1. Helse- og omsorgstjenesten sitt ansvar for innsatte i fengsel

Virksomhetsleder i helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at legemiddelhåndtering utføres forsvarlig og i tråd med forskrift om legemiddelhåndtering (lovdata.no) og tilhørende rundskriv. Når virksomhetslederen ikke er lege eller provisorfarmasøyt, skal rutinebeskrivelser utarbeides i samarbeid med utpekt faglig rådgiver med slik utdanning.

Legemiddelhåndtering defineres som enhver legemiddelrelatert oppgave som utføres fra legemiddelet er ordinert eller rekvirert til det er utdelt eller eventuelt kassert, jf. legemiddelforskriften § 3 bokstav e (lovdata.no).

Rutine for legemiddelhåndtering inkluderer blant annet følgende deloppgaver:

1. ordinering og rekvirering av legemiddelbehandling fra lege eller tannlege ut fra den innsattes kliniske status og behov, etter dialog med innsatte
2. tilberedning eller annen klargjøring av legemiddel for utdeling til innsatte skjer i tråd med legens eller tannlegens ordinering og rekvirering
3. utdeling av legemidler til den innsatte
4. observasjon av effekt og bivirkninger samt nødvendig oppfølging av helsepersonell, og rapportering til ansvarlig lege

Oppgavene a, b og d anses i alle tilfeller som helsehjelp og skal utføres av helsepersonell.

Kriminalomsorgen kan kun bistå med å tilgjengeliggjøre legemidler (oppgave c), dersom legen vurderer at det ikke er behov for at helsepersonell utdeler legemiddelet og det er sikkerhetsmessige årsaker til at den innsatte ikke kan administrere legemiddelet selv. Kommunelegen skal godkjenne ordningen med utdeling av legemidler. Ansatte i kriminalomsorgen som gir slik hjelp til administrering av legemiddeler skal ha mottatt nødvendig opplæring fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-17 (lovdata.no).

Det legges til grunn at ansatte i kriminalomsorgen ikke kjenner til hvilke legemidler den innsatte får og kriminalomsorgen har derfor ikke ansvar for å følge med på effekt og bivirkninger, utover å melde ifra til helsetjenesten hvis det vurderes at den innsatte har behov for helsehjelp.

Samarbeidsrutinen mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og kriminalomsorgen, som skal godkjennes av kommunelegen, bør:

• beskrive samarbeidet om håndtering av legemidler og tydeliggjøre den kommunale helse- og omsorgstjenesten og kriminalomsorgens ansvarsområder 
• beskrive gjennomføring av tilgjengeliggjøring av legemidler, inkludert rutine ved avvik
• beskrive opplæring av kriminalomsorgens ansatte med ansvar for tilgjengeliggjøring av legemidler som praktisk bistand
• være skriftlig og implementert i den aktuelle kommunale helse- og omsorgstjenesten og i kriminalomsorgen

Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd (lovdata.no). Dette inngår i kommunens sørge for-ansvar.

Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder domfelte og varetektsinnsatte (heretter kalt innsatte) med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 annet ledd (lovdata.no).

I kommuner der det ligger fengsel inkluderer kommunens ansvar også tilbud om helse- og omsorgstjenester til de innsatte i fengslene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 (lovdata.no). Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 er i utgangspunktet en videreføring av den tidligere kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav e). Bestemmelsens ordlyd går imidlertid lengre enn det som følger av den tidligere bestemmelsen da helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 også omfatter "omsorgstjenester".

De kommunale helse- og omsorgstjenestene til innsatte i fengsel skal være en integrert del av det helhetlige helse- og omsorgstjenestetilbudet i kommunen. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal organisere helse- og omsorgstilbudet til innsatte slik at det til enhver tid ytes forsvarlige helse- og omsorgstjenester og at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd (lovdata.no).

Kommunens ansvar oppfylles ved at de kommunale helse- og omsorgstjenestene importeres inn i fengselet ved at nødvendige helse- og omsorgstjenester tilbys til de innsatte. Helse- og omsorgstilbudet som tilbys er faglig uavhengig. Dette innebærer at ledelsen i fengselet ikke kan instruere helse- og omsorgstjenesten, herunder helsepersonell, i deres kliniske vurderinger.

Kommunens helse- og omsorgstjeneste bør samarbeide med fengselet for å sikre at helse- og omsorgstjenestene kan ytes i hensiktsmessige lokaler og på til faste tidspunkter.

Ofte er det den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten som kartlegger og melder tilbake til kommunen ved eventuelle behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Enkelte tjenester som er ment å vare i mer enn to uker, krever vedtak, jf. pbrl. § 2-7 andre ledd, se veileder for saksbehandling, herunder kommunens veiledningsplikt.  

Når kommunen blir kjent med at innsatte har et behov for kommunale helse- og omsorgstjenester, må kommunen på vanlig måte gjøre en vurdering av den innsattes behov for slike tjenester. Det faktum at de innsatte befinner seg i fengsel vil kunne få betydning for behovsvurderingen kommunen skal foreta etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 annet ledd. Dette gjelder særlig for omsorgstjenestene. I vurderingen av den innsattes behov kan kommunen legge vekt på de særegne forholdene i fengsel i vurderingen av den innsattes behov for "aktiv og meningsfull tilværelse" og "bistand til dagliglivets gjøremål". Det følger derfor etter vurderingstemaene for omsorgstjenestene at innsatte i begrenset grad vil ha rett til slike tjenester i fengsel, og at eventuelle omsorgstjenester må utformes i samråd med kriminalomsorgen. Videre vil kommunen måtte legge til rette for at den innsatte kan motta nødvendige helse- og omsorgstjenester f.eks. under permisjoner og soningsavbrudd, og der forholdene under soning tilsier at vedkommende har rett til slike tjenester på lik linje med andre som oppholder seg i kommunen.

Når ansatte i kriminalomsorgen yter praktisk bistand på vegne av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten gi opplæring etter behov.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 andre ledd (lovdata.no) skal kommunen ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Denne listen er ikke uttømmende, men er en oversikt over kjernekompetansen kommunen skal ha. Hver profesjon trenger ikke å være en del av den stedlige tjenesten i fengselet til enhver tid. Ledelsen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er ansvarlig for at medarbeiderne har nødvendig kunnskap om og kompetanse tilpasset innsattes helseutfordringer og innsatte som pasientgruppe, jf. forskrift om ledelse- og kvalitetsforbedring § 7 bokstav b (lovdata.no).

Innsattes ønske om foretrukket kjønn på behandlende helsepersonell bør tas med i vurderingen av gjennomføringen av behandlingen, f.eks. ved å benytte annet helsepersonell eller at innsatte henvises til tilsvarende tjeneste utenfor fengselet.

Mandelareglene nr. 24 og nr. 25 og de europeiske fengselsreglene 40.1- 41.5 har anbefalinger om helsetjenestens stedlige tilstedeværelse, sammensetning av personell og tjenester som skal ytes.

Innsatte kan ha behov for hjelp og bistand på flere livsområder. Når den innsatte har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skal kommunen tilby individuell plan, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1 (lovdata.no). Tilsvarende bestemmelser for spesialisthelsetjenesten, følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og psykisk helsevernloven § 4-1.

Kommunen skal på eget initiativ vurdere om det kan foreligge rett til individuell plan, og skal tilby individuell plan uten krav til søknad (lovdata.no). Kommunen skal gi innsatte nødvendig informasjon og bør motivere innsatte til å samtykke til individuell plan.

Det er kommunen der fengselet ligger som har ansvaret for å utarbeide eller videreføre individuell plan og som dermed skal sørge for at arbeidet med individuell plan blir satt i gang eller videreført. Helsepersonell skal snarest mulig gi melding om innsattes behov for individuell plan til koordinerende enhet, jf. helsepersonelloven § 38 a (lovdata.no). Ansvaret for individuell plan er også regulert i forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester i §§ 7 og 8 (lovdata.no). Se også Helsedirektoratets Nasjonale veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Individuell plan bør ses i sammenheng med andre planer og inngå i et felles, helhetlig planverk. Dette gjelder for eksempel behandlingsplan, kriseplan, og kriminalomsorgens plan for oppfølging og progresjon (POP). Samlet sett kan planverket sikre forsvarlig og helhetlig oppfølging på tvers av sektorer og ved sårbare situasjoner og overganger, eksempelvis ved permisjoner og løslatelse. En plan for oppfølging og progresjon utarbeidet av kriminalomsorgen under straffegjennomføring kan ikke erstatte en individuell plan for helse- og omsorgstjenester, men aktuelle punkter i plan for oppfølging og progresjon kan være relevante å ta inn i den individuelle planen.

Bostedskommunen bør inviteres til et samarbeidsmøte dersom det er behov for videreføring av individuell plan ved innsettelse eller ved løslatelse fra fengsel. Overføring av ansvaret for individuell plan bør planlegges i god tid før løslatelse. På den måten kan innsatte lettere nyttiggjøre seg tiltak som er igangsatt under straffegjennomføringen, og sikres nødvendig oppfølging etter løslatelse.

Tverrfaglig oppfølgingsteam kan være en hensiktsmessig arbeidsform ved oppfølging av innsattes individuelle plan, se Helsedirektoratets nasjonale veileder for personer med store og sammensatte behov kapittel 7 om tverrfaglig team.

Innsatte med behov for langvarige og koordinerte tjenester skal tilbys koordinator, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 (lovdata.no). Koordinerende enhet i kommunen mottar melding om behov for koordinator og oppnevner en koordinator når vilkårene for dette er oppfylt. En koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av innsatte som er pasient eller bruker, sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan.

For barn under 18 år må kommunen vurdere om det foreligger rett til barnekoordinator, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a (lovdata.no). Se også anbefaling om unge innsatte.

Fylkeskommunen der fengselet har sin beliggenhet, skal sørge for nødvendig tannhelsehjelp til innsatte, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav f og § 2-1 (lovdata.no), og bør tilby en tannhelseundersøkelse ved begynnelsen av fengselsoppholdet.

Innsattes rett til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven er nærmere beskrevet her.

Fylkeskommunens kan organisere tannhelsetilbudet til innsatte slik de selv finner det hensiktsmessig. Innsatte kan derfor motta tannhelsehjelp i eller utenfor fengselet, ut ifra fylkeskommunens organisering. Fylkeskommunen er ansvarlig for tannhelsehjelpen til innsatte, uavhengig av om behandlingen tilbys av fylkeskommunens ansatte eller av privatpraktiserende tannleger som har avtale med fylkeskommunen. Utgifter ved den offentlige tannhelsetjenesten, skal dekkes av fylkeskommunen, jf. tannhelsetjenesteloven § 5-1. Fylkeskommunen skal også dekke reiseutgifter, i samsvar med egne regler.

Det er tannhelsepersonellet ved behandlingsstedet som vurderer hva som er nødvendig tannhelsehjelp for den enkelte. Den innsatte har rett til medvirkning og tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med ham eller henne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (lovdata.no). Retten til medvirkning er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven, under omtalen av § 3-1.

I Helsedirektoratets veileder God klinisk praksis i tannhelsetjenesten beskrives nødvendig tannhelsehjelp blant annet som den informasjon og behandling som skal til for at den enkelte kan oppnå og selv bidra til å opprettholde akseptabel oral helse. Akseptabel oral helse innebærer at den enkelte ikke har smerter, ubehag eller alvorlige lidelser i munnhulen, og at vedkommende har tilfredsstillende tyggefunksjon, kan kommunisere og ha sosial omgang uten problemer som skyldes tennene. På bakgrunn av dette regnes det som god klinisk praksis å planlegge tannhelsebehandlingen i tråd med følgende prioriteringer: 

• Akutt behandling etter foreløpig undersøkelse og diagnose 
• Undersøkelse, diagnose og diskusjon om behandlingsalternativer 
• Informasjon og råd om forebygging av skader i tenner og munnhule 
• Begrensning av skadeutvikling og opplæring i egenomsorg 
• Behandling av patologiske tilstander i tenner, kjeve og munnhule 
• Erstatning av skadet tannsubstans 
• Tannkjøttbehandling 
• Rotbehandling 
• Erstatning av tapte tenner

Hva som er nødvendig tannhelsehjelp, må vurderes konkret i enhver situasjon. Uttrykket nødvendig tannhelsehjelp skal forstås som nødvendig hjelp av forsvarlig standard, basert på en individuell tannhelsefaglig vurdering av den enkeltes behov. Nødvendig tannhelsehjelp tilsvarer uttrykket nødvendig helsehjelp, som gjelder i helse- og omsorgstjenesten. Hva slags tannhelsehjelp fylkeskommunen skal tilby, vil derfor variere fra person til person.

Den offentlige tannhelsetjenesten skal sørge for nødvendig tannhelsehjelp til innsatte, uavhengig av den innsattes oppholdsstatus.

Ansvarlig helseforetak

Det regionale helseforetaket der fengselet har sin beliggenhet, skal jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a (lovdata.no) sørge for at innsatte tilbys nødvendige spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjon, uavhengig av innsattes folkeregistrerte adresse.

Dersom den innsatte er under utredning eller behandling i spesialisthelsetjenesten i egen bostedsregion i tiden før innsettelse i fengsel, skal den innsatte henvises for overføring til helseforetak i fengselets helseregion. Nytt helseforetak skal ikke vurdere den innsattes rett til nødvendig helsehjelp på nytt, men skal gjøre en selvstendig vurdering av forsvarlig oppfølging jf. spesialisthelsetjenesteloven §2-2 (lovdata.no).  

Utredning og behandling utenfor fengselet

Hvis nødvendige helsetjenester ikke kan tilbys i fengselet, skal innsatte motta helsehjelp utenfor fengselet. Kostnader til nødvendig ledsager i forbindelse med transport til og fra behandlingssted dekkes av Pasientreiser HF, jf. pasientreiseforskriften §§ 17 og 18a. Se mer informasjon om rett til dekning av utgifter for særskilt kvalifisert ledsager, herunder politi og kriminalomsorgen, på pasientreiser.no. Se også avsnitt om Vakthold ved transport, undersøkelse og behandling nederst i kapitlet om finansiering.

Varsling ved utskrivning av innsatte fra døgnopphold i spesialisthelsetjenesten

Hvis innsatte har behov for videre oppfølging fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal spesialisthelsetjenesten varsle kommunen., jf. § 8 i forskrift om kommunal betaling for utskrivingsklare pasienter (lovdata.no).

Spesielt om psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Helsedirektoratet støtter de regionale helseforetakene sine anbefalinger i plan for styrking av helsetjenester i fengsel innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (områdefunksjon) (helse-sorost.no, pdf) helse-sorost.no, helse-midt.no, helse-nord.no, helse-vest.no).

Det vises særlig til følgende anbefalinger om at tjenestene:  

• Er tilgjengelig til faste tider i fengsel.
• Er fysisk til stede i tilstrekkelig grad til å yte nødvendig helsehjelp til innsatte.
• Har et godt samarbeid med andre etater.
• Har fast behandlende personell i fengselet, dette for å sikre at behandlende personell har nødvendig kompetanse om særlige forhold som soning medfører for den innsatte (isolasjon m.m.)

Når det er nødvendig for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester til innsatte, har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 og § 10 jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5, at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset sine individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. 

Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter. 

Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. Tolkeloven § 7 om plikt til å bruke kvalifisert tolk, gjelder også når plikten til å bruke tolk er regulert i annen lov, slik som helselovene. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, bør det bestilles tolk. Tolkeloven har også bestemmelser som gjelder for tolker. Tolkeloven og de viktigste bestemmelsene | IMDi

Behovet for tolk kan være relatert til at den innsatte har begrensede norskkunnskaper, er samiskspråklig, hørselshemmet, døv eller døvblind.

Helse- og omsorgstjenesten skal informere innsatte om mulighet for bruk av tolk og forklare hvorfor det kan være nødvendig å bruke tolk, se brosjyre som er tilgjengelig på flere språk: Tolk for deg som er pasient i helsetjenesten – Rett til informasjon på ditt språk.

Dersom innsatte likevel ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra innsattes helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være og bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. I noen tilfeller kan bruk av tolk være avgjørende for å gi helsehjelp på forsvarlig måte. Nødrett kan da legitimere bruk av tolk uten innsattes samtykke.

Nasjonalt tolkeregister er et register over kvalifiserte tolkersom holder en faglig forsvarlig standard, se tolkeloven § 17 (lovdata.no) og Krav til tolker i lov og forskrift (imdi.no) Det er forbud mot å bruke barn som tolk, men det er gitt noen unntak i tolkeloven § 4 (lovdata). Pårørende, andre personer eller innsatte, bør heller ikke benyttes.

Etter tolkeloven § 7 annet ledd (lovdata) kan kravet om å bruke kvalifisert tolk fravikes når:

• det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig
• det er nødvendig i nødssituasjoner
• andre sterke grunner

Helse- og omsorgstjenesten kan velge mellom fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal Helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. tolkeloven § 8 (lovdata).

Helsedirektoratet anbefaler at helse- og omsorgstjenesten legger til rette for at innsattes ønske om tolk basert på kjønn kan imøtekommes, forutsatt at det finnes en kvalifisert tolk tilgjengelig. Dersom innsattes ønske ikke kan imøtekommes, kan fjerntolking være et alternativ til fremmøtetolking.

Etter tolkeloven § 15 annet ledd (lovdata) er tolken underlagt samme taushetsplikt som helsepersonell. Helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at tolken gjøres kjent med sin taushetsplikt, og kan kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent.

Fram til 31. desember 2026 er det dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7 femte ledd (lovdata). Det vil si at offentlige organer ikke er pliktige til å bruke kvalifisert tolk før etter denne datoen.

Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, skal det foreligge retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, jf. tolkeloven § 9 første ledd (lovdata) og tolkeforskriften § 2 (lovdata). Se Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) veiledning for hvordan lage egne retningslinjer for bruk av tolk i din virksomhet (imdi.no).