Kapittel 5. Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern

Psykisk helsevernloven kapittel 5 gir regler om gjennomføring av den strafferettslige særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Slik reaksjon kan bare idømmes av domstolene.

Vilkårene for å kunne idømmes slik særreaksjon er fastsatt i straffeloven § 62.

Særreaksjon kan idømmes som reaksjon på

• alvorlige lovbrudd som krenker rettsgodene liv, helse eller frihet eller utsetter disse for fare.
• gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art. Hvorvidt lovbruddene har karakter av å være samfunnsskadelige eller særlige plagsomme, beror på en helhetsvurdering, der det ses hen til lovbruddenes samlede alvor og omfang, herunder deres karakter, hyppighet og varighet.

Det er et vilkår at gjerningspersonen var utilregnelig på handlingstidspunktet, at det foreligger gjentakelsesfare og at reaksjonen må anses nødvendig for å verne samfunnet.

Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern får det psykiske helsevernet en plikt til å overta ansvaret for den domfelte, og fastsetter særreaksjonens innhold innen for rammene av psykisk helsevernloven. Retten eller påtalemyndigheten har ingen innvirkning på hvilken behandling som skal benyttes, eller på hvilket behandlingsnivå særreaksjonen skal gjennomføres. Disse er kun involvert i spørsmål om etablering, opphør og forlengelse av særreaksjonen. Påtalemyndigheten har riktignok klagerett på overføringsvedtak etter § 5-4 og kan begjære endring i gjennomføringen etter § 5-5, for eksempel begjære overføring fra tvungent vern uten døgnopphold til tvungent vern med døgnopphold.

I tillegg til kommentarene til lovbestemmelsene, finnes viktig informasjon om ordningen dom til tvungent vern også her: 

I første ledd fastsettes at psykisk helsevernloven som utgangspunkt skal gjelde så langt den passer ved særreaksjonsformen dom til tvungent psykisk helsevern. Det er imidlertid gjort unntak for enkelte bestemmelser i lovens kapittel 3, som gjelder etableringen av tvungent psykisk helsevern. Bakgrunnen for unntaket fra disse reglene er at det er fastsatt tilsvarende regler for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern i straffeloven §§ 62 og 65.

De øvrige reglene i psykisk helsevernloven, med utdypende bestemmelser i psykisk helsevernforskriften, gjelder så langt de passer. Dette gjelder også rekkevidden av pasient- og brukerettighetslovens bestemmelser, jf. § 1-5. Ved motstrid eller tolkningstvil må spesialreglene i kapittel 5 gå foran de øvrige bestemmelsene i loven. Ved tolkningen av bestemmelsen må det legges spesielt vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd.

Det nevnes i denne sammenheng at reglene om rettslig overprøving i § 7-1 første punktum ikke kommer til anvendelse overfor denne pasientgruppen, da det er fastsatt egne regler om domstolsprøvelse ved særreaksjoner i straffeloven § 65. Paragraf 7-1 annet punktum (domstolsprøving av overføringer) kommer derimot til anvendelse, da dette er sagt uttrykkelig i bestemmelsen.

I annet ledd er det henvist til opphørsreglene i straffeloven § 65. Henvisningen er kun tatt med av informasjonshensyn. En kan merke seg at det er noe ulike regler avhengig av om særreaksjonen er idømt for lovbrudd som krenker eller utsetter rettsgodene liv, helse eller frihet for fare (straffeloven § 62 første ledd første punktum) eller for for gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art (straffeloven § 62 første ledd annet punktum).

Dom på særreaksjon kan bare opprettholdes så lenge vilkår om gjentakelsesfare er oppfylt. Den domfelte, vedkommendes nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved institusjonen kan begjære opphør. Ved særreaksjon for alvorlige lovbrudd som krenker eller utsetter rettsgodene liv, helse eller frihet for fare kan opphør først begjæres ett år etter at overføringsdom eller dom som nekter opphør er rettskraftig. Ved særreaksjon for gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, kan opphør begjæres seks måneder etter rettskraftig dom som nevnt foran. Det er påtalemyndigheten som fremmer opphørssak for tingretten, som treffer avgjørelsen ved dom.

Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Ved særreaksjon idømt for alvorlige lovbrudd som krenker eller utsetter rettsgodene liv, helse eller frihet for fare, skal det seneste tre år etter rettskraftig dom enten besluttes opphør eller saken skal bringes inn for tingretten som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes. Ved særreaksjon for gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, skal reaksjonen opphøre tre år etter overføringsdom – det er altså ingen forlengelsesmulighet i disse tilfellene.

Første ledd første punktum bestemmer at det er det regionale helseforetaket i den domfeltes bostedsregion som skal avgjøre hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. Ved valget av institusjon må det legges vekt på sikkerhetsmessige hensyn og at institusjonen må være egnet til å tilby den domfelte tilfredsstillende hjelp. Institusjonen må være godkjent for å kunne ha ansvar for tvungent psykisk helsevern (§ 3-5 første ledd). Det nevnes i denne sammenheng at den rettspsykiatrisk sakkyndige skal uttale seg om valg av institusjon for den særreaksjonsdømte (straffeprosessloven § 147a). Ansvaret for vedtak etter loven, og for den videre behandlingen, vil i praksis bli delegert til en faglig ansvarlig for vedtak ved institusjonen der tvangsvernet skal institueres.

Forskriftshjemmelen i annet punktum er foreløpig ikke benyttet.

I annet ledd fastsettes det at reaksjonsformen skal iverksettes umiddelbart etter at dommen er rettskraftig. Dette ansvaret innebærer at det regionale helseforetaket må skjære gjennom ved organisatorisk treghet ved de mottakende institusjonene, slik at vernet kan bli iverksatt.

Den nasjonale koordineringsenheten er en administrativ og permanent del av gjennomføringen av dommer til tvungent psykisk helsevern og skal sikre god samhandling mellom helse- og justissektoren.

Enheten ble etablert i 2013. Oppgaven ivaretas av Helse Sør-Øst, og er organisert under Oslo universitetssykehus HF, Regional sikkerhetsseksjon Sør-Øst, Dikemark. Mer informasjon om enhetens tilbud finnes på nasjonalkoordineringsenhet.no

Bestemmelsen fastsetter sentrale oppgaver for den nasjonale koordineringsenheten. Enheten har i tråd med § 5-2a bokstav a) utarbeidet Retningslinje for samhandling ved iverksettelse og gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.

Ny § 5-2b gir hjemmel til etablering av et nasjonalt register med opplysninger om personer som er tiltalt eller dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern, uten samtykke fra den opplysningene gjelder. Så lenge det er i tråd med formålet kan opplysninger gis til både justissektoren og helse- og omsorgstjenesten uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Nasjonal koordineringsenhet fører oversikten. Se nærmere på nasjonalkoordineringsenhet.no 

Bestemmelsen regulerer hvordan særreaksjonsformen skal gjennomføres.

Første ledd første punktum fastsetter at gjennomføring av særreaksjonsformen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern alltid skal innledes av tre ukers døgnopphold i institusjon. Fristen regnes fra dommen er rettskraftig, og er uavhengig av om den dømte har vært innlagt i institusjon under saksgangen eller i eventuell varetekt.

I første ledd annet punktum er det fastsatt at den faglig ansvarlige for vedtak i løpet av den obligatoriske observasjonstiden bør rådføre seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige. Helsedirektoratet anbefaler at dette alltid gjøres, herunder at faglig ansvarlig alltid ber om å få innsyn i rettspsykiatrisk erklæring. Dette er også anbefalt i UKOMs rapport 5/2021 «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?». På denne måten vil avgjørelsesgrunnlaget for den videre gjennomføringen av det psykiske helsevernet bli best mulig. De sakkyndige kan blant annet bidra med opplysninger om den særreaksjonsdømtes tilstand på gjerningstiden og frem til domfellelse, og de har også foretatt prognostiske vurderinger.

Første ledd tredje punktum fastslår at det er faglig ansvarlig som bestemmer hvordan tvangsvernet skal gjennomføres, herunder om det skal skje med døgnopphold (tvangsinnleggelse), eller uten døgnopphold med poliklinisk oppfølging. Når det gjelder ansvar og informasjonsutveksling ved overføringer av pasient, se Oppfølging av personer dømt til tvungent psykisk helsevern.

Annet ledd regulerer tiden etter den obligatoriske observasjonstiden. Etter dette tidspunktet er det opp til den faglig ansvarlige for vernet å avgjøre hvordan særreaksjonen til enhver tid skal gjennomføres. Reaksjonen kan gjennomføres enten i form av tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold (§ 3-5). Se for øvrig Helsedirektoratets brev av 9. mai 2022 (jnr. 22/4852) som omhandler kommunens plikt til å ivareta personer dømt til tvungent psykisk helsevern som skrives ut til tvang uten døgnopphold. Den faglig ansvarlige avgjør hvilken avdeling som skal være ansvarlig, og om for eksempel et tvungent vern i form av døgnopphold skal finne sted i åpen eller lukket avdeling.

Annet ledd annet og tredje punktum angir hvilke hensyn den faglig ansvarlige skal legge vekt på ved vurderingen av hvordan særreaksjonen skal gjennomføres. Det skal både legges vekt på behandlingshensynet og behovet for å beskytte samfunnet mot ny kriminalitet. Dersom den domfelte er idømt særreaksjon for alvorlige lovbrudd som krenker eller utsetter rettsgodene liv, helse eller frihet for fare (straffeloven § 62 første ledd), er sikkerhetshensynene sterkere enn for gruppen dømt for lovovertredelser av samfunnsskadelig og plagsom art. Ved vurderingen av gjennomføringen for førstnevnte gruppe, skal faglig ansvarlig derfor legge særlig vekt på behovet for samfunnsbeskyttelse. I slike tilfeller har samfunnsvernhensynet prioritet foran behandlingshensynet. Ved valg av behandlingsform må det vurderes hvilken risiko det vil innebære dersom den domfelte får friere forhold. På den annen side må den faglig ansvarlige for vernet våge å prøve nye behandlingsformer, slik at den domfelte gradvis får større frihet, noe som kan gjøre tilbakeføring til samfunnet enklere.

Dersom domfelte ikke lenger er alvorlig sinnslidende eller ikke trenger behandling for å unngå å bli alvorlig sinnslidende igjen, kan det bli aktuelt med overføring til kriminalomsorgen.

Tredje ledd pålegger faglig ansvarlig å konsultere påtalemyndigheten før domfelte overføres mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon eller får permisjon, dersom særlige hensyn tilsier dette. Vilkåret om særlige hensyn skal sikre at påtalemyndigheten ikke belastes med alle beslutninger av denne typen. En rekke avgjørelser om permisjoner vil være uproblematiske, og samråd med påtalemyndigheten vil da ikke være nødvendig. Bestemmelsen skal legge til rette for at påtalemyndigheten kan bidra med sin kompetanse i vurderinger som er viktige av hensyn til samfunnsvernet. Dette vil styrke samfunnsvernet under gjennomføringen av særreaksjoner, herunder trygge ivaretakelsen av hensynet til fornærmedes og etterlattes sikkerhet.

Første ledd første punktum fastsetter at alle vedtak om overføringer som treffes etter den obligatoriske observasjonsperioden (§ 5-3) kan påklages til kontrollkommisjonen. Med overføring menes i denne sammenheng overføring mellom institusjoner og mellom de to formene for tvungent psykisk helsevern (kommentarene til § 4-10). Kontrollkommisjonens vedtak kan bringes inn for domstolene etter reglene i § 7-1.

Første ledd annet punktum angir hva som skal være vurderingstemaet ved kontrollkommisjonens behandling av slike klager. Vurderingstemaet er i til dels det samme som ved behandling av klager etter § 4-10 (hensynet til den domfelte, plasseringsalternativene og forholdene ellers), og det vises derfor til kommentarene til den bestemmelsen. I tillegg  skal kontrollkommisjonen legge vekt på andres liv, helse og frihet, dvs. behovet for samfunnsvernet.

Første ledd tredje punktum angir hvem som kan fremsette slik klage som nevnt i første punktum - den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b) og påtalemyndigheten. De klageberettigede skal informeres om at vedtaket er truffet. Pasienten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig, og har krav på fri sakførsel (§ 1-7).

Annet ledd regulerer adgangen til å iverksette vedtak om overføring fra døgnopphold til uten døgnopphold og fra en institusjon til en annen. Slike vedtak kan ikke settes i verk før klagefristen er ute eller eventuelt alle de klageberettigede har akseptert vedtaket. Dette er begrunnet i hensynet til samfunnsvernet. For vedtak om overføring fra tvungent vern uten døgnopphold til med døgnopphold gjelder det ikke noen slik begrensing.

Klagefristen er tre uker (forvaltningsloven § 29).

Annet ledd annet punktum: Dersom vedtak som nevnt i første punktum påklages, kan det som utgangspunkt ikke iverksettes før kontrollkommisjonen har truffet vedtak i saken. Det er imidlertid gjort unntak for tilfeller der den domfeltes tilstand anses å gjøre rask overføring anses som "uomgjengelig nødvendig". Dette må forstås slik at det skal mye til, slik at unntak bare kan gjøres i situasjoner av nødrettslignende karakter.

Klage skal som hovedregel behandles av kontrollkommisjonen for institusjonen som har truffet vedtaket. Dersom pasienten er overført før klagen kommer opp, skal kommisjonen ved mottagende institusjon behandle klagen.

Bestemmelsen omhandler de klageberettigedes (§ 5-4) adgang til å begjære endringer i gjennomføringen av særreaksjonen. Adgangen er begrenset til vedtak nevnt i § 5-4. Dersom slik begjæring ikke tas til følge, kan den faglig ansvarliges vedtak om ikke å iverksette et tiltak påklages til kontrollkommisjonen.

I annet punktum er det satt begrensinger i adgangen til å fremsette ny klage i tilfeller der en av de klageberettigede har fremsatt klage til kontrollkommisjonen uten å få medhold. I slike tilfeller kan ingen av de klageberettigede fremsette tilsvarende klage på nytt før seks måneder etter at kontrollkommisjonen sist traff vedtak i saken. Adgangen til å fremsette ny klage vil derimot ikke være begrenset dersom det oppgis nye omstendigheter som setter saken i et nytt lys.

Første ledd fastsetter opplysningsplikt overfor retten og påtalemyndigheten. Den faglig ansvarlige skal uten hinder av taushetsplikt gi de opplysninger som er relevante og nødvendige for at disse instansene kan vurdere om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes (straffeloven § 65) og om det skal nedlegges besøksforbud (straffeprosessloven § 222 a). Se nærmere om opplysningsplikt i forbindelse med  vurdering av besøksforbud i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-4/2013.

Opplysningene skal gis etter anmodning fra påtalemyndigheten eller retten, men faglig ansvarlig har også en plikt til å gi relevante og nødvendige opplysninger av eget tiltak. Dette kan for eksempel være opplysninger om endringer som tilsier at særreaksjonen bør opphøre. Det kan også være at faglig ansvarlig i vurderingen av hvordan særreaksjon bør gjennomføres, får opplysninger som tilsier at besøksforbud kan være et hensiktsmessig tiltak.

Annet ledd bestemmer at den domfelte om mulig på forhånd skal informeres om hvilke opplysninger som gis til påtalemyndigheten og retten.

Det vises for øvrig også til helsepersonelloven § 29 a om unntak fra taushetsplikten i forbindelse med utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger. Lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at helsepersonell gir utlendingsmyndighetene nødvendige opplysninger til bruk i en utvisningssak, jf. første ledd. Bestemmelsen korresponderer med utlendingsloven § 72 annet ledd, som pålegger utlendingsmyndighetene å innhente uttalelse fra faglig ansvarlig (§ 1-4) om gjennomføringen av særreaksjonen og fare for nye lovbrudd. Med utlendingsmyndighet menes også politiet som utlendingsmyndighet. Andre organers, for eksempel NAVs, behov for opplysninger er derimot ikke omfattet av unntaket i helsepersonelloven § 29 a. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at det gis nødvendige opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i mottakerstaten, slik at den skal kunne vurdere den utvistes behov for helsemessig oppfølgning eller for få underlegges behandling som beskytter samfunnet mot gjentakelsesfare, jf. annet ledd. Det understrekes at det må foretas en konkret vurdering ved utveksling av opplysninger, slik at ikke utlendingens sikkerhet settes i fare ved tilbakekomsten.

Første ledd fastsetter opplysningsplikt til koordineringsenheten. Bestemmelsen pålegger en likelydende opplysningsplikt for påtalemyndigheten og faglig ansvarlig innenfor psykisk helsevern. Innholdet i plikten vil imidlertid være styrt av hvilke opplysninger registeret skal ha fra de enkelte instansene i samsvar med formålet i § 5-2b.

Annet ledd bestemmer at den om mulig på forhånd skal informeres om hvilke opplysninger som gis til koordineringsenheten.

Se nærmere på nettsiden nasjonalkoordineringsenhet.no

Bestemmelsen pålegger den faglig ansvarlige å varsle fornærmede eller etterlatte om nærmere angitte vedtak og hendelser som medfører risiko for at de vil treffe på den domfelte.

Første ledd første punktum pålegger faglig ansvarlig å gi fornærmede i straffesaker eller dennes etterlatte opplysninger om vedtak som nevnt i §§ 5-2 og 5-4. Det vil for det første si opplysninger om vedtak om hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte (§ 5-2). For det andre vil det si opplysninger om vedtak om overføringer av domfelt fra døgnopphold i institusjon til døgnopphold utenfor institusjon og fra døgnopphold i en institusjon til døgnopphold i en annen institusjon (§ 5-4). I denne sammenheng regnes regional sikkerhetsavdeling som egen institusjon, slik at overføringer til/fra regional sikkerhetsavdeling omfattes av varslingsplikten. Etter annet punktum omfatter varslingsplikten også overføring mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon.

En forutsetning for varslingsplikt etter første og annet punktum at det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få kjennskap til avgjørelsene og hendelsene som varslingsplikten gjelder. Hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret. Det vil som utgangspunkt være av betydning å bli varslet dersom avgjørelsen eller hendelsen innebærer en endring i risikoen for at de kan treffe på domfelte utenfor institusjonen, slik at fornærmede eller etterlatte kan forberede seg på dette. Forholdet mellom domfelte og fornærmede eller etterlatte må vurderes, i tillegg til hvor sannsynlig det er at de vil treffe på hverandre. Også geografisk avstand mellom partene og praksis for utganger og permisjoner for den enkelte institusjonen mv. vil være relevante momenter. Premissene i dommen i den aktuelle straffesaken kan også gi nyttig veiledning. Det må også legges stor vekt på fornærmede og etterlattes syn på betydningen av å få et varsel.

Videre pålegger tredje punktum å varsle om tidspunkt for enkeltpermisjoner. Vilkåret er at det er av særlig betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få kjennskap til permisjonen. Det er altså lagt en høyere terskel for varsling av permisjoner, da varsling av hver eneste enkeltpermisjon kan innebære unødig byråkratisering og uro hos fornærmede og etterlatte. Varighet av permisjon og geografisk avstand kan være momenter av betydning. Faglig ansvarlig bør generelt orientere fornærmede og etterlatte om permisjons- og utgangspraksis samtidig som det varsles om overføring mellom institusjoner og nivåer.

Etter annet ledd inntrer varslingsplikten dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få vite at domfelte unndrar seg gjennomføring av dom. Det vil for eksempel omfatte rømning og at domfelte ikke har kommet tilbake etter permisjon. Ved vurderingen av betydningen av å varsle, må det blant annet legges vekt på tidsperspektivet, for eksempel hvor lang tid det er gått siden domfelte skulle vært tilbake etter permisjon.

Tredje ledd pålegger varsling dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet for opphør av dom på tvungent psykisk helsevern. Dette presiseres i lovteksten at dette varslet skal gis på forhånd. Dette innebærer at varsel kan bli gitt før avgjørelsen er endelig. I så fall må det informeres om at avgjørelsen kan bli endret.

De som skal varsles etter første til tredje ledd er fornærmede eller dennes etterlatte. Begrepet «etterlatte» skal forstås slik at det omfatter avdødes ektefelle, samboer, barn, foreldre eller søsken. Det er tilstrekkelig at en av de nærmeste varsles.

Dersom adressen til fornærmede eller etterlatte ikke er tilgjengelig for helsetjenesten, for eksempel på grunn av hemmelig eller skjermet adresse, kan politiet anmodes om å bistå med varsling.

Varslingsplikten påligger den faglig ansvarlige (§ 1-4). Dersom faglig ansvarlig ikke kjenner til hvem som er fornærmet eller etterlatte i straffesaken, må vedkommende innhente opplysninger om dette fra påtalemyndigheten. I den grad påtalemyndigheten har kjennskap til forhold som gjør det utilrådelig å gjennomføre varsling, må påtaleformyndigheten formidle det til faglig ansvarlig.

Fjerde ledd første punktum bestemmer at taushetsplikt ikke er til hinder for at faglig ansvarlig gir opplysninger etter første til tredje ledd til fornærmede eller etterlatte. I forbindelse med varselet er det ofte nødvendig å gi utfyllende informasjon av betydning for fornærmede og etterlattes risiko for å treffe på domfelte, for eksempel praksis for utganger og permisjoner ved den aktuelle institusjonen eller det aktuelle sikkerhetsnivået. Videre bestemmer annet punktum at taushetsplikten ikke er til hinder for at faglig ansvarlig og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger av betydning for varslingen. For eksempel kan påtalemyndigheten og politiet ha informasjon om hvilken betydning varslingen kan ha for fornærmede og etterlatte og om varslingen kan få konsekvenser for den domfeltes sikkerhet

Etter femte ledd er det en forutsetning for at varslingsplikten skal inntre at den fornærmede eller etterlatte selv ønsker å bli varslet. Dette betyr imidlertid ikke at den fornærmede eller etterlatte må ta initiativet til at det skal varsles. Det fremgår videre at hensynet til domfeltes egen sikkerhet må tillegges vekt ved vurdering av om det skal gis varsel. Dersom det foreligger fare for hevnaksjoner o.l. mot domfelte, må hensynet til domfeltes sikkerhet avveies mot den velferdsmessige betydningen for fornærmede og etterlatte.

Sjette ledd inneholder bestemmelser om klageadgang på vedtak etter første og tredje ledd. Når fornærmede og etterlatte har ønsket å bli varslet, vil også beslutning om å nekte varsling være et enkeltvedtak. Klageberettiget er domfelte, fornærmede og etterlatte. Varsel om at domfelte har unndratt seg gjennomføring, jf. annet ledd, kan ikke påklages.

Klage behandles av statsforvalteren.

Faglig ansvarlig eller statsforvalteren kan beslutte at vedtak om varsling ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort (forvaltningsloven § 42). Hvis det ikke er truffet beslutning om utsatt iverksetting, kan fornærmede eller dennes etterlatte varsles straks vedtaket er fattet.

Varselet bør gis skriftlig, men kan unntaksvis gis muntlig. Det skal uansett gis i så god tid at fornærmede eller dennes etterlatte kan innrette seg etter det. Det må framgå uttrykkelig av varslet at mottakeren kan reservere seg mot ytterligere varsel i fremtiden.

Forskriftshjemmelen i sjuende ledd er foreløpig ikke benyttet.

Se også omtale av § 5-6a i Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-4/2013.

I psykisk helsevernforskriften §§ 12, 48 og 52 omtales vedtak om overføringer etter psykisk helsevernloven § 5-4.