirisk antibiotika som anført i tabell.

Ved ukomplisert appendisitt skal det kun gis profylaktisk antibiotika preoperativt. Ved gangrenøs appendisitt eller perforasjon anbefales 4 - 7 dagers antibiotikabehandling. Behandlingslengden avhenger av det kliniske bildet. Ved terapisvikt må man tidlig mistenke kirurgisk komplikasjon, ikke ukritisk forlenge antibiotikabehandlingen. Periappendikulær abscess dreneres perkutant. Ved lang sykehistorie og påvist periappendikulært infiltrat anbefales konservativ behandling med antibiotika i 5 - 10 dager.

Pasienter med ukomplisert divertikulitt og milde/moderate symptomer observeres uten antibiotikabehandling. Ved påvirket almenntilstand, alarmerende lokal status eller forverrelse under pågående behandling bør pasienten behandles med intravenøs antibiotika og utredes med henblikk på komplikasjoner og kirurgi. Perikoliske abscesser kan i de fleste tilfeller dreneres perkutant.

Patogene tarmbakterier som campylobakter og salmonella er hyppigst årsak til akutt gastroenteritt i Norge, ved utenlandssmitte og langvarig diare kan det være aktuelt å undersøke på parasitter. Norovirus opptrer oftest i lokale epidemier. Stort sett skal man ha en avventende holdning til bruk av antibiotika, men i blant er det indikasjon, som ved kombinasjonen blodig diare, feber, hyppige avføringer og høye infeksjonsprøver. Alltid antibiotika ved shigella, sjelden ved campylobakter og salmonella, aldri ved EHEC, alltid ved giardiasis og amøbiasis. Viktig med rehydrering og diett som første råd. Profylakse gjennom god hygiene og riktig tilberedelse av kjøttvarer og drikke, ikke antibiotika som profylakse.

Forekomsten og alvorlighetsgraden av Clostridium difficile infeksjon (CDI) øker. Ved milde tilfeller er det nok å seponere det utløsende antibiotikum, men ved alvorlige tilfeller med systemiske symptomer, skal man starte behandling med metronidazol.
Restriksjoner på bredspektrede antibiotika reduserer forekomsten av CDI. Pasienten skal kontaktsmitteisoleres.

Ved mistenkt eller påvist C. difficile infeksjon: seponer alltid utløsende antibiotika om mulig!

Sist faglig oppdatert: 08. januar 2018