Kommunen skal legge til rette for god ernæring for personer med utviklingshemming
Mange personer med utviklingshemming har helserelaterte utfordringer med kosthold og ernæring (Nordstrøm og Kolset 2019). Eksempler er diabetes, fordøyelsesplager, næringsstoffmangler, dehydrering. overvekt, feilernæring og underernæring.
Kommunen skal med utgangspunkt i individuelle ønsker og behov:
- gi den enkelte tilbud om tjenester, råd og veiledning om kosthold og ernæring
- identifisere tjenestemottakere med økt ernæringsmessig risiko og samarbeide målrettet med personen og eventuelt nærmeste pårørende om forebyggende tiltak
- identifisere tjenestemottakere med behov for ytterligere utredning og behandling knyttet til ernæring i primær- og spesialisthelsetjenesten
Kommunen må sørge for kompetanse hos tjenesteytere og rutiner for opplæring. Ved store ernæringsutfordringer bør klinisk ernæringsfysiolog være tilgjengelig for virksomheten. Kommuner som ikke har klinisk ernæringsfysiolog bør oppnevne en «ernæringskontakt», som er en ansatt med relevant helsefaglig utdanning og kompetanse med ansvar for kompetanseheving av ansatte.
Virksomhetsleder må sørge for at tjenesten i det generelle forebyggende ernæringsarbeidet baserer seg på aktuelle retningslinjer, de generelle kostholdsrådene, samtykke og medvirkning. Til opplæring og motivasjonsarbeid kan tjenestemottaker tilbys tilpasset materiell og verktøy, kokebøker med enkle sunne oppskrifter, filmer, atferdsavtaler, tegnøkonomisystemer og så videre. Formålet med hjelpen skal være at tjenestemottaker får best mulig kontroll og oversikt over kostholdet sitt og evne til å lede seg selv og ta mer informerte valg, eventuelt med støtte fra tjenesteyter. Bistanden må være basert på medvirkning, samtykke og respekt.
Frisklivsentraler og virksomheter som yter tjenester til personer med utviklingshemming bør samarbeide om egne kurs til brukergruppen.
For å identifisere personer med risiko for helseutfordringer knyttet til ernæring skal virksomhetsleder sørge for tilbud om vurdering av ernæringsstatus ved behov, som ved observert vektendring, et risikofylt kosthold eller når personen ber om det selv. Ulike risikovurderings- eller kartleggingsverktøy kan brukes for vurdering av ernæringsstatus. Vektendring over tid i kombinasjon med KMI (kroppsmasseindeks) er det enkleste målet på endringer i ernæringsstatus.
Flytting fra foreldrenes hjem til egen bolig kan by på ernæringsutfordringer, som utvikling av overvekt/fedme. Vaner og rutiner knyttet til mat og måltider bør inngå i planleggingen av flytting. Ernæringstiltak bør sees i sammenheng med andre tiltak, og forankres i individuell plan.
Hos tjenestemottakere som vurderes å ha risiko for ernæringsrelaterte helseplager, skal utredning og arbeid med tiltak skje i samarbeid med personen selv og eventuelt nærmeste pårørende, fastlege, og eventuelt andre med kompetanse.
Følgende bør vurderes kartlagt i arbeidet med ernæringstiltak:
- ernæringsstatus, kosthold inkludert matpreferanser, måltidsrytme, variasjon i kosten, porsjonsstørrelser
- væskeinntak og type drikke som påvirker tannhelse
- eventuelle matpreferanser knyttet til kultur, religion eller livsstil
- tjenestemottakers kunnskap om kosthold og motivasjon til endring
- medisinske diagnoser av betydning for personenes kosthold
- eventuelle spisevansker og behov for tilrettelegging av måltidene
- behov for praktisk bistand og opplæring med mat og matlagning
- fysisk aktivitetsnivå
- naturlige funksjoner som fordøyelse og tarmfunksjon
- bruk av medisiner som påvirker appetitt, munntørrhet, eller magetarmfunksjon
- diagnosespesifikke risikofaktorer knyttet til ernæring
Ved behov for klinisk ernæringsbehandling bør fastlegen henvise tjenestemottaker til opplæring og behandling i spesialisthelsetjenesten. Eksempler på problemstillinger er svelgeproblemer, spisevansker, underernæring, tannhelseproblemer, feilernæring, sykelig overvekt, diabetes og legemiddelrelaterte problemer. For å sikre god og forsvarlig ernæringsbehandling må virksomhetsleder sørge for gode rutiner for gjennomføring av ernæringsbehandlingen og tilstrekkelig opplæring av personalet.
Ernæringsutfordringer som krever spesielle tiltak skal tas inn i årlige kontroller hos fastlege, og legges inn i individuell plan. Rollefordelingen mellom de kommunale tjenestene og fastlegen med hensyn til ernæringsoppfølgingen bør avklares.
Idébank om mat til eldre og personer med psykisk utviklingshemming (Helsedirektoratet).
Verktøyet kostholdsplanleggeren - for vurderinger av kosthold (Helsedirektoratet og Mattilsynet). Legg inn og regn ut næringsinnhold i ulike matvarer, og sammenlign matinntaket med norske anbefalinger.
Kosthåndboken - en ernæringsplan kan tilpasses behov hos personer med utviklingshemming.
Kartleggingbanken.no - et utvalg kartleggingsskjema og verktøy til bruk i somatisk og psykisk helseoppfølging og målrettet miljøarbeid. Temaer er arbeid, nettverk, aktiviteter og ferdigheter, kommunikasjon og atferd, miljømessig og organisatoriske forhold, aldring og demens. (Høgskolen i Bergen, Bergen kommune og Helse Bergen HF).
For å vurdere risiko for underernæring anbefales verktøyet MST (Malnutrition Screening Tool)
Referanser
Nordstrøm, M. & Kolset, S. O. (2019). God mat for kropp og helse. Oslo: Fagbokforlaget.
Sentralt lovverk
Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 Helsefremmende og forebyggende arbeid
Helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 Forsvarlighet
Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene
Sentrale retningslinjer, veiledere med mer
Kosthåndboken – veileder for ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten (Helsedirektoratet)
Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring (Helsedirektoratet)
Nasjonale faglige råd om kosthold og næringsstoffer (Helsedirektoratet)
Nasjonal faglig retningslinje Forebygging og behandling av underernæring (Helsedirektoratet)
Sist faglig oppdatert: 02. juni 2021 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2021). Kommunen skal legge til rette for god ernæring for personer med utviklingshemming [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 02. juni 2021, lest 22. mars 2023). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming/habilitering-og-bistand-i-dagliglivet/kommunen-skal-legge-til-rette-for-god-ernaering-for-personer-med-utviklingshemming