Kapittel Kapittel 1Alminnelige bestemmelser

Paragraf 1-1 er lovens formålsbestemmelse.

I første ledd første punktum slås det fast at psykisk helsevernloven skal sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Se nærmere nedenfor om forholdet til menneskerettighetene. Henvisningen til menneskerettighetene medfører ingen vesentlig innholdsmessig endring ettersom de fleste menneskerettighetene allerede er gjort til norsk lov, men er en påminnelse om at menneskerettighetene legger føringer på lovtolkingen. Grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper sikres ved at bestemmelsene i loven setter vilkår for særlige tiltak, og gjennom regler om saksbehandling og kontroll.

Første ledd annet punktum understreker at selv om psykisk helsevernloven gir hjemmel for å anvende tvang, er det et overordnet mål med loven å forebygge og begrense bruk av tvang.

Annet ledd slår fast at helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet. I dette ligger et krav om at pasientens kroppslige og psykiske grenser i størst mulig grad skal respekteres. Kravet om at helsehjelpen så langt mulig skal være i overensstemmelse med pasientens behov og selvbestemmelsesrett, markerer frivillighetsprinsippet og at bruk av tvang alltid skal være en subsidiær løsning. Det må dermed lages individuelt tilpassede løsninger for hver enkelt pasient.

Nærmere om forholdet til menneskerettighetene

Psykisk helsevernloven anses å være i overenstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser, se forarbeidene i Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) kapittel 4, Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) kapittel 3 og Prop. 78 L (2015-2016) kapittel 8.4. I tillegg til å påvirke utformingen av bestemmelsene i psykisk helsevernloven, gir menneskerettighetene føringer ved fortolkningen av de ulike bestemmelsene.

Følgende menneskerettigheter er særlig betydning ved bruk av tvang i psykisk helsevern:

• Ingen skal berøves friheten uten i lovbestemte tilfeller, og på den måten som er foreskrevet i nasjonal lovgivning. Frihetsberøvede har rett til rask overprøving av domstol, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og Grunnloven § 94
• Krav om at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov(legalitetsprinsippet), jf. Grunnloven § 113
• Retten til privatliv, jf. EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102
• Forbudet mot tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. EMK artikkel 3 og Grunnloven § 93
• Diskrimineringsforbudet, det vil si forbud mot usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, jf. Grunnloven § 98, EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (regjeringen.no)
• Retten til høyest mulig fysisk og psykisk levestandard, jf. Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12

Menneskerettsloven gjør de sentrale menneskerettskonvensjonene til norsk lov med forrang fremfor annen lov ved motstrid.

CRPD artikkel 14 beskytter den «personlig frihet og sikkerhet» til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det fremgår av artikkel 14 nr. 1 bokstav b at "nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse." Norge har avgitt tolkningserklæringer i forbindelse med ratifikasjonen av CRPD, der det fremgår at tvangsreglene i psykisk helsevernloven vurderes å være forenelige med CRPD. Konvensjonen overvåkes av FNs CRPD-komité, som har gått langt i å antyde at tvangspsykiatri er uforenelig med konvensjonen. Høyesterett har uttalt: "Så langt jeg kan bedømme det, er det ikke grunnlag for generelt å konkludere med at konvensjonen forbyr tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av psykisk syke, når dette skjer i henhold til de kriterier som følger av psykisk helsevernloven." (HR-2016-01286-A).

Menneskerettighetene er i stadig utvikling, og psykisk helsevernloven må regelmessig vurderes opp mot utviklingen. 

Bruk av tvungent psykisk helsevern varierer mellom helseforetakene, og en av årsakene er antagelig ulik praktisering av loven, både mellom institusjoner og kontrollkommisjoner. Se rapporten Bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne. Slik variasjon er uakseptabel dersom den ikke med sikkerhet kan dokumenteres å være faglig nødvendig og fullt ut forsvarlig i henhold til regelverk og standarder for god faglig praksis. Konsekvensene av feil er alvorlige for den enkelte pasient. I tillegg til opplevd krenkelse for den som påføres tvangen, medfører feil bruk av tvang brudd på helseinstitusjoners plikt til å ivareta pasientsikkerheten. Både institusjonene selv, kontrollkommisjonen og statsforvalteren må derfor forholde seg aktivt og kritisk til tvangsbruk i institusjoner innenfor sitt ansvarsområde. Ledelsen for enheter som etter den enkelte kontrollkommisjons vurdering har en omfattende bruk av tvang, bør varsles om dette og eventuelt innkalles til møte med kommisjonen for å diskutere situasjonen og aktuelle tiltak. Ved alvorlige forhold, som gjentatt ulovlig praksis som ikke blir rettet opp, skal kontrollkommisjonen varsle statsforvalteren, som skal følge opp saken.

Sivilombudets forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse overvåker om Norge overholder FNs torturkonvensjon. Enheten bidrar ved sine besøk hos institusjoner i det psykiske helsevernet, til å avdekke svikt i praktiseringen av tvungent psykisk helsevern. Enhetens funn gir grunn til å minne institusjoner og kontrollkommisjoner om

• at pasient og pårørendes har rett til informasjon om vedtak så snart som mulig, herunder begrunnelse og informasjon om klagemuligheter
• at informasjonsmateriell om pasientrettigheter, klageinstanser og klageadgang i institusjonen, herunder informasjon om kontrollkommisjonen og kommisjonens besøk i institusjonen, skal være lett tilgjengelig for pasienter og pårørende
• institusjonens lovpålagte plikt til å dokumentere tvangsvedtak

Paragraf 1-1 a definerer psykisk helsevernlovens saklige virkeområde. Se om geografisk virkeområde i § 8-1.

Første ledd fastslår at loven gjelder for undersøkelse og behandling i det psykiske helsevernet, og for forutgående undersøkelse med sikte på etablering av psykisk helsevern. Se § 1-2 for definisjon av psykisk helsevern.

Annet ledd: Noen pasienter har opphold i psykisk helsevern med hjemmel i annen lov. Eksempel på dette er pasienter innlagt med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3 , barnevernloven § 4-24 og smittevernloven, samt personer som blir innlagt til rettspsykiatrisk undersøkelse med hjemmel i straffeprosessloven § 167 eller som varetektssurrogat i straffeprosessloven § 188. 

Også for personer plassert i psykisk helsevern etter annet lovverk kan det etableres tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern dersom det viser seg at vilkårene for dette er oppfylt. I slike tilfeller, der plasseringen er rettsbestemt eller besluttet av fylkesnemnda og ikke basert på frivillighet, kommer konverteringsforbudet ikke til anvendelse, jf. § 3-4. Når det gjelder innsatte som er frivillig innlagte fra varetekt eller soning, se kommentarer til § 3-4 første ledd.

I annet ledd presiseres at enkelte av bestemmelsene i kapittel 4 også gjelder personer plassert etter annet lovverk. Formålet er å hindre uheldige forskjeller mellom pasienter som oppholder seg på samme institusjon.

Det er likevel gjort unntak for bestemmelsene i psykisk helsevernloven §§ 4-4, 4-4 a, 4-5 annet ledd, 4-7 a annet ledd, 4-9 og 4-10 for personer som er innlagt etter andre bestemmelser enn psykisk helsevernloven.

Av annet ledd annet punktum fremgår det at unntaket for rusmiddeltesting, jf. § 4-7 a annet ledd, ikke gjelder pasienter innlagt med tvang i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3. Disse kan altså rusmiddeltestes på linje med pasienter som er innlagt til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern.

Det legges til grunn at brev- og besøksforbud ilagt av retten, må kunne følge varetektsfengslede som har opphold i det psykiske helsevernet. Det gjelder uavhengig av om årsaken til oppholdet er besluttet av domstolen eller om vedkommende er overført fra fengsel på grunn av psykisk lidelse. Direktoratet er kjent med at politi/ kriminalomsorgen i denne forbindelse kan vurdere at det ikke alltid er tilstrekkelig å frata pasientens egen mobiltelefon, da vedkommende kan låne andre pasienters telefon. Dette kan for eksempel løses ved at en politivakt passer på at pasienten ikke får tilgang til andres mobiltelefoner. Se for øvrig også Helsedirektoratets brev  av 15. april 2011 (jnr.10/6077) som omhandler rettslige forhold ved opphold til rettspsykiatrisk undersøkelse.

For pasienter som har opphold i det psykiske helsevernet etter dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, gjelder kapittel 5 i tillegg til enkelte av lovens øvrige bestemmelser. Se § 5-1. Gjennomføring av tvungen omsorg skal skje under ansvar av en fagenhet i spesialisthelsetjenesten som er innrettet for formålet, jf. straffeloven § 63 annet ledd. Per i dag er dette lagt under psykisk helsevern. Straffeloven § 64 angir hvilke regler i psykisk helsevernloven som gjelder ved gjennomføringen av tvungen omsorg.

Kontrollkommisjonen er klageorgan for vedtak som treffes under institusjonsoppholdet med hjemmel i lovens kapittel 4, uavhengig av hjemmelen for oppholdet. Kontrollkommisjonen er imidlertid ikke klageinstans for etableringsvedtak etter annen lov enn psykisk helsevernloven. Vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 og barnevernloven treffes av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Eventuell overprøving av tvang/tilbakeholdelse må i disse tilfellene foretas av domstolen (helse- og omsorgstjenesteloven § 10-7 og barnevernloven § 7-24). Kontrollkommisjonen har heller ingen rolle i overprøving av særreaksjonene dom på tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Dersom fylkesnemnda har truffet vedtak om rusmiddeltesting, regnes dette som en del av etableringsvedtaket.

Første ledd definerer psykisk helsevern til å være spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse. Begrepet omfatter også pleie og omsorg som det er nødvendig at spesialisthelsetjenesten utfører i denne sammenheng.

Psykisk helsevernloven regulerer tjenester som drives av regionale helseforetak og helseforetak, og tjenester drevet av private spesialisthelsetjenester på vegne av slike. Kommunale tilbud reguleres av helse- og omsorgstjenesteloven.

Annet ledd definerer begrepet tvungen observasjon, og innebærer at slik undersøkelse ikke regnes som tvungent psykisk helsevern i lovens forstand, jf. tredje ledd. Henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 er tatt inn for å presisere at observasjon som er basert på eget eller representert samtykke ikke regnes som tvungen observasjon i lovens forstand.

Tredje ledd definerer begrepet tvungent psykisk helsevern. Henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 er tatt inn for å presisere at psykisk helsevern som er basert på eget eller representert samtykke, ikke regnes som tvungent psykisk helsevern i lovens forstand.

Ved at pleie og omsorg inngår i definisjonene av tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern, er det forutsatt at pasienten også uten eget samtykke får slik hjelp til stell og daglig hygiene at vedkommende ikke utsettes for helsefare. Tiltakene må være forholdsmessige og ikke mer omfattende enn nødvendig. Ved behov for somatisk helsehjelp ut over dette, hvor pasienten mangler samtykkekompetanse, kan pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-5, 4-6, 4-6 a, 4-7 eller kapittel 4A gi adgang til å yte slik helsehjelp. Se Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer og Helsedirektoratets brev av 18. februar 2021 (jnr. 21/3109).

Første ledd definerer hvem som regnes som offentlige myndigheter i psykisk helsevernlovens forstand.

Offentlig myndighet er pålagt varslings- og bistandsplikt (§ 3-6). Se psykisk helsevernforskriften § 7 for nærmere beskrivelse av hvilke offentlige myndigheter som kan begjære tvungen legeundersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern.

I annet ledd åpnes det for at Kongen kan gi forskrifter til bestemmelsen. En bestemmelse om offentlig myndighet som begjærende instans, er gitt i psykisk helsevernforskriften § 7.

Første ledd fastsetter hvem som kan være faglig ansvarlig for å treffe vedtak eller beslutte å sette i verk tiltak som er nærmere angitt i loven. Med nærmere angitte tiltak menes blant annet beslutning om skjerming før 12- eller 24-timersgrensen (§ 4-3).

En person som fyller kompetansekravene for å være faglig ansvarlig vil ikke automatisk ha slik myndighet. Faglig ansvarlig utpekes særskilt av den enkelte institusjon, og utpekingen får ingen betydning for ledelsesforholdet ved institusjonen. Vedtakskompetansen må organiseres på en måte som oppfyller spesialisthelsetjenestelovens og helsepersonellovens krav til faglig forsvarlighet på system- og individnivå.

Med hjemmel i annet ledd er det gitt en bestemmelse i psykisk helsevernforskriften § 5 om kravene til den faglig ansvarliges kompetanse, samt hjemmel for å dispensere fra disse kravene. 

Bestemmelsen fastsetter at pasient- og brukerrettighetsloven gjelder for pasienter i det psykiske helsevernet. Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om hvem som skal regnes som pasientens pårørende, om rett til helsehjelp, om pasientens og nærmeste pårørendes rett til medvirkning, informasjon og samtykke til helsehjelp gjelder altså også i det psykiske helsevernet. Unntakene fremgår uttrykkelig av pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser (pasient- og brukerrettighetsloven §§ 1-3 b), 2-1b syvende ledd, 2-2 femte ledd, 2-4 tredje ledd, 3-3 andre ledd, 4-3 femte ledd og 4A-2 andre ledd).

Nærmere omtale av hvem som regnes som nærmeste pårørende er gitt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer.

Forvaltningsloven kommer til anvendelse for behandling av saker etter psykisk helsevernloven. Dette gjelder ikke forvaltningsloven § 12; bestemmelser om advokat eller annen fullmektig reguleres i psykisk helsevernloven § 1-7.

Når det fattes enkeltvedtak etter psykisk helsevernloven vil forvaltningsloven supplere de spesielle saksbehandlingsreglene i psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften. Det gjelder særlig forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse av enkeltvedtak, kapittel V om vedtaket og kapittel VI om klage og omgjøring.

Enkelte vedtak er av så akutt karakter at det ikke kan stilles samme krav til varsling og utredning som ellers før det fattes vedtak, jf. forvaltningsloven kapittel IV. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor det er aktuelt å treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse (§ 3-1), undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon (§ 4-6) og bruk av tvangsmidler (§ 4-8). Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV og V og psykisk helsevernloven er fleksibelt utformet med egne unntaksbestemmelser, og vil således kunne ivareta de særlige behov for rask avklaring og handling som kan oppstå i krisepregede situasjoner.

Forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring supplerer reglene om overprøving i psykisk helsevernloven, herunder gjelder hovedregelen om tre ukers klagefrist fra tidspunktet underretning om vedtaket er kommet frem til den klageberettigede.

For pasienten er fristen for å klage lenger for vedtak om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern og tvungen observasjon. Pasienten kan klage på slike vedtak i inntil tre måneder etter at det psykiske helsevernet er opphørt (§§ 3-2, 3-3 og 3-7).

For vedtak om overføring er klagefristen kortere, nemlig én uke fra klageberettigede får underretning om vedtaket (§ 4-10).

Bestemmelsen regulerer pasientens rett til advokat eller annen fullmektig.

Første ledd fastslår at pasienten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig i forbindelse med klage til kontrollkommisjonen eller statsforvalteren på vedtak som er truffet med hjemmel i psykisk helsevernloven. Som det går frem av annet punktum kommer forvaltningsloven § 12 annet og fjerde ledd til anvendelse i denne sammenhengen. Disse bestemmelsene regulerer hvem som kan være fullmektig og fastsetter et krav om skriftlig fullmakt. Advokater trenger ikke å legge frem skriftlig fullmakt.

Annet ledd regulerer hvordan henvendelser mellom pasienten eller eventuell fullmektig og forvaltningsorganet skal foregå.

Tredje ledd fastsetter at pasienten i følgende saker har rett til fri rettshjelp (det vil si gratis advokat) ved klage til kontrollkommisjonen:

• Sak om etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern (§§ 3-2, 3-3 og 3-7)
• Sak om overføring (§§ 4-10 og 5-4)
• Sak om undersøkelse eller behandling i institusjon for barn over 12 år som er uenig i tiltaket (§ 2-1 annet ledd)
• Sak om krav om samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-5 (§ 2-2 fjerde ledd)

Videre har pasienten rett til fritt rettsråd ved klage til statsforvalteren over vedtak om undersøkelse og behandling (§ 4-4 a). For praktisk informasjon om advokatbistand i forbindelse med klage til statsforvalteren over behandling uten eget samtykke, vises det til kapittel 3 i veileder for statsforvalterens behandling av klagesaker etter psykisk helsevernloven § 4-4 a jf. § 4-4

Kontrollkommisjonen skal på eget initiativ oppnevne advokat for en pasient som fremmer klager som er nevnt, jf. rettshjelploven § 21. 

Pasienten skal selv velge advokat, dersom han eller hun ønsker det.

Fri rettshjelp omfatter utgifter til advokatens salær, samt sideutgifter som for eksempel tolk. Domstolen eller kontrollkommisjonen kan også bestemme at partens egne utgifter, som for eksempel reiseutgifter i forbindelse med behandling av saken, skal dekkes, jf. rettshjelpsloven § 22.  Hva fri rettshjelp omfatter, er nærmere omtalt i  Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv nr. 1/2017 om fri rettshjelp. Ved klage til statsforvalteren over vedtak etter § 4-4 a, gis fritt rettsråd i form av stykkpris med fem ganger den offentlige salærsatsen.

I andre klagesaker etter psykisk helsevernloven, for eksempel klager på vedtak om bruk av tvangsmidler (§ 4-8) eller skjerming (§ 4-3), gjelder det ingen automatisk rett til dekning av utgifter til advokatbistand. I slike saker må advokaten eventuelt søke statsforvalteren om fritt rettsråd på vegne av pasienten i henhold til rettshjelploven § 11 tredje ledd. Slik dekning forutsetter i utgangspunktet at pasienten oppfyller de økonomiske vilkårene for å motta fri rettshjelp (inntekts- og formuesgrense). Videre vil statsforvalteren gjøre en vurdering av om saken "objektivt sett berører søker i sterk grad". Det følger av rettshjelploven at slik dekning bare skal innvilges unntaksvis.

Nærmeste pårørende har ikke rett til fri advokatbistand ved klager til kontrollkommisjonen eller statsforvalteren. Dekning av nærmeste pårørendes advokatutgifter vil måtte behovsprøves etter de generelle reglene i rettshjelploven. Ved domstolsprøving av kontrollkommisjonens vedtak (§ 7-1), vil nærmeste pårørende få sakens kostnader dekket etter tvisteloven § 36-8.

[1] En feil i loven. Korrekt henvisning er fjerde ledd

Første punktum fastslår at bestemmelser i eller i medhold av psykisk helsevernloven som forutsetter skriftlighet eller underskrift, ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon. Forutsetningen for at undertegning kan skje elektronisk, er at det kan gjøres på en måte som sikrer underskriftens autentisitet. Bestemmelsen fastslår således at skriftlig og elektronisk informasjon likestilles, og innebærer at det er unødvendig å ha papirversjoner i tillegg til elektronisk journal. Pasientjournal skal som hovedregel føres elektronisk og kun unntaksvis på papir. Dette følger av forskrift om IKT-standarder i helse og omsorg § 3.

Av annet punktum følger det at bestemmelser om skriftlighet eller underskrift heller ikke vil være til hinder for at meldinger, varsler og lignende til pasienten eller nærmeste pårørende kan skje elektronisk. Dette gjelder meldinger fra institusjon, så vel som fra kontrollkommisjon eller statsforvalter i forbindelse med klagesaksbehandling.

Dette forutsetter imidlertid at mottakeren uttrykkelig har godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon, og at det er benyttet metode som sikrer konfidensialitet og at meldingen kommer fram til mottakeren. 

Bestemmelsen er teknologinøytral, hvilket innebærer at den ikke skiller mellom ulike måter å bruke elektronisk kommunikasjon på. Elektronisk kommunikasjon med pasienter må tilpasses etter hvilken teknologi som tas i bruk. For eksempel er sms ikke en teknologi som anses som tilstrekkelig sikker til å utveksle helseopplysninger. Selv om sms i utgangspunktet kun skal brukes til timebestilling eller annen praktisk informasjon, kan bruk av sms i pasientkontakt føre til at det utveksles helseopplysninger. I den grad sms skal brukes i pasientkommunikasjon, skal dette verktøyet kun brukes til utveksling av praktisk informasjon.

Ytterligere informasjon om, og praktiske eksempler på, hvordan slik kommunikasjon kan gjennomføres og organiseres, finnes i bransjenormen Norm for informasjonssikkerhet kapittel 5.7.5, samt Veileder i bruk av portalløsninger, sms og epost.